Home

Av Odd Myrland.

Gjenfødte kristne
Innledningsvis vil jeg presisere at denne artikkelen i sin helhet handler om gjenfødte kristne, som har fått sine synder forlatt ved Jesu blod og som er fylt av Den Hellige Ånd. Den handler ikke om hvordan man blir en kristen. Den handler om livet når man er i Kristus.

Fullkomne for Gud
I Rom 12:2 står det at vi skal dømme om hva som er Guds vilje: «det gode, det som han har behag i, det fullkomne». Jeg oppfatter de gjerningene Gud har behag i og de gjerningene som er fullkomne som de samme gjerningene. Paulus bad om at korinterne måtte bli fullkomne (2Kor 13:9). Skriften er innåndet (inspirert) av Gud, «for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning» (2Tim 3:16-17). Jesus sa: «Vær da fullkomne, likesom deres himmelske Far er fullkommen.» (Matt 5:48). I Ef 1:4 skriver Paulus: » For i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn.» Og i Ef 5:27: » slik at han kunne stille menigheten fram for seg i herlighet, uten flekk eller rynke eller noe slikt, men at den kunne være hellig og ulastelig.»

I Åp 3:2 blir engelen for menigheten Sardes oppfordret til å våkne opp, for «jeg har ikke funnet dine gjerninger fullkomne for min Gud». Og så kan jeg spørre: Skal mine gjerninger virkelig være fullkomne for den levende, allmektige, allvitende Gud? «Alt ligger nakent og bart for hans øyne som vi skal stå til regnskap for», han ser tvers igjennom «hjertets tanker og råd» (Heb 4:12-13). Og så skulle jeg, som i hele mitt liv snaut nok har gjort noen gjerning som ved nærmere ettertanke er fullkommen i mine egne øyne, gjøre gjerninger som er fullkomne for ham?

Ikke særlig fullkomment
Vi kjenner oss jo så altfor god igjen i Rom 7:18f: «For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt. For viljen har jeg, men å gjøre det gode, makter jeg ikke. Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.» Og i v. 21-23: «Jeg finner altså den lov for meg, jeg som vil gjøre det gode, at det onde ligger meg for hånden. For etter mitt indre menneske slutter jeg meg med glede til Guds lov. Men i mine lemmer ser jeg en annen lov, som strider mot loven i mitt sinn, og som tar meg til fange under syndens lov, som er i mine lemmer.»

Det er ikke bare oss stakkars mennesker som ikke holder mål. I Job 4:18 står det at Gud finner feil ved «sine engler», og «himlene er ikke rene i hans øyne» (Job 15:15).

Hvordan går dette opp?
Vi skal altså være fullkomne, til og med i Guds øyne. Og samtidig er vi høyst ufullkomne. Det mest nærliggende er da ganske enkelt å avfeie dette med fullkommenhet, og tenke at det må være noe som er skrevet for at vi skal se at vi ikke holder mål, for å vekke syndserkjennelse. Og så kan vi si at alt det vi har av fullkommenhet, er tilregnet oss for Jesu skyld.

Men dersom vi ser nøyere etter, ser vi at en rekke skriftsteder ikke passer med en slik tolkning. Vi skal nå se på noen av de skriftstedene som gjør det klart at det faktisk finnes kristne som gjør gjerninger som Gud «har behag i».
Deretter skal vi se på hvordan Gud ser på oss når vi er «i Kristus». For meg ble det en sterk opplevelse å forstå noe mer om dette.

Til slutt skal vi se på hva som – i praksis – er forskjellen mellom gjerninger som er fullkomne for Gud og gjerninger som ikke er det. Det er, annerledes sagt, forskjellen mellom gjerninger som gir evig lønn og gjerninger som ikke gjør det. Mange kristne, som virkelig har fått sine synders forlatelse og blir frelst, lever hele livet uten å komme inn i dette fullkomne livet.

Til Guds behag
Det er meningen at vi først skal komme inn i det fullkomne livet, og så leve i det og vokse i det. 1Tess 4:1: «For øvrig altså, brødre, ber og formaner vi dere i Herren Jesus: Likesom dere har lært av oss hvordan dere bør vandre og være til behag for Gud – slik dere også vandrer – så må dere gjøre enda større framgang i dette.» Tessalonikerne vandret altså allerede til behag for Gud. Det gjorde de til tross for at det var rom for vekst.

Kol 1:9f: «Derfor har vi heller ikke holdt opp med å be for dere, like fra den dag vi fikk høre om det. Vi ber om at dere må fylles med kunnskap om Guds vilje i all åndelig visdom og forstand, 10 så dere kan vandre verdig for Herren, til behag for ham i alle ting, ved at dere bærer frukt og vokser i all god gjerning gjennom kunnskapen om Gud». De skulle altså vandre verdig, ikke bare for uomvendte og troende, men for Gud selv. Og i Åp 3:4 ser vi om noen som hadde vandret slik. De skulle gå med Jesus i hvite klær, «for de er verdige til det».

Joh 3:21: «Men den som gjør sannheten, kommer til lyset, for at hans gjerninger kan bli åpenbaret, for de er gjort i Gud.» Det er altså gjerninger som tåler Guds lys.

Fil 2:13: «For Gud er den som virker i dere både å ville og å virke til hans gode behag.» Gud virker i oss en vilje som fører til at vi gjør gjerninger som er til hans behag.

1Joh 3:18-22: «Mine barn, la oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet! 19 På dette skal vi vite at vi er av sannheten, og vi skal stille vårt hjerte til ro for hans åsyn. 20 For om vårt hjerte fordømmer oss, så er Gud større enn vårt hjerte og kjenner alle ting. 21 Mine kjære! Dersom vårt hjerte ikke fordømmer oss, da har vi frimodighet for Gud, 22 og hva vi enn ber om, det får vi av ham, fordi vi holder hans bud og gjør det som er til behag for ham.» Her ser vi at når noen føler seg fordømt av sitt hjerte, skal de stille det til ro med å elske i gjerning og sannhet. Og «vi» (det vil si apostelen Johannes og noen til) gjorde det som er til behag for Gud.

Gjerninger som gir lønn
Det er ikke nok med at våre gjerninger skal være til behag for Gud. De skal også være slik at vi får evig lønn for dem. Det er gjerninger som da tydeligvis er så gode i Guds øyne at han belønner dem på dommens dag.
Her skal vi bare se på noen ganske få av de mange stedene hvor dette står. Vi kommer tilbake til flere av dem når vi skal se konkret på hva som er «fullkommen gjerning».

2Kor 5:10: «For vi skal alle åpenbares for Kristi domstol, for at enhver kan få igjen det som er skjedd ved legemet, etter det han gjorde, enten godt eller ondt.»

Gal 6:8-9: «Gal 6:8f: «Den som sår i sitt kjød, skal høste fordervelse av kjødet. Men den som sår i Ånden, skal høste evig liv av Ånden. Men la oss gjøre det gode og ikke bli trette. For vi skal høste i sin tid, så sant vi ikke går trett.»

Ef 6:8: «For dere vet at det gode som enhver gjør, det skal han få igjen av Herren, enten han er trell eller fri.»

2Joh 8: » Ta dere i vare, så dere ikke mister det som dere har vunnet med deres arbeid, men kan få full lønn!»

Åp 22:12: «Se, jeg kommer snart, og min lønn er med meg, for å gi enhver igjen etter som hans gjerning er.»

Matt 6:20: «Men samle dere skatter i himmelen, der verken møll eller rust tærer, og tyver ikke bryter inn og stjeler.»

Man kan nok ta enkelte av disse skriftstedene og finne andre mulige betydninger av dem. Men summen av disse og mange andre steder mener jeg helt utvetydig forteller at det er mulig, her på jorden, å gjøre gjerninger som er til behag for Gud, og som han belønner i evigheten.

