Av Erling Ekholt.
Den kjente, norske kinamisjonæren Asbjørn Aavik omtalte i en av sine bøker en gråtende, eldre kvinne. Hun satt på et av hans møter på misjonsmarken. Dette forundret han seg over, for kvinnen var vanligvis så lykkelig og glad på møtene. Etter å ha snakket med henne forsto han at hun hadde godt-vondt og gråt av den grunn, for som hun sa: ”Hvordan kan himmelen bli en himmel for meg om ikke de (hennes slektninger) kom dit?” Misjonæren la til: ”Det er misjonssinnet – og dette er misjonens smerte”. ”For et sinnelag!” legger jeg til.
Det er kanskje langt mellom slike tårer og slik en sorg. Kanskje er det mer sorg og tårer over andres feil og mangler? Men kvinnens sorg og smerte minner sterkt om den Paulus hadde da han skrev: ”…at jeg har en stor sorg og uavlatelig gremmelse i mitt hjerte” (Rom. 9,2). Det var for hans frender etter kjødet, de sto utenfor Kristus. Ja, for dem ville han ”ønske seg selv forbannet bort fra Kristus”. Og først, og mest av alt, minner dette om det sinn som var i Kristus Jesus, og som vi formanes til å være i (Fil. 2,5).
Den smerten som her omtales har gitt de hjertetårer som gjennom tidene har vannet sæden – Ordet – som trofaste menn og kvinner har båret ut på markene, under oppofrelse, fattigdom og selvfornektelse. Smerten fra dette godt-vondt drev dem stadig videre til flere steder, flere sjeler. Smerten opphørte ikke å brenne før deres legemer ble stedt til hvile. De gjorde hva mange med store ord har talt om, vært ”Ordets gjørere og ikke bare dets hørere” (Jak. 1,22).
De har løftet av mange tunge åk og satt sjeler i frihet i Jesu navn. De nådens talenter de fikk av sin Herre fordobles i oppstandelsen. De får en stor del i høsten.
Første gang publisert i nr. 4/2006.
Ordets Lys 