Den fortapte

Av Rolf Myrland.

Jesus gav oss fortellingen om den fortapte sønn. Det kunne like gjerne handlet om den fortapte datter. Men Jesu fortelling dreier seg om en far og to sønner. Fortellingen gir et innholdsrikt innblikk i en kjærlig Gud og hans forhold til sine barn – og deres forhold til ham og til hverandre. Den handler om en far som villig overlater til sin sønn, hele den delen av arven som tilfaller ham. Han kan fritt dra av sted og ta med seg en verdifull skatt, selv om han forlater Gud og vil ut i verden og stå ”på egne ben”. Denne artikkelen peker blant annet på den store arv som alle har fått sin del av. Gud lar oss selv rå over den, enten vi verdsetter og øker den, eller om vi ødsler den bort. Vi står alle overfor valg – og må alle forholde oss til Gud, og til oss selv og våre medmennesker. Og vi kan alltid, så lenge vi lever, snu om – og finne tilbake og komme nærmere til vår himmelske Far!

Min del av arven
Vår Far er veldig, veldig rik! Han eier alt. Alt er blitt til ved ham. Av ham har vi fått langt, langt mer enn vi kan fatte. Vi har alle fått vår del av en arv som vi ikke kan forstå verdien av. I sin godhet har vår himmelske Far strødd ut av sine rikdommer overalt, også til dem som ikke vil ha noe med ham å gjøre. Han er likevel, og uansett, den rette Far for alt som kalles barn, slik Guds ord sier (Ef.3,15). Vi har godt av å tenke over den veldige arv vi alle er blitt overgitt.
Han har skapt et ufattelig stort univers. Jorden har han plassert i et solsystem med optimale forhold for at den kan være beboelig for planter og dyr, med vann og luft, fjell og daler og alt som lever her. Vi har ingenting som vi ikke har fått. Vi kan ikke noe som ikke han har gitt oss evner og muligheter for å lære og gjøre. Vi har ingen venner eller kjente som ikke han har ledet i vår vei.
Av vår Far, himmelens Gud, har vi fått livet. Av ham har vi fått all den tid vi hittil har fått, og av ham får vi den tiden vi fortsatt skal være her på jorden. Han har i tillegg sendt sin Sønn til frelse fra fortapelse, for at vi skal få være med ham i hans rike i all evighet – om vi tror og på den måten tar imot det. Hele denne arven kan vi motta – eller forkaste.
De aller fleste har en far og mor som har vist omsorg, de har stelt og hjulpet oss fra vi ble født. Noen har opplevd andre som har vist dem omsorg gjennom livet. Veldig mange har i tillegg en familie som står dem nær, noe som vanligvis er en berikelse i tilværelsen. Vi har alle fått det vi har av vett og forstand, ferdigheter og talenter av alle slag, og sansene som gir oss så mange muligheter til å oppleve, oppfatte og føle. Vi har fått liv og helse og et godt land å bo i med frisk luft å puste i, rent vann og en rik og berikende natur. Her er det gunstige vilkår for massevis av planter og dyr og fisk, som igjen gir grunnlag for så mye vi kan spise og drikke, og gjør livet til en fantastisk opplevelse. Vår himmelske Far har gitt oss venner og kjente, kanskje utdanning og jobb, og på et eller annet tidspunkt kanskje også en å gifte seg med og selv kunne stifte familie.
Noen har dessuten lært Guds ord å kjenne. Noen har blitt kjent med det helt fra tidligste barndom, andre siden i livet. Mange har lært Gud personlig å kjenne, de har et personlig forhold til ham, ber til ham og tenker på ham i livets medgang og motgang. Mange har opplevd svar på bønn ved hjelp i sykdom og nød og andre behov, mange har fått indre styrke til å bære livets utfordringer, og mange har fått hjelp ved å la Guds ord lede sine valg og slik blitt i stand til å skille mellom godt og ondt, og mellom det som gagner og det som skader. Det er alt sammen forskudd på arven som alle har fått og kan ta ut av, når som helst. Fortellingen om ”den fortapte sønn” bør lære oss alle å stoppe opp for den fantastiske arv Gud har latt alle få vår del av, og så mange muligheter for å gjøre oss bruke av den.
Fortellingen om ”den fortapte sønn”
Hoseas valg
La oss kalle ham Hosea. Han bodde hos sin rike far på hans storgård med mange tjenere. Der bodde også hans eldre bror, som vi kan kalle Lamek.
De levde et liv i trygghet under beskyttelse og omsorg fra deres far. Han sørget for alt de trengte, og av ham fikk de lære det de trengte for å kunne bidra og være til nytte i sin sammenheng. De lærte å skille mellom godt og ondt. De lærte deres fars vilje å kjenne, som bare var til deres eget beste. Faren var nok streng, han hadde sin vilje om hvordan alt skulle skje til det aller beste. De visste at han elsket dem og bare ville dem godt. Og de visste at de hadde ham å takke for alt de hadde.
Lamek var fornøyd med sine oppgaver og var tilfreds med at alt var etter farens vilje. Men Hosea var misfornøyd. En dag ville han ut i verden og stå på egne ben. Han ville ikke lenger styres av sin far, han ville heller gjøre som han selv ville. Han sa til faren at han nå ville ha sin del av arven – og forlate sitt hjem.
Hans rike far strør ut sine gode gaver til sine barn. Også til slike som Hosea, som ikke kunne se verdien i den. Faren gav sønnen full frihet til å dra bort, og ta med seg hans del av arven – alt han hadde fått av sin far ”til odel og eie”, alt han hadde hørt og lært og sett, ja, selve livet og alle de muligheter livet byr på. Han fikk med seg alt av evner og ferdigheter, sanser og forstand. Det var bare det at nå var han uten farens veiledning og omsorg.
Hosea så ikke verdien i tryggheten under farens gode hånd. Han visste bedre selv, tenkte han, og ville gjøre akkurat som han selv ville. Han ville selv velge seg venner og bruke tiden slik han selv syntes, og han ville bruke sine evner på det han likte best selv.
Det gikk som det så lett kan gå. Han fikk dårlige venner som lokket og ledet ham på gale veier. Som mange, ble også han fanget inn i rus og utskeielser, han ble svindlet og bedratt og spilte vekk både formue og forstand. Sin uskyld og renhet kastet han bort på kvinner som heller ikke så noen verdi i ekte kjærlighet og trofasthet. Han valgte øyeblikkets forlystelser uten tanke på konsekvenser. Med drikk og rus går det enda lettere å ”miste hodet”. Veien inn i kriminalitet er kort. Han var ikke den første som opplevde ”vennskap” som førte til fengsel og elendighet. Det er ingen ende på hvor galt det kan gå når man sløser bort verdien av arven man har med seg fra et godt hjem og en god barndom. Man kan havne i en livsstil som bryter ned både helse og personlighet.

