Home

Av Rolf Myrland.

”Derfor har og Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navn som er over alle navn” (Fil.2,9).

 Menneskene, også menneskelige kristne, har til alle tider hatt en tendens til å opphøye visse mennesker. Akkurat som Israels folk gjerne ville ha en synlig gullkalv. Dette er ekstra farlig, fordi det bor i oss alle, mer eller mindre, en lyst til å opphøye seg selv. Gud har høyt opphøyet Jesu navn, og gitt ham det navn som er over alle navn. Ham tilhører riket, makten og æren i all evighet.

 Det er et sentralt punkt som kristen, at vi lever for å være Jesus Kristus til ære. Det er han som er Herre, og det er ham vi tjener. Hans navn skal opphøyes ved oss, og ham tilkommer all pris og tilbedelse. Men vi ser at allerede i apostlenes dager lå det nær til at de troende ble knyttet til mennesker. ”For dere er ennå kjødelige. Når det er misunnelse og strid blant dere, er dere ikke da kjødelige og vandrer på menneskelig vis? Når en sier: Jeg holder meg til Paulus! – og en annen: Jeg holder meg til Apollos! – er dere ikke da kjødelige? (1.Kor.3-4).

 Med et rett syn på Jesu herlighet og storhet, ønsker man ikke å underkaste seg noe menneske, og man vil heller ikke opphøyes eller opphøye seg over noe menneske. Jesus er vår eneste hersker og Herre – ham tilkommer all ære og makt (Judas, v. 4 og 25).

 Mesteren gikk selv veien i det lave, han fornedret seg selv i lydighet inntil døden på korset. Hele hans liv bar han sitt kors, korsfestet for verden – for ære og vinning, storhet og anseelse. Fariseerne roste ham, med rette, for ikke å gjøre forskjell på folk (Matt. 22,16; Luk. 20,21). Det hadde de selv fått merke! Ja, det var nettopp i dette han var lydig – han søkte bare Faderens vilje og ære. Hans rike var ikke av denne verden. Han ble tilbudt hele verdens herlighet – men avslo kontant. Han brydde seg heller ikke om vanæren da han ble korsfestet som en forbryter, av datidens gudsdyrkere (Hebr. 12,1-2).

 Ja, Jesus er i sannhet vårt store forbilde! Hans navn er høyt opphøyet over alle andre navn. Det gjelder om at vi er oss dette bevisst, så det er vårt hjertes glede å tjene ham, og ikke bry oss om menneskers mening og behandling. Den enfoldige troskap mot Kristus kan bare virke i slike som ikke er noe menneskes trell, som bare søker Faderens vilje og vil ære ham med sitt liv. Om man da hylles eller spottes, gjør ingen forskjell. Det er Guds ord og vilje man da har for øye. Det er hans behag eller mishag som betyr noe. Den menneskelige støtten fra andre mennesker har ingen betydning. Man følger ikke mengdens vei, verken i smått eller stort. Intet blir rett av at mange gjør det eller mener det. Tenk alle avvik som har vært fra apostlenes dager. Det blir ikke bedre av at de aller fleste har drevet langt vekk fra Jesu og apostlenes liv og lære.

 Men de som helliger Jesus som hersker og Herre, de har et sinnelag å gå gjennom den trange port og følge den smale vei. De bærer sitt kors, de legges i jorden som et hvetekorn og dør. De søker å fornedre seg selv. De elsker sine fiender, de ber for dem som forfølger dem, de velsigner dem som forbanner dem, de gjengjelder ondt med godt, de tilgir syv ganger sytti ganger, de søker ikke det synlige og forgjengelige, de rives ikke med av et hvert lærdoms vær, de står støtt i storm og stille – bare med den tanke å leve sin høyt opphøyede Herre og Mester til behag. De bevares i kjærlighet til alle, uten å gjøre forskjell – de sørger over fiendskap og alle kjødelige konflikter, over all storaktighet og alt som viker av fra Frelserens bud (2. Pet.3,1-3).

 Må Gud gi nåde at vi kan åpenbare Jesu liv ved våre liv. Det er i sannhet å leve til hans ære. Da søker vi ikke egen opphøyelse, og blir heller ikke noe menneskes trell. Jesus er vår eneste Frelser og Mester og Herre. Ja – han som fyller alt i alle får virkelig gjøre det! Det er i ham vi lever og rører oss og er til. Det er av hans Ånd vi drives. Det er han som har gitt oss forløsningen, syndenes forlatelse, og kjøpt oss til Gud med sitt blod. Det er ham vi tilhører, det er ham vi vil tekkes. De som har det slik – de utgjør hans menighet – enten vi regnes med eller mot i alt annet mennesker måtte danne av forsamlinger etter eget tykke. Det er disse som hører ham til – de følger Lammet hvor det går. De er kjøpt fra menneskene til en førstegrøde for Gud og Lammet. I deres munn er ikke funnet løgn. De er uten lyte (Åp. 14,4-5).

 Ja, Gud gi oss nåde å være i denne skare! Mesteren fornedret seg selv til ”jordens lavere deler” (Ef. 4,9-10). Derfor har Gud høyt opphøyet ham. Den samme vei må de elske og vandre på, som skal stå seirende med ham når dagen kommer! De som har opphøyet seg selv har ”løfter” om da å bli fornedret. De som har stått for andre menneskers åsyn og opphøyet dem til herrer, har heller ingen gode løfter når dagen kommer. Hvor godt om mange kunne våkne opp, så vi alle, nå i nådetiden, kommer inn i et liv der Jesu navn blir høyt opphøyet over ethvert navn som nevnes – og all vår lyst står til å leve til hans behag!

Første gang publisert i nr. 1/2006.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s