Synd – del 2

Av Rolf Myrland.

Forhåpentligvis har du lest del 1 av denne artikkelen. (Klikk lenke for å lese, kan også bestilles på papir). Der er viktige ting nevnt, om hva synd er, om Guds store tilgivende nåde for den som angrer og bekjenner sine synder og vender seg fra dem. Likeså om nådens kraft til å leve et nytt liv, frigjort fra syndens makt, så vi kan vandre til Guds behag i denne verden – med håpet om evig liv i hans herlighet, ved livets ende.

Når mennesker taler og skriver om synd, blir det ofte på en uheldig måte. Man kan bagatellisere synden, så det fører til overfladiskhet og likegyldighet. Det er også mulig å tale og skrive om synd på en måte som tar håp og frimodighet vekk, så det bare blir sorg og gremmelse og fortvilelse tilbake. Derfor gjelder det å ta Bibelens ord med seg i alle sin bredde, med tukt og trøst og formaning, slik det er så rikelig av i Guds ord!

 

 

Våkn opp for alvor!

Paulus tar ikke lett på synden. Han skriver i 2. Kor. 15, 34: ”Våkn opp for alvor og synd ikke! For noen har ikke kjennskap til Gud. Til skam for dere sier jeg det.” Dette er noe helt annet enn: Slapp av, det er ikke så nøye med synd! Enhver må tenke etter om man sitter under en slik forkynnelse som Paulus hadde. Og man må spørre seg selv om man virkelig tar ordet på alvor, har fattet et nytt sinn, og tror på kraften i Jesu navn til ikke å synde mer. Hele Bibelen er skrevet med tanke på syndens alvor. Synden førte mennesket ut av paradis til en verden som ”ligger i det onde”, med og urett og ondskap, sykdom og lidelser. Synden gjør oss til fiender av Gud og fremmede for ham (Kol.1,21-23), så lenge vårt sinnelag ikke tar synden på alvor, erkjenner den og vender oss fra den. Men nå kan man omvende seg og få hel og full tilgivelse for all sin synd, sammen med et valg om å la seg lede av den gode hyrde, som er full av barmhjertighet og nåde. Paulus formante til å våkne opp og ikke synde! Med rett kjennskap til Gud vil man ta dette alvorlig! Men dessverre hadde noen ikke rett kjennskap til Gud. Derfor all overfladiskhet og ulydighet. Summen av alt Guds ord om disse ting kan åpne øynene våre for mer av ordets sannhet. Mange lytter til ”sannheter” der viktige sider mangler. Det blir et avvik og bedrag.

 

 

Synd, fristelse

Synd er lydighet mot Satan. Adam og Eva fulgte slangens ord som appellerte til deres egen lyst, og fulgte ikke det bud Gud hadde gitt dem. Satan kalles fristeren (1.Tess.3,5). Noen kan unnskylde seg med at han lokker oss til det onde, men vi velger selv om vi vil la oss lede av ham. Han skal ikke være vår herre! Og vi kan ikke tjene to herrer (Matt.6,24).

”Salig er den mann som holder ut (ikke gir etter) i fristelse. For når han har stått sin prøve, skal han få livets krone, som Gud har lovt dem som elsker ham. Ingen som blir fristet, må si: Det er Gud som frister meg! For Gud blir ikke fristet av det onde, og selv frister han ingen. Men enhver som blir fristet, dras og lokkes av sin egen lyst. Når så lysten har unnfanget, føder den synd. Men når synden er fullmoden, føder den død. Far ikke vill, mine kjære brødre!” (Jak.1,12-16).

Det er altså noe Gud vil belønne, om man holder ut, seirer, ikke gir etter, i fristelser og prøver. Det er Satan som lokker og frister, ikke Gud. Men Gud lar det ene og det andre vi møter på i livet, bli en prøve på vår trofasthet mot ham. Og han lønner rikelig den som er lydig og gjør hans vilje. Han gir sin fred og glede og en god samvittighet, og ofte også andre velsignelser her i livet, og i evigheten vil han lønne oss etter det som er skjedd ved legemet, etter det vi har gjort, godt eller ondt (2.Kor.5,10). Da vil det lønne seg kolossalt å ha valgt det gode og forkastet det onde! (Rom.12,9; 2,5-11) Dette er Bibelens klare ord!