Hva ser Gud?
Når jeg har gjort en god gjerning, og tenker over den etterpå, vil jeg vanligvis finne mangler ved den. Jeg kunne ha gjort mer, sagt det inderligere, bedt mer før, under eller etter, lyttet mer til Åndens røst, gitt mer, ofret mer, kommet med en bedre kommentar, vært mer frimodig osv. Hvordan Paulus opplevde dette, kan vi lese i Rom 7:15-25, som vi kommer tilbake til.

Slike ufullkomne gjerninger er det som er fullkomne i Guds øyne, når de er «gjort i Gud». Det er derfor viktig å være oppmerksom på hva Gud ser på og hva han overser. La oss først se på noen gjerninger som ikke er til Guds behag.

Kjødets gjerninger
1Kor 3 er et meget nyttig kapittel, også i denne sammenhengen. Der leser vi først i v. 1-3: «Og jeg, brødre, kunne ikke tale til dere som til åndelige, men bare som til kjødelige, som til småbarn i Kristus. 2 Melk gav jeg dere å drikke, ikke fast føde. For dere tålte det ennå ikke. Heller ikke nå tåler dere det. 3 For dere er ennå kjødelige. Når det er misunnelse og strid blant dere, er dere ikke da kjødelige og vandrer på menneskelig vis?» De var altså «i Kristus», men samtidig «småbarn» og «kjødelige».

V. 4-9 betrakter jeg som et slags innskudd, som jeg ikke vil ta nærmere opp her. Så leser vi i v. 10-15: «Etter den Guds nåde som er gitt meg, har jeg lagt grunnvoll som en vis byggmester, og en annen bygger videre på den. Men enhver se til hvordan han bygger videre. 11 For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus. 12 Men om noen på denne grunnvoll bygger med gull, sølv, kostbare stener, eller med tre, høy, strå, 13 da skal det verk enhver har utført, bli åpenbaret. Dagen skal vise det, for den åpenbares med ild. Hvordan det verk er som hver enkelt har utført, det skal ilden prøve. 14 Om det byggverk som en har reist, blir stående, da skal han få lønn. 15 Brenner hans verk opp, da skal han miste lønnen. Men selv skal han bli frelst, men da som gjennom ild.»

Etter min oppfatning handler vers 10-15 om de samme menneskene som vers 1-3: Kristne som enten er kjødelige (som korinterne) eller åndelige (som Paulus håper at de vil bli). Når det kommer til dommens dag, vil de kjødeliges verk brenne opp. Det er det samme som at de ikke får lønn. Men andre vil ha bygget noe som står seg for Guds ild på dommens dag. Det er de samme gjerningene som vi har hørt om tidligere: De er fullkomne for Gud, til Guds behag, ulastelige (Kol 1:22) og gir lønn.

Gud ser altså kjødelige gjerninger, og han misliker dem. De gjerningene vi gjør «i kjødet», er ikke til Guds behag. Vi kan riktignok be om tilgivelse for dem og få dem slettet ut for Jesu skyld. Men dersom vi blir «forherdet ved syndens svik» (Heb 3:13), kan vi komme inn i synden i den grad at vi kommer inn i døden og faller ut av nåden (Jak 1:15). Uansett er dette gjerninger som «brenner opp», som ikke gir lønn. Det gjelder også når det vi gjør (f. eks. ut fra det menneskene kaller «rettferdig harme»), i og for seg kan være en god gjerning.

For disse syndene gjelder 1Joh 1:9: «Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.» Også disse syndene blir tilgitt for Jesu skyld. Men slike gjerninger gir ikke lønn.

I Ef 4:30 blir vi formant til ikke å gjøre Guds Hellige Ånd sorg. I versene foran og etter (25-31) står følgende synder oppregnet: Løgn, tyveri, råttent snakk, bitterhet, hissighet, sinne, skrål, spott, ondskap. Det er den typen synder som volder Gud sorg, og derfor ikke er til hans behag. I Gal 5:19-21 står en liste over synder som fører til at de som «gjør» slikt, ikke skal arve Guds rike. Det samme står i 1Kor 6:9-10 og i Åp 21:8. – Det er tydelig at vi må være nøye med å be om tilgivelse og omvende oss («den daglige omvendelsen») når vi har falt i slike synder.

Vi legger spesielt merke til at i Gal 5:20 er «ærgjerrighet» nevnt. Det greske ordet som 1988-oversettelsen gjengir slik, er oversatt på en rekke måter: Selvhevdelse (1978/85), rivalisering, stridbarhet, selvisk ambisjon, renker, stridbarhet. Som vi siden skal se, virker ærgjerrighet slik at vi mister lønnen selv når denne synden opptrer i en nokså «mild» form: At vi søker menneskers anerkjennelse og ære for det gode vi gjør.

Hva Gud IKKE ser
Som vi nettopp har sett: Gud ser kjødelige synder, de volder ham sorg. Når vi gjør slike synder, er våre gjerninger ikke fullkomne i hans øyne, selv om vi får tilgivelse når vi bekjenner vår synd (1Joh 1:9).

I Rom 12:1 står det at vi skal framstille våre legemer som et «levende og hellig offer til Guds behag». Det må bety at vi gjør gjerninger som Gud har virket i oss. I 1Pet 2:5 står det om dette: «… bære fram åndelige offer, slike som er Gud til behag ved Jesus Kristus». At ofrene er åndelige, må vel bety at vi ikke ofrer duer eller okser, men gir «det som er inni» oss til almisse (Luk 11:41). Men det er det siste leddet i 1Pet 2:5 jeg tenker mest på her: Slik ofre er «Gud til behag ved Jesus Kristus».

Vi bruker altså kroppen vår til noe godt som det koster oss noe å gjøre (et offer). Og når vi gjør det i Ånden, ser Gud dette som en fullkommen gjerning ved Jesus Kristus. Altså: For Jesu skyld ser han på gjerningen som fullkommen, selv om den har mangler.

Det samme står i Heb 13:21. I de norske oversettelsene av 1978 (kirkebibelen) og 1988 (Norsk Bibel) står det riktignok litt annerledes. Men i alle de 19 andre oversettelsene jeg har adgang til (de fleste engelske og tyske), står det at Gud virker i oss «det som er til behag for ham ved Jesus Kristus». På engelsk står det «through Jesus Christ», altså gjennom Jesus Kristus.

Jeg oppfatter dette slik at Jesus blir som et filter. Gud ser oss gjennom Jesus, og da ser han rett og slett ikke manglene ved slike gjerninger. Han ser det gode som Ånden har virket i vårt hjerte, og overser resten. Ved Jesus er slike gjerninger fullkomne for Gud. Men dette gjelder, som vi har sett, ikke når vi gjør kjødets gjerninger.

Dette stemmer med et stort antall skriftsteder. Det kanskje mest kjente står i 1Joh 1:6-7: «Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten. 7 Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.» Noen bruker v. 7 om tilgivelse for onde gjerninger. Men det passer ikke. Når jeg tenker, sier eller gjør noe ondt, og så bekjenner det for Gud, kan man kanskje si at jeg på en måte vandrer i lyset. Men man kan ikke si at vi vandrer i lyset likesom han (Jesus) er i lyset, for han hadde aldri noe ondt å bekjenne. Dette verset må derfor gjelde gjerninger som er «gjort i Gud» (Joh 3:21), og det blodet renser, må være manglene ved de gode gjerningene.

Fristelse
Når jeg blir fristet til å gjøre noe ondt, kan jeg føle meg syndig. Men slik ser ikke Gud på meg, så sant jeg ikke gir etter for fristelsen. Det synes jeg står tydeligst i Jak 1. I vers 2-4 leser vi: «Mine brødre, akt det for bare glede når dere kommer i mange slags prøvelser. 3 For dere vet at når troen blir prøvet, virker det tålmodighet. 4 Men tålmodigheten må føre til fullkommen gjerning, så dere kan være fullkomne og hele, og ikke komme til kort i noe.» I 1930-oversettelsen er v. 2 gjengitt slik: «Akt det for bare glede, mine brødre, når I kommer i allehånde fristelser». På gresk blir det samme ordet brukt for prøvelser (ytre vanskeligheter) og fristelser (at vi «dras og lokkes av vår egen lyst», v. 14). Jeg tror at v. 2 gjelder begge deler.

