Støttende bånd

Av Erling Ekholt.

”Støttende bånd” heter det i Efeserne 4,16 (88-oversettelsen), mens det i 1930-oversettelsen heter: ”Ved hvert bånd som Han gir.” Og det gjelder bånd som sammenføyer og sammenknytter hele legemet, Kristi legeme. Det er Kristus som gir disse båndene. Det betyr at de mange forskjellige lemmene i Hans legeme, menigheten, holdes sammen, knyttes sammen, føyes sammen og vokser sammen opp til Ham som er hodet for legemet, for alltid å være sammen. Å, hvor vakkert det er!!
Disse båndene er ”kjærligheten, som er fullkommenhetens sambånd” (Kol. 3,14). Ikke stålskinner, knyttnever og kjettinger, men myke, sterke bånd som Jesus plasserte i legemet ved dets dannelse og som har blitt til ett med legemet under dets vekst. Disse båndene som kