Home

Av Rolf Myrland.

I begynnelsen

”I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.” (1.Mos.1,1) Slik begynner Bibelen. Og alle forstår og vet at det hele må ha hatt en begynnelse. En gang siden ble de første mennesker til, og en gang kom valget mellom godt og ondt – valget mellom Guds vilje og noe som fristet til å gjøre ham imot.

En gang har vi alle hatt vår begynnelse som levende vesener på denne jorden. Og de aller fleste vokste opp med en far eller mor eller andre som hadde omsorg for oss. Mange lever uten mye tanker på mer enn de daglige behov. Men hos noen kommer det også en begynnelse på å søke tilbake til ham som skapte himmel og jord – han som står bak alt og har gitt oss livet. Gud skaper en begynnelse. Ved hans ord ble verden til. Ved hans ord vekkes hjerter til å begynne et liv med ham. Også på andre måter kan han tale til hjerter, ved sin godhet og omsorg, kanskje ved hendelser som viser hvor små vi egentlig er i oss selv, hjelpeløse, svake, fortapte og på avstand fra vår kjærlige far i himmelen.

Alle som kjenner et kall fra Gud har mulighet for å oppleve en slik begynnelse, noe nytt ved Guds ord og hans Ånd og nåde. Mitt håp er at de som leser dette, enten kan bli mer bevisst på sin begynnelse, eller skal få oppleve en begynnelse på noe som ennå ikke er. Paulus sier: ”Gud, han som skapte verden og alt som i den er, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer som er bygd med hender. … Han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene mellom deres bosteder. Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne føle ham og finne ham – enda han ikke er langt borte fra en eneste av oss. For i ham er det vi lever og rører oss og er til….” (Ap.gj.17,24-28).

 

Det som ingenting er

Da menneskene valgte å være ulydige kom syndefallet. Det er vanskelig for oss å forstå hvor dypt dette fallet var. Gud hadde skapt oss til nært fellesskap med ham i Edens have. Våre forfedres brudd med ham har hatt katastrofale følger. Idyllen i hagen var ødelagt.

Paulus gir oss innblikk i dette i første del av Romerbrevet. I kap. 1, 7 – 21 leser vi: ”For Guds vrede blir åpenbart fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet. For det en kan vite om Gud ligger åpent for dem, for Gud har åpenbart det for dem. For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har vært synlig fra verdens skapelse av. Det kjennes av hans gjerninger, for at de skal være uten unnskyldning”. Så kan man lese videre hvordan de i stedet for å dyrke Gud dyrker sine gudebilder og gir seg over i et tøylesløst og syndig liv i hor og utukt. ”De er fulle av all slags urett, umoral, griskhet, ondskap, fulle av misunnelse, mordlyst og strid, svik og falskhet. De ble ryktemakere, baktalere, gudshatere, voldsmenn, overmodige, storskrytere, oppfinnsomme til ondt, ulydige mot foreldre, uforstandige, upålitelige, uten naturlig kjærlighet, ubarmhjertige” (v. 29 – 31).

Det er ikke alltid lett å se hvor forferdelig mye vondt som er kommet inn i verden ved syndefallet. Enkelte av syndene Paulus nevner er så grove at vi kanskje synes vi ikke er så ille. Men andre ting kan åpne øynene våre. For eksempel når han nevner baktalelse, misunnelse og skryt i samme sammenheng. Det er ting som florerer overalt, blant høy og lav, i ”fine” og mindre ”fine” kretser, det ligger på lur i alles hjerter, i alle hjem, i alle menigheter. Og mye mer enn bare disse ting. Synd i enhver form forderver og ødelegger en jord som var skapt for mennesker i samfunn og harmoni med sin skaper, helt etter hans vilje.
Paulus fortsetter å male ut menneskets fordervelse og fortapte natur gjennom de første kapitlene i romerbrevet. Han ”sparer ikke på kruttet” når han siterer fra Salmene i 3, 10 – 18: ”som det står skrevet: Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste. Det er ikke én som er forstandig, det er ikke én som søker Gud. Alle er veket av, alle sammen er blitt udugelige. Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste. Deres strupe er en åpnet grav, de bruker sin tunge til svik, ormegift er under deres lepper. Deres munn er full av forbannelse og bitterhet. Raske er deres føtter til å utøse blod. Ødeleggelse og elendighet er det på deres veier. Freds vei kjenner de ikke. Gudsfrykt er det ikke for deres øyne.”