Det er altså ikke synd å bli fristet! Man kan kanskje noen ganger bli skremt av at man kan fristes til onde og dårlige ting. Noen kan få vond samvittighet og føle at det må være veldig galt med dem, når de blir fristet. Ja, Satan kan komme med anfektelser så man rett og slett blir fristet til å gi opp. Han kommer da med enda en fristelse på toppen av andre fristelser. Men slik lærer ikke ordet oss. Tvert imot! Vi skal glede oss i alle slags fristelser, trengsler og prøvelser vi møter (Jak.1,2), og man bør være salig når man har stått sin prøve – i takk til Gud som alltid lar oss vinne seier, ikke i egen kraft, men ved ham som elsket oss (Rom.8,37-29; 1.Kor.15,57-58). Det er altså i hans navn, ved hans nåde, i tro på hans fullbrakte verk og hans seier over Satans makt, at vi kan stå imot i fristelser og vinne seier i kamp mot den samme fienden som Jesus beseiret, mens han vandret her nede i blod og kjød (Hebr.2,14-18; 5,7-9; Tit.2,11-14). ”Men Gud være takk, som alltid lar oss vinne seier i Kristus, og ved oss åpenbarer duften av kunnskapen om ham på hvert sted” (2.Kor.2,14). Med det rette sinn vil vår hærfører alltid la oss vinne seier! Vi kjenner vår motstander, djevelen. Men vi skal ikke gi etter for ham, ikke slippe inn vantro så vi skulle føye oss etter ham! Det glade budskap er ikke at vi fortsatt må leve i nederlag. Legg merke til det Peter sier: ”Vær edrue, våk! Deres motstander, djevelen, går omkring…. STÅ HAM IMOT, FASTE I TROEN!…..” (1.Pet.5,8-10). Det er den apostoliske, bibelske, kristne innstilling i vår kamp mot synden. Vi vet at vi har en fiende, vi har et kjød, en ond natur, vi fristes, vi lokkes – men bør og trenger IKKE gi etter! ”Mine barn! Dere er av Gud, og har seiret over dem. For han som er i dere er større (sterkere) enn ham som er i verden (1.Joh.4,4). Det er troens tanke og tale, som Bibelen er full av, og som all kristen forkynnelse burde være full av! Vi kan frimodig forkynne Guds store nåde til å avlegge det gamle mennesket og ikle oss det nye, til mer og mer å likedannes med Jesu bilde (Rom.8,28-32). Mange er redde for gjerninger i egen kraft. Bibelen er sterkt opptatt av gjerninger ved troens kraft. Denne kraft får vi ved å ta imot og tro Guds ord!

 

 

Ikke synde!

Johannes skriver i den hensikt at vi ikke skal synde! (1.Joh.2,1). Men dersom vi likevel skulle falle og gi etter i en fristelse – da har vi en talsmann som har sonet for vår synd! (v.2) Også da kan vi takke Gud og glede oss over at vi får tilgivelse når vi angrer og bekjenner vår synd, og at vi fortsatt kan få være hans elskede barn. Men målet for oss må være seier, mer enn seier, som Gud vil gi dem som vandrer i hans Ånd og er trofaste mot hans vilje (Rom.8,37). Nettopp i denne kampen er det vi står, som Jesu Kristi stridsmenn, og i denne kampen skal vi seire med Guds fulle rustning på, og kunne stå etter å ha overvunnet alt, selv på en dag man opplever som ond (Ef.6,13-18).

Vi får veldig grei anvisning på hva kristenlivet dreier seg om i 2. Peter, 1. kap. Peter priser Gud for at han har gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt (v.3) og kalt oss til de største og mest dyrebare løfte, å få del i guddommelig natur idet vi flyr bort fra fordervelsen i verden, som kommer av lysten (30-overs., v.4). Igjen, dette dreier seg om kampen mot lysten, den vi møter på her i jordelivet. Og Peter konkretiserer enkelt og greit hva det dreier seg om: ”Så legg nettopp derfor all vinn på (lysten er oftest det motsatte) at dere i troen viser dyd, …skjønnsomhet, … avhold, … tålmodighet, … gudsfrykt, … broderkjærlighet, … kjærlighet til alle. For når disse ting finnes hos dere og får vokse, viser de at dere ikke er uvirksomme eller ufruktbare i kunnskapen om vår Herre Jesus Kristus. Men den som ikke har disse ting, han er nærsynt og blind, og har glemt renselsen fra sine gamle synder. Vær derfor desto mer ivrige, brødre, etter å gjøre deres kall og utvelgelse fast! For når dere gjør dette, skal dere aldri noe gang snuble, for på denne måten skal det rikelig bli gitt dere inngang i vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike” (v. 5-12). Dette var viktige ting som Peter alltid ville minne dem om (v.12-13).

