Home

Av Rolf Myrland.

Det kommer lett inn stor uklarhet når det gjelder forholdet mellom frelse og gjerning. Men Guds ord er meget klart og tydelig – og det er dette vi trygt kan bygge på.

 Når man leser og hører hva som ofte blir forkynt angående gjerninger, så er det: Det kommer ikke an på gjerninger for å være frelst. Vi blir frelst uten prestasjoner. Vi kan ikke av oss selv gjøre noe for å bli frelst. Frelsen kommer ikke an på gjerninger.

 Og alt dette er virkelig både sant og visst, rett forstått og i sin rette sammenheng. Men det er bare sant når frelsens gave mottas av et hjerte som oppfyller de betingelsene Faderen setter. Det er sant at han tilgir og frelser den som angrer og bekjenner sin synd og tror på Jesus og hans soning for vår synd. En slik sjel kan også av hjertet tilgi sine medmennesker (Matt.6,14-15). Bibelen taler klart om disse grunnleggende sannheter. Vi erkjenner vår egen hjelpeløshet, at vi er helt avhengige av Jesu død for vår skyld. Når vi stiller oss rett, kan vi uforskyldt motta frelse av bare nåde.

 Jesus lærer oss at vår himmelske Far drar oss til Sønnen (Joh.6,44). Det er hans gjerning og verk at vi vekkes til å søke og ta imot frelsen ved troens forkynnelse om Jesu død for oss på Golgata. Som et lyteløst offer tok han vår synd og skyld og straff på seg når han døde i vårt sted. Han er en soning, ikke bare for våre synder, men for hele verden (1.Joh.2,2). Ingen er unntatt. Ingen har syndet så grovt at det ikke er tilgivelse ved Jesu blod, ingen har levd så fromt og pent at man av seg selv er ren og rettferdig og himmelen verdig. Alle har syndet og står uten ære for Gud (Rom.5,23). Han elsket oss og gav seg selv for oss mens vi var langt borte, fremmede og fiender (Rom.5,8-10).

 Men Bibelen sier også mye mer om frelse og gjerning. Man kan sammenligne det med å bli født og bli et menneske, når man på en fødestue kommer ut av mors liv og begynner å puste selv. Slik begynner livet for alle mennesker. Det skjer helt og fullt uten egen prestasjon eller gjerning. Vi har intet gjort fra eller til for å bli mennesker. Vi har intet å ta ære av eller rose oss for. Det ville være galskap å mene seg selv å ha æren for at man ble født og er blitt et menneske. Dette er en parallell til at det helt og fullt også er Guds verk at vi er blitt frelst, blitt et nytt menneske, en ny skapning – uten spørsmål om våre egne gjerninger. Alt avhenger av det verk som Jesus fullbrakte på Golgatas kors. Ved hans nåde utslettes våre overtredelser når vi tror på Jesu Kristi frelsesverk (Ef.2,4-9).

 Disse ting taler Bibelen klart om. Men den taler også svært mye mer, om gjerninger for den som er blitt frelst og et Guds barn. Vi kan gå tilbake til babyen som ble født og ble menneske og spørre: Hva nå? Er det å bli menneske bare å forbli der på fødestuen? Skal det intet se og oppleve, lære og gjøre? Skal barnet vokse til og kun få høre at det ingenting skal gjøre, bare få høre at det ikke kommer an på gjerninger for å bli et menneske? Skal det bare holdes passivt og trøstes med at det ikke trenger gjøre noe eller prestere noe for å være et en levende skapning? Det ville regnes for galskap – livet som menneske har så uendelig mye mer å by på enn å forbli på fødestuen. Men like fullt er det ufattelig stort å være født!!! Likeså å være frelst!!! Men det får først sin virkelige storhet når det følges av et liv i utvikling og vekst, fremgang og tjeneste, en vandring i Åndens helliggjørelse.

 Det er altså sant at vi er blitt Guds barn uten egen prestasjon eller noen gjerning å rose oss av (Ef.2,8-9). Men det blir en vrangforestilling hvis man stadig om igjen og om igjen hører at vi intet kan og skal gjøre, Jesus har gjort alt, vi kan intet prestere, osv. Bibelen selv taler ikke slik. Og vi bør tale som Guds ord.

