Home

Av Rolf Myrland.

 

Innledning

Når man ser i en bibelordbok, er det knapt noe uttrykk som det er så mange henvisninger til, som ordet ”synd”. Det omfatter da synd i entall og flertall, å synde og syndet, en synder, syndere og syndig.

Vi lever i en tid der mange knapt ofrer noen tanke på Gud, Guds lov og vilje, og derfor heller ikke på hva som er synd imot hans vilje. For synd er ulydighet, å gjøre det som er ondt og galt i Guds øyne. ”Synd er lovbrudd” (1.Joh.3,4). Vi lever i en tid der kunnskapen om Gud og tanken på hans lov og vilje er helt borte eller fjern for mange – og dermed lager hver sin egen lov etter sin egen vilje og mening.

Begrepet synd har sin meget tydelige plass i Bibelens budskap, og for alle som mener å ta Bibelen og troen på en levende Gud på alvor, så står det fast at da må man også ta synd på alvor. Synden kom inn i verden ved Adam og Evas ulydighet mot Guds ord. Den har fortsatt sin makt i hver enkelt av oss, i den grad vi er ulydige mot Guds ord. I den gamle pakts tid gav Gud Moseloven som hjelp til å forstå å skille mellom rett og urett. Samtidig forkynte den straff for synd, og tilgivelse for mange slags synder ved forskjellige slags ofringer.

Jesus kom med den nye pakt. Han ofret seg selv en gang for alle, som soning for hele verdens synd, for alle som griper troen på dette. Ved hans blod er vi også løskjøpt fra vår dårlige ferd, frikjøpt fra synden, så vi ikke lengre står i gjeld til vår onde natur, vi er ikke lengre syndens treller (Hebr.10,10-17; 1.Pet.1,18-19; Rom.8,12, 16-23). Det kan vi også få full tro på! Synd er som nevnt omtalt veldig mange ganger i Bibelen. Denne artikkelen kan på ingen måte belyse alt som er å si om synd, men flere viktige sider ved dette vil bli berørt.

 

 

Synd, troende eller ikke-troende

Begrepet synd har lite mening for en som ikke tror på Gud. For synd i bibelsk betydning er nettopp ulydighet mot den skapende og allmektige Gud, og er et opprør mot hans vilje, en stolt tanke om at man av seg selv vet bedre enn Gud hva som er godt. Sann kristen tanke er at Gud alene er god og hans vilje alene er god og rett og ren. Josef måtte forholde seg til både Potifar og hans hustru. Men i Josefs hjerte var det tanken på Gud som var avgjørende: ”Hvordan skulle jeg gjøre denne store ondskap og synde mot Gud?” (1.Mos.39,9).

 

Det er viktig å forstå den store forskjell det er mellom den som tror og den som ikke tror på Gud, han som har skapt oss og gitt sine lover og sitt ord for at vi skulle kjenne hans vilje. ”La den som gjør urett, fortsatt gjøre urett, og la den urene fortsatt bli uren! Og la den rettferdige fortsatt gjøre rettferdighet, og la den hellige fortsatt bli helliggjort! Se, jeg kommer snart, og min lønn er med meg, for å gi enhver igjen etter som hans gjerning er” (Åp.22,11-12). Bibelens ord får mening for den som tar imot troen, den som ved Guds store nåde har fått tilgivelse for sine synder og har begynt på et nytt liv etter Guds vilje i lydighet mot hans ord og hans Ånd. Ordet er også for den søkende, som har begynt å lenges mot dette, sørger over sin synd og ser behovet for omvendelse og tilgivelse og lengter etter et liv i harmoni med Guds vilje. Den ugudelige lever syndig, uten tanke på en Gud som ser og dømmer og lønner enhver etter hans gjerning.

 

Er det så likegyldig hvordan uomvendte lever? Nei, mange har heldigvis god folkeskikk, god oppdragelse og en øm samvittighet og evne til å skille mellom rett og galt, ondskap og vennlighet. Man kan beundre mange ikke-troende som virkelig lever et prektig liv og etter beste evne gjør godt og viser barmhjertighet osv. Det er absolutt en god ting å følge sin samvittighet så man blir ”gagns menneske” og ikke ødelegger og ødelegges ved å ledes av onde fristelser og laster. Det fører veldig ofte til store plager også for andre. Man ser dessverre kolossalt mye elendighet av å følge ”sin egen” vei. Mange får store problemer med rus og kriminalitet og vonde skjebner og familieforhold, tross det at de har valgt å gå sine egne veier, som de egentlig må ha ment var bedre enn å følge Guds vilje.