I v. 12 leser vi: «Salig er den mann som holder ut i fristelse; for når han har stått sin prøve, skal han få livsens krone, som Gud har lovt dem som elsker ham.» Tenk det! Her kan man gå og føler seg syndig og uren på grunn av fristelse av alle slag (hor, mord, selvmord, homoseksualitet, …). Og så ser Gud det slik at vi er salige (lykkelige!), og vi får livets krone i belønning! Dette gjelder altså når vi holder ut i fristelse og ikke gir etter, når vi f. eks. er nøye med hva vi leser, hvilke bilder vi ser, hva vi lar blikket stanse på, når vi ikke vil høre på baktalelse og ellers ikke leder oss selv inn i unødige fristelser.
Det samme finner vi, uttrykt på en annen måte, i Rom 6. I vers 10 står det at Jesus døde en gang for synden (svensk från synd, dansk fra synd, engelsk to sin eller unto sin). Så leser vi i v. 11: «Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus.»

Hva betyr det? Det må bety at selv om jeg blir hardt fristet, regner jeg meg som om jeg ikke ble det. Jeg kjenner fristelsen i meg, men jeg fornekter meg selv, vil altså ikke vedkjenne meg den.

En kristen bror var på et møte, og kjente at Ånden virket i ham at han skulle vitne. Men samtidig var menneskefrykten sterk, så sterk at han skalv. Broderen sa da til seg selv: «Bare skjelv du, gamle Adam. Du skal ikke arve Guds rike så allikevel.» Og så reiste han seg opp og vitnet. Kanskje falt ordene i vitnesbyrdet litt på tvers. Men for Gud var dette en fullkommen gjerning. Broderen regnet seg som død fra synden (menneskefrykt), selv om han altså kjente fristelsen så sterkt at han skalv! På tilsvarende måte kan unge (og eldre) ta det for eksempel med fristelse til urene tanker og blikk.

Ubevisst synd
I Rom 7:15-25 skriver Paulus bl. a.: Det jeg hater, det gjør jeg; å gjøre det gode, makter jeg ikke; det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg. Dette kan se ut til å være nokså forskjellig fra mye annet Paulus skriver om sitt kristenliv (2Kor 1:12, 2:14, Rom 8:35-37, og ikke minst 2Kor 6:3-10), hvor Paulus gir meget sterke vitnesbyrd om et liv i en meget stor grad av hellighet.
Rom 7:14-25

Når vi leser Rom 7, ser vi at kapitlet har denne strukturen: V. 1-7a er teologi. Midt i v. 7 begynner Paulus å skrive om jeg. Men alle verbene som omhandler ham selv er i fortid, han beskriver tidligere perioder i sitt liv. Det varer til og med v. 13 (synden «benyttet seg av det som er godt», loven).
I v. 14 skjer noe nytt. Der begynner verbene å bli i nåtid (jeg «er kjødelig», «skjønner ikke»,…), og det varer ut kapitlet. Det må bety at fra da av skriver Paulus om hvordan han hadde det da han skrev dette. Og for oss som deler Jesu tro på at Bibelen er sann tøddel for tøddel (Matt 5:18, Luk 16:17), er det et opplagt utgangspunkt at dette ikke står i noen motsetning til hva Paulus ellers skriver om sitt hellige liv.

Etter min oppfatning er det flere nøkler til å oppklare de tilsynelatende motsetningene ved dette avsnittet (v. 14-25) og resten av Bibelen. Den første nøkkelen finner vi i v. 15: «Jeg skjønner ikke det jeg gjør.» Hva slags gjerninger kan vi si det om? Det gjelder i hvert fall ikke kjødelige synder som hat, sinne, bitterhet, misunnelse osv. De gjerningene som springer ut fra dette, forstår vi meget godt, hvis vi er ærlige.

En annen nøkkel finner vi i v. 25: «…Jeg, som jeg er, tjener da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød.» Hva vil det si å tjene Guds lov med sitt sinn? Det vil si at der er det gode tanker. Det kan vi også se av v. 22: «For etter mitt indre menneske slutter jeg meg med glede til Guds lov.» Dette er ikke noen beskrivelse av en mann som er sint, har hevnplaner, tenker urene tanker osv.

Hva slags synd er det da tale om i dette tekstavsnittet? Så vidt jeg kan se, er det to typer, som kan samles under overskriften «ubevisst synd»:
a) V. 18: «For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt. For viljen har jeg, men å gjøre det gode, makter jeg ikke.» I de tyske oversettelsene jeg har adgang til, står det at Paulus ikke klarte å «vollbringen» det gode. Det betyr vel å gjennomføre fullt ut. Akademilektor Einar Solli sa på et møte om Rom 7 at Luther mente at den riktige oversettelsen er at Paulus ikke klarte å «fullgjøre» det gode (Dagen 29.09.96). Det er noe vi alle stadig opplever. Vi ønsker å takke, trøste, oppmuntre, mekle, forklare osv. Og så merker vi at vi ikke klarer å «fullgjøre» det gode. Tunga «vokser litt» i munnen, vi føler at det vi sier er kunstig – selv om vi mener det ærlig. For oss som er «stive» av naturen, er dette enda vanskeligere enn for andre.

b) Enda verre kan det være hvis det blir som i vers 19: «Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.» Et eksempel på det kan være at jeg står overfor et menneske som er nedfor åndelig og kanskje menneskelig. Så forsøker jeg å si noen varme, trøstens ord, som kan lette og oppmuntre. Og så virker det i stedet motsatt, og situasjonen blir enda verre. Det er noe de fleste opplever av og til, oftere jo mer virksom man er.
Jeg husker en gang jeg tilbød en elev gratis støtteundervisning. Han ble så fornærmet over at jeg mente at han trengte det, at han ikke ville hilse på meg på lange tider. Jeg vil jo si at jeg ville gjøre det gode, men det viste seg altså å virke ondt. Men dersom jeg hadde skjelt ham ut eller baktalt ham, kunne jeg ikke ha sagt at det var «det gode som jeg vil».

Og hvordan ser så Gud på oss når vi vil gjøre det gode, men ikke makter å «fullgjøre» det, og kanskje det virker mot sin hensikt? Det står bl. a. i v. 17: «Så er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg.» Gud frikjenner oss altså fullstendig! Det blir renset i Jesu blod!

Dette blir gjentatt i v.. 20: «Men gjør jeg det jeg ikke vil, da er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg.» Gud ser altså på det vi vil. Når vi vil det gode, er gjerningen til hans behag, selv om vi ikke klarer å «fullgjøre» den, og selv om den virker ondt.

Dette gjelder i forholdet til Gud. Overfor mennesker må vi være ydmyke. Har vi gjort noe som volder sorg eller skade, må vi gjøre det vi kan for å gjøre det godt igjen – inkludert å be mennesker om tilgivelse dersom det kan virke godt (det gjør det ofte!). I alvorlige tilfeller må vi kanskje søke hjelp av fagfolk eller andre mennesker.

Våre pund
At Gud har behag i våre gjerninger til tross for vår utilstrekkelighet, står en rekke andre steder i Bibelen også. Vi husker kanskje lignelsen om talentene (Matt 25:14ff). En fikk fem og en fikk to. Hver av dem doblet antallet (til ti og fire). De fikk samme dom: «…Vel gjort, du gode og tro tjener! Du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over meget. Gå inn til din herres glede!»
Men det finnes en annen lignelse også, gjengitt i Luk 19:12ff. Der får flere tjenere ett pund hver, de hadde altså like muligheter i utgangspunktet. En fikk ti pund ut av dette ene pundet. Hans dom ble: «Godt, du gode tjener! Fordi du har vært tro i smått, skal du herske over ti byer.» (V. 17). En fikk fem pund ut av pundet sitt. Han fikk denne dommen: «Du skal bli satt over fem byer.» (V. 19).

