Av Rolf Myrland.
Bibelen omtaler mange Guds menn og kvinner som har tjent Guds råd mens de levde. Neppe noen har som Paulus ofret seg selv og gjort seg møye natt og dag, år etter år, i alle slags omstendigheter og utfordringer – og fortsatt å tjene de hellige og sine medmennesker og søke deres frelse og deres beste.
Han var ikke bevisstløs så han ikke var klar over at han hadde levd et liv i offer og selvfornektelse. Men han tenkte likevel helt annerledes enn mennesker flest. De fleste tenker faktisk at det da er noe de har prestert og fortjener ros for. Men Paulus sier: ”Men av Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves, men jeg har arbeidet mer enn de alle – det vil si: ikke jeg, men Guds nåde som er med meg” (1.Kor.15,10).
Vi sier i ”Fader vår” at ”riket er ditt, makten og æren…”. Ja, virkelig, hans er æren for alt som han får virke i sine barn, alt som er etter hans velbehag og vilje og bud. Av oss selv kan vi intet gjøre, men vi slipper å gjøre noe av oss selv. Vi kan gjøre det han virker i oss til sitt gode behag, alt vi skjønner og forstår er etter hans ord og bud, alt som Ånden virker i oss. Vi får grei beskjed om hva Åndens frukt er, og hva kjødets gjerninger er. Når ordet da opplyser oss og virker lyst til å vandre i Ånden, og vi så er lydige, virker ordet i oss at vi ”korsfester kjødet med dets lidenskaper og lyster” og derfor kan vandre i Ånden og ikke følge kjødets begjæringer (Gal.5,16-25).
Det nye livet virkes i oss ved tro på Gud og hans ord. Det er hans Ånd som taler til oss og veileder oss, det er Jesu forbilde som males for våre øyne, og det er hans fotspor vi slik kan følge. Vi går veien – dog ikke vi, men Guds nåde som er med oss. Vi går veien, men drives av Guds Ånd. Vi gjør hans vilje, men han virker i oss til å ville og kunne det. Vi tar vårt kors opp og fornekter oss selv – men det er nåden som opptukter oss til fornekte ugudelighet og de verdslige lyster og, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er (Tit.12,12).
Nå føler nok de fleste at de ikke har så mye å rose seg av. Men OM noen nå måtte ha noe å rose seg av, at de virkelig lever et hellig og fromt liv i omsorg og tjeneste for andre og drevet av Ånden så det kommer fram rikelig av dens frukt – ja, da gjelder det å ha det som Paulus: ”Hvor er så vår ros? DEN ER UTELUKKET” (Rom.3,27). Den er utelukket ved troens lov. Ved vandring i troens lydighet i tillit til Gud og lydighet mot det han virker i oss.
Det skjer da virkelig et verk av Gud i oss. Det har han begynt og vil fullføre inntil Jesu Kristi dag (Fil.1,6). Vi blir forvandlet til mer og mer å ligne Jesu bilde. Vi blir renset til mer inderlig broderkjærlighet og blir mer preget av Åndens frukt i vårt daglige liv.
Men i alt dette er tanken på vår ros uaktuell – utelukket. Vi vet at det hele er et verk av Gud. Han virker. Han sendte sin sønn til soning for vår synd. Han utslettet skyldbrevet mot oss. Han har gitt sitt ord og sin Ånd så vi kan lære å skille mellom godt og ondt og vende oss fra det onde til gode. Han tilkommer ære og pris nå og i all evighet.
Så vårt kall er, som Paulus, å arbeide på vår frelse til mer å bli lysets barn i en mørk verden (Fil.1,13-15). Vi arbeider, vi fornekter oss selv, vi ofrer vårt liv og våre krefter – men i alt må vi tenke som Paulus – dog ikke jeg, men Guds nåde som er med meg.
Allerede i den gamle pakt kommer denne måten å tenke på til uttrykk: ”Herre! Du skal hjelpe oss til fred. Alt det vi har gjort, har du utrettet for oss” (Jes.26,12). Ved slik tankegang bevares man i ydmykhet med ringe tanker om seg selv. Man blir ikke oppblåst og stolt og hovmodig. Det er en herlig hjelp til å holde seg i det lave og akte de andre høyere enn seg selv og tenke sindig. ”Tygg” på denne herlige innstillingen: ”Alt det vi har gjort (av godt og til Guds ære), har du utrettet for oss.” Tanken på egen ære blir da helt utelukket. Og slik er vi kalt til å tenke og vandre, og også i dette følge etter i apostlenes og profetenes gode spor, ja, Mesterens sti – som fører til livet (Matt.7,14). Han fornedret seg dypere enn alle, og ble derfor opphøyet over alle andre navn (Fil.2,3-11). Han lærte og formante disiplene til å blir som barn – uten tanke på egen storhet og større og størst. Ja, la oss også i dette følge vår store Mester, på den herlige vei som fører til livet!
Ordets Lys 