Vi gjør klokt i å innse og erkjenne at kimen til alt dette onde ligger i vårt kjød. Og man ser det i full blomst blant menneskene. Det kommer fram i media hver dag i sine groveste former, og alle opplever fordervelsen i vårt kjød i mindre grove former. Tenk bare på alt som kan komme fram i form av ord – selv i de ”fineste” kretser og de ”beste” familier.

 

Guds utvelgelse

I denne elendigheten er det at Gud gjør en utvelgelse. Den høyeste, opphøyede, den evige Gud og skaper av alt, han elsker menneskene som han skapte til samfunn med seg.

”Brødre, legg merke til det kall dere fikk: ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt. Men det dåraktige i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre det til intet som er noe – for at intet kjød skal rose seg for Gud” (1.Kor.1,26-29).
Vi har virkelig ikke noe å rose oss av. Her stiller jøde og greker likt. Her er ikke høy eller lav, mann eller kvinne, trell eller fri. Vi er av naturen noen ynkelige krek, Gud kommer i hu at vi er støv (Salme 103,14). I hans øyne har vi likevel uendelig verdi. ”Etter sin vilje har han født oss ved sannhets ord, for at vi skal være en førstegrøde av hans skapninger” (Jak. 1,18). Så uansett hvordan vi er eller har vært, uansett utgangspunkt og bakgrunn, så har Gud en plan for vårt liv, han har fredstanker med oss og vil gi oss framtid og håp (Jer.29,11-13).

Vi kan og bør takke og prise Gud for den store og rike nåde som han lar vært over menneskeheten – og i sær over dem som tar imot kallet og vender om til sin himmelske Far. Han står med åpne armer for å løpe oss i møte, når vi med sønderknuste hjerter innser vår forkomne tilstand etter naturen og vender tilbake til Faderen. Jesu vakre fortelling om den fortapte sønn sier veldig mye om Guds kjærlighet som han gjerne vil vise, selv mot den aller mest forkomne – den som av uforstand forlot sitt trygge hjem i Guds varetekt, og ødela livet sitt, men til slutt valgte å vende tilbake.

Guds ord kan åpne våre øyne mer og mer for vår fortapte, håpløse stilling uten håp og uten Gud i verden som ufrelste, og også for hans grenseløse kjærlighet, ved å gi oss mulighet til å vende om. I Jesu verk ligger den plan han har, om en gang å samle alle som hører ham til i hans rike.

I verden lages det eventyr og romaner og filmer der man både i virkeligheten og i fantasien ”skaper” begivenheter og setter aktører i dramatiske sammenhenger. Slik er vi alle aktivt med i Guds store plan – som overgår alt hva forfatter og filmskapere er i nærheten av å kunne produsere.

Må Gud derfor øke vår og manges innsikt i dybdene i Guds ord. ”O Jesus, åpne du mitt øye, så jeg kan se hvor rik jeg er. Jeg har er Fader i det høye som faderomhu for meg bær.” Det er en enkel sangtekst som rommer kolossale høyder, dybder og bredde og lengde i Guds store drama.

 

Rikelig nåde

Romerbrevet gir et fantastisk fin beskrivelse av frelsen i Jesus Kristus. Med syndefallet kom Guds vrede over all ulydighet og menneskene ble forvist bort fra det paradis han hadde skapt for dem.