Man skulle tro at han med de fem pundene ville få kritikk for at han ikke gjorde like mye og/eller like godt som han med ti pund. Men nei. Han fikk riktignok mindre lønn. Men i Guds øyne hadde også han gjort «fullkommen gjerning», gjerninger som gir lønn!

Vi kan også finne det samme i 2Kor 8:12: «For når den gode vilje er der, skal den verdsettes etter det en har, ikke etter det en ikke har.» (1978-oversettelsen). Når vi har god vilje, og forsøker å gjøre noe godt, så blir en verdsatt etter hva som er mulig å få til. Gud krever ikke noe urimelig av oss. Han belønner ærlige forsøk.

Unnlatelsessynd
Jak 4:17: «Den som altså vet hva godt han burde gjøre, men ikke gjør det, for ham er det synd.» Det kan virke som om dette verset går imot mye av det vi har sett hittil, og noen tolker det til å bety følgende: «Dersom du ikke hver dag løper hele tiden og gjør alt det du på noen måte kunne rekke, er alt det du likevel utretter verdiløst for Gud.»

Så vidt jeg kan se, er det ikke noe annet sted i Bibelen som kan tolkes slik. Og en slik tolkning strir mot en lang rekke skriftsteder, slik vi har sett her, bl. a. det om pundene.

Jeg tror at verset bør sees i sammenheng med versene etterpå, i kap. 5. Der står det bl. a. om arbeidsgivere som holder tilbake lønnen for sine ansatte, og selv lever i luksus. Jak 4:17 må handle om konkrete situasjoner, der vi unnlater å gjøre det gode når folk er i nød eller når all rettferdighet tilsier det. I enkelte situasjoner er en tilsvarende tankegang nedfelt i norsk lov, som ved plikten til å hjelpe ved trafikkulykker.

Det kan kanskje også gjelde når vi i ekstrem grad «graver ned vårt pund», og altså lar være å utnytte våre muligheter til å gjøre det gode. Det gjelder spesielt når dette springer ut fra ondskap, at vi altså ikke vil gjøre noe godt mot bestemte mennesker.

Men å forstå verset slik at de gode gjerningene vi gjør ikke kan være til Guds behag med mindre vi gjør en fullkommen mengde av dem, strir mot resten av Bibelen og må derfor være en feilaktig tolkning.

«Den annen lov i lemmene»
«For etter mitt indre menneske slutter jeg meg med glede til Guds lov. 23 Men i mine lemmer ser jeg en annen lov, som strider mot loven i mitt sinn, og som tar meg til fange under syndens lov, som er i mine lemmer. 24 Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme!» (Rom 7:22-24)
Rom 7:14-25 handler altså i sin helhet om gjerninger som er ment å være gode, eller i det minste ikke ment å være onde. Men når mitt sinn er godt (gode tanker) og viljen er god, kan «mine lemmer» (de begrensningene jeg har som et syndig menneske) gjøre at det ikke blir som jeg hadde tenkt. Mange har vel opplevd at noen forsøkte å vise høflighet, men så ble det oppfattet som reserverthet osv. Og motsatt: En kan vise en «fri» oppførsel. Noen opplever det som naturlig, noen som uhøflig. Slike ting er ikke minst aktuelle der folk fra ulike kulturer møtes. Jeg leste en gang at en norsk fredsmegler ble oppfattet som provoserende fordi han satt overfor et menneske med beina i kryss (slik mange av oss ofte ganske naturlig og avslappet sitter). I den kulturen var det noe man gjorde når man ville fornærme motparten.

Er slikt synd?
Så kan man spørre: Er slikt synd? Skyter ikke Paulus over målet når han bruker så sterke, negative ord om slike handlinger? Kan jeg si at det nødvendigvis er synd, for ikke å si ondt, når noe velment jeg gjør virker dårlig? Vil det ikke ofte være den andres skyld?

Dette har med kristen kjærlighet og ydmykhet å gjøre. Vi etterfølger ham som tok hele verdens synd på seg. Det verken kan eller skal vi gjøre, naturligvis. Vi kan ikke sone synden verken for oss selv eller andre, den er sonet en gang for alle. Men jeg kan være et ganske lite gjenskinn av Jesus ved at jeg, så langt det er mulig, tar på meg skylden i mitt forhold til medmennesker: Jeg er snar til å tenke at det kanskje ville ha gått bedre hvis jeg hadde hatt mer visdom og åndskraft, til å tenke over hvordan jeg kan gjøre det annerledes i framtida, til å be om forlatelse, til å rose andres innsats (gjerne på bekostning av min egen) osv.

Denne holdningen tror jeg lå bak hos Paulus. Vi finner den andre steder også, f. eks. i 2Kor 11:29: «Hvem er svak, uten at jeg også blir svak? Hvem føres inn i fall, uten at det brenner i meg?» (Bibelen Guds Ord, 1997) Denne holdningen berettiger Paulus’ sterke ord.

Dette er den forklaringen som får Rom 7:14-25 til å gå opp. Det passer også med det som kommer foran og det som kommer etter i teksten, ikke minst Rom 8:1-2: «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. 2 For livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov.»

Den gamle pakt
Når man sier at Gud ikke tilregner oss ubevisst synd «ved Jesus Kristus», kommer ofte Salme 19:13 fram. Her står det i 1988-oversettelsen: «Hvem merker vel alle sine feiltrinn? Tilgi meg hver ubevisst synd!» Når David måtte be om tilgivelse for det, må det vel være noe Gud tilregner?

Nå er det jo ingen fare ved å be om tilgivelse for ubevisst synd. Det er mye bedre å be om tilgivelse for for mye enn for lite. Også for disse syndenes vedkommende er vi avhengige av at Jesus har sonet dem. Men det er viktig at vi for det første ikke lar ubevisst synd tynge oss, og for det andre at vi skiller slik at vi vet hva det er mulig å seire over, nemlig den bevisste synden.

Men ellers er det en annen kommentar til akkurat dette: Paulus skriver at under loven i den gamle pakt ble de ubevisste syndene tilregnet. Vi leser i Gal 3:10: «For alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse, for det er skrevet: Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det.» Derfor ser vi også at det blir framstilt som noe nytt at loven skulle skrives i hjertet (det har bl. a. med det vi selv forstår å gjøre i motsetning til en lov «skrevet på steintavler»): «Men dette er den pakt jeg vil opprette med Israels hus etter de dager, sier Herren: Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte. Jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk. 34 De skal ikke lenger lære hver sin neste og hver sin bror og si: Kjenn Herren! For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren. For jeg vil forlate deres misgjerning og ikke lenger komme deres synd i hu.» (Jer 31:33-34). I den gamle pakt hadde man plikt til å kjenne hele loven, ubevisst synd måtte ble tilregnet. Men synd «med oppløftet hånd» (med vilje) var mye farligere enn den ubevisste (4Mos 15:30).

De som ikke kjenner evangeliet
Rom 5:12-13: «Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden, og døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle – 13 for vel var det synd i verden før loven kom, men der det ikke er noen lov, blir synden ikke tilregnet.»
Når det ikke er noen lov, blir synden ikke tilregnet. Det er det samme som å si at ubevisst synd (det vi ikke vet er galt), ikke blir tilregnet.

Rom 2:14-16: «For når hedninger, som ikke har loven, av naturen gjør det loven byder, da er disse, som ikke har loven, seg selv en lov. 15 De viser at den gjerning loven krever, er skrevet i deres hjerter. Om det vitner også deres samvittighet og deres tanker, som innbyrdes anklager dem eller også forsvarer dem – 16 på den dag da Gud skal dømme det skjulte hos menneskene, etter mitt evangelium, ved Jesus Kristus.»