 

I bibelsk forstand, når det gjelder evighet og frelse, er gode gjerninger til liten nytte i seg selv. Og én syndig gjerning i seg selv fører ikke til fortapelse. Men man er på vei mot fortapelse om man ikke ber Gud om nåde og erkjenner sine synder, hvor mange eller få de er, og griper troen på frelsen i Jesus Kristus. Enhver skal til sist dømmes både etter sin tro og sine gjerninger (Jak.2,13-20; 2.Kor.5,10; Rom.2,5-1; Gal.5,19-23)

 

 

Synd, tilgivelse

Ved syndefallet kom synden inn i verden. Siden har den gjennomsyret menneskene og preget menneskeheten. Hele historien med krig og vold, ondskap og urett, sykdom og lidelse er et resultat av synden. Gud har hele tiden hatt det ønske at alle mennesker skulle bli frelst og komme til sannhets erkjennelse (1.Tim.2,4). Hele tiden har det også vært noen som i gudsfrykt har søkt hans vilje og funnet nåde for ham, som for eksempel Josef som er nevnt. Gud utvalgte Abraham og hans ætt til sitt folk. Til dem gav han loven og åpenbarte sin makt ved store under og han talte til dem ved profetene. Han gav dem lover så de kunne kjenne hans vilje og skille mellom godt og ondt.

 

Med dette som bakgrunn, var det at han sendte sin Sønn til jord med en bedre pakt med bedre løfter og et bedre håp (Hebr.7,22; 8,6), og Livets Ånds lov som han nå vil skrive i våre hjerter (Rom.8,25; Jer.31,33). Og den nye pakt er ikke bare med Abrahams ætt, men gjelder for alle.

 

Guds ord lærer oss at synden skaper skille mellom oss og Gud (Jes.59,2). Dette skillet var det Gud ville fjerne og forlike oss med seg (2.Kor.5,18-19; Ef.2,10-20). I Guds rike skjer hans vilje fullt ut. Vår første bevisste ulydighet medfører et opprør mot Guds rike, som setter oss utenfor dette. Men ”så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal fortapes, men ha evig liv” (Joh.3,16). De små, med barnets ubevisste uskyld, hører himlenes rike til (Luk.18,16).

 

”I kjærlighet har han forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd, til pris for sin nådes herlighet, som han gav oss i den elskede. I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelses, etter hans nådes rikdom” (Ef.1,5-7). Hver den som tror dette, har del i denne forløsende, grunnleggende redning ved Jesu blod til soning for våre synder. Dette er bibelske, troverdige ord: ”Men da Guds, vår frelsers godhet og kjærlighet til menneskene ble åpenbart, frelste han oss, ikke på grunn av rettferdige gjerninger som vi hadde gjort, men etter sin miskunn, ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd, som han rikelig har utøst over oss ved Jesus Kristus, vår Frelser, for at vi rettferdiggjort ved hans nåde, skulle bli arvinger til det evige liv, som vi håper på. Det er et troverdig ord, og dette vil jeg at du skal innprente, for at de som tror på Gud må legge vinn på å gjøre gode gjerninger…” (Tit.3,4-8).

 

Det at Gud har vist sin kjærlighet og nåde mot oss ved rettferdiggjørelsen i Jesus Kristus, åpner for at vi kan begynne på et nytt liv etter at vi har fått del i denne nåde og forløsning. Det er virkelig en forløsning å få tro på Guds kjærlighet i Jesu soningsdød på Golgata. Hvor var vi uten den? Og ved hans nåde kan vi deretter vandre på den smale vei, i Jesu fotspor, som bestod i lydighet mot all Faderens vilje (1.Pet.2,21-24; Joh.8,29).

