Home

Fra «250 fortellinger» av Mia Hallesby.

Karl, Astri og Johanne het prestens tre barn. Karl var 13 år, Astri 11 og Johanne bare 8.

Hvert år før jul pleide presten å ta seg en bytur. Den gamle kofferten som alltid gjorde turen med, var temmelig lett når han dro. Men spør så om den var tung når han kom tilbake! Det meste av innholdet kom først for dagen julekvelden, men en pakke ble alltid tatt fram søndag før jul. Det var den som inneholdt ny pynt til juletreet. De tre barna fikk være med da. Den høytidelige åpning gikk for seg inne på farens kontor. – Denne gangen var pakken ualminnelig stor og spenningen tilsvarende. Det måtte være noe ekstra i år.

Bare far kunne skynde seg. – Uff, alle de knutene som forsiktig skulle løses en for en.

«Kutt hyssingen av!» foreslo Karl.

«Skynd deg, da!» maste Astri. Og lille Johanne sto og trippet av bare nysgjerrighet.

Faren så slett ikke ut til å ha noen hast. – Endelig var han ferdig med papir og hyssing, og en stor pappeske ble synlig. Lokket ble forsiktig åpnet, og ut av en masse silkepapir ble tre engler pakket fram.

Nei, noe så pent!

Det glitret og blinket akkurat som fine små snøkorn gjør i sollyset. Det var ikke glansbildeengler, nei, ordentlige med fasong og store, hvite vinger.

Den ene vendte hodet oppad. Øynene strålte. Munnen smilte. Nei, hvor lykkelig den så ut!

Den andre så også glad ut, men den så rett fram som om den ville se menneskene i øynene. Det var som den ville si: Trenger du hjelp, så kom til meg. Jeg vil så gjerne hjelpe deg.

Men den tredje engelen var likevel den vakreste. Ansiktet var så fint og rent som bare en engel kan ha det, og med et uttrykk av fred og trygghet. Øynene kunne man ikke se, for den så beskjedent ned. Det var som den ikke ante hvor god den var.

«Nå får dere høre på meg,» sa presten, da den første beundringen var over. «Jeg skal fortelle dere noe om disse tre englene, og så skal dere få høre hva de heter.»

«Har de navn også?» spurte Karl.

«Ja, hør nå,» sa presten og tok den første forsiktig i hånden. «Denne heter takkemlighetens engel. Legg merke til hvordan den ser opp mot himmelen. Den vet hvor mye den gode Gud har gitt den, og nå ser den opp for å takke Gud. Og den som takker, blir alltid glad, vet dere. Derfor ser den så lykkelig ut.»

Presten satte takknemlighetens engel fra seg og tok den neste.

«Dette er barmhjertighetens engel.»

«Hva er barmhjertighet, far?» spurte øyeblikkelig Astri som skulle ha rede på alt.

«Vet du ikke det da?» kom det litt overlegent fra Karl. «Husker du ikke den barmhjertige samaritan som falt blant røvere?»

«Nå, nå, vent litt, Karl,» sa faren. «Du er vel litt for snar til å svare nå. Det var vel ikke samaritanen som falt blant røvere. Men du husker nok hvordan han hjalp den stakkars mannen som røverne lot ligge halvdød ved veien.»

Jo, nå husket Karl. Det var litt ekkelt å ta slik feil, men faren var snill, han lot som ingenting og fortsatte:
«Å være barmhjertig er å være snill mot alle som har det vondt, glemme seg selv for å gjøre godt imot andre. Se på engelen. Det er som den ser seg om for å finne noen å være riktig snill og god mot.»

«Men den tredje engelen, hva heter den, far?» Det var Johanne som spurte. Hun kunne ikke få øynene fra den vakreste av de tre.

«Det er ydmykhetens engel,» sa faren stille.

Det ble ikke sagt noe på en stund. De tre barna stirret beundrende på den gode engelen. Men presten satt og tenkte på hvordan han vel skulle forklare for barna sine hva ydmykhet var. Det var virkelig ikke så lett.