Lamek
Hjemme på gården gikk Lamek. Han holdt seg trygt hos sin far. Han jobbet og bidrog til fellesskapet og lærte mye som ville være til nytte gjennom livet. Han følte livet var trygt og godt, og han ville bidra i sin fars tjeneste. Men han manglet den kjærligheten som faren hadde. Faren hadde alltid et ønske om at broren hans skulle vende tilbake, og han var redd for at det gikk dårlig med Hosea. Lamek var fornøyd med at han hadde det godt selv. Hosea kunne bare ha det så godt, han fikk det slik han selv hadde valgt. Når han var så dum, så hadde han bare godt av å få svi. Lamek hadde det bra selv, og følte at det var lønn god nok for hans strev. Var det noen faren måtte sette pris på, måtte det jo være ham, som trofast dag for dag gjorde en innsats for fellesskapet han hørte til i. Han syntes faren var litt dum som tenkte mer på den unyttige rømlingen, enn på ham som var så prektig og var slik til nytte.

Hosea våkner opp
Hosea dro lykkelig av gårde. Han følte seg rik og sterk og hadde mange muligheter foran seg. Han fant venner og meningsfull fritid og hadde rikelig av alt han trengte til. Alt så håpefullt og lyst ut. Men det forandret seg når det gikk en tid.
Etter hvert følte han seg mer og mer tom og ulykkelig. Livet ble etter hvert annerledes enn sånn han tenkte, og slik det så ut helt til å begynne med. Det hadde ikke blitt så flott som han tenkte da han drog hjemmefra. Det var faktisk ikke så smart å gå sine egne veier og overse alle farens råd og formaninger. Han hadde definitivt hatt det bedre hjemme enn han hadde det nå. Han følte seg mislykket etter å ha rotet seg opp i store problemer og etter hvert mistet alt av gode venner og verdier. Jo mer han søkte trøst i rus og nye utskeielser, jo verre ble det. Han begynte å innse at det ”kjedelige” livet han ville bort fra, faktisk var mye bedre enn det han hadde havnet i.
Men det var flaut og vanskelig å tenke på å gå tilbake. Han var sikker på at broren ville se ned på ham. Han visste at han hadde kastet bort altfor lang tid på dårlige og unyttige ting. Men han kjente sin far. Han visste at han elsket ham og lengtet etter å få ham tilbake. Han visste at tjenerne der hjemme levde i overflod og ikke manglet noe. De hadde venner og trygghet og en god herre å tjene. De var skjermet fra alt det vonde han hadde sett og opplevd.
Nå hadde han stelt seg så dumt at han ikke kunne regne seg verdig til å være sønn i sin fars hus. Men kanskje kunne han få være som en av tjenerne. Det kunne jo hende at hans far ville ta ham til nåde. Han ville våge å gå hjem til sin far og si: ”Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg er ikke lenger verdig til å være din sønn, men la meg få lov til å være som en av dine tjenere”.
Hosea var ikke lenger den overmodige og selvsikre sønnen som før. I stedet for å ville dra bort og klare seg selv, kom han tilbake som den som var totalt mislykket og trengte nåde og hjelp med alt. Alt han hadde med av arven, hadde han ødslet bort og misbrukt. Han innså at hans egne veier hadde ført til fortvilelse og katastrofe.

Faren
Hosea hadde en fantastisk far! Han gikk der og ønsket bare så inderlig at sønnen hans skulle komme tilbake og få det trygt og godt igjen. Han hadde ingen bebreidelse eller anklage mot ham. Sønnen hans kunne komme tilbake når som helst, og uansett hvordan det hadde gått med ham!
Han ventet hele tiden på at sønnen hans skulle komme hjem igjen. Og en dag fikk han se ham på lang avstand, på vei hjemover. Faren ble ikke stående avventende og avmålt for å se det hele an. Det fantes ingen bebreidende tanke! Nei, han løp av sted for å komme ham i møte! Han falt om halsen på ham og omfavnet ham hjertelig. Hosea prøvde å komme til orde med det han hadde tenkt å si. Han var livredd for å bli avvist og sendt vekk igjen, han hadde oppført seg så dumt og gjort så mye galt.
Men farens kjærlighet og nåde var langt større enn Hosea hadde kunnet tenke seg. Det kom ingen kritikk og anklage, ingen forhør eller skjennepreken. Bare en overstrømmende glede over at han var kommet tilbake.
Faren gav straks beskjed til tjenerne: Skynd dere! Hent fram de fineste klærne til ham! Gi ham en ring, og sko til føttene! Slakt gjøkalven og lag festmåltid og la oss være glade! For sønnen min var død, død i synder og overtredelser (Ef.2,1), men han er nå kommet tilbake, han er blitt levende igjen! Og dermed begynte de alle å være glade!