Det er altså mulig å være blind og naken og verken ha eller vokse i disse ting. Med liten fokus på disse veldig viktige ting i forkynnelsen, blir det lite av levende tro og troens virkning. Uten tro er det umulig å tekkes Gud (Hebr.11,6). Og troen kommer ved det man hører forkynt (Rom.10,17). Man halter gjennom livet og venter ikke annet enn nederlag, og dyrker og forsvarer sin egen svakhet, og hører kanskje mye om det også. Og man håper bare så vidt å komme innenfor perleporten ved slutten på livet.

Peter har et helt annet fokus – på den sanne kristnes liv og vandring med Jesus, som gir en RIK inngang i det evige riket! Les det nøye, hvordan vi da må legge all vinn på i vår tro å vise dyd, på å være tålmodig og vise kjærlighet osv, og vokse i det! Ja, man må flykte bort fra synden for å få del i dette, man må hate utålmodighet for å bli tålmodig, man må avlegge all egenkjærlighet for å utvise broderkjærlighet og kjærlighet til alle. Her går veien i Jesus fotspor, gjennom livets små og store hendelser i den ”grå hverdag”. Det er til dette Gud virker i oss, for at vi skal ville og virke til hans gode behag (Fil.2,12-15). Noen vandrer på denne veien, som frigjør fra synden og de vokser i hellighet. Andre forblir treller under synden og gjør den Hellige Ånd sorg og trøster seg til håpet om tilgivelse for sine synder (Ef.4,30). Peter ville alltid påminnne om disse ting! Så godt om enhver ordets forkynner også stadig ville påminne om disse ting! For skal det lykkes å vandre som vi bør, ja da kjenner vi et stadig behov for formaning og oppmuntring til nettopp å legge all vinn på dette. Det er dette vi ser i 1. Tess.5,11. Les også alle formaningene og oppmuntringen Paulus gir i versene 4 – 24 i dette kapittelet. Det er akkurat den samme brann hos Peter og Paulus, for at de skulle vandre verdige for sitt høye og store kall (Ef.4,1-3).

 

Regne seg død

”For sin død, den døde han én gang for synden, men sitt liv, det lever han for Gud. Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus. La derfor ikke synden herske i deres dødelige legeme, så dere lyder dets lyster” (Rom.6,10-12). Det er klar, apostolisk tale – som bør lyde like klart i dag blant kristne! Paulus trekker en parallell mellom vår død for synden og Jesu død for synden. Nå lever han for Gud, men den ene gang han var her nede, døde ikke bare hans kropp på Golgata, men han døde for synden ved alltid å gjøre Faderens vilje og ved å si: ”Ikke som jeg vil, men som du vil”. Slik skal også vi regne oss som døde for synden. Dette var Jesu innstilling hele livet, og det er de fotspor han etterlot seg, som vi nå kan følge. Akkurat dette er det Jesus talte om når han sa: ”Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg” (Matt.16,24). Å fornekte seg selv, ta sitt kors opp og det å regne seg som død for synden går alt ut på det samme, og er den veien Jesus selv gikk foran, skritt for skritt, dag for dag, time for time, minutt for minutt, sekund for sekund. Han gikk på denne vei til fullkommenhet – vi kan følge ham i den grad vi har lys og i den grad vi er trofaste og overgitt til å vandre i Ånden.

Det samme finner vi i Hebr. 12, 1: ”Så la oss derfor, … legge av alt som tynge OG SYNDEN som henger så fast ved oss, og løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss.” Dette var altså kampen og løpet: Å legge av alt som tynger, OG SYNDEN som henger så fast ved oss. Enhver oppriktig kristen kan erkjenne at synden nok henger fast ved oss, når den skal belyses i tanker, ord og gjerninger, og alle døgnets timer og på alle områder i livet. Men nettopp der det er vanskelig, der den henger så fast, må vi desto mer bli ved i løpet med tålmodighet! Og ikke med blikket festet på oss selv og vår medfødte svakhet og utilstrekkelighet, men: ”med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender. For å oppnå den glede som ventet ham, led han tålmodig korset, uten å akte vanæren, …Ja, gi akt på ham som utholdt en slik motstand fra syndere, for at dere ikke skal gå trett i deres sjeler og bli motløse” (v.2-3). Alt dette er til inspirasjon i vår kamp og vårt løp for å avlagt synden og alt som tynger. For neste vers fortsetter: ”Ennå har dere ikke gjort motstand like til blodet i deres kamp mot synden!” Det dreier seg om en troens motstandskraft som er villig ofre alt – for ikke å synde. Kapittelet fortsetter om Guds tukt, hans oppdragelse for at vi skal få del i Jesu hellighet! (v.5-10). Her ser vi hans store farskjærlighet som vil utfri og frelse oss fra det onde (som vi ber i Fadervår!), som tukter oss og viser oss vår synd så vi kan vende oss fra den og regne oss som døde for den, men levende og aktive og ivrige for det nye livet Gud vil gi oss i stedet! (Tit.2,11-15).

