Sang av Rolf Myrland.
Mel: Jeg skulle ei sørge (Hvi skulle jeg sørge), jeg har jo en venn….
1) Du Abrahams, Isaks og Israels Gud – all ære, den tilhører deg.
Blant menneskers barn du utvalgte en ætt, ett folk til å kjenne din vei.
Profetene talte, ja tidlig og sent, men tunghørte ørene var.
De valgte det onde, forvillet sin vei. Sin skjebne i hånden de bar.
2) Du ville velsigne de lydiges vei – men dom fulgte urettens spor.
De selv kunne velge, og tid du dem gav å velge av hjertet ditt ord.
Når de deg forkastet, forbannelsen kom: Du spredte dem ut over jord.
I fjerneste riker, en rest av ditt folk, med savnet av Sion de bor.
3) Fra øst og til vest, som et folk uten land, de led, dine adspredte får.
Din vilje den skjedde, din tale var klar; i dødsdalens mørke de går,
en vei gjennom trengsler, ja pine og død – og plaget av hån og forakt.
Men du som dem spredte, du elsket dem enn – og viste din storhet og makt.
4) Ditt løftesord lød gjennom tusener år: Tilbake til Israels land!
Du samlet og førte din bortdrevne hjord til Kanaans åser og strand.
Nå lever og blomstrer et land og et folk – ditt løfte urokkelig er.
Når timen er kommet, det skjer som du vil – tross fienders trusler og hær.
5) I Jesus er løfter for alle på jord, fra synden han frelse oss kan.
Det gjelder nå livet, vårt evige vel, å drikke det levende vann.
Hans evige ord lyder ennå for oss, hver tøddel i ordet består.
Om ydmykt vi bøyer oss helt for vår Gud, vår del vi i løftene får.
Ordets Lys 