Blant alle folk utvalgte Gud seg Abraham og hans ætt. Til dem talte han, dem ledet og førte ham, dem vernet han om og over dem sendte han staffedommer. Til dem gav han loven og den første pakt ved Moses. Med loven kom sannheten og påviste synden, og i alle fall til en viss grad satte den grenser og rammer og satte skille mellom godt og ondt.

Med Jesus kom en større herlighet – en ny pakt. Han kom, full av nåde og sannhet (Joh.1,14-17). Romerbrevet er skrevet til mennesker som kjenner loven som Moses kom med. Ved den ble de opplyste om synd, og ved den kjente de fordømmelse og Guds vrede og kjente behovet for å finne nåde hos Gud. I Salme 32, 1 – 5 sier David: Salig er den som har fått sin overtredelse forlatt og sin synd skjult. Salig er det menneske som Herren ikke tilregner misgjerning, og som er uten svik i sin ånd. … Jeg bekjente min synd for deg og skjulte ikke min synd. Jeg sa: Jeg vil bekjenne min misgjerning for Herren! – Og du tok bort min syndeskyld.”

Dette å bli tilgitt fullt ut for all sin synd – det fikk de oppleve som kom til troen på Jesus. Likeså sterkt som Paulus poengterer vår fordervelse etter kjødet, like mye poengterer han Guds frelsesplan i Jesus Kristus, han som tilregner oss rettferdighet ved troen – troen på at Jesus har sonet for vår synd og tatt vår straff på seg og gav oss livet ved å dø i vårt sted.

”Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven, det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. Det er ingen forskjell, alle har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus. … Hvor er så vår ros? Den er utelukket. Ved hvilken lov? Gjerningenes lov? Nei, ved troens lov. For vi holder for at mennesket blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger” (Rom.3,21-31).

Paulus tar en parallell til Abrahams tro, som ble regnet ham til rettferdighet. Dette er skrevet ikke bare for Abrahams skyld. ”Det er skrevet også for vår skyld som skal få rettferdigheten tilregnet, vi som tror på ham som oppvakte Jesus, vår Herre, fra de døde, han som ble gitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse” (Rom4,22-25).

Dette er sentrale sannheter i det glade budskap, i det evangeliet Paulus og apostlene forkynte. Hva er så vår oppgave? Akkurat det samme – å forkynne dette glade budskap – helst for alle og enhver på hele jorden.

 

Den som vil, han komme

Bibelen er en eneste stor invitasjon til å komme til Gud, vende oss til ham som hele tiden vender seg til oss. ”Ånden og bruden sier: Kom! Og den som hører det, la ham si: Kom! Og den som tørster, han får komme! Og den som vil, han får ta livets vann uforskyldt!” (Åp.22,17). Guds Ånd er et: ”Kom!” Og vi som har fått den nåde å komme og fått livets vann uforskyldt, vi burde også ha et: ”Kom!” i oss, et ”Kom!” til alle våre medmennesker.
Den fortapte sønn hadde en bror som hadde holdt seg trygt hos sin far hele tiden. Han manglet dette ”Kom!”. Han hadde mange kritiske tanker og meninger om din bror som faren tok imot med et hjertelig ”Kom!” Hvor godt det hadde vært om alle mennesker hadde smakt et ”Kom!” fra enhver troende, enhver benådet sjel. Ja, om man virkelig så seg benådet, som en som uforskyldt hadde fått drikke av det levende vann, kanskje det da hadde vært et mer tydelig og inderlig ”Kom!” overfor våre medmennesker.

Fra Guds side er det i alle fall et ”Kom!” til den som vil. Jesus talte på samme måten til folket og inviterte til å komme til ham og høre ham og følge ham. Det var bare de få som hørte og tok imot og ville følge. Men hvor stort å få være en av de få! Hvilken ufattelig nåde det er! Og hvor stor grunn vi har til å ha et ”Kom!” i oss, om ikke annet som en inderlig bønn, et hjerterop for alle vi møter.