Her ser vi at kunnskapen om Guds vilje ikke kommer bare fra Bibelen, men også fra samvittigheten. De som ikke kjenner Bibelens lære, har bare samvittigheten som kilde for sin kunnskap. De blir dømt etter hvordan de har fulgt denne samvittigheten, ser vi. Noen ganger kan samvittighetens tale være uklar, andre ganger er den tydelig nok. Særlig i det siste tilfellet blir synden tydeligvis tilregnet også der hvor menneskene ikke kjenner noen egentlig lov.

1Tim 4:10: «….. Derfor er det vi arbeider og kjemper. For vi har satt vårt håp til den levende Gud, han som er alle menneskers frelser, mest deres som tror.» 1Joh 2:2: «Og han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens.» Jeg vil ikke fastslå noen tolkning av disse versene, og det punktet jeg tar fram her, er ikke hele innholdet i disse versene. Men jeg tror at alle mennesker har så mye del i Jesu forsoning at Gud ikke tilregner dem den ubevisste synden. Men vi som tror, har også del i mye mer!
Detaljene i alt dette kan vi trygt overlate til Gud. Han er rettferdig og kjærlig.

Syndens følger
Rom 5:14: «Likevel hersket døden fra Adam til Moses, også over dem som ikke hadde syndet ved et lovbrudd, slik som Adam – han som er et forbilde på den som skulle komme.» Menneskene før Moses hadde ikke gjort lovbrudd, for de hadde jo ingen lov. Men de hadde gjort mye synd, som de ut fra samvittigheten kanskje var mer eller mindre klar over var galt.

Gud tilregner oss altså ikke ubevisst synd på dommens dag og i evigheten. Men syndens følger her på jorden må vi ofte bære selv om synden er ubevisst. Døden rammer alle på grunn av synden. Det kan også gjelde mange andre følger.

Mange troende lurer på hvorfor det er så lite glede i deres liv. Vi skal være alltid glade (1Tess 5:16, Fil 4:4). Manglende glede kan skrive seg fra ubevisst synd, i det man handler mot Guds bud fordi man ikke kjenner dem (godt nok). Denne synden blir ikke tilregnet oss, men vi må bære følgene av den.

Synet på andre
Jak 2:13: «For dommen skal være uten barmhjertighet mot dem som ikke har vist barmhjertighet. Men barmhjertighet roser seg mot dommen.»
Gud er «barmhjertighetens far og all trøsts Gud» (2Kor 1:3). Å vite noe om hvordan Gud ser på oss mennesker, hjelper oss til å få noe av den samme holdningen til våre medmennesker. Vi skal være «Guds medarbeidere» (1Kor 3:9) og «få del i guddommelig natur» (2Pet 1:4).

Det er naturligvis bl. a. den forskjellen mellom Gud og oss at Gud kan se klart og tydelig hva som befinner seg i menneskers indre (tanker og følelser), mens vi ikke kjenner det skjulte og ikke skal forsøke å dømme om det (5Mos 29:29).

Men med våre begrensninger skal vi tenke Guds tanker. Det betyr bl. a. at synd som våre medmennesker ikke kan se, skal heller ikke vi tilregne dem – slik Gud ikke tilregner oss vår ubevisste synd. Dersom vi tilregner våre medmennesker deres ubevisste synd, kan vi komme inn under Jesu dom: «Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt.» (Matt 7:1) Da vil Gud tilregne også oss vår ubevisste synd, slik at vi går glipp av lønn.

Derfor er det viktig at jeg er helt sikker før jeg slår fast at noen gjør bevisst synd. Som regel er det unødvendig å ta standpunkt til dette. Vi bør i det lengste gå ut fra at folk i alminnelighet og kristne i særdeleshet handler etter sin samvittighet og mener det godt når de sier eller gjør noe.

Kol 3:12-14: «Dere er Guds utvalgte, hellige og elskede! Ikle dere da inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og tålmodighet, 13 så dere tåler hverandre og tilgir hverandre dersom en skulle ha noe å anklage en annen for. Likesom Kristus har tilgitt dere, skal også dere tilgi hverandre. 14 Men over alt dette, ikle dere kjærligheten, som er fullkommenhetens sambånd.»

Hvordan har jeg det: Er jeg kravstor eller ydmyk? Er jeg blant dem som stadig føler meg urettferdig behandlet, stadig har så mye å tilgi?

Åpenbar synd
Bibelen lister en del åpenbare synder som ikke kan godtas i menigheten. Det er noe annet. 1Kor 5:9-13, 6:9-10, Tit 3:10. Åp 21:8 forteller også om synder som leder i fortapelsen hvis vi ikke omvender oss fra dem.

Ferdiglagte gjerninger
Jeg nevnte for en kristen bror at jeg holder på å arbeide med hva Bibelen sier om fullkomne gjerninger. Han sa da med en gang: «Det må være de ferdiglagte gjerningene!» Det er dem det står om i Ef 2:10: «For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.»

Slike gjerninger kan være av mange slag. De kan være muligheter til å gjøre det gode som ligger i situasjonen: Vitne om Jesus, hjelpe dem som trenger det, osv. Det er stor forskjell på oss både med hensyn til hvor flinke vi er til å se muligheter og ta signaler, og på vår vilje til å utnytte disse mulighetene. 1Tim 4:7 er aktuelt: «… Øv deg heller i gudsfrykt.» Dette er en virkelig god øvelse.

Noen ganger gir Gud spesielle beskjeder. I Bibelen finner vi det f. eks. i Apg 9, der det først står om opplevelsen Paulus hadde ved Damaskus. Så står det at Herren talte til Ananias i et syn (v. 10). Han gikk vite av Herren at han skulle gå til en nærmere angitt adresse og hva han skulle si til Saulus (Paulus), og fikk vite av Gud at Saulus var blitt kristen. Noe lignende finner vi i kapittel 10. Der ser Kornelius og Peter hver sitt syn og får vite om hva skal gjøre og si.

Andre eksempler fra Det nye testamentet: Josef (Marias mann) fikk beskjed om å flykte til Egypt og om å dra hjem igjen. Filip og den etiopiske hoffmannen (Apg 8:27ff).

I Det gamle testamentet står det en lang rekke ganger om hvordan Gud befalte ulike mennesker å gjøre bestemte ting. Her er noen få eksempler:
1Kong 17:2-4: «Og Herrens ord kom til ham [Elias], og det lød så: 3 Gå herfra og ta veien mot øst og gjem deg ved bekken Krit øst for Jordan. 4 Du skal drikke av bekken, og jeg har befalt ravnene å gi deg mat.»
Profeten Jonas fikk beskjed av Gud om å dra til Ninive. Han var ulydig, men kom dit til slutt likevel. Josef sa hvordan det ville gå med avlingene i mange år framover og hva Farao burde gjøre. Moses fikk beskjed ut av den brennende tornebusken (2Mos 3:2ff).

Minnelser
Noen opplever slikt i våre dager også. Men det er nok vanligere med minnelser, der man kjenner på seg at man skal reise dit eller dit, gjøre det eller det, gi noe bestemt til en bestemt person, skrive et brev med et bestemt innhold til en bestemt person, be for en bestemt person osv. Noen ganger kan dette være et bønnesvar «i den andre enden», eller det kan være handlinger som får en ekstra stor virkning for evigheten.

Noen kristne er mer lydhøre for slike minnelser enn andre. Mange av oss trenger nok å be om å komme langt mer inn i dette enn vi har vært hittil.
Slike minnelser er likevel ikke nødvendigvis fullkomne gjerninger i den forstand som vi ser på her. De må også oppfylle de kriteriene som Bibelen ellers setter.

