Home

Av Rolf Myrland.

Evangeliet er det glade budskap til oss som av naturen stod utenfor Gud og ikke hadde håp om frelse: «Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud» (Joh.1,12-13).

«Ånden og bruden sier: Kom! Og den som hører det, la ham si: Kom! Og den som tørster, han får komme! Og den som vil, han får ta livets vann uforskyldt!» (Åp.22,17). «… Dere var uten håp og uten Gud i verden. Men nå, i Kristus Jesus, er dere som før var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod» (Ef.2,12-13).

Vi har fått adgang til Faderen gjennom Jesus (v.18), han som elsket oss og gav seg selv for oss (Gal.2,20). Det er en stor nåde at vi som av naturen var vredens barn, som de andre (Ef.2,3), er blitt Guds barn med arverett til Guds evige, herlige rike. Det er ingen annen adgang til dette enn troen på det verk Jesus utførte i sine kjøds dager og fullbrakte på Golgata. I troen på ham er det soning for våre synder og ved kunnskapen om ham har vi fått alt som tjener til liv og gudsfrykt. Derfor er denne kunnskap og troen på det glade budskap så verdifull og betydningsfull.

Ordet taler om veien til å bli et Guds barn – og enda mer rikelig om veien vi skal vandre når vi er blitt det. Først blir man et Guds barn – med all den herlighet det innebærer for dette livet og siden arverett med Jesus Kristus i hans herlighets rike. Deretter kommer vandringen etter at vi har fått del i vårt barnekår. «Jeg formaner dere altså, …., at dere vandrer slik det er verdig for det kall dere er kalt med, med all ydmykhet og mildhet, med langmodighet, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet, og legger vinn på å bevare Åndens enhet i fredens sambånd» (Ef.4,1-3).

Å bli et Guds barn, stiller helt nye krav til vår ferd. Dette må ikke forveksles med å stille krav for å bli det. Tvertimot! Den som vil, kan komme, om så fra den ytterste elendighet, gjennomsyret av synd som vi er av naturen, alle sammen. Èn ting er altså det som var FØR. Men Bibelen taler mest om det nye liv ETTER at vi er forlikt med Gud som hans barn. Den er full av håp og tro og vitnesbyrd om Guds store nåde og langmodighet for den som av hjertet ydmyker seg under hans veldige hånd og vil gjøre hans vilje.

«La all bitterhet og hissighet og sinne og skrål og spott være langt borte fra dere, likesom all slags ondskap. Vær gode mot hverandre, vis barmhjertighet så dere tilgir hverandre, likesom Gud har tilgitt dere i Kristus! Bli derfor Guds etterfølgere som hans elskede barn, og vandre i kjærlighet, likesom også Kristus elsket oss og gav seg selv som en gave og et offer, en vellukt for Gud» (Ef.4,31 – 5,2). Dette er et av de mange skriftsteder som peker på den «kvalitet» som skal prege vår ferd som Guds barn – ja, som Gud vil frelse oss til, som vi ved Jesu blod er forløst til, løskjøpt fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene (1.Pet.1,17-21).

Vi er kalt til å vandre med Gud midt på veien. En grøft er bare å være opptatt av oss selv, hva vi skal gjøre og hvordan vi må innrette vårt liv. En annen fare er at vi ensidig fokuserer på vår himmelske Far som i Jesus Krisus har gjort frelsen og forløsningen mulig, og den store kjærlighet som han har vist oss, at vi har med ham å gjøre og at vi intet kan uten ham, og er avhengige av ham. Guds ord taler om begge disse ting – uten å sette det ene opp mot det andre, men tvert imot samler og forener det, vers for vers, kapittel for kapittel, side for side. Man kan lese ettertenksomt hvor som helst i NT, så vil man finne denne dobbeltfokusering – på ham og oss. Vi arbeider – ved Guds nåde. Vi strider – ved hans kraft.

I Ef. 5, 3 – 5. ser vi noen farer, også for mennesker som regner seg som kristne. De kan være døpte og åndsdøpte. Paulus formante kristne allerede den gang til å vokte seg for slike farer. Derfor holder han konstant fokus på livets realiteter – om disse samstemmer med vår tro på vår Herre Jesus. Elsker vi virkelig ham, så vi holder hans bud? Vil vi gjerne høre hans bud, bli formanet og påminnet, så vi kan våke over vår ferd, så vi kan vandre til hans behag, som en vellukt for ham, og som hans vitner i mørket på jord? Eller er vi kommet til et nivå av «kunstig åndelighet» der vi ikke lenger trenger disse lysstråler inn over vårt liv til selv-ransakelse og ettertanke over vår ferd?

«La ingen bedra dere med tomme ord! For det er på grunn av disse ting at Guds vrede kommer over vantroens barn. Gjør derfor ikke felles sak med dem!» (v.6-7). Ethvert Guds barn står altså i denne fare! Man kan falles ut av sin faste stand og igjen bli et vantroens barn og gjøre felles sak med dem! Gud gi nåde at vår forkynnelse aldri sløvner av, og mangler den dimensjon at denne fare finnes! «Dere selv var jo en gang mørke, men nå er dere lys i Herren. Vandre som lysets barn! For lysets frukt består i all godhet og rettferdighet og sannhet. Prøv da hva som er til behag for Herren! Ta ikke del i mørkets ufruktbare gjerninger, men refs dem heller!» (v.8-11).

Peter formaner oss kraftig til å våke i striden og stå imot djevelens listige angrep (1.Pet.5,8-9). Han fortsetter i v. 10: «Men all nådes Gud, som har kalt dere til sin evige herlighet i Kristus Jesus, etter en kort tids lidelse, han skal dyktiggjøre, stadfeste, styrke og grunnfeste dere.» Skal vi forkynne v. 8 – 9 eller v. 10? Svaret er: BEGGE DELER! – LIKE STERKT, LIKE KLART, LIKE TROFAST, LIKE INDERLIG. Det er ikke vårt eget forgodtbefinnende som skal avgjøre dette. Etter naturen kan man kanskje til tider føle behov bare for v. 10. Til andre tider kanskje mer v. 8 – 9. Vår oppgave som husholdere over Guds mangehånde nåde, er å formidle hele Guds råd til frelse. Derved kan hjorden næres og vokse ved allsidig og næringsrik kost, og bli sterke og sunne i sin tro og lære. Som ekte barn er vi under tukt og oppdragelse. Det skal vi ta som tegn på Guds kjærlighet til oss – ikke som lovens tyngende trykk (Hebr.12,4-14; Tit.2,11-15). Er ikke det vår lyst, når vi lærer å vandre til hans behag?

Gud gi oss nåde, så den fagre skatt som er oss overgitt i Guds ord, blir bevart og verdsatt, i sin bredde og lengde, høyde og dybde. «Som lydige barn må dere ikke skikke dere etter de lyster som dere før hadde, i deres uvitenhet. Men vær etter Den Hellige, som kalte dere, også dere hellige i all deres ferd. For det er skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig. Når dere påkaller som Far ham som dømmer uten å gjøre forskjell, enhver etter hans gjerninger, da ferdes i frykt i deres utlendighets tid» (1.Pet.1,14-17). Vi trenger denne frykt, skal vi komme inn i hellig ferd og bort fra å være ulydige barn. Vi trenger å påkalle vår Far, og vi trenger hver eneste formaning, alt hans ord som kan være en hjelp til å se inn i Faderens vilje og det herlige verk han vil gjøre i sine barn, når vi av hjertet er lydige mot ham.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s