Dere er jo døde… Så død da! (Kol.3,3-10). Det begynner med en troens visshet om vår død med ham – som må følges av aktiv ”døding” av våre ”jordiske lemmer”, alle slags utslag fra kjødet, vår onde natur. Det vil si selvfornektelse og ”nei!” til utukt, urenhet, syndig lidenskap, ond lyst og pengegriskhet osv. På den måten framkommer noe Gud en dag skal åpenbare i herlighet, noe vi har som er skjult med Kristus i Gud. Hans liv er blitt vårt liv.

Dette er apostolisk tankegang! Slik taler Guds ord! Les selv – se hva det står, både på og mellom linjene. Se apostlenes tro på et liv, fridd ut fra synd og alt som tynger, fra bekymring og vantro og tvil og motløshet og forsakthet og komplekser – og alt vi kan kjenne som tyngende og syndig. Står vi hjelpeløse i vår egen svakhet? Nei, som Paulus skriver: ”Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk!” (Fil.4,13). I levende tro til ham og i virksom trofasthet mot ham maktet han å regne seg som død for synden! Da kunne han, som Jesus, om nødvendig utholde korset, og vanære og spott og forakt og fordømmelse og forbannelse fra verdens mennesker, og bevare kjærligheten og være tålmodig og takke Gud for alle ting og overvinne det onde med det gode, og slik ta nye skritt i løpet for å avlegge synden og alt som tynger! Det er livets vei som Jesus har etterlatt oss, der også vi kan følge sporene.

 

Falle eller ligge i det onde

Det er forskjell på å snuble og å falle og å bli liggende. Den som går kan både snuble og falle. Normalt går man for å gå. Man går ikke for å snuble, og enda mindre for å falle. Slik også åndelig: Vi lever for å vandre med Jesus, i hans vilje og bud og befalinger (Matt.28,20). Et fall er at man fristes til det onde, og gir etter. Å snuble må vel være at man er på vei til å gi etter, men man våkner opp og fornyer sitt kall og sin utvelgelse og igjen velger trofasthets vei, så snart man kjenner Ånden minner. Bibelsk tale er: Ikke engang snuble (2.Pet.2,10), og å være grunnfestet og faste og ALLTID rike i Herrens gjerning (1.Kor.15,58). Har man falt, må man erkjenne sin synd, angre og be om tilgivelse. Det er godt å tjene en Gud som er full av nåde, som utsletter skyldbrevet, og gir ny kraft til troens strid og seier! Vi trenger ikke å bli liggende i synden, i den dype gjørmen som Jesus kom for å dra oss opp fra (Salme 40,3).

 

Gjøre seg samvittighet

Guds ord forteller klart om mange ting, at det er synd. Det må vi gi akt på, så vi ikke legger noe til eller trekker noe fra! Man kan lage seg samvittighet av tradisjoner, egne ideer, nymotens vinklinger osv. Det som står, det må vi ta vare på. Det er godt å kjenne Guds ord, og at det blir lest og forkynt så man best mulig kan lære å skille mellom godt og ondt, slik ordet selv lærer oss. ”Dog, den kunnskap er ikke hos alle, men somme gjør seg ennu samvittighet for avgudens skyld, og eter det derfor som avguds-offer, og deres samvittighet, som er skrøpelig, blir uren” (1.Kor.8,7, 30 overs.). I dag kan noen gjøre seg samvittighet av å tenne et bål (det forurenser), eller fiske (stakkars fisk) osv. Men Jesus gjorde opp bål og stekte fisk på stranden. Man kan gjøre noe til synd, og få samvittighetskvaler av allslags ideer, som man kan sortere ut om man klart holder seg til Guds ord.

  

Den ene har tro, den andre…..