Se mulighetene
Det gjelder også andre ferdiglagte gjerninger. Oftest vil våre gode gjerninger ikke være et resultat av spesielle minnelser, vi bare ser og utnytter de mulighetene Gud legger i de ulike situasjonene. Mye av det kan være gjerninger som er gode, men som ikke gir lønn. Gud kan bruke, og bruker, kjødelige kristne i sin tjeneste.

Det er også en lang rekke formaninger i Bibelen som vi kunne kalle «stående ordrer»: Kappes om å hedre hverandre (Rom 12:10), vær alltid glade (1Tess 5:16), legg vinn på opplesingen av Skriften (1Tim 4:13) og mange andre. Når vi kan gjøre dette i Guds Ånd, kan det bli til stor velsignelse.

Fullkomne og hele
Jak 1:4: «Men tålmodigheten må føre til fullkommen gjerning, så dere kan være fullkomne og hele, og ikke komme til kort i noe.»
I Tess 5:23: «Må han selv, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og legeme bevares fullkomne, ulastelige ved vår Herre Jesu Kristi komme!»

Vi skal nå se, mest mulig konkret, hvilke gjerninger det er som gir lønn og hvilke som fratar oss lønnen. Det nytter ikke å ha ett sterkt felt eller to, og tro at jeg kan samle skatter i himmelen ved å satse på det. Derfor står det i Gal 5:22: «Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet.» Legg merke til at frukt står i entall. Det er egentlig ikke slik at en frukt er kjærlighet, en annen glede, en annen fred osv., og så kan jeg være sterk på noe av det, men mangle resten. Dette er en frukt, hvor disse ulike egenskapene inngår i helheten. Vi må ha del i alt dette, selv om det nok kan være i varierende grad.

Vi skal nå se på hva Bibelen sier om fullkomne gjerninger på ulike felter.

Gavmildhet
Matt 6:1-4: «Ta dere i vare så dere ikke gir deres almisse for øynene på folk, for å bli sett av dem. Da har dere ingen lønn hos deres Far i himmelen. 2 Når du gir almisse, skal du ikke gjøre det kjent med basun, slik hyklerne gjør i synagogene og på gatene, for å bli æret av mennesker. Sannelig sier jeg dere: De har alt fått sin lønn! 3 Men når du gir almisse, da la ikke din venstre hånd vite hva den høyre gjør, 4 slik at din gave kan være i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg i det åpenbare.»

Når er gavmildheten fullkommen? Når jeg gir uten å søke ære av mennesker, helst uten at noen vet om det. (Det er jo ikke alltid mulig eller ønskelig å gi uten at noen får vite det.)

Men hva da om jeg blir fristet til å søke ære? Da kommer Jak 1:12 til anvendelse: «Salig er den mann som holder ut i fristelse. For når han har stått sin prøve, skal han få livets krone, som Gud har lovt dem som elsker ham.» Å seire i fristelse er stort, her som ellers.

2Kor 9:7: «Enhver må gi slik som han setter seg fore i sitt hjerte, ikke med ulyst eller av tvang. For Gud elsker en glad giver.» Her ser vi en annen side ved fullkommen gjerning i gavmildhet. Når man gir fordi man føler seg presset, går man glipp av lønnen.

Heb 13:16: «Men glem ikke å gjøre godt og dele med andre. For slike offer er til behag for Gud.» Det er lett å glemme gode gjerninger. Vi kan bli så opptatt av «det åndelige» at vi glemmer de praktiske, jordnære ting: Små gjerninger og små gaver. Et eksempel på dette gir Jesus oss i Matt 10:42. «Og den som gir én av disse små om så bare et beger kaldt vann fordi han er en disippel, sannelig sier jeg dere: Han skal ikke miste sin lønn!» En enkel, liten hverdagstjeneste. Det gjelder i tusenvis av småting. Paulus skriver i Tit 3:14: «Også våre egne folk må lære å gjøre gode gjerninger, der det er behov for det, så de ikke skal være uten frukt.» Det er først og fremst hverdagens små gjerninger som gir vår frukt, vår lønn. Må Gud hjelpe meg og oss alle at vi ikke er så opptatt av det store at vi forsømmer det lille. Gud gi oss nåde at vi kan se de store og små behovene hos våre medmennesker: «Gi meg ditt ømme frelsersinn for slektens sorg og harm!»

Luk 14:13: «Men når du gjør gjestebud, da innby fattige, vanføre, lamme, blinde. 14 Da skal du være salig. For de har ikke noe å gi deg igjen. Men du skal få det igjen i de rettferdiges oppstandelse.» Det er også en side ved fullkomne gaver: Gitt uten å vente noe igjen, ut fra behov, særlig til dem som ikke kan gi noe tilbake.

Frivillighet
Vi har allerede vært inne på det med at Gud elsker en glad giver, og at en fullkommen gjerning er frivillig. Vi skal se på noen flere skriftsteder om det.
1Kor 9:16-18: «For om jeg forkynner evangeliet, så er det ikke noe å rose meg for. Det er en nødvendighet som ligger på meg, for ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet! 17 Gjør jeg dette frivillig, da har jeg lønn. Men gjør jeg det nødtvunget, da er det en forvaltning som er betrodd meg. 18 Hva er så min lønn? Jo, at jeg byr fram evangeliet uten vederlag når jeg forkynner det, slik at jeg ikke gjør bruk av den rett evangeliet gir meg.»

Det er veldig tydelig i det nye testamentet at den som bruker en normal arbeidstid eller mer på å forkynne evangeliet, har rett til å leve av det. Men Paulus gjør det også klart at dersom man vil ha lønn, gjør man det (mest mulig) uten vederlag. Med andre ord: Man forsørger seg selv mest mulig. Paulus betalte til og med for maten han spiste hos tessalonikerne (2Tess 3:7f).
Men dette må være et valg som den enkelte forkynneren selv tar. Ingen andre har rett til å kreve eller vente at han gjør som Paulus. Det må være ut fra en totalvurdering av hans situasjon, og den vurderingen kan han bare gjøre selv. Han har rett til å leve av å forkynne. I 1Kor 9:6 ser vi at det var bare Paulus og Barnabas som hadde valgt å forsørge seg selv, de andre forkynnerne levde av å forkynne Guds Ord.

Lydighet mot foreldre
Kol 3:20: «Dere barn: Vær lydige mot deres foreldre i alle ting, for det er til behag for Herren.» Barn er alle vi som har en eller begge foreldre i live.
Her gjelder det samme som vi så like foran: Det er frivillighet som gir lønn. Det er godt å gjøre det foreldrene venter eller forlanger, innen rimelighetens grenser. (Vi kan selvsagt ikke la vårt liv og våre prioriteringer styres av foreldrene når vi blir voksne, slik at de skulle bestemme valg av ektefelle, yrke, om vi skal reise ut med evangeliet osv. Og vi skal ikke la våre foreldre forlede oss til synd.) Men når vi kan gjøre noe de ikke venter av oss, fordi vi forstår at de egentlig ønsker det eller ville bli glade for det, da er det noe som gir lønn.

Elske alle
I 1Kor 13:3 står det noe underlig: «Og om jeg gir alt det jeg eier til mat for de fattige, og om jeg gir mitt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet.» Går det an å gi alt jeg eier til de fattige uten å ha kjærlighet? Er det ikke nettopp slikt som er kjærlighet, da?

Vi leser i Matt 5:43-48: «Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende! 44 Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere, 45 for at dere kan bli barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige. 46 Om dere nå elsker dem som elsker dere, hva lønn har dere da? Gjør ikke også tollerne det samme? 47 Og om dere hilser bare på deres brødre, hva stort gjør dere da? Gjør ikke også tollerne det samme? 48 Vær da fullkomne, likesom deres himmelske Far er fullkommen.»