Lamek kommer hjem
Midt i festen og gleden kommer Lamek hjem fra markene. Han har vært ute i trofast arbeid og vet at det han gjør er til nytte for faren, samtidig som det bidrar til felles beste for alle i hans fars hus. Noen ganger bidrog han med fysisk innsats, andre ganger er det gode idéer og forbedringer, eller løsninger som er til nytte for andre. Han hadde sin glede i aktiviteten som foregår på gården. Og han følte seg veldig mye bedre enn hans yngre bror som har stelt seg så dumt. Med den holdningen Hosea har vist, er det bare godt at han er borte, og jo lenger han er borte, dess bedre er det. Han har aldeles ikke gått med noe savn eller ønske om å se sin bror igjen.
Men nå kommer Lamek hjem fra markene og hører musikk og sang og jubel. Han spør en av tjenerne hva det er som foregår, og får høre av ham at faren har stelt til fest fordi Hosea er kommet hjem igjen. Når han får høre grunnen blir han sint, og vil ikke gå inn til de andre. Har ikke broren hans sløst bort arven sin, og så ødsler faren bort enda mer på denne verdiløse karen! Som om det var noe å feste for! Hvor mange ganger hadde faren holdt noen fest for ham, han som så trofast hadde gjort en god jobb? Dette var jo helt urimelig!
Når faren får vite at Lamek ikke vil komme inn, går han ut for å snakke med ham. Faren elsker også Lamek, og vil gjerne at han skal komme på andre tanker. Lamek slipper ut sine tanker og bebreider sin far: Se, i årevis har jeg tjent deg og gjort en innsats her, og alltid gjort etter din vilje. Men du har aldri spandert et kje så jeg kunne ha fest med mine venner. Men når denne sønnen din kommer tilbake etter å ha ødslet bort arven blant dårlige venner og i dårlige vaner, da lager du fest! Lamek var dypt fornærmet og skuffet.
Men faren elsket også Lamek. Han ville så gjerne at han skulle få den kjærligheten som også rommet dem det hadde gått dårlig med. Han svarte vennlig og sa: ”Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt!” Faren ønsket så gjerne at han skulle få åpnet øynene for at også han hadde fått alt han hadde, at det faktisk ikke var hans egen ære og fortjeneste at det gikk ham vel. Alt sammen kunne også han egentlig bare takke sin far for, som hadde latt ham få alt han hadde. Og faren fortsatte: ”Men nå skulle vi fryde oss og være glade, for din bror var død og er blitt levende, var tapt og er funnet.”

FORTSETTELSEN
Dette er en fortelling som mange kjenner til. Den stopper med den store gleden over at en bortkommet sønn eller datter finner tilbake til sin himmelske Far. Den står gjengitt i Lukas evangelium kap. 15. Mange har nok den oppfattelse at det hele stopper med det.
Men fortellingen har en fortsettelse! Sønnen kommer hjem. Og hva så? For å sitte passivt og stirre i veggen resten av livet? Nei, for igjen å leve under sin fars ledelse og beskyttelse, og selv bidra til det beste for hans fars eiendom og planer. Så man kan si at fortsettelsen på fortellingen finner man veldig mye om ellers i Det Nye Testamentet.
Vi har hittil sett litt fritt på Jesu lignelse, men fått fram viktige poenger i den. Og nå kommer fortsettelsen, slik vi finner mye om ellers i Bibelen. Samtidig kan vi delvis beholde blikket på både Lamek og Hosea, og den Gud som vi alle har å gjøre med, vår himmelske Far som elsker oss med sin uendelige kjærlighet.

