Bluferdighet i Kristi legeme

Av Erik P. Petersen.

Har du tenkt på at din bror og din søster er et lem på samme legeme som deg? Eller er du av dem som sier fordi hun ikke er en finger så er hun ikke med på legemet? Nei; du sier selvsagt ikke det rett ut! Men vit at det er holdningen som teller! Hvordan står det til hos oss – er vi der vi bør være i vår ånd?

La oss se litt på disse versene fra 1. Korinterne 12, 14. For legemet er jo heller ikke ett lem, men mange. Om foten sier: Fordi jeg ikke er hånd, hører jeg ikke med til legemet, så hører den like fullt med til legemet; og om øret sier: Fordi jeg ikke er øye, hører jeg ikke med til legemet, så hører det like fullt med til legemet.Dersom hele legemet var øye, hvor blev det da av hørselen? dersom det hele var hørsel, hvor blev det da av lukten? Men nu satte Gud lemmene, hvert især av dem, på legemet, således som han ville. Var de derimot alle ett lem, hvor blev det da av legemet? Men nu er det mange lemmer, men ett legeme. Øyet kan ikke si til hånden: Jeg trenger ikke til deg, eller hodet til føttene: Jeg trenger ikke til dere; men tvert imot: de lemmer på legemet som synes å være de skrøpeligste, de er nødvendige. Og de lemmer på legemet som vi synes er mindre ære verd, dem klær vi med større ære, og de lemmer som vi blues ved, dem klær vi med større bluferdighet, men våre edlere lemmer trenger ikke til det. Men Gud satte legemet sammen således at han gav det ringeste størst ære, forat det ikke skal være splid i legemet, men lemmene ha samme omsorg for hverandre. Og om ett lem lider, da lider alle lemmene med, og om ett lem hedres, da gleder alle lemmene sig med. Men nu er dere Kristi legeme og hans lemmer, hver etter sin del.
Det er så lett å glemme denne store visdom fra Paulus i sitt selviske markerings behov!

Best å få sagt noe om både dette og hint… Til menighetens beste så klart! Men hvor ble det for eksempel av dette herlige og visdomsfulle budskap fra Paulus: … og de lemmer som vi blues ved, dem klær vi med større bluferdighet…

Dette mine kjære venner, handler om å dekke over ting som kanskje ikke er så bra… Ja vi kan i vår egen selvrettferdighet mene både det ene og det andre om ulike lemmer på legemet – men har du fått nåde av Gud? Er det jeg som tildeler nåde? Å kle noen med bluferdighet kan være å dekke til, ikke snakke så mye om, beskytte!

Noen TRENGER virkelig det. Det er hvert enkelt lems eget ansvar å være seg bevist på sin posisjon i nuet til enhver tid. Kjærligheten dekker en mangfoldighet av synder! 1. Peter 4. 8. Dette kledet eller dekket – det tar jo ikke bort det dekkede… Nei, det gjør nettopp det skriften sier: Det dekker! La dette dekket bli så skinnende blankt at når man ser på det så ser man et speilbilde av seg selv!

Ser du noe hos ett annet menneske som du vet vedkommende ikke ønsket å vise/ det være seg en flause av enten kroppslig eller åndelig karakter… Så blues du – du føler med – for du vet så inderlig godt at slik ville du ikke gjort selv – og du blir nesten flau på vedkommendes vegne…

Men vedkommende er ikke klar over det stakkar. Ja, her begynner vi å nærme oss… Kan vi kle de lemmer som trenger det med større bluferdighet? Ja skal vi snakke om det da, eller? Nei!! Det er det motsatte – det er kanskje ikke baktalelse – men du blues ikke! Du er bare en kjødelig kristen på dette område hvor skravla sitter løst! Tenk hvis vi forstod dette… La dekket – som jo ikke tar bort det dekkede – være så skinnende blankt at når du ser på det.. så ser du deg selv! Se deg selv i den andres problem! Da har du forstått å kle dette lem med bluferdighet. En medynk ispedd barmhjertighet, blandet med kjærlighet, krydret med speilbildet av deg selv… Hva ser du i dette speilbildet? Ser du det dekkede? Nei du ser et kjød, i deg selv, hvor ikke det bor noe godt! Du ser trangen til å snakke nedsettende om broren eller søsteren, trangen til å fortelle noe som ikke er så bra hos noen andre… Du ser stoffet i deg som vil vokse på andres ulykke eller dårskap.

Vi må lære å regne med, at alle som er på legemet står i den samme kamp! Uansett hvor langt i løpet vi er kommet. Når vi i sannhet klarer å se det – da blir det slutt med å ringeakte andre. Det blir slutt med ”snakk”!

Her kommer vi fort inn på de 99 og den ene… Det er så mye lettere å mingle med de 99 enn det er å nå ut til den ene sauen som har kommet seg bort… Den trenger å bli vist omsorg, at den blir satt pris på…

Den trenger ikke at man går til de 99 og forteller hvor dum den har vært som har rotet seg langt oppi åssiden uten mulighet til å komme seg ned! Sannheten er at det lem som vi blues ved vil vi gjerne heller ikke snakke så mye med – og i hvert fall ikke om «melkebarten» som alle ser – men ingen vil påtale – fordi det er flaut!

Men å snakke med alle andre…, det er lett som bare det – du verden så lett det er – ja vi kan til og med le! Hvor er bluferdigheten? Den stakkars sauen oppi åssiden når man aldri – det er vanskelig å nå den – når det ligger et berg av kjød som må forseres først! Det må bli slutt på å klaske på problemer med flatsiden av sverdet! Sverdet kløver sjel og ånd – skiller på følelser og Ånd altså! Dømmer hjertets tanker og råd! Så la oss gjøre oss bruk av dette – et lem som må kles med bluferdighet vet ikke alltid dette selv! Nei, de er kanskje både glad og lykkelig uvitende til og med, noen ganger!

La oss forstå når dekket skal på plass – slik at vi kan få opp dette speilbildet – og når vi ser hva som bor i vårt eget kjød – så er det frem med sverdets egg – så det får gjort sin virkning i oss selv først! Ikke noe klasking med flatsiden – men virkelig kløve og skille det i oss som vil spille på andres ufullkommenhet! Slike personer som trenger denne bluferdigheten vet det kanskje ikke selv – men de merker fort at de blir sett på som «raringen»! Tror du det bidrar til å binde vedkommende til menigheten, når du ler? Er det gøy når noen dummer seg ut? Bluferdighet! – hvilken livsvisdom for dem som forstår den.

Måtte Herren gi oss nåde til å lære mer om dette! Amen.
Kjærlig hilsen Erik P. Petersen