«Den som er ydmyk, er både takknemlig og barmhjertig,» begynte han langsomt og la ettertrykk på hvert ord. «Dessuten er den ydmyke alltid snill og tjenestvillig, ja, tåler til og med at andre er slemme mot ham. Men det største av alt er at den ydmyke ikke selv vet om at han er så god.»

Han var ikke før ferdig, så sier Johanne:
«Det skal være min engel.»

«Ja, gjerne det, vennen min,» sa faren og klappet henne på kinnet.

«Og jeg vil ha takknemlighetens engel,» sa Karl.

«Så tar jeg barmhjertighetens da,» sa Astri.

«Gjerne det, gjerne det, barna mine,» sa faren. «Men da vil vi også lage en liten konkurranse. Nå skal dere høre. I dag om et år vil jeg igjen ta fram englene, og da vil jeg se hvem som i årets løp har lignet sin engel mest. I en liten bok vil jeg skrive opp litt av hvert som jeg legger merke til i årets løp.»

«Hva vil du skrive?» Karl og Astri spurte på en gang.

«Det blir nok en hemmelighet. Men husk på at dere hver dag ber Jesus om hjelp til å ligne den engelen dere har valgt. Ellers går det ikke, det vet dere nok.»

Julaften hang englene på juletreet og ble beundret av barna. Karl hadde ønsket seg nye skøyter til jul, men foreldrene fant ut at de gamle kunne brukes et år til. Så ble det altså ikke skøyter denne julen. Men det skal sies til Karls ros, det var ingen sure miner for det. Han var glad og takknemlig over de presangene han fikk. Jo, Karl husket da hvilken engel han hadde valgt.

Og Astri, – så snill og hjelpsom som hun var hele julen! Faren fikk da noe å skrive i boken.

Men julen tok slutt, og englene ble pakket ned i esken de kom i. Skolen begynte, og dagene gikk som før. – Da en tid var gått, forsto faren at Karl og Astri hadde glemt englene sine. Men det var en som ikke glemte sin. Det var lille Johanne. Hver kveld etter at moren hadde bedt aftenbønnen med henne, foldet hun hendene sine og ba lavt for seg selv:
«Kjære Jesus, hjelp meg til å bli ydmyk!»

Og Jesus hjalp henne. Som en liten solstråle var hun dagen lang. Bare en gang iblant gikk hun sturen og stille omkring. Hva var i veien med henne? Så en dag var hun på vei til farens kontor. Gråtende krøp hun opp i fanget hans.

«Men hva er det da, lille vennen min?» Faren slo armene om henne.

«Å far, jeg får det ikke til.»

«Kjære, hva mener du? Hva får du ikke til?»

«Jeg får det ikke til å være ydmyk. Og det verste er at jeg har visst glemt alt det ordet betyr,» hun la seg gråtende inn til ham.

Faren satt og tenkte. Hvordan skulle han hjelpe? Da fikk han en lys idé.

«Du kjære Johanne,» sa han. «Tenk deg nå godt om. Hvem vil du helst ligne?»

«Jesus,» svarte hun straks med lys, glad stemme.

«Ja, jeg visste du ville gi det svaret, og nå skal jeg si deg en ting. Hvis du forsøker å ligne Jesus i alle ting og spør: Hva ville Jesus gjøre hvis han var i mitt sted – da vet jeg du kan være sikker på at du er på ydmykhetens vei.»

«Å takk skal du ha, far! Da vil jeg alltid forsøke å ligne Jesus.» Hun tok ham om halsen og sprang fornøyd sin vei.

Fra nå av ble Johannes ekstrabønn forandret. Nå lød den: «Kjære Jesus, hjelp meg å ligne deg.»

Men det var ikke alltid så lett å være snill, særlig når Karl og Astri var leie mot henne. Hun var jo den minste. Men foreldrene la merke til at hun sjelden tok igjen. Den lille bønnen hun ba hver kveld, ble som et skjold som verget henne mot angrep fra søsken og gjorde samvittigheten øm.