Begynnelsen, med andre ord.
Vi har alle forskjellig utgangspunkt for livsløpet. Noen vokser opp i hjem med sterkt preg av Guds ord, og man får kanskje helt fra tidlig barndom et forhold til Gud og velger å tjene ham resten av livet. Andre vokser opp helt uten kjennskap til Jesus eller har bare så vidt hørt om ham. Noen kan vokse opp med bevisst motstand mot ham, andre er totalt uvitende og lever under helt annen kultur- og religionspåvirkning.
Himmelens Gud, Bibelens Gud, vår Gud og Far – vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse (1.Tim.2,4). Vår Gud og skaper vil vårt aller beste, for dette livet og for evigheten. De første menneskers ulydighet brakte død og ulykke inn i verden, og det skapte avstand fra Gud.
Gud har likevel vist sin kjærlighet mot menneskene. Han valgte ut et folk som han gav sine lover og bud, løfter og velsignelser. Det var Abraham og hans ætt, Israels folk. Fra dem framstod Jesus – med frelse for alle som tar imot og kommer til Gud ved ham. Som engelen sa det til hyrdene på marken: ”Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede – en glede for alt folket. I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids by.” (Luk.2,10-11). Denne store glede for alt folket – det er dette fortellingen om den fortapte sønn sier så mye om.
Synd skaper skille mellom oss og Gud. Jesus ble sendt som mellommann mellom Gud og menneskene (1.Tim.2,5). Han kom for å frelse sitt folk fra deres synder (Matt.1,21). Det gjorde han ved å komme inn i verden som et menneske, og møte de forhold vi alle møter, mens vi er i blod og kjød (Hebr.2,14–18). Men i stedet for å gi etter for det onde, som Adam og Eva, så gav Jesus aldri etter for den ondes fristelser. Alltid gjorde han kun sin himmelske Fars vilje (Joh.8,29). Når han frivillig valgte å gi sitt liv på korset, var det ikke fordi han selv var skyldig til noen straff. Han som var uten skyld, tok frivillig vår straff på seg! Han døde i vårt sted, for at vi, uforskyldt av bare nåde, skulle få del i det evige liv ved å tro det (Jes.53,5; Ef.2,8-9). En lang rekke skriftsteder belyser dette. Det er virkelig det glade budskap og en herlig forløsning, at vi i og ved Jesu blod har fått syndenes forlatelse ved tro på ham (Kol.1,14; Ef.2,13-22).
Dette er altså begynnelsen. Vi kan komme som en Hosea, og erkjenne at vi har syndet og derfor er kommet bort fra Gud. Og vi kan vende oss til ham i erkjennelse av vår tilstand – og akkurat som Hosea finne nåde og møte den Gud som står med åpne armer for dem som kommer til ham. Jesus sier: ”Og den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut” (Joh.6,37). Han vil heller ikke støte ut en Lamek som ”aldri” har gjort noe galt – men som like fullt helt sikkert har ting å angre på, mangler, feil og skjulte synder. Også han trenger nåde av Gud, og trenger å se at han ikke av seg selv er et hår bedre enn noen andre.

Begynnelsen – hva kommer etterpå?
Bibelen forteller om at Jesus møtte en kvinne som var grepet i hor, og som etter den gamle pakts lover skulle bli steinet. Han bad dem som var uten synd å kaste den første sten. Da gikk de alle bort, og kvinnen står der alene tilbake og Jesus spør om ingen hadde fordømt henne. ”Hun sa: Ingen, herre! Og Jesus sa: Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer!”(Joh.8,3-11)
Begynnelsen er å møte hans: HELLER IKKE JEG FORDØMMER DEG! Fortsettelsen er å ta imot hans: GÅ BORT, OG SYND IKKE MER!
Dette heftet, og apostlenes forkynnelse, ønsker sterkt å vektlegge også 2. del. Det dreier seg om det nye livet Jesus vil gi oss – der det gamle er borte, og alt er blitt nytt. Den første delen kan man motta ved tro, og likeså kommer vi inn i den andre delen ved tro og lydighet mot ham som har kalt oss. Det må begynne med begynnelsen. Jesus sa ikke: Gå bort og synd ikke mer, så kan du komme bort fra fordømmelsen. Nei – uforbeholdent tok han bort fordømmelsen fra en ydmyk, erkjennende, sørgende sjel. Det skjer på et øyeblikk! Så får vi Jesus som Herre i livet, han blir vår gode hyrde som vil lede oss gjennom livet. Han leder oss gjennom en trang port inn på en smal sti – men den fører til livet og til frihet fra å være syndens treller (Matt.7,12–24).
Dette sier Bibelen veldig mye om! Vi kan bare peke på bittelitt av det her. Ved lesning i Bibelen vil man finne mange ord som angår begynnelsen – men enda mye flere ord som peker mot fortsettelsen, mot vei og vandring, mot liv og løp, mot vekst og framgang i det gode, mot et rent og hellig liv. Minst likeså mye som det er fokus på begynnelsen – burde all kristen forkynnelse også ha stor fokus på livet vi er kalt til som kristne, som Jesu disipler, etter at vi er blitt frelst og forlikt med Gud