 Hva sier så Bibelen? “For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem” (v.10). Han har altså skapt oss til gode gjerninger – til handling, liv, vekst, utvikling, framgang, vandring etter Åndens ledelse osv. Han har ikke overgitt oss til en passiv, handlingslammet tro på at nåden i Jesu blod dekker all synd, og vi tilregnes Jesu rettferdighet – og så intet mer.

 Tvert i mot! Det er en troens lydighet virksom ved kjærlighet (Rom.1,5; 16,26; Gal.5,6). Den som er frelst og benådet i Jesus Kristus er født på ny til å være et nytt menneske, et Guds menneske, der kjødet mister sin makt og Guds Ånd får lede tanke og tale og gjerning. Bibelen inneholder en mengde formaninger, og den som elsker Gud får lyst til å leve etter hans vilje – hans bud blir da ikke tunge (1.Joh.5,1-3). Dette gjelder de nytestamentlige Åndens bud etter Jesu og apostlenes lære og liv.

 Mange mennesker har lett for å dekke til, tåkelegge og bortforklare alle Guds herlige ord om dette nye liv. I Bibelen formanes vi til å takke for alt, alltid være glade, ikke være bekymret for noe, ikke dømme, ikke baktale, holde vår tunge i tømme, tilgi hverandre som Gud har tilgitt oss, vise omsorg og jage etter kjærlighet, oppgi alt i denne verden, fly ungdommens lyster, jage etter fred med alle og etter helliggjørelse osv., osv. Slike formaninger preger Jesu og apostlenes ord og tale. Nettopp for å hjelpe oss, oppmuntre oss og tilskynde oss til å leve vårt kall verdig, til Jesu ære og pris, til Guds behag, til velsignelse for våre medmennesker.

 I Bibelen er det ingen bortforklaringer av disse ting. Bibelen taler klart om at det ikke er verdi i lovgjerninger, altså – ikke frelse av i egen kraft å holde Mose lov. Men noe helt annet er det at man i Åndens kraft vandrer i den nye pakts lov, drives av Ånden, slik den skriver sine lover i vårt hjerte og sinn etter Jesu og apostlenes formaninger. Dette skal vi jage etter – ikke for å bli frelst, men av kjærlighet til ham som elsket oss først og kjøpte oss til Gud med sitt blod.

 Så her er det bare å “gi full gass”, ikke drive med “lusekjøring”. Vanlig forkynnelse fører lett til “lusekjøring”: Stadig vekk får man høre at det betyr ingenting med våre gjerninger. Igjen: Det er altså sant når det gjelder den grunnleggende frelse fra fortapelse ved Jesu blod. Jesus selv sa jo: “Heller ikke jeg fordømmer deg”. Men deretter lyder hans egne ord: ”Gå bort og synd ikke mer!” Hva er det han sier? Ikke synde mer. Hva så? Jo: “La oss gjøre det gode og ikke bli trette. For vi skal høste i sin tid, så sant vi ikke går trett. La oss derfor, mens vi har tid, gjøre det gode mot alle, men mest mot troens egne folk” (Gal.6,7-10).

 Hva er kristendom? Er det å gå på møte en eller to ganger i uken og få høre at det ikke kommer an på gjerninger? At vi intet kan gjøre (annet enn å gi rikelig i kollekten). Og så bruke tiden som det faller seg inn og som vi synes passer oss best. Er dette Bibelens budskap? Er det dette det står side opp og side ned om? Står dette i Rom. 12? Står det i 1. Kor. 13? Står det noe som helst sted? Enhver bør lese og tenke, lese med disse tanker i bakhodet – eller helst klart for øye. Vi trenger alle å våkne opp! Både for den store frelse og herlighet som ligger i Jesu soning for vår synd – og den kraft som ligger i at vi er kalt (av ham!) til å følge i hans fotspor, han som ikke gjorde synd (!) – som ikke skjelt igjen når han ble utskjelt, ikke truet når han led, osv. (1.Pet.2,21-24).