Hva vi finner som synd kan være veldig individuelt. Slik var det også den gang. Jødene hadde sine nedarvede regler, hedningene hadde andre tradisjoner. Paulus underviser om det i Rom 14, 1 – 15,2). Vi må altså lære å ikke dømme hverandre i alle livets småting og detaljer. Ved å ikke ta dette nøye, etterfølges dommene av onde tanker og onde ord om andre. Baktale kommer lett inn blant kristne! Vi skal altså ikke dømme hverandre, men vi er kalt til å velsigne og oppmuntre hverandre (1.Pet3,8-11; Hebr.10,24-25). Hvis noen virkelig gjør synd, lærer Jesus oss å gå til vedkommende og snakke om det. Nytter ikke det, kan man be med seg en eller to andre og snakke om det igjen, sammen med dem. Nytter heller ikke det, må det tas opp med hele  menigheten (Matt.18,15-18). Underveis må man alltid være lyttende, og kanskje finne ut at man selv har misoppfattet situasjonen. Hvis man i slike forhold kan bevare broderkjærligheten og kjærligheten til alle – da er det en herlig seier og et skritt på veien mot et rikere åndelig fellesskap.

 

Synd til døden

Er ikke all synd like ille? Jesus lærer oss at det er grader av synd, og noe vil for den avsluttende dom veie tyngre enn andre synder (Matt.11,20-24). ”For dette vet og skjønner dere at ingen som driver hor eller lever i urenhet, heller ikke noen som er pengegrisk – han er jo en avgudsdyrker – har arv i Kristi og Guds rike” (Ef.5,5). ”Eller vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Verken horkarer eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller de som lar seg bruke til unaturlig utukt, eller menn som øver utukt med menn, eller tyver eller pengegriske eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike” (1.Kor.6,9-11). Slik hadde det vært med noen av dem, men de var vasket rene og  blitt helliget.

”Dette vet og skjønner dere!” Det er synder som man ikke kan leve i, og bevare gudslivet. Det fører til åndelig død og fortapelse. Om man ikke omvender seg og lar seg vaske ren, forblir man i døden. Se også Gal. 5, 19 – 21: ”…. Om dette sier jeg dere på forhånd, som jeg også før har sagt dere: De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike.” De som gjør det, det vil si som forsvarer det og fortsetter med det, de skal ikke arve evig liv. Men om man i svakhet faller i det, erkjenner og angrer og omvender seg – da bevares likevel gudslivet og man kan vandre  videre og vokse i tro og hellighet. Man har da et nytt sinn, det gamle er forganget. Man er dratt opp av den dype gjørmen, og ønsker ikke å bli besmittet av den igjen.

”Enhver urettferdighet er synd, og det er synd som ikke er til døden. Vi vet at den som er født av Gud ikke synder. Men den som er født av Gud, tar seg i vare, og den onde rører ham ikke” (2.Joh.5,17-18). Det er godt vi har med Gud å gjøre. Han ser og kjenner oss fullt ut, og vet hva slags sinn vi har. Om vi har falt og bedt om tilgivelse, kan vi gå videre i løpet. Andre bedømmer kanskje helt feil, og oppfatter kanskje sin bror som nær frafallen – på grunn av synd han kanskje ikke er bevisst, eller i alle fall angrer og har bekjent. Og det er Guds dom som til syvende og sist er det eneste som teller. Enhver urettferdighet er synd. Men samtidig er det synd som ikke er til døden. Det passer inn med Rom8,1. Med det rette sinn er det ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus. Men om man forsvarer sin synd, bortforklarer og nøyer seg kanskje med menneskers aksept i en sak, på tvers av Guds ord, da kan forherdelse og overfladiskhet føre mot åndelig død og til sist fortapelse. Den som er født av Gud er ikke slik.

 

 

Avsky det onde, hold fast ved det gode!

Slik formaner Paulus i Rom. 12, 9. Denne formaning bør ringe i ørene for enhver sann Jesu disippel, kvinne eller mann, ung eller eldre. Han ba for tessalonikerne at ”Gud må akte dere verdige for sitt kall, og at han må fylle dere med all lyst til det gode og med kraft til troens gjerning, så at vår Herre Jesu navn må bli æret ved dere, og dere i ham, etter vår Guds og den Herre Jesu Kristi nåde” (2.Tess.1,11-12). Han ba og formante, formante og ba, dag og natt i tre år blant de troende i Efesus, og helt sikkert på samme måte overalt. (Ap.gj.20,31).

La oss mer se, og være delaktige i apostlenes intense kamp mot synd i enhver form, aller mest i vårt eget liv! La oss gi akt på Guds frelsende nåde fra fortapelse og død og fra enhver bevisst synd i tanke og ord og gjerning: ”For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker. Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet, han som gav seg selv for oss for å løse oss ut fra all urettferdighet, og rense for seg selv et eiendomsfolk, som med iver gjør gode gjerninger” (Tit.2,11-14). Så herlig med iver til akkurat dette!