LIVET MED JESUS
Røveren på korset ble frelst fra fortapelse og fikk løfte om å bli med Jesus til Paradis (Luk.23,40-43). Han døde frelst, men fikk ingen levetid videre som en Jesu disippel. Det tales ofte om å komme til Jesus, lik røveren, og finne nåde og bli frelst – og så intet mer, som om det heller ikke var noe mer. Det samme med den fortapte sønn, som like gjerne kunne vært en fortapt datter – den fortapte kommer hjem fra elendigheten på gale veier – og mange taler om dette. Det er veldig godt at dette blir forkynt og vektlagt. Men det er også godt når man like sterkt som Bibelen gjør det, vektlegger alt det Guds ord sier om livet etterpå, der i Farens hus.
Man finner en mengde bibelvers å peke på om dette. I Efeserbrevet kap.2,1–9 ser vi for eksempel herlige ord om hvordan vi kan komme til Jesus, slik vi er, døde i synder og overtredelser, og finne den store kjærligheten som Gud viste oss ved Jesus Kristus. Ved ham ble vi gjort levende, vi ble tilgitt og tatt imot akkurat som vi var, som et vredens barn, fordi han tok vår straff og skyld på seg og gikk i døden i vårt sted. Ingen kan rose seg av egne gjerninger.
Men Paulus stanser ikke med dette, men fortsetter: ”For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem (v.10). I livets situasjoner kommer vi på valg mellom de onde gjerninger den onde legger ferdige for oss – eller de gode som Gud legger ferdige for oss. Hele siste del av efeserbrevet dreier seg om vandringen etter at vi er blitt frelst og Guds barn. La oss ta et eksempel. Et barn velter en vase, den knuser og vann renner ned på en ny PC. Da gjelder for eksempel det Paulus skriver i det samme brevet, i kap. 4, v. 31: ”La all bitterhet og hissighet og sinne og skrål og spott være LANGT BORTE FRA DERE, likesom ALL SLAGS ONDSKAP”. Alt dette skal altså være langt borte fra oss, nettopp når noe slikt hender. Ingen i vår nærhet skal merke noe til det, heller ikke vi selv. Hva skal de merke? Jo, det Paulus skriver i neste vers: ”Vær gode mot hverandre, vis barmhjertighet så dere tilgir hverandre, likesom Gud har tilgitt dere i Kristus”. Er vi automatisk slik, som Guds barn? Nei – men Bibelen taler om dette som veien vi skal gå etter at vi er blitt Guds barn, veien i Jesu fotspor, og ut av gamle fotspor som vi ellers vil følge etter vårt gamle menneskes natur. I siste del av brevet ser vi Paulus komme med formaning etter formaning, nettopp fordi han var opptatt av å konkretisere hva han mente med å vandre i de gjerninger Gud legger ferdig for oss. Den som vil være en sann Jesu disippel elsker å høre disse formaningene og legger seg dem på hjertet for å leve slik. Man må selv velge, enten å tjene Gud og gjøre hans vilje og ikle seg ”det nye menneske” – eller forbli det samme, gamle mennesket, og leve etter vår gamle natur, med de samme gamle vaner og veivalg, med den samme, gamle måten å reagere på og den gamle væremåten (Ef.4,22–30).
Ved å lytte til Ånden og vandre i lydighet og selvfornektelse, er det Gud virker det som han har behag i, i oss (Fil.2,12–15; 1.Pet.1,14–15). Dette kaller Paulus å arbeide på sin frelse. Bibelen bruker altså ordet frelse, også om frigjørelsen fra vår gamle natur og vesen, så vi mer kan likne Jesus og bli ikledd hans vesen, etter at vi er blitt forlikt med Jesus (Rom.5,8–10; 1.Pet.2,2). Et annet uttrykk er helliggjørelse. Det er dette det dreier seg om, når Bibelen taler om vekst og fremgang, om å jage og søke mer av det som hører Guds Hellige Ånd til (Hebr.12,14). Dette er det Bibelen har så veldig stor fokus på – og som alle kristne burde gi stort rom for i sine hjerter og i sin forkynnelse.
Det finnes mange herlige eksempler på hvordan Bibelens ord skal komme til nytte i vår hverdag, i hjem og på skole og jobb, i forsamling og i enerom. ”Avsky det onde, hold fast ved det gode” skriver Paulus i Rom.12,9. Jesus elsket oss først, han tilgav oss alt ondt vi måtte ha gjort. Skulle ikke vi bære over med den som for eksempel veltet en vase? Kanskje det ikke en gang var ondt ment, bare et hendelig uhell. Men uansett skal vi slippe fram den samme kjærligheten som Gud har vist oss, den som tilgir og tåler, er tålmodig og utholdende, rimelig og tilgivende. Vi skal være døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus (1. Kor.13; Rom.6,11). Dette er livet Paulus hadde fokus på – et liv i Jesus Kristus, der vi vandrer omkring, og anser oss som døde for det onde, men levende for alt Gud virker i oss ved sin ånd og sitt ord. Jesu liv skal mer og mer prege våre tanker, ord og gjerninger.
Også Peter har fokus både på begynnelsen og fortsettelsen. Et eksempel er i 1. Peters brev kap. 2, fra v. 19. Han skriver om å kunne lide ondt, om å tåle urettferdige beskyldninger for eksempel, og så viser han til Jesu fotspor (forbilde) som han etterlot oss: ”han som ikke gjorde synd (dette er fotspor som vi skal følge!), og det ble ikke funnet svik i hans munn, han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt og ikke truet når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig, han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, for at VI SKAL DØ BORT FRA SYNDENE og leve for rettferdigheten. Ved hans sår er dere blitt legt (- v. 24).
Vi ser veldig ofte at Bibelen veksler fokus mellom Guds kjærlighet og Jesu død for oss – og virkningen det skal ha i våre liv. Han fullbrakte verket, og begynnelsen får vi av bare nåde, uforskyldt og ”gratis”. Paulus maler dette ut i de første kapitlene av Romerbrevet, han maler det ut så tydelig og klart at han selv spør: ”Hva skal vi da si? Skal vi bli ved i synden for at nåden kan bli dess større?” (Rom.6,1). Ja, virkelig kan man lure på om det ikke ofte tales så ensidig om begynnelsen, at mange egentlig tenker at man like godt kan bli ved i synden, så blir bare nåden enda større. Men Paulus gir et klart svar på sitt spørsmål: ”LANGT DERIFRA! Vi som er døde fra synden, hvordan skulle vi enda leve i den.”
Paulus vitner mange steder om hvordan han selv hadde det: ”Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg” (Gal.2,20). Det var den gamle Paulus som han regnet som korsfestet og ikke levde lenger selv, hans gamle ”jeg” var korsfestet. Han levde nå et liv som et nytt menneske, der Kristus fikk styre og leve i ham. Han gir siden i samme brevet god undervisning om hva som er utslag fra kjødet, og hva som er utslag fra Ånden: Kjødelige, dårlige utslag er: Utukt, urenhet, skamløshet, … fiendskap, trette, avindsyke, sinne, ærgjerrighet, … misunnelse, mord, drukkenskap og annet slikt. Og Paulus gjør det helt klart, og det hadde han også gjort før: ”De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike.” Gjelder dette ennå? Er dette noe som fortsatt skal forkynnes? Kan man svare noe annet enn ”ja”? Når det gjaldt slike ting, og annet, så var Paulus korsfestet og levde ikke lenger selv. ”Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet (Gal.5,16–25). Slik levde Kristus i ham. Han konkluderer: ”De som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lidenskap og lyster”. Det er dette det betyr når han sier at han levde ikke lenger selv, hans gamle menneske, hans kjød, var ”korsfestet”, han tok sitt kors opp og fornektet seg selv, han tillot ikke kjødets vilje å skje – men valgte det gode, i lydighet mot Ånden. Han valgte milde ord, framfor harde. Han valgte å tilgi fremfor å tenke på hevn eller bitterhet. Han valgte å vise barmhjertighet heller enn å dømme. Han valgte å takke i stedet for å klage. Han vandret på den måten i Ånden, han gjorde Åndens vilje, det som kom fram var en frukt av Ånden, ikke en frukt av hans egen onde natur etter ”kjødet”.
Paulus hadde gjort et oppgjør med seg selv: ”For Kristi kjærlighet tvinger oss, og så har vi gjort det klart for oss: Når én er død for alle, så har de alle dødd. Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og oppstod for dem” (1.Kor.5,14–15). Det er symbolspråk som forteller om den kjempeendringen som lå i at Paulus helt bevisst og avgjort hadde valgt Jesus som Herre i livet. Han levde ikke lenger for seg selv, men for Ham. Han søkte bare å gjøre det som var godt i Herrens øyne, ikke det han selv hadde lyst til etter sin egen onde natur. Og dette var ikke bare i heldige stunder på en søndag formiddag. ”Alltid bærer vi med oss Jesu død i vårt legeme, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme” (2.Kor.4,10). For Paulus var det noe avgjort og oppgjort som han hadde hele sin interesse i, alltid. Det var å regne seg som død for synden, men levende for Gud. Død for alt det han ble fristet til etter sitt kjød, men levende for Åndens virkninger og Guds ledelse (Rom.6,11-18). ”Og alt dere gjør i ord eller gjerning (!), gjør det alt i Herren Jesu navn, med takk til Gud Fader ved ham!” (Kol.3,17). Mange har fokus på at vi ikke skal og kan gjøre noe av oss selv, i egen kraft. Apostlene var opptatt av det vi faktisk kan gjøre i Herren Jesu navn, i Guds kraft, med takk til Gud Fader ved ham! Kan du oppfatte forskjellen? Paulus skriver: ”Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk!” (Fil.4,13). Vil du ha apostolisk forkynnelse, eller slå deg til ro med bare å høre at vi kan ingenting i oss selv. Hva kan vi ved Ham? Hva kan vi i Åndens kraft, når han er med og leder oss og får herske i vårt sinn og i vårt hjerte? Det er den seirende troens kraft apostlene talte om og levde i og som også vi kan få i oss ved å lese ordet som det står, tro det som det står og gjøre som det står! Da får vi det som det står!