 

Vi finner det også i Ef. 2: ”Også dere har han gjort levende, dere som var døde ved deres overtredelser og synder. I disse vandret dere…. Men Gud, som er rik på miskunn, har, på grunn av sin store kjærlighet som han elsket oss med, gjort oss levende med Kristus, vi som var døde ved våre overtredelser. Av nåde er dere frelst. …For av nåde er dere frelst, ved tro. Og det er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem” (Ef.2,1-10).

 

Vi fikk altså noe nytt, av nåde. Ikke av gjerninger. Men så har han skap oss TIL gode gjerninger, TIL et nytt liv (v.10). Vi var Guds fiender, men ble forlikt med ham ved Jesu blod. ”Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. Hvor meget mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden. For ble vi forlikt med Gud ved hans Sønns død, da vi var fiender, skal vi så meget mer bli frelst ved hans liv, etter at vi er blitt forlikt” (Rom.5,8-10). Også her ser vi det som skjedde ved Jesu blod, og det nye livet som skal komme ETTER at vi er blitt forlikt med Gud.

 

 

Synd, nytt liv, seier

Bibelen taler om det gamle mennesket som levde i synden og gjorde etter sin egen vilje og tanke, og var på vei mot fortapelsen. Nå er vi ved Guds store nåde blitt frelst og forlikt med ham ved troen på Jesus død og soning for oss. Så spør Paulus: ”Hva skal vi da si? Skal vi bli ved i synden for at nåden kan bli dess større? LANGT DERIFRA! Vi som er døde fra synden, hvordan skulle vi ennå leve i den?” (Rom.6,1-2)

 

Guds ord blir forkynt på mange måter og på mange steder. Det store spørsmålet er om vi tror og forkynner det slik som Paulus? Har vi det samme svaret når han spør om vi skal bli ved i synden når vi nå er forlikt med Gud? Har også vi et klart og tydelig: LANGT DERIFRA! Eller forkynner vi nederlag, maktesløshet og fortsatt trelldom under synd?

 

Paulus fortsetter: ”Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv….. Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham… så vi ikke lenger skal være slaver under synden” (Rom.6,1-7).

 

Kristenlivet ENDER ikke med det å bli omvendt, forlikt med Gud og få sine synder tilgitt. Nei, det er da det BEGYNNER! Da begynner vandringen i et nytt liv. Da begynner et ”LANGT DERIFRA”, til å bli ved i synden. Da skal Jesu oppstandelseskraft frigjøre oss fra å være syndens treller (Joh. 8,32-36). Ja, får Sønnen frigjort oss, blir vi virkelig fri, og kan ved tro få Åndens kraft til å leve i seier og frigjort fra kjødets krav, våre lyster og begjæringer. Vi er kalt til å vandre i Ånden, og ta vårt kors opp og følge Jesus (Luk14,25-27; Gal.5,24). Paulus taler om seier, ja, mer enn seier, ved  ham som elsket oss (Rom.8,37). Det er mange som forkynner nederlag og tilgivelse om en faller – noe som også er riktig for den oppriktige. Men hovedmålet i bibelsk forkynnelse og den kristnes tro er at man blir ferdig med synden, ikke synde! (1.Joh.2,1-6; 1.Pet.4,1-5). Så godt når Bibelens ord blir forkynt så troen på det nye livet vi er kalt til ved Guds store nåde, blir vekket opp!

 

 

Ånden, vår hjelper

 

Gud lovet oss den Hellige Ånd til vår hjelp! Jesus forkynte: ”Om noen elsker meg, da holder han mitt ord … Den som ikke elsker meg, holder ikke mine ord. …. Men talsmannen (hjelperen, svensk overs.) den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alle ting, og minne dere om alt det som jeg har sagt dere” (Joh.14,23-26).

 

Dette var det profetert om lenge før Jesus kom: ”Min Ånd vil jeg gi inne i dere, og jeg vil gjøre det så at dere følger mine bud og holder mine lover og gjør etter dem…. Jeg vil fri dere fra alle deres urenheter…” (Esek.36,25-29). Ved Jesus har vi fått del i disse løftene!

