Home

Av Rolf Myrland.

”Og Jesus trådte fram, talte til dem og sa: Meg er gitt all makt i himmel og på jord! Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!” (Matt.28,18-20)
Jesus bruker her et uttrykk som får lite oppmerksomhet. Han taler om det han hadde befalt. For Jesus var det han hadde talt befalinger, som alle hans disipler skulle læres opp til å holde. Mye av det Jesus forkynte var lignelser, fortellinger og eksempler fra hverdagslivet, som det lå lærdom og kunnskap og veiledning i. Ellers talte han også skarpe, klare ord, som vi mest er vant med å tenke på som formaning, oppmuntring og noen ganger irettesettelse. Men Jesus selv samler det alt i en stor hovedsum – og omtaler det hele som noe han hadde befalt sine disipler å holde – og de skulle bringe det videre til alle mennesker som de kunne lykkes å gjøre til disipler og døpe.

Befaling er et sterkt ord. Det brukes i militær sammenheng og andre sammenhenger der det trenges klar ledelse og klare ordrer. I slike sammenhenger medfører det å nekte å adlyde ordre en eller annen straff. Vi har lett for å oppfatte Jesus som en snill og grei veileder som gir gode råd, men som tross alt ikke mener det så alvorlig. Mange tenker at han neppe venter at vi skal holde det så veldig nøye. Men slik tenkte ikke Jesus. Han gjorde alltid Faderens vilje. Han bar sitt kors og fornektet seg selv og lærte oss heller å hogge av en hånd enn å gi etter for en fristelse. Han selv fulgte helhjertet Faderens befalinger – og var lydig inntil døden på korset. Og det han talte var befalinger til alle hans disipler, for at vi skulle følge ham og bære vårt kors og fornekte oss selv (Matt.16,24). Han elsket rettferd og hatet urett (Hebr. 1,9). Ingen kan være hans disippel uten å ha det samme sinn. (Luk.14,33). Mange oppfatter Jesus som en snill pusekatt. Men i Skriften er han LØVEN av Juda.

Jesus kommer med noen klare befalinger. En er: ”Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt!” (Luk.7,1). Det er ikke bare et vennlig råd. Ikke en forsiktig formaning. Det er en befaling! Ikke alltid oppfatter vi det som en befaling, det Jesus sier. Men det er veldig tydelig at disiplene oppfattet det som befalinger, og som apostler tok de det virkelig også til hjertet å bringe det videre som befalinger! Det ser vi av alle brevene. Vi finner veldig mange befalinger til de troende i dem. Gamle King James bibelen bruker ofte ordet ”commandments”, befalinger, kommandoer eller ordre.

Jesus taler for eksempel om kjærlighet og å elske våre venner og våre fiender. Det kan jo oppfattes som noe søtt og vakkert, som alle kan være enige i at det er fint hvis vi prøver å bry oss litt om, og være litt snille og hyggelige mot våre medmennesker. Men det er egentlig en befaling. Paulus nærmest roper ut som en befaling hva det dreier seg om: Jag etter kjærligheten! (1.Kor.14,1) Dette kommer som en avslutning på hans undervisning om hvordan kjærligheten er, i kapittel 13. Det er altså ikke bare søte ord som vi kan bruke når det passer oss. Det er en befaling som vi alltid skal ta til våre hjerter. ”Avsky det onde, hold fast ved det gode!” (Rom.12,9) Jesu befalinger kommer ikke fra et bryskt og fordømmende hjerte. Nei, det er Jesu kjærlighet som ligger i hver eneste befaling – både dem han selv kom med i klar tale, og dem som apostlene bringer videre i klar tale.

”Vet dere ikke at når dere byr dere fram for å lyde noen som tjenere, så er dere dermed tjenere under den som dere lyder. Dere blir enten tjenere under synden til død, eller under lydigheten (mot Kristus) til rettferdighet. Men Gud være takk at dere som var syndens tjenere, av hjertet er blitt lydige mot den læreform dere er overgitt til. Og når dere nå er frigjort fra synden, er dere blitt tjenere for rettferdigheten” (Rom.6,15-18).

Det hele dreier seg altså om at vi som er kommet til troen, har mottatt Jesus som herre, hvis vi er kommet i rett forhold til ham. Vi hører ikke lenger oss selv til, er ikke lenger vår egen herre. Jesus har fått den rollen! Det er ham vi hører på, det er hans ord vi vil lyde, alt det vi skjønner ved hans ord, er hans vilje – det tar vi som befaling fra vår Herre! Det er den innstillingen enhver kristen burde ha! Det er sant disippelsinnelag.

For Jesus var det en nøye sammenheng mellom tro og hørsomhet og lydighet. Det ser vi i Matteus 8, 5-10. Dette skjønte høvedsmannen seg på. Han var militært befal. Også Paulus tar eksempler fra militær sammenheng – der befalinger og lydighet hører naturlig sammen. ”Lid ondt med meg som en god Kristi Jesu stridsmann! Ingen som gjør krigstjeneste, blander seg inn i dagliglivets sysler, for han vil gjøre sin hærfører til lags” (2.Tim.2,3-4). Jesus er nå vår store hærfører, om vi har det rette forholdet til ham. Kolossalt mange var villige til å gå i døden for Napoleon og Hitler. Dess større grunn har enhver kristen grunn til å ville gå i døden for vår hærfører, han som selv gikk i døden for å bringe oss fra døden til livet. Han som vil fri og frelse oss fra alt ondt og dra oss opp av det dype dynd vi var fanget i.

Henger vi ennå fast i det dype dyndet? Er det ennå noe synd som henger ved oss? Trenger også vi befalingen i Hebr. 12,1: ”Så la oss derfor, da vi har en så stor sky av vitner omkring oss, legge av alt som tynger og synden som henger så fast ved oss, og løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss, med blikket festet på Jesus …..” Slik beskrives den kamp enhver Jesus Kristi stridsmann har foran seg. Og hele tiden med blikket festet på Jesus, på den kamp han kjempet og vant, på de fotspor han etterlot seg, hans måte å ha det på og tenke på, hans avhengighet av Faderens vilje, hans villighet til å fornedre seg selv og tåle lidelse og hån og spott. Ja, uten å ha blikket festet på Jesus er det hele håpløst. Men med blikket festet på ham vil det lykkes!

Med et helhjertet ønske om å følge Mesteren, og likedannes med ham, går det an å fylles med hans Ånd og drives av den, så vi korsfester kjødet med dets lidenskaper og lyster (Gal.5, 16). I stedet kommer en vandring i Ånden, der Åndens frukt kommer til syne i våre liv og preger oss og gjør oss til en velsignelse blant dem i møter på vår vei. Vi blir en Kristi vellukt, vi kommer inn i en vandring til hans behag (Rom.12,2).

Gud gi nåde at vi alle måtte ha edle hjerter i troens gode strid – så vi elsker vår hærfører og gjerne hører på hans røst og lar oss lede av ham – inn på kjærlighetens og ydmykhetens vei, inn i saktmodighet og mildhet, trofasthet og fred. Vi har en herlig hærfører som gir sine befalinger til vårt gavn – for å fri og frelse oss fra det onde og styre vår føtter inn på fredens vei, inn på veien til alt godt – inn på veien til himmelens hjem! La oss av hjertet ta imot alt det Jesus har befalt oss. Og la oss be om nåde så vi kunne nå ut til andre, og gjøre dem til disipler og døpe dem og lære dem å holde Jesus befalinger! I dette ligger det både en stor og herlig gave og en stor og herlig oppgave!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s