Veien i Jesu fotspor
Jesus kunne ha sagt: Vil noen komme etter meg, da må han gå på vannet. Eller: Da må han vekke opp døde. Eller: Da må han gjøre vann til vin. Eller: Helbrede alle syke. Men han sier ikke det. Han vektlegger noe helt annet:
”Han sa til alle: Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg” (Luk.9,23). Dette å hver dag fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge Jesus, det er et annet uttrykk for dette å akte seg død for synden, korsfeste kjødet med dets lyster og begjæringer. Det er her Jesus er vårt fullkomne forbilde. Han gjorde alltid og fullt ut sin Fars vilje. Vi kan nå følge ham, i det lys vi har og på tross av at vi har syndet og trengte en forsoner og redningsmann. Men redningen består ikke kun i at vår synd blir tilgitt – det er også frelse og redning fra å trelle under synden, så vi kan være frie til å gjøre det gode, gjøre det som er rent og rett til Guds behag og bli nye mennesker (Fil.2,12-13; Joh.8,32-36).
Guds ord taler mye om vår vei og vandring med Jesus, i hans fotspor, etter at vi er blitt forlikt med Gud. Vi har sett hvordan Peter konkretiserer det til ikke å skjelle igjen når man blir utskjelt, og ikke true om man blir utsatt for urettferdig lidelse. Det er selve Jesu vei som frigjør fra all synd og Satans makt. Vi står ikke i gjeld til kjødet, til vår onde natur (Rom.8,12; 1.Pet.1,18-19). Jesu dyrebare blod er ikke bare til soning for gjorte synder, men ved det er vi løskjøpt fra vår dårlige ferd, så vi kan ledes av Ånden og alltid holde fast på det gode og avsky det onde (Rom.12,9). Nettopp ordet ALLTID er det avgjørende, om man tror som apostlene på kraften i Jesu blod og i den Hellige Ånd, eller om man bare regner med hva man kan og ikke kan i egen kraft. Det ene er hva man kan oppnå med vantro, det andre dreier seg om hva Gud kan virke i den som intet kan av seg selv – men som formår alt ved troen på kraften i Jesu blod og fullbrakte verk.