Vinteren gikk. Det ble vår, og så kom den deilige sommeren med ferie og glade dager sammen med fettere og kusiner som kom på besøk. Som oftest lekte de alle hyggelig sammen, men iblant trakk det opp til uvær. Det ble uvennskap, fornærmelse, ja, mellom guttene til og med slagsmål. Det hendte presten måtte ut fra kontoret og si et myndig ord til flokken. Men da la han merke til en ting. Johanne var gjerne ikke med. Hun var så snill til å føye seg, Johanne.

I hans konkurransebok ble det i årets løp skrevet litt av hvert. For alle tre hadde han en side som han kalte «den lyse siden», og en som het «den mørke side». På Karls og Astris sider var det skrevet ikke så lite. Men begge Johannes sider var tomme. Hva kom det av? Var det da ikke noe ydmykhetens engel ville være bedrøvet over eller glede seg over, når den så Johanne. Jo, det er sikkert – helst glede seg. Men hver gang han ville til å skrive for Johanne, kom den tanken: For den ydmyke vite om det gode den gjør, er han ikke lenger ydmyk. Tenk om hun skulle bli hovmodig og stolt, hvis hun fikk høre hvor snill hun var. Da var det best ikke å skrive noe. Men hva skulle han gjøre når konkurransen skulle avgjøres? Han tenkte fram og tilbake, men fant ingen utvei.

Så ble det likevel en heldig løsning, men at det skulle bli Karls og Astris skyld, det hadde han minst av alt tenkt.

Søndag før jul kom. Faren hadde vært sin vanlige bytur. Litt nytt til juletreet hadde han også med i år, men det var ingenting mot englene i fjor.

«Så var det konkurransen da,» sa presten og tok fram esken med englene. De måtte selvfølgelig være med.

«Å tenk, den hadde jeg helt glemt,» sa Karl.

«Jeg også,» sa Astri.

Faren fant fram boken og forklarte om den lyse og den mørke siden. «Du får være førstemann du da, Karl. Og aller først får vi se om du har gledet takknemlighetens engel i året som er gått.» Han satte brillene på og begynte høytidelig å lese:
24. desember: Karl fikk ikke skøyter, men var takknemlig for de presangene han fikk.

10. januar: Karl glad over å begynne på skolen.

3. februar: Bærer inn ved fornøyd og glad.

Karls ansikt strålte. Dette var moro.

«Nå får vi vel ta litt fram mørkesiden,» sa far, «ellers kunne du bli innbilsk.»

15. januar: Karl setter opp et surt ansikt fordi det er grøt til middag.

29. januar: Viser at han er misfornøyd med den nye dressen fordi den ikke er som Egils. Glemmer til og med å takke mor og far.

«Nei, far, hold opp da, ikke les mer, da!» Karls ansikt var helt forandret. «Kan jeg ikke slippe å få høre mer?»

«Jo, jo, vi kan se litt på hva sidene til Astri inneholder.» Faren bladde om.

«Å nei, far, la meg også slippe, da! Jeg vet jeg har ikke vært som jeg skulle.» Astri begynte å gråte.

Da var det at faren kom på den heldige løsningen.

«Da tenker jeg vi likså godt lukker hele boken igjen. Det blir riktignok en konkurranse hvor ingen har tapt eller vunnet. Det finnes slike konkurranser også. Hva sier dere til det? Er dere enige?»

«Ja, ja,» svarte Karl og Astri øyeblikkelig.

En liten mørk skygge gikk over Johannes ansikt. Men den forsvant like fort som den kom.

«Ja, gjerne det, far,» sa hun med sin lyse, glade stemme og tok ham om halsen.

Faren trykket henne inn til seg. Han visste han holdt i armene sine den som med rette hadde vunnet i konkurransen, men hans munn var lukket og måtte være lukket.

Den ydmyke må ikke selv vite om at han er ydmyk.

Fra «250 fortellinger» av Mia Hallesby: Utgitt på Antikkforlaget, Bryne.
Etter avtale med rettighetshavere.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s