Holde ut inntil enden

Av Rolf Myrland.

All begynnelse i det gode er godt! Men samtidig er det veldig sørgelig om man ikke holder ut inntil enden! Det er sørgelig om man FORGJEVES er kommet til troen. Det er sørgelig om man på et eller annet tidspunkt ”selger sin førstefødselsrett” og om man på et eller annet tidspunkt forlater apostlenes selskap av kjærlighet, til den nåværende verden, slik som Demas.

Bibelen omtaler mange som gjorde en herlig begynnelse på sitt gudsliv, og noen som stred troens gode strid og fullendte løpet, som ikke hadde løpt forgjeves, som ikke forgjeves hadde tatt imot Guds nåde, osv.

Det er alltid en fare for å miste motet, gi etter for anklagerens tanker, gi rom for tvil og vantro, sammenligne seg med andre og bli fristet til å gi opp. Vi har et fantastisk kall og har ved Guds nåde kommet til troen og mottatt frelsen og kanskje bekjent det for mennesker, og en gang vært takknemlig og glad for håpet om frelse og evig liv og seier over synd og alt som kan tynge et menneske.

Men så blir veien både trang og lang med prøver og motgang av mange slag, og man mister ankerfestet i Guds ord og den Hellige Ånds ledelse – og så kommer alle slags tanker fra alle slags hold – og gradvis kan man være på vei mot å miste troen og gløden man en gang hadde.

Da er man ikke den første og ikke den siste som trenger at ordets lys igjen får skinne inn i hjerte og sinn! Vi ser det i brevene til menighetene i Åpenbaringen: ”Jeg vet om dine gjerninger og ditt arbeid og din utholdenhet… Du har tålmodighet, du har hatt mye å bære for mitt navns skyld, og du er ikke gått trett” (Åp. 2,2-3). Herlige vitnebyrd å få. Ja, var det da noen fare? Var det da noen mangel? ”Men jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet. Kom derfor i hu hva du er falt fra. Omvend deg, og gjør de første gjerninger! Hvis ikke, så kommer jeg brått over deg og jeg vil flytte dine lysestake bort fra sitt sted – hvis du ikke omvender deg” (v.4-5). Så her var det stor fare på ferde – tross mange edle og gode sider. Det var ikke den første kjærligheten som drev ham lenger. Det var kanskje ikke den første takknemligheten for Guds nåde lenger. Det var kanskje ikke så lett å erkjenne og be om tilgivelse for noe lenger, om man hadde forgått seg. Det var kanskje ikke den rette ydmykheten overfor Gud og mennesker lenger – noe var endret fra den første kjærlighet og de første gjerninger. Det er noe som her skulle vare ved, noe det var farlig å miste – men ennå var det tid til omvendelse!

”Jeg vet om dine gjerninger, at du har navn av at du lever, men du er død. Våkn opp, og styrk det andre som var i ferd med å dø. For jeg har ikke funnet dine gjerninger fullkomne for min Gud. Kom derfor i hu hvordan du har mottatt og hørt. Hold fast på det og omvend deg! Dersom du ikke våker, skal jeg komme som en tyv….” (3,1-3).

”Derfor minner jeg deg om at du igjen opptenner den Guds nådegave som er i deg ved min håndspåleggelse. For Gud gav oss ikke motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd” (2.Tim.1,6-7). Stadig må vi ransake oss selv og se om vi er i troen og om vi er i lydigheten og drives av Guds ånd og sann kjærlighet til Gud og mennesker i vår ferd og tjeneste. ”Vær ikke lunkne i iveren! Vær brennende i ånden, tjen Herren! Vær glade i håpet, tålmodige i trengselen, vedholdende i bønnen!” (Rom.12,11).

Ja, vi trenger alle å påminnes og holdes våkne og brennende! Guds nåde opptukter oss mens vi venter på Jesu komme i herlighet, ”han som gav seg selv for oss for å løse oss fra all urettferdighet, og rense for seg selv et eiendomsfolk, som med iver gjør gode gjerninger (Tit.2,11-14). Ikke all iver er god (Gal.4,17-19). Men iver i gode gjerninger – det er dette vår sjels hyrde har som mål for sitt arbeid med oss. ”Men det er godt å vise iver i det gode ALLTID! Ja, Gud gi nåde at vi våker og vokser i dette – inntil enden (Matt.24,11-13).