Jesus, vår bror
Det var fest og glede over at Hosea kom hjem. Han vendte om fra et liv i synd og last, fjernt fra tanke på å gjøre sin Fars vilje. Det er et helt nytt liv han nå vendte hjem til. Det var til et liv og en tjeneste under sin Fars ledelse. Lamek gikk der hjemme og manglet kjærlighet og omsorg for sin bror. Også han trengte å vende om. Også han var egentlig kommet bort fra det å ha den samme kjærlighet og omsorg som var hos hans Far. Hvis både Lamek og Hosea nå ville høre på deres Fars ord og lære, så ville de ha kjempemuligheter for selv å bli mer og mer lik sin Far, og mer og mer å finne ut av å leve i kjærlighet og fred og respekt med hverandre og med alle andre også.
Bibelen er nettopp oppskriften for å finne ut av det, med Gud, med våre medmennesker og med oss selv. Det er veien til fred og hvile i Guds nåde og godhet. Det er fred og hvile i en god samvittighet. Jesus sendte sin sønn, vår bror, for å redde oss fra en håpløs situasjon. Han er den eneste som har gått gjennom livet, og helt og fullt vært i sin Fars vilje, i full lydighet og trofasthet mot ham. Han søkte aldri sitt eget, han kunne alltid si: ”Skje ikke min vilje, men din”. Slik var det ikke bare i Getsemane – men alltid!
”Da nå barna har del i blod og kjød, fikk også han på samme vis del i det, for at han ved døden skulle gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen, og utfri alle dem som av frykt for døden var i trelldom hele sin livstid.… Derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik, for at han kunne bli en miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å sone folkets synder. For ved at han selv har lidt og er blitt fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet” (Hebr.2,14–18). Hva forteller dette oss? Jo, akkurat det som står. Les det en gang til, grundig. Ved å tro dette – åpner det seg en troens dør til å få hjelp med alt en blir fristet til, når det gjelder alt av det onde. Lamek kan få hjelp med sine fristelser til ukjærlige tanker, Hosea kan få hjelp med sine fristelser til igjen å trekkes mot det livet han hadde vendt seg fra. Jesus, vår bror – han har åpnet adgangen for oss til dette nye livet. Han som var fullkommen, han tok straffen for alle oss andre som slett ikke har vært eller er fullkomne, etter Guds krav og standard. Han har gitt oss sin Hellige Ånd for å veilede oss til hele sannheten (Joh.16,13-15).
En annen side av saken er at med en helhjertet omvendelse får man et nytt sinn som vil gjøre Guds vilje. Man er fullkommen i den forstand at man har rettet livet og tanken inn mot det fullkomne, man ønsker av hele hjertet å ikke falle og gi etter for det onde. Da kalles man fullkommen (Fil.3,15), tross at man ikke er fullkommen i den mening at man har nådd fram til det man søker mot og jager etter (Fil.3,12–14). Det gjelder om at vi kan ha det slik som Paulus: Vi kan glemme det som er bak, og jage mot det som ligger foran, søke det av hele vårt hjerte, ha det som sitt mål, uten å gi opp om man faller og har nederlag. Det gjelder om å ha det som Paulus formaner: ”La oss da, så mange som er fullkomne, ha dette sinn. Og om dere skulle være annerledes innstilt i noe, så skal Gud også åpenbare dere dette. Det gjelder bare at vi, så langt vi er kommet, holder fram i samme spor” (v. 15–16). Så godt, om alle kristne hadde dette apostoliske sinn til å holde fram i det samme sporet, med et sinnelag som jager mot det fullkomne i tro på at vi formår alt ved ham som gjør oss sterke!