 

Ved Jesus kom den nye pakt og løfter, som alle de som tar imot ham, har rett til (Joh.1,12). Den nye pakt er virkelig noe nytt! Det er ikke bokstavbud og regler og paragrafer – men det er hjerter som vil gjøre Guds vilje fordi de elsker Gud og vil leve til hans behag. ”Men dette er den pakt jeg vil opprette …. Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte. Jeg vil være deres Gud og de skal være mitt folk. De skal ikke lenger lære hver sin neste og hver sin bror og si: Kjenn Herren! For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren. For jeg vil forlate deres misgjerning og ikke lenger komme deres synd i hu” (Jer.31,33-34).

 

Det er ved Åndens hjelp og ved kraften i troen på Jesu seier over synden, at vi tror at vår synd er sonet og at vi er frikjøpt fra å trelle under synden og kan vandre i det nye liv. Derfor er det godt å kjenne Guds ord, og høre det klart og rent forkynt. Da kan Ånden minne og veilede meg gjennom hverdagen, så synden ikke får makt, men at jeg kan vandre til Guds behag. Da kan jeg stå fast i Gud, uansett hva mennesker måtte si eller mene. Ved Åndens tale kan jeg skille mellom godt og ondt, hellig og vanhellig, osv. Det som da driver oss, er ikke menneskefrykt og ytre lover og regler, men et hjerte som elsker Gud og har et sinn som vil tjene ham og vandre og leve slik Jesus og apostlene lærte oss og selv vandret. Jesus ikledde seg kjød og blod som barna (Hebr.2,14) og ble prøvd i alt i likhet med oss (Hebr.2,18; 4,15-16). Hans seier var over samme fiende som vi har. I Jesu navn kan vi stå den onde imot! Jesus kan komme oss til hjelp, han som selv har vært prøvd og fristet! Det er den sanne, seirende tro på den Jesus som Bibelen taler om, ord som vi kan gripe troen på! Han elsket oss først, og vi elsker ham slik at vi gjerne vil være ham til glede og behag.

 

Et eksempel: Paulus formaner: ”La all bitterhet og hissighet og sinne og skrål og spott være langt borte fra dere, likesom  all slags ondskap. Vær gode mot hverandre, vis barmhjertighet så dere tilgir hverandre, likesom Gud har tilgitt dere i Kristus!” (Ef.4,31-32). Tenk så herlig når Ånden minner oss, så dette virker i vårt hjertes dyp, så det praktiseres i hjem og menighet, på jobb og blant ufrelste. Da blir vi lys i en mørk verden! Godheten er nær, og allslags ondt er langt borte fra oss! Da får vi del i det nye livet, og det gamle mennesket blir avlagt, som skrevet står. Hvor godt når Åndens frukt får prege vår ferd (Gal.5,16-25).

 

 

Frie i Kristus

I Jesus Kristus er vi kjøpt fri både fra Moseloven og fra synden i vår onde natur, vårt kjød. ”Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk” (Gal.5,1). Vi skal ikke tilbake til trelldom under moselovens bokstavbud og heller ikke tilbake til trelldom under synden! Nå er det Åndens lov og bud som gjelder, og den frigjør oss helt fra synden! ”For dere ble kalt til frihet, brødre. La bare ikke friheten bli et påskudd for kjødet, men tjen hverandre i kjærlighet. … Men jeg sier: Vandre i Ånden! Så skal dere ikke fullføre kjødets lyst. … Men hvis dere blir drevet av Ånden, da er dere ikke under loven” (Moseloven) (Gal.5,13-18). ”Men nå, når dere er frigjort fra synden og er blitt tjenere for Gud, har dere helliggjørelse som frukt, og til slutt evig liv” (Rom.6,22).

 

Veien til denne frihet er altså i troen på Jesu fullbrakte verk. ”Er vi døde med Kristus, da tror vi at vi også skal leve med ham. … Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus. La derfor ikke synden herske i deres dødelige legeme, så dere lyder dets lyster. Still heller ikke deres lemmer til rådighet for synden…. Men framstill dere selv for Gud som de som av døde er blitt levende, og by deres lemmer fram som rettferdighets våpen for Gud. For synden skal ikke få herske over dere, for dere er ikke under loven (Moseloven), men under nåden. Hva så? Skal vi synde siden vi ikke er under loven, men under nåden? LANGT DERIFRA! ….” (Rom.6,8-18).

