Gi akt!

Av Rolf Myrland.

”Derfor, hellige brødre, dere som har fått del i et himmelsk kall: Gi akt på Jesus, den apostel og yppersteprest som vi bekjenner. Han var tro mot den som innsatte ham….” (Hebr.3,1). Dette verset sier kolossalt mye om vår store apostel (budbærer) og yppersteprest, og vår plass i vårt forhold til ham.
Ved ham er vi blitt hellige brødre og søstre, med barnekår hos Gud med del i et himmelsk kall. En ubeskrivelig nåde å ha fått del i denne velsignelse og de løfter og det håp det innebærer!

I all denne nåde og velsignelse er det lett å begynne å gi akt på seg selv og sine medvandrere og måle seg med den ene og den andre og føle seg et hakk over sine medmennesker, eller det kan ligge nær å tenke at man selv er så lite verd i forhold til mange andre. Også blant kristne er det lett at noen framstår som ”idoler” som får en beundrerskare, slik det ofte skjer med mennesker med spesielle gaver og talenter i denne verden.

Men vi skal aldri komme bort fra dette å gi akt på vår store apostel og yppersteprest, den høyt opphøyede, over hvert navn som nevnes og over hver skapning under solen (Fil.2,5-11). Helt fra begynnelsen av den kristne menighet, var det noen som holdt seg til den ene av apostlene, og andre holdt seg til noen andre. Og man målte seg så lett med en eller annen av dem man likte best, og man målte disse mot hverandre. Det er så lett å se det synlige. Det er så vanskelig å se den usynlige og det usynlige.

Paulus må bruke mye av sine brev på å forsikre dem om at han i sannhet var en troverdig apostel. Det var kanskje andre som var mer veltalende, mer hyggelige, mer sympatiske, mer akademiske eller kanskje mer ”tøffe”. Men Paulus var overhodet ikke interessert i hvordan mennesker oppfattet ham, og hans mål var ikke å gjøre mennesker til lags. Den eneste han målte seg selv mot, var nettopp Jesus, den apostel og yppersteprest som vi bekjenner. Ham gav han akt på!

For Paulus var dette det sanne samfunn der han hørte hjemme, blant disse som gir akt på Jesus. Han sier i 2. Kor. 10, 12: ”Vi derimot tør ikke regne oss blant eller ligne oss med visse folk som gir seg selv vitnesbyrd. Men når de bruker seg selv som målestokk og sammenligner seg med seg selv, mangler de forstand.”

Det er fare for at det er mye uforstand blant de troende. Det blir så lett at man beundrer et eller annet menneske som man liker, og det er så lett at egoet vokser når man utsettes for beundring fra andre mennesker, og graden av ”hellighet” måles med graden av beundring. For Paulus var det bare sammenligning med Jesus som gjaldt – og da falt det lett for ham å bevares i ydmykhet i all hans tjeneste og ferd, hvem han enn stod overfor. ”Bli mine etterfølgere, likesom jeg etterfølger Kristus!”, sier han i 1. Kor. 11, 1. I alle ting tenkte han på å etterfølge Kristus, og bidra til at også andre beholdt sitt syn rettet mot ham. Han tenkte på alle sine medvandrere som mennesker Kristus var død for (Rom.14,15). Ved slik å ha sitt sinn vendt mot Jesus og måle seg med ham og hans kjærlighet, kunne han bevare kjærligheten i alle ting, og holde ut med alle slags vanskeligheter og skrøpeligheter han støtte på. ”Ta dere derfor av hverandre, likesom også Kristus tok seg av oss, til Guds ære” (Rom.15,7). En ser gang på gang at Paulus slik måler seg med Jesus selv, og setter ham som sitt eneste store forbilde. Ja, har vi ikke alle mon noe å nå fram til, før vi tar oss av våre medmennesker slik Jesus gjorde? Så nær til å nøye seg med at man gjør litt mer enn enkelte andre, ingen venter noe mer av oss osv.? Paulus hadde som sitt eneste mål å bli lik Jesus, gi sitt liv for andre, som han.

”Jeg, Paulus, formaner dere ved Kristi saktmodighet og mildhet ….” (2.Kor.10,1). Slik hadde han lært Jesus å kjenne, og på den måten ville han også selv formane – med Kristi saktmodighet og mildhet. Det er lett, i Guds tjeneste, å bli noe hard, noe irettesettende, noe ovenpå, noe brysk, noe ”ivrig”, osv. Man kan kanskje se slikt hos andre man akter som ”Guds tjenere” og ta dem til forbilde. Paulus tok bare Jesus til forbilde, og ville gjerne formane på samme måten som han! Det sier mye om Jesus, og det sier mye om Paulus. Hans varme, gode hjerte kommer fram så mange ganger: ”Men vi var milde iblant dere, som en mor når hun varmer sine barn ved sitt bryst. I inderlig kjærlighet til dere ville vi gjerne gi……” (1.Tess.2,7-8). Det var samme smaken som fra Jesus når han taler om at han gjerne ville samle dem han talte til, som en høne samler sine kyllinger under sine vinger.

Måtte vi alle lære å gi akt på Jesus! ”Ja, gi akt på ham som utholdt en slik motstand fra syndere, for at dere ikke skal gå trett i deres sjeler og bli motløse” (Hebr.12,3). Ja, gi akt på ham som utholdt så mye, som bare gjengjeldte med godt, som ba om at Gud måtte tilgi osv. Og la oss bli ved å ransake oss selv – om det virkelig er Jesus vi ligner på i vår ferd og i vårt sinn. La oss gi akt, så vi mer og mer likedannes med hans herlige bilde!