Apostlenes forkynnelse
Det er stor forskjell å forkynne nederlag som noe man bare må leve med, og trøste seg til forsoningen – og det å forkynne at nederlag dessverre kan forekomme – men at vi hater det onde og jager mot det gode og takker for at det er nåde for oss i vår svakhet. Hele hensikten med apostlenes forkynnelse, var at deres disipler som hørte dem, ikke skulle synde (1.Joh.2,1). Det var et helt klart siktemål! Det var slik både sinn og tale skulle være innrettet. Og da kunne han legge til: ”Og HVIS noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. Og han er en soning for våre synder, og ikke bare for våre, men også for hele verdens”. Alle kan vi nok være mye mer innrettet mot et liv i seier, enn bare å slå seg til ro med at man har fått tilgivelse og forsoning. Er man da ydmyk og erkjennende – DA er det mening i å prise Gud for hans store nådegave i forsoningen!
Dette livet er det vi er kalt til i Kristus Jesus. Et liv i Åndens kraft til å vandre slik at Åndens frukt kommer fram. ”Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet” (Gal.5,22). Dette er det som viser og beviser at Ånden får lede oss. Det er ikke tungetale, evne til helbredelse, talegaver, sangtalent, osv. Alt slikt kan forekomme, mens man i neste øyeblikk kanskje er hissig og kommer med harde ord og gjør urett mot folk. Da ser man altså ikke hva det dreier seg om! (Matt.7,13-29). Det er overfladiskhet å bare trøste seg til Golgata, og taler og sanger om å komme til Jesus, men lite og kanskje ingenting bryr seg om livet man deretter er kalt og utvalgt til å leve med ham. Da må man altså korsfeste kjødet med dets lidenskaper og lyster, si nei til det onde (Gal.5,24). Da må vårt sitt sinn være vendt mot det der oppe, ikke til det som er på jorden (Kol.3,1–11). Og så ser vi hva som skal komme i stedet: ”Dere er Guds utvalgte, hellige og elskede! Ikle dere da inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og tålmodighet så dere tåler hverandre og tilgir hverandre……” (Kol.3,12–17). Ja, denne ”kledning” skulle hver kristen alltid ha på seg, og dette burde de troende, lik Paulus, stadig vekk påminne hverandre om.
”Dere er jo døde….” (v. 3). ”Så død da deres jordiske lemmer…” (v. 5). Ved tro er vi døde med ham. Men i fristelser og prøver skal vi døde (drepe) alle kjødelige utslag, ved lydighet og vandring i Ånden. Trosinnstillingen er at vi er døde for synden. I prøvens øyeblikk må det onde dødes, bringes i døden, så Kristus kan leve i oss, så det gode kommer til syne i våre liv. Dette er apostolisk tankegang og forkynnelse.
Bibelen har veldig mye fokus på livet i ”Farens hus”, i menighet og fellesskap blant de troende, i personlig vekst og utvikling som lem på ”Kristi legeme”. ”Kristi legeme” er et annet bilde på det innbyrdes forhold mellom de troende og alles samhørighet og avhengighet av ”hodet” for legemet, som er Jesus Kristus selv (Ef.4,15; 5,23). I Bibelen finner vi mye som angår personlig liv og tjeneste blant de troende, om bønn og nådegaver, undervisning om dåp og om forholdet mellom mann og kvinne, barn og foreldre, unge og eldre. Vi har fått alt vi trenger til liv og gudsfrykt ved kunnskapen om Jesus, som selv har kalt oss til å være hans disipler (2.Pet.1,3).
Røveren på korset fikk ingen tid til å vokse opp til manns modenhet. Hosea kom hjem som et ruinert vrak – som vi alle er av oss selv. Men la oss ikke stanse med det! Så lenge Gud gir oss nådetid, kan vi se inn i mer og mer av alt Guds ord har å si oss om livet og veien videre. Jesus er veien og sannheten og livet. Hos ham går veien alltid videre, videre. Han er veien vi skal vandre, i ham er det flere sannheter å se inn i og stadig mer av hans liv å tilegne oss ved lydighet mot hans Hellige Ånd. Som Jesu disipler kan vi lære av Mesteren, han som var ydmyk og saktmodig av hjertet (Matt.11,29-30). På den måten kan vi finne hvile for våre sjeler, med all dens uro og bekymringer og bebreidelser.

Til slutt
Bibelen er full av ord om å gjøre, legge vinn på, jage etter, søke, lenges, avlegge, ikle, avsky, holde fast ved, fornekte seg selv, ta opp sitt kors, følge hans fotspor, ta tanker til fange, holde sin tunge i tømme, osv., osv. Det er formaning på formaning, påminnelse på påminnelse, som enhver ”røver”, eller enhver Hosea eller Lamek, trenger – når vi skal høre til Guds husholdning og vandre verdig for det kall vi er kalt med (Ef.4,1–3). Jesus har kalt oss til et bevisst disippelliv, til å velge det gode og forkaste det onde. Jesus minner oss alle om å være våkne, hver tid og stund. Peter sier: ”Vær edrue, våk! Deres (vår) motstander, djevelen, går omkring om en brølende løve og søker noen han kan oppsluke. Stå ham imot, faste i troen!” (1.Pet.5,8–9). Men like etter gir han også disse trøstens og oppmuntringens ord: ”Men all nådes Gud, som har kalt dere til sin evige herlighet i Kristus Jesus, etter en kort tids lidelse, han skal dyktiggjøre, stadfeste, styrke og grunnfeste dere. Ham tilhører makten i alle evighet! Amen.” (v. 10–11).
Gud gi nåde at vi alle tar til oss av den samme Ånd og ild som brant i apostlenes hjerter, så vi ikke bare har fokus på begynnelsen av kristenlivet, men like mye har fokus på livet og vandringen etterpå – så vi kan vandre til Guds behag og være nyttige redskap for ham, og leve til hans ære og våre medmenneskers gavn mens vi er her på jorden (Ef.4,1–6; 2.Tim.2,20–22). Den herlighet som da venter, sier også Bibelen adskillig om. ”Se hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss, at vi skal kalles Guds barn, og det er vi. Derfor kjenner verden ikke oss, fordi den ikke kjenner ham. Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbaret hva vi skal bli! Vi vet at når Han åpenbares, da skal vi bli ham like, for vi skal se ham som Han er. OG HVER DEN SOM HAR DETTE HÅP TIL HAM, RENSER SEG SELV, LIKESOM HAN ER REN” (1.Joh.3,1–3). De som har dette håp – er opptatt med å rense seg selv fra all egoisme og ukjærlighet, all urenhet, alt som hører det gamle mennesket til (1.Pet.1,22–25).

Paulus skriver, når hans bortgang er nær og han ikke skulle se vennene i Efesus mer: ”Og nå overgir jeg dere til Gud og hans nådes ord, han som er mektig til å oppbygge dere og gi dere arv sammen med alle dem som er blitt helliget (Ap.gj. 20,32). Også vi må holde oss til ”den hele skrift”, så vi virkelig er overgitt til Gud og hans nådes ord! ”Men han som er mektig til å verne om dere så dere ikke snubler, og til å stille dere ulastelige fram for sin herlighet i fryd, den eneste Gud, vår frelser ved Jesus Kristus, vår Herre: Ham tilhører herlighet, storhet, styrke og makt før all tid og nå og i alle evighet. Amen (Judas brev v.24-25).

Mye mer om livet og vandringen med Jesus finner du i Bibelen selv og på nettsiden
http://www.ordetslys.no.