 

Friheten fra synden og Moseloven, ligger i at vi gjør oss selv til treller under Åndens lov (1.Kor.9,27), og akter oss døde for synden, døde for begjær og bitterhet, døde for egoisme og hissighet, døde for utakknemlighet og all ondskap. Men levende for Åndens virkninger og Guds ord og tale! Det er virket av kjærlighet til Gud, i sann gudsfrykt, den som ikke vil gjøre den Hellige Ånd sorg (Ef.4,30).

 

Dette er livets vei i frihet fra synden, akkurat slik apostlene så mange steder legger det fram og formaner oss! Akkurat slik er det herlig når Guds ord blir forkynt også for oss som lever nå, så trangen og troen vekkes i hjertene hos barn og unge og eldre, på kraften i evangeliet. På denne måten bar Jesus sitt kors, og ved slik å ta sitt kors opp og følge ham, får man rikelig del i den nye pakt og dets løfter og velsignelse!

 

 

Fullkommenhet

 

Gjør kristne alt fullkomment? Neppe! Bibelen har mange nyanser i alt som angår vår det kristne liv. Åndelig vekst kalles helliggjørelse. Ordet frelse brukes også om den åndelige utvikling man er i som et oppriktig Guds barn. Et eksempel er når Peter, til frelste, troende venner skriver: ”Legg derfor av all ondskap, all svik og hykleri, misunnelse og all baktalelse. Som nyfødte barn må dere lengte etter den uforfalskede åndelige melk (Guds ord), for at dere ved den kan vokse til frelse” (1.Pet.2,1-2). Men under denne vekst der man frelses fra syndens makt i livet, kan man ha et fullkomment sinn, en indre trang til bare å gjøre Guds vilje. Vi ser apostlenes brann for å inspirere leserne til å ha dette sinn: ”Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde.” (NB!) ”Og hvis noen synder, har vi en talsmann …. og han er en soning for våre synder….” (1.Joh.2,1-2). Og vi ser i Fil. 3, 12 – 16, at han ikke hadde nådd den endelige fullkommenhet. Men det er en annen fullkommenhet, det å ha det sinn at det er dette man vil, av et helt hjerte. Og for dem som har det slik, gjelder det bare å holde fram i samme spor så langt man er kommet. Målet er klart: Ikke synde! Men HVIS, da har vi en talsmann og soning! Det er det rette ståsted for en sann kristen!

 

 

 

Ubevisst synd

Paulus skriver om å ”tjene Guds lov med sitt sinn” (Rom.7,25). Og han skriver: ”For etter mitt indre menneske slutter jeg meg med glede til Gud lov” (v.22). Likevel fant han at når han ville gjøre det gode, så lå det onde like for hånden (v.21). Og han fant at han gjorde det onde han ikke ville, det han hatet. Og han konkluderte: ”Men gjør jeg det jeg ikke vil, da gir jeg jo loven medhold, at den er god. Så er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg” (v.16-17). Han skiller mellom utslag av synden som bor i ham, den han hater og ikke vet om at han gjør, og det han med sin bevissthet og sitt sinn vil gjøre. Her kommer en god forklaring:

 

I 5. Mosebok 19, 1 – 6 gir Gud egne lover for dem som forsynder seg av vanvare, når noe hender som man absolutt ikke har ment. Eksemplet er at man går i skogen for å hugge trær. Så løsner øksen fra skaftet og flyr av gårde så en person i nærheten blir drept. Man har absolutt ikke ment å drepe, ikke båret hat, men så skjer det onde likevel.

 

Det hender så lett at man for eksempel blir misforstått, at man mener å si noe til oppmuntring, så blir det i stedet oppfattet litt spydig. Man mener å si noe positivt til en som stiller opp, så oppfattes det som kritikk for at man ikke har stilt opp mer. Man oppfatter ikke at en annen trenger litt hjelp, og så blir man oppfattet som egoist. Slik opplevde nok Paulus, at han faktisk gjorde det han hatet og det onde han ikke ville og mente. Da er altså Gud nåde stor, så han trøster seg til at han vil gjøre det gode, har lyst til Guds lov, og tjener Guds lov med sitt sinn, og konkluderer: ”Så er det da ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus, de som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden.” (King James overs. Rom.8,1).

 

Dette er Del 1 av en lengre artikkel. Del 2 kan du lese her.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s