 Tross all vår elendighet og jammer, har han selv kalt oss til dette! Har Peter tatt feil? Mener han virkelig det han sier? Ja, det kan vi være aldeles trygge på! Gjennom hele Bibelen er det nettopp dette vi formanes og oppfordres til. Og her skal ingen dempe troen og virksomheten i vår kjærlighet. Dette dreier seg ikke om lovgjerninger og plikter. Det er ikke et program for å si takk fem ganger daglig, tilgi to ganger daglig, holde fred to ganger i uken, la være å være misunnelig på onsdager, være litt barmhjertig på fredager, osv. Nei, det er et overflodsliv i Ånden hele uken – vi er skapt til å utstråle Kristi kjærlighet og fred hele uken, ALLTID si Gud og Faderen takk for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn (Ef.5,20).

 Dette er Guds ord om gjerninger. I Bibelen er det ingen bremseklosser, ingen bortforklaringer og advarsler mot “egen kraft” eller at “det betyr ingenting med gjerninger”. Nei – i Bibelen er vi skapt nettopp til dette. Vi kan ALLTID takke Gud, alltid være milde og saktmodige. Alltid ligger Jesu fotspor der, alltid legger Faderen gjerninger ferdige for oss, for at vi skal vandre i dem – gode gjerninger – i stedet for onde gjerninger der det komme fram utakknemlighet, baktanker og baktale, misunnelse, vrede, hardhet, ondskap, utukt, ukjærlighet osv.

 Vi lever virkelig i nådens tid, i den nye pakt – med herlige muligheter i Jesus Kristus. Vi kan virkelig leve verdige for vårt store og herlige kall – til Guds ære og pris (Ef.4,1-3). Og hvordan gjør man det? Jo, Paulus nevner: Ved å vandre med all ydmykhet (hele uken, hjemme og borte, overfor høy og lav, ung og eldre, frelst og ufrelst, venn og “fiende” osv.) og med all mildhet (hele uken, hjemme og borte, overfor høy og lav, ung og eldre, frelst og ufrelst, venn og “fiende” osv.) og med all langmodighet (igjen: hele uken osv.)

 Mange har nærmest vært utsatt for hjernevask om at det ikke kommer an på gjerninger. I stedet skulle alle ha fått klar undervisning om at dette er sant når det gjelder begynnelsen – men så skal man ut i livet og gjøre og arbeide, lære som disippel, vokse og utvikles, likedannes med Jesu bilde, gjøre fremgang i det gode, løpe som kun én vant prisen, jage etter hellighet, fly fordervelsen i verden, for å peke på noen få av alle de skriftsteder som formaner og appellerer til våre gjerninger. Ja, “alt dere gjør, i ord eller i gjerning, gjør det alt i Herren Jesu navn, med takk til Gud Fader ved ham!” (Kol.3,17) Når vi slik kommer inn i Guds liv er dette noe som blir til velsignelse for oss selv og våre medmennesker, og Gud vil lønne og gi enhver etter hans gjerninger, både nå og i evigheten. Her er Bibelens ord klart – og for mange troende ville Bibelen bli en ny bok om man virkelig leste hva som står der, i dette lys.

 Men må ikke studere teologi i årevis for å fatte dette. Man må nesten heller studere det så lenge for å tåkelegge det og problematisere det. Bibelen bare formaner og formaner og formaner – uten forbehold og reservasjoner. I dette ligger den videre frelse for de frelste, den helliggjørende frelse til et liv til Guds behag (Rom.12,1-2). Her kan vi selv lese, tro og få et fornyet sinn som overgir seg helt til Guds fullkomne og gode vilje og ledelse. Det er veien til å være til velsignelse og selv bli velsignet og kunne elske livet og se gode dager (1.Pet.3,8-11). Altså bare fordeler, bare pluss! Vantro og tvil holder oss borte fra all denne herlighet – troens lydighet fører oss inn i den!

 Hva velger du så?

Først publisert i nr. 2/2004.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s