Her ser vi noe av Guds logikk. Dersom det finnes en person som jeg ikke kan hilse vennlig på, eller som jeg ikke kan be for, da er det som vi så i 1Kor 13:3: Da er alt det gode jeg gjør og ofrer forgjeves. Ikke for dem som får mine gaver, naturligvis. Det er alltid godt å gjøre det gode. Men på dommens dag har jeg ingenting igjen for det. Mine gjerninger er ikke fullkomne for Gud. En eneste person som jeg ikke kan elske – i hvert fall såpass at jeg kan hilse vennlig eller be for vedkommende – er nok til å frata meg lønnen for alt jeg ellers gjør.

Det er på sin plass å nevne at det kan finnes situasjoner hvor det ikke er riktig å hilse vennlig på en person, f. eks. hvor det kan bli oppfattet som en invitasjon til å gjøre noe syndig eller som støtte for synd (i situasjoner som etter Bibelen skal føre til utstøtelse). Det er vel ikke så ofte det er aktuelt. Men skal vi leve et liv som gir lønn, må vi kunne velsigne alle og be for alle.
Tenk noe så enkelt! Forskjellen mellom et liv som gir lønn og et liv som brenner opp, kan være en vennlig hilsen på den vrange naboen eller den vanskelige kollegaen! Eller bønner hvor jeg nevner de vanskelige personene. Eller en julehilsen. Slike enkle ting kan gjøre forskjell i evigheten!

Luk 6:35: «Men elsk deres fiender! Gjør vel og lån bort uten å vente noe igjen! Da skal deres lønn bli stor, og dere skal være Den Høyestes barn. For han er god mot de utakknemlige og onde.» Kanskje vi ikke har noen fiender. Og kanskje kjenner vi ikke noen vi vil kalle for onde. Men vi kjenner vel en eller annen som er mer utakknemlig enn andre. Når vi har gjort noe godt for vedkommende, får vi kanskje kritikk i stedet for takk. Han/hun er en kostelig skatt, som vi må ta godt vare på! Der ligger det muligheter for stor lønn!

Men hva om jeg blir fristet til onde tanker, onde ord og onde gjerninger? Hva om jeg må føre en virkelig bønnekamp, som kanskje går over en tid, før jeg kan velsigne en bestemt person av hjertet? Ja, da gjelder Jak 1:12 fremdeles: «Salig er den mann som holder ut i fristelse. For når han har stått sin prøve, skal han få livets krone, som Gud har lovt dem som elsker ham.»

Troens gjerning
«Men uten tro er det umulig å være til behag for Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.» (Heb 11:6).

Vi lever i den nye pakts tid, hvor Gud gir sine lover i vårt sinn og skriver den i vårt hjerte (Jer 31:33). Det er aldri nok til å få evig lønn at vi gjør en bestemt ytre gjerning (besøker syke, vitner på torget, …). Vårt sinn og vårt hjerte må også være med, som vi har sett: Av et frivillig hjerte, med kjærlighet til vår neste, med takknemlighet og av tro:

2Tess 1:11: «Derfor ber vi også alltid for dere at vår Gud må akte dere verdige for sitt kall, og at han må fylle dere med all lyst til det gode og med kraft til troens gjerning». Troens gjerning, hva er det?

Et eksempel finner vi i Matt 5:10-12: «Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himlenes rike er deres. 11 Ja, salige er dere når de spotter og forfølger dere, og lyver allslags ondt på dere for min skyld. 12 Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. For slik forfulgte de profetene før dere.» Å glede seg under forfølgelse av ulike slag fordi vi vet at vi får lønn i himmelen, det er en troens gjerning. Det er umulig uten å ha «det usynlige for øye» (2Kor 4:18).

Det samme finner vi i 1Pet 4:12-14: «Mine kjære! Undre dere ikke over den ild som kommer over dere til prøvelse, som om det var noe merkelig som hendte dere. 13 Men i samme grad som dere har del i Kristi lidelser, skal dere glede dere, for at dere også kan juble i glede når hans herlighet blir åpenbaret. 14 Om dere blir spottet for Kristi navns skyld, er dere salige, for herlighetens og Guds Ånd hviler over dere.» Kristi lidelser er altså en rikdom, en kilde til glede. Og dersom jeg ikke har det slik, må jeg be som apostlene: Øk min tro! (Luk 17:5).

Kristi lidelser
Hva er «Kristi lidelser»? Det er lidelser for Kristi skyld: Spott, hån, yrkesforbud, fysisk mobbing og martyrium fordi vi er kristne og følger Guds lover. Men det kan nok også være andre lidelser her i verden. 1Pet 4:15-16.19: «For ingen av dere må lide som en drapsmann eller tyv eller ugjerningsmann, eller som en som blander seg i andres saker. 16 Men lider han som kristen, da skal han ikke skamme seg, men prise Gud for dette navn. 19 Derfor skal også de som etter Guds vilje må lide, overgi sine sjeler til den trofaste Skaper, idet de gjør det gode.» De lidelsene som er nevnt i v. 15, er ikke «Kristi lidelser». Jesus led aldri fordi han hadde gjort slike ting. Men han led av mange andre grunner. Og slike lidelser oppfatter jeg som «Kristi lidelser», hvis vi kan ta det (til en viss grad) på samme måten som han tok det.

Dagliglivets lidelser
At Bibelen taler om Kristi lidelser også når det ikke er tale om direkte forfølgelse fordi jeg er kristen, kan vi se av 1Pet 2:18-21: «Dere tjenere: underordne dere under deres herrer og vis dem respekt – ikke bare de gode og rimelige, men også de vrange. 19 For dette finner nåde, om noen av samvittighet for Gud tåler sorger når han lider urettferdig. 20 For hvilken ros fortjener dere vel om dere finner dere i straff når dere har syndet? Men om dere tåler lidelse når dere har gjort godt, da finner det nåde hos Gud. 21 For til dette ble dere kalt, fordi også Kristus led for dere, og etterlot dere et eksempel, for at dere skal følge i hans fotspor».

Her dreier det seg om vanlige «lidelser», slikt som alle mennesker har mer eller mindre av. Vi møter vanskelige folk i arbeidslivet, i nabolaget, i familien osv. (Kanskje noen til og med kan få det vanskelig når de møter oss?) Det som gjør en slik lidelse til en «Kristi lidelse», er måten vi tar det på. Jesus gjorde det gode. Når han da kom i lidelse, tross det, tok han det slik vi leser i v. 22-23: «han som ikke gjorde synd, og det ble ikke funnet svik i hans munn, 23 han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt og ikke truet når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig».

Overlate og overgi
«Han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt,» leste vi. Trenger vi å være født på ny for å etterfølge det? Nei, ikke i det ytre, i hvert fall ikke hvis vi har en sterk vilje. Riktignok har det en tendens til å sprekke etter en tid, slik at man «melder av» i klare ordelag til slutt. Noen ganger kan det bli en stor eksplosjon av oppdemmede reaksjoner. Men – en slags «etterfølgelse» av Jesus kan skje ved at man holder inne med reaksjonene.

Det man ikke kan gjøre uten Guds Ånd, er det som står om Jesus: Han overlot det til ham som dømmer rettferdig. Ved hjelp av ulike pusteteknikker m.m. kan man lære å slappe av. Men det Jesus gjorde, er noe annet. Det er en troens hvile. Den krever ikke viljestyrke, ikke pusteteknikker, ikke noen menneskelige egenskaper. Men det krever en barnlig, urokkelig tro på at Gud styrer hver detalj, at alt som skjer meg (også det som menneskelig sett er «ondt») er uttrykk for hans kjærlighet til meg.

Det er det samme som vi leste i 1Pet 4:19: «Derfor skal også de som etter Guds vilje må lide, overgi sine sjeler til den trofaste Skaper, idet de gjør det gode.» Vår sjel er vår vilje, vår mening, vår smak, det vi liker og misliker osv. Alt dette kan vi overgi til Gud, overlate og oppgi alt sammen. Da får vi en hvile, en fred og en glede som ikke er av denne verden. Det er Jesu vei. Dette kalles også for å dø med Jesus. Vi «dør» fra ønsker, vilje osv. Da kan vi leve for Gud, da kan vi gjøre det gode.

