Nåde

Av Rolf Myrland.

Vi er totalt avhengige av Guds nåde. Uten den var vi fortapt, uten Gud og uten håp i verden (Ef. 2,11-13). Begrepet ”Guds nåde” rommer langt mer enn vi kan fatte. Uten den var alt håpløst – med den har vi fått del i løftene og paktene, ja – selve forløsningen, syndenes forlatelse (Kol.1,14).
Ja, hvilken forløsning vi har fått! Tenk om vi fortsatt måtte bære på syndeskyld og leve med tvil om vi egentlig var tilgitt og hadde del i frelsen og det evige liv! Men nå har vi altså funnet nåde hos Gud – vår synd er tilgitt og han kommer den aldri mer i hu, han har både tilgitt og glemt, fullkomment og totalt.
Satan er ekspert på å plante tvil om dette. Og aller mest i stunder når vi trenger Guds nåde! Aller mest når vi føler at det er ille med oss, når vi har gjort noe som var ekstra uheldig eller pinlig eller dårlig. Akkurat når vi trenger Guds nåde, og Guds ord forteller oss at vi HAR denne nåde – da kommer Satan så lett med tvil, motløshet og fortvilelse. Akkurat når vi skulle glede oss over Guds store miskunnhet og nåde – da kommer han og planter tvil om vi kanskje likevel ikke har del i nåden.
Som frelste, som Guds elskede barn, må vi lære at Gud glemmer. Og det er vanskelig, fordi vi så godt husker selv. For et menneske er det umulig å velge å glemme. Jo, enkelte ting glemmer vi nok. Men plutselig å velge å glemme noe som egentlig var veldig uheldig, et fall, kanskje en tankeløs handling mens andre var vitne til det – det glemmer vi ikke så lett. Tvert imot. Vi husker det veldig godt! Og akkurat et sånt tilfelle kan vi tenke på gang på gang og i lange tider og føle det flaut at noen kunne merke det. For vi vet jo godt at vi selv husker det, og at andre også husker det som har skjedd.
Men Guds store nåde er at han glemmer! Han kommer det aldri mer i hu, det er slettet, borte. Straks vi bekjenner, sørger og angrer vår synd, vår sløvhet, vår dumhet, vår overfladiskhet – STRAKS har han tilgitt og glemt!
Så går vi der og tviler på dette, og tenker og tenker på det Gud har glemt, mister motet og troens frimodighet og glede, og synes alt virker håpløst. Så dumme er vi, fordi vi ikke helt skjønner oss på Guds store nåde!
Dette preger også vårt forhold til vår søsken i troen. Vi trenger å lære å bli løst fra å søke ære og anerkjennelse og forståelse fra mennesker. Guds nåde må være oss nok! (2.Kor.12,8). Frelsen bygger nettopp på Guds nåde! Han tilgir, han glemmer, vårt forhold til ham er det eneste av sann og evig verdi.
I den grad våre medmennesker har lært å ligne Gud – så vil også de lære å tilgi og glemme, overse og unnskylde feil og mangler og overtredelser hos andre. ”Kjærligheten skjuler en mengde synder” (1.Pet.4,8). Og dette skal også vi selv lære, så vi kan bære de andres skrøpeligheter og både tilgi og glemme dem. Kjærligheten gjemmer ikke på det onde (1.Kor.13,5). Gud er kjærlighet! Gud er sånn! Og vi skal være sånn! Om man opplever andres skrøpeligheter, skal de kunne være trygge på at vi er ”som Gud”, at vi deler det nettopp med Gud i bønn, og ellers tilgir og glemmer.
I et godt, sunt kristent fellesskap skal det altså være sånn at vi lever i troens glede over at Gud har tilgitt, tilgir og vil tilgi alle mine overtredelser og mangler, så han aldri mer husker på dem. Samtidig kan vi leve i troens tillit til at slik vil faktisk også min brødre og søstre i troen ha det. Og nøyaktig slik kan jeg legge vinn på å ha det overfor alle jeg møter og har med å gjøre.
Det er lett å la seg tynge når man har forgått seg, gjort eller sagt noe som er flaut og galt, eller glemt noe man lovte å huske på å gjøre, osv. En side er at man virkelig bør angre, erkjenne og be om Guds nåde til å være mer våken, mer brennende og bevisst så man tar seg i vare en annen gang. Men nettopp med dette sinnelaget er det at man kan hvile i Guds nåde som tilgir ikke bare syv ganger, men sytti ganger syv ganger, han utsletter skyldbrevet mot oss – gang på gang.
Vi vet og tror at Jesus sonet og tok vår straff på seg. Vi vet at vi er forlikt med Gud og har fått adgang til all åndelig velsignelse ved troen på dette. Vi vet at Gud er nådig, tilgir og glemmer og er rik nok for enhver som påkaller ham. Vi vet at han ikke kom for å frelse rettferdige, men syndere. Vi vet at det er de syke som trenger lege. Vi kan det i teorien – men akkurat når vi skulle huske alt dette, er det så lett å glemme det. Så kan man miste motet og tvile på frelsen. Og når vi ser andres feil, er det så lett å se nettopp feilen. Og glemme den tanken at den andre allerede er tilgitt, at Gud ikke mer kommer det i hu. Jeg husker – han glemmer. Og det jeg da går og husker på – det er onde tanker som kan føre med seg mye ondt. Mange onde og dårlige tanker – kanskje også onde og dårlige ord, baktale og dom som jeg selv bærer på, og som kanskje sprer seg utover som ringer i vannet ved det jeg sier med min munn. Vi kan snakke om dårlige ting, som Gud har tilgitt og glemt. Og mens ”synderen” gleder seg over Guds nåde, sørger jeg for å holde dømmende tanker levende og dømmende ord kan komme over mine lepper.
Det er herlig i våre hjerter når vi kan tro på Gud, hans nåde og miskunn over våre liv – midt i våre skrøpeligheter. Og at vi så legger vinn på være som Gud i vårt forhold til andre mennesker – og derved bidrar til et Åndens samfunn der alle burde ligne Gud og ha sann broderkjærlighet.
Det finnes tilfeller der åpenbar synd må ”gripes fatt i” i all broderkjærlighet. Da har vi oppskriften: Gå og snakke med den det gjelder. Ingen andre. Hvis det etterpå er behov for det, kan man trekke inn en eller to andre for å belyse saken overfor den det gjelder. Ingen andre. Nytter heller ikke det, skal man heller ikke snakke i hjørnene med visse man er ”trygg på”, nei – da skal det fram for hele menigheten (Matt.18,15-17). Her er Jesu ord herlig veiledning.
I alle andre tilfeller skal man kun la kjærligheten råde – den som tilgir, overser, glemmer, den som bare ber om Guds nåde og velsignelse over den som gjør det dårlig, og ber om nåde til selv å bli bevart i inderlig kjærlighet til vedkommende.
Ja, korsets ord er løseord, det løser livets vanskeligste knuter! Det gjør livet rikt og velsignet – og virker til herlig velsignelse blant de troende!