En meget viktig bok

Av Erling Ekholt.

Du spør: Hvilken bok mener du? Jeg mener den boken som Johannes fikk i oppdrag av Jesus å skrive og sende til de syv menigheter i Lilleasia: Efesus, Smyrna, Pergamum, Tyatira, Sardes, Filadelfia og Laodikea., Åp. 1: 11. Fra bokens innhold nevner jeg her det som står skrevet om disse menighetene og vi finner det i kapitlene 2 og 3. Det viser Jesu egen bedømmelse (karakter) av hver av dem, med formaninger og løfter for evigheten. Alle menighetene får boken rettet til sin leder/forstander.

Boken beskriver 7 menigheter, ganske nye, men gamle nok til å kunne bedømmes. Tallet 7 er fullkommenhetens tall, og derfor tror jeg vi der kan lese om hele kristenhetens tilstand på den tiden. Og den passer nok også inn i nåtiden, ikke bare i Lilleasia men også i Norge. Det vi leser er altså Jesu egne Ord!! Og det burde være av stort interesse for menigheter i dag å granske nøye hva som står i boken, å lete etter hvorfor Han sa: ”Men jeg har i mot deg”. Enkelt kan det konstateres nå at liberaliseringens hensikt i vår tid er å ”frigjøre” mest mulig fra de bud som i fortiden var til hinder for en behagelig utfoldelse av evner og lyster, en tvangstrøye vil man gjerne kalle slike bud. Tidsånden arbeider sterkt for denne frigjøringen, også i kristne sammenhenger der krefter fra ”grasrota” nærmest tvinger fram lettelser. Deres ledere tillater og blir selv forførere. Ledes man bort fra Guds bud, da er det ikke mindre enn forførelse.

Menighetene Efesus, Pergamum, Tyatira og Sardes, er fire menigheter som alle fikk ros, til dels sterk ros men også ris, formaning/ befaling til å omvende seg, ellers—. ( I Tyatira var det kvinnen Jesabel som ble befalt å omvende seg, men hun ville ikke).

Menighetene Smyrna og Filadelfia, er to menigheter som bare fikk ros, ikke ris, heller ikke befaling om omvendelse, bare formaning til å holde ut i trofasthet inntil døden og ta vare på sin krone. Det er å merke seg at det bare var til disse to at ordet krone nevnes.

Menigheten Laodikea fikk ris og ingen ros, men beskjed om å omvende seg. Egenrettferdig var den menigheten og kom dårligst ut av dem alle. Noen mener den var arrogant, hadde ikke behov for impulser utenfra. Var seg selv nok.

Dette er en meget kortfattet analyse av hva boken sier om de 7 menigheter, men den forteller oss nok til å få lærdom av, nok til å gå inn mer i detalj på hvorfor Jesu bedømmelse ble som den ble. Selvfølgelig for å lære av det vi leser, se hva vi skal holde oss borte fra og hva vi skal elske å gjøre. Vi må ikke tro eller mene at Jesus i dag skulle bedømt dem annerledes fordi tid og forhold nå er annerledes enn den gang. Det var ikke deres kunnskapsmengde eller ferdigheter som ble bedømt, det var så langt jeg kan se deres sinnelag og hjertelag Jesus ga akt på.

Det å holde seg nøye til Jesu befalinger er helt avgjørende for menighetens vekst og tilstand i dag, ja, for framtiden og for evigheten. Vår tids menigheter kan ikke få bedre retningslinjer for sin ”drift” enn hva vi leser om i boken. Men tidsånden former virksomheter til store og mange avvik derfra, det er ikke til å komme bort ifra. Ofte og på mange steder søker man det som er stort i menneskers øyne. Man ønsker å få bort den vanæren som ”enfoldig troskap mot Kristus” la over menigheten i fortiden. Vanæren var en beskyttelse mot tidsåndens ødeleggende krefter utenfra. Tankene forderves og avvikene kommer. Det fører bort fra Kristus (2.Kor. 11: 3). Han blir ikke lenger det sentrale altet som virksomheten burde dreie seg om, men må vike plass for noe som fenger og interesserer medlemmene. Der ligger det store frafall som kommer i endens tid, og som er synlig nå.

Til slutt:
La oss søke lærdom fra boken og ta oss i vare for djevelens listige forførelse. Han leder oss ikke til avskyelig stygge ting. Han forteller at tiden er moden for ”fornyelser”, at mangt liksom har gått ut på dato. En farlig forførelse som får både den ene og den andre fornyelsen på plass, noe som skaper beundring, som trekker folk og samtidig ”bevarer” ubefestede unge sjeler innenfor rekkene. Der kan djevelens list skjule seg godt.
Vi skal ikke glemme at for de fem menighetene som fikk ris ble også en håpets dør satt fram. Den hadde som navn OMVENDELSE, og om de gikk inn gjennom den så sto veien inn til de evige boliger hos Gud også åpen.

(Fra ”Tanker ved skrivebordet”)