Evig fylde av herlighet
Ulike steder i det nye testamentet finner vi en del om hva Paulus gjennomgikk av trengsler, smerter og menneskelig lidelse. Det var langt mer enn det som rammer de fleste av oss. Dette kan vi ha som bakgrunn når vi leser 2Kor 4:17-18: «For vår trengsel er kortvarig og lett, og virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål. 18 Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige varer en kort stund, men det usynlige er evig.» I vers 16 ser vi at dette bl. a. har sammenheng med at «vårt ytre menneske går til grunne». Dvs. med sykdom, aldring og annet fysisk forfall.

Dette er umulig uten Guds Ånd. Det handler om det samme som vi så like foran her: Om å overlate og overgi «det synlige» til «den trofaste skaper», og så feste vårt blikk på «det usynlige», det himmelske. Da får vi en glede som er så stor at lidelsen virker som «en evig fylde av herlighet i overmål på overmål».
Et eksempel på dette ser vi i Heb 12:2: «med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender. For å oppnå den glede som ventet ham, led han tålmodig korset, uten å akte vanæren, og har nå satt seg på høyre side av Guds trone.» Jeg tenker særlig på uttrykket «uten å akte [bry seg om] vanæren». Uten å bry seg om er også, i denne sammenhengen, det samme som å overlate og overgi til Gud.

Jesu kamp var ikke for å holde inne med sinne, fornærmelse osv. Det var heller ikke for å roe seg ned. Jesu kamp var for å ikke bry seg om det i denne verden som kunne forstyrre hans glede, fred, kjærlighet, gavmildhet, tjenestevillighet osv. Han var saktmodig og ydmyk av hjertet. Det er i disse fotsporene (overlate, overgi, ikke bry seg om – i Åndens kraft) at det er mulig å gjøre gjerninger som er fullkomne for Gud.

Dette har noen troende i gammel tid kalt for «den hellige likegyldighet», nemlig for «det synlige» (vanære, penger, smerte, allslags lidelser). Etter min oppfatning er dette også det samme som Bibelen kaller «en død som er lik hans død» (Rom 6:5). At vi «dør» for denne verden og lever for Gud, er også et annet uttrykk for at vi «overgir vår sjel til den trofaste skaper». Det kan ofte være det samme som «uten å akte» (bry seg om) jordiske lidelser.

Rom 8:28
Rom 8:28-29 er et nøkkelsted i denne sammenhengen: «For vi vet at alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt. 29 For dem som han forut kjente, dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde, for at han skulle være den førstefødte blant mange brødre.» Alt som skjer oss, samvirker til det gode for oss – samme hva som møter oss av lidelser og trengsler, samme hvordan vi føler det. En levende tro på dette er en helt nødvendig forutsetning for å komme inn i Jesu fotspor, å «bli likedannet med hans Sønns billede».

Dette finner vi i Bibelen, som vi har sett litt av. Men ikke bare der. Nr. 409 i Norsk Salmebok er skrevet av Lapertus Gedicke i 1711 og oversatt av Hans Adolph Brorson i 1742. (Når jeg ser at Brorson har skrevet eller oversatt en salme, studerer jeg den ekstra nøye.) Den lyder slik:

1. Hvor Gud meg fører, går jeg glad, han, ikke jeg, skal råde; jeg alle tider kaller hva min Gud meg sender, nåde. Han fører meg dog like hjem, så går jeg alltid trøstig frem og på hans hjerte liter.

2. Hvor Gud meg fører, vil jeg trygt hans trofasthet bekjenne og gå med takk og uten frykt den trange vei til ende. Hans aller beste vilje skje! På den alene vil jeg se i livet og i døden.

3. Hvor Gud meg fører, vil jeg meg ham ganske overgive, og synes underlig min vei, han holder meg i live. Han meg i Kristus frikjøpt har, fra moders liv han ømt meg bar, jeg er ei mer min egen.

4. Hvor Gud meg fører, er i tro og håp mitt hjerte stille; i meg hans egen kraft vil bo, hva kan fra ham meg skille? Så fatter jeg et trøstig mot, for Herrens vei er alltid god, ja, visst den aller beste!

5. Hvor Gud meg fører, vil jeg gå, om foten skulle brenne; kan jeg det forut ei forstå, til sist jeg dog skal kjenne, det er kun trofasthet hvormed han her meg fører opp og ned; det er mitt trøstens anker.

Takk og glede
Heb 12:28: «Da vi altså får et rike som ikke kan rystes, så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til hans behag, med blygsel og ærefrykt.» Et liv i takknemlighet er et liv til Guds behag. Når takknemligheten får gjennomtrenge oss, slik at vi ikke blir «rystet» av det som skjer oss i verden, kan vi tjene Gud til hans behag.

Kol 3:17: Og alt dere gjør, i ord eller gjerning, gjør det alt i Herren Jesu navn, med takk til Gud Fader ved ham! » Troen skal gjennomtrenge oss, den skal bli levende. Da vil vi kunne takke for alt (1Tess 5:18).

Rom 14:17-18: «Guds rike består jo ikke i mat og drikke [i regler for «ren» og «uren» mat], men i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd. 18 For den som i dette tjener Kristus, er til behag for Gud og står sin prøve for mennesker.» Det er altså ikke så mye spørsmål om hvor vi reiser, hvilket yrke vi har osv. Det viktige er at vi tjener Kristus «i rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd». De gjerningene som springer ut hva et slikt sinn, gir lønn.

Andre skriftsteder
Til slutt i listen over gjerninger som gir lønn, vil jeg nevne et par skriftsteder til. Det første er Heb 10:35: «Kast derfor ikke bort deres frimodighet, som har stor lønn!» Ordet for frimodighet er andre steder (i ulike former) oversatt med «talte fritt», «sa rett ut», «åpenlyst» m.m.

Vi har tidligere sett på noe av det som står om frivillighet, f. eks. lønn for å forkynne evangeliet uten økonomisk vederlag (1Kor 9:18). I den samme sammenhengen (v. 5) står det: «Har vi ikke rett til å føre med oss en søster som hustru, slik som de andre apostlene og Herrens brødre, og Kefas?» Ut fra sammenhengen er det klart at Paulus mener at dette er blant de tingene som fører til lønn. Betingelsen er, rimeligvis, at man har det som Paulus sier i 1Kor 7:32: «… Den ugifte har omsorg for det som hører Herren til». Det kan f. eks. være et kall som krever en så total innsats at man ikke finner å kunne kombinere det med ansvar for en familie. – Lever man ugift av andre grunner, er det slett ikke sikkert at det er noen lønn i det. Det spørs om det er noe Gud har gjort slik eller om det er noe man har valgt selv – og hvorfor.

Kjent av Gud
Gal. 4:9: «Men nå, når dere kjenner Gud, ja, det som mer er: er kjent av Gud, ….» Disse ordene har jeg opp gjennom årene av og til lest og tenkt litt på, men jeg har måttet innrømme for meg selv at jeg ikke har forstått det. Kjenner ikke Gud oss alle? Hvorfor er det større at han kjenner meg enn at jeg kjenner ham?

Men under arbeidet med denne artikkelen har jeg fått et nytt syn på hva dette betyr. For hvordan ser Gud på meg og hvordan kjenner han meg? I den grad jeg har det slik som Paulus, kjenner han meg som fullkommen, uten flekk eller rynke, hellige og ulastelig – til tross for alle mine mangler og ufullkommenheter. Det er når jeg forstår at han kjenner meg slik, ved Jesus Kristus, at jeg får himmelen på forskudd her i livet, og kan samle meg skatter i himmelen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s