Home

Av Erling Ekholt.

Om vi tror hva som skrevet står, og forutsetningene fra vår side er i orden, så finner vi at vi, på grunn av at Jesus døde for vår skyld, sonet vår synd og skam, utslettet skyldbrevet mot oss, og sto opp igjen til vår frelse allerede er i Kristus hva vi kanskje strever etter og sliter for å bli.

 I det følgende gjøres forskjell på vår stilling i Gud og vår tilstand i Gud, hvilket vi nok kan bruke andre uttrykk for, men som er viktig å ha klarhet i.
 Det vises til noen skriftsteder som forteller oss noe om hva vi allerede er i Kristus.

En ny skapning! Det er den som er i Kristus, sier Paulus i 2. Kor. 5,17. Altså ikke noe som man blir med tiden, nei, han/hun er det. Og denne skapningen er av Gud, vers 18, og det som Gud skaper verken skal eller kan forbedres, det er fullkomment! Men det skal bevares, utvikles og modnes ved Guds vekst, (Kol.2,19). Og det kan mistes og gå tapt om vi ikke forblir i Kristus.

Nu er vi Guds barn. (1. Joh.3,2). Nu er vi det sier Johannes, men vi vet ikke hva vi skal bli.

Vi er i Kristus Jesus rettferdiggjort, helliggjort, og forløst. (1 Kor. 1,30). Dette er en vedvarende nådestilling i Gud, altså ikke et tilbakelagt stadium, men vedvarende inntil vårt livs slutt. Til denne nådestilling i Gud hører alt det som gratis (eng.overs.) er gitt oss av Gud, (1. Kor. 2,12).

”Men er vi barn, da er vi også arvinger, Guds arvinger og Kristi medarvinger, såfremt vi også lider med Ham,” (Rom. 8,17). Altså noe vi er, ikke blir når vi har oppnådd en viss grad i vekst og utvikling. Som barn av Gud vokser vi i Gud.

”Jeg er vintreet, I er grenene” (Joh.15,5), og om vi skal komme til å bære frukt, så må vi forbli I Ham, og Han i oss. (Dette er bare en liten håndfull av ord som taler om dette, mange flere finnes.)

 En levende tro på disse Ord er nok til å fylle oss med takknemlighet, lykke, tillit og frelsesvisshet for resten av livet! Det er helt klart at mangel på forståelse på dette området har gjort at Satan har kunnet ”kjøre” med mange, gjort dem usikre og utrygge i sin tro når det gjelder sin egen frelse. Derved blir de fratatt gleden over frelsen i Jesus.

 Ut fra troen på denne stilling i Gud og fra et personlig samfunn med Gud springer det liv fram som vi kan kalle vår tilstand i Gud. I den møter vi formaningene av Jesus og apostlene, og som vi i troens lydighet og kjærlighet til Jesus vil rette oss etter. Her kommer vi til den vekst som Gud gir, 1 Kor. 3,7.

 Vår stilling i Gud er en nådegave fra Gud. Den er uforanderlig, kan bare mottas eller forkastes. Den hører inn under det som er fullbrakt, intet skal legges til eller trekkes fra. Men det faller bort om vi med vilje lever i synd eller faller fra Gud. Den store Guds godhet som her er åpenbart for oss må vi holde oss til (Rom. 11,22-23).

 Vår tilstand i Gud påvirkes til enhver tid av vår gudsfrykt, kjærlighet og lydighet. Det er i den vi vokser og utvikles i det som er godt, og der avgjør ydmykhet i hvilken grad vi får Guds nåde til vekst og utvikling, og selvsagt vår kjærlighet til Jesus. En riktig innstilling til Jesus ser vi klarest av hvordan Høysangen beskriver forholdet mellom brudgom og brud.

 Det er et gjensidig forhold, en forutsetning for å kunne bære frukt, for ”den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer megen frukt; for uten meg kan I intet gjøre”, Joh. 15,5. Vi bærer altså ikke frukt ved alene å være i vintreet/ Jesus, men Jesus må også være i oss. At det forholder seg slik, det ser vi tydelig av brevet til engelen i Laodikea. Han var i Jesus, for ellers kunne ikke Jesus spy ham ut av sin munn, men selv sto Jesus utenfor døren og banket, Åp. 3,14-22.

 Jesus ønsket å komme inn, men hjertedøren måtte åpnes innenfra, og det er det bare et elskende hjerte som gjør, et hjerte som frivillig oppgir alt annet og vil tilhøre sin elskede.

 Kan det være slik å forstå av Gal. 5,25 at mange har stoppet opp ved det å leve i Ånden og ikke vandrer videre i Ånden? At frukten – Åndens frukt – kommer når vi vandrer sammen med Jesus? I vandringen er de to en enhet, to hjerter vil det samme. ”Kom med meg fra Libanon, min brud, kom med meg fra Libanon!” sier brudgommen til sin elskende brud i Høysangen 4,8. I vandringen i Ånden – med Jesus – blir Skriftene gjort levende slik som for Emmausvandrerne (Lukas 24,32). Og i vers 29 står det: ”Da nødde de ham og sa: ”Bli hos oss; for det stunder til aften, og dagen heller! Og han gikk inn og blev hos dem.” (understr. av meg). De nødde Ham, åpnet for Ham, og da gikk han inn. Der inne brøt han brødet, velsignet det og ga dem, og: ”da ble deres øyne åpnet, og de kjente ham.” Vi blir seende og brennende når Han får komme inn i våre hjerter! Der dannes det et livssamfunn, et fruktbærende samfunn.

 Høysangen er ikke bare en bok blant mange andre bøker, men kanskje den tydeligste beskrivelse på Kristus og menigheten, en høyaktuell profeti som peker inn i endetiden, meget vel vært å legge vekt på i vår forkynnelse.
 Til slutt: Alt vi er i Gud og alt vi blir i Gud er av Guds store nåde i Jesus Kristus. Derfor er all vår ros utelukket.

Første gang publisert i nr. 1/2006.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s