Det er Guds store nåde over oss at vi har fått komme og ta livets vann, uforskyldt! Vi har fått smake hans nåde og tilgivelse, vi har fått fred med Gud ved hans usigelige barmhjertighet!

HVA SÅ? HVA ER FORTSETTELSEN? ER DETTE DET HELE?
Den som leser videre i Romerbrevet og resten av det nye testamentet, vil få rik undervisning og opplysning om livet som en benådet og frelst kristen. Og som Paulus vil også vi forkynne ikke bare begynnelsen for å bli en kristen – men det nye livet vi deretter er kalt til å leve:

 

Skal vi bli ved i synden?

Synd og død kom inn i verden ved Adam. ”Men med nådegaven er det ikke som med fallet. For er de mange døde på grunn av den enes fall, så er meget mer Guds nåde og nådens gave i det ene mennesket Jesus Kristus, blitt overmåte rik for de mange. Og med gaven er det ikke som da den ene syndet. For dommen kom etter den enes synd og ble til fordømmelse, men nådegaven kom etter manges overtredelser og ble til frifinnelse. For om døden kom til å herske ved den ene, fordi den ene falt, hvor meget mer skal da de som mottar nådens og rettferdighets-gavens overstrømmende rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus. Altså, likesom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker” osv. (Rom.5,15-21)
Når Paulus grundig har undervist om disse ting i første del av Romerbrevet, så spør han i kap. 6, 1 – 2: ”Hva skal vi da si? Skal vi bli ved i synden for at nåden kan bli dess større? LANGT DERIFRA! Vi som er døde fra synden, hvordan skulle vi ennå leve i den?”

Det aller meste av Det Nye Testamentet taler om det nye livet som kristen, som en som ved Guds nåde ikke lenger står i gjeld til kjødet så vi skulle leve etter kjødet (Rom.8,12. 30-overs.) ”Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus” (6,11) Dette er det glade budskap, frihet fra å trelle under synden, men leve i Guds barns herlighets frihet til å vandre i Ånden så Åndens frukt kan komme fram i våre liv (6,12-18; Gal.5,16-26).

Ved Jesus Kristus har vi nå fått adgang til samfunn med Faderen (Ef. kap.2). Nå er vi kjøpt fri fra båndene til synd og ulydighet og kan avlegge det gamle mennesket og ikle oss det nye som skapes etter Gud i den rettferdighet og hellighet som er av sannheten (Ef.4,24) Det skjer ved lydighet, ved trofast å vandre i Guds ånd og ”korsfeste kjødet med dets lidenskaper og lyster” (Gal.5,24)
Det nye mennesket skapes av Gud – han som har skapt alt. Det skapes i de som lar seg frelse. Det skapes i de som vender seg til ham og gir sitt liv i hans hender. Det skapes i de som erkjenner sin fordervelse etter naturen – og fatter et nytt sinn. Det skapes i den som tror på ham som skaper. Han som skaper noe nytt, og gjerne vil gjøre et verk i den mest forkomne. Ja, Gud gi nåde så et innblikk i den fordervelse vi er reddet ut ifra, virker til et helhjertet samfunn med ham som elsker oss og gjerne vil være vår hyrde og lærer og leder. Han som vil fri oss fra det onde, og lede oss inn i et liv i velsignelse så vi også kan være til velsignelse.

Vi kan bare få disse ting fram stykkevis. Gud gi nåde så evangeliets bredde og lengde og dybde og høyde ennå mer kan gå opp for oss alle, og at vi kan være med å forkynne det der det er mulig. Dette nummer av bladet har spesielt pekt på første del av romerbrevet. Ved å få åpnet øynene for disse herlige kapitler, kan vi kanskje enda mer være åpne for å se herligheten i alt Guds ord og i de sannheter Jesus og apostlene forkynte, både for personlig gudsliv og i samfunnet blant de hellige. Min bønn er at vi alle måtte få nåde til å se og bidra til at også andre får se mer og mer inn i alt Guds herlige ord om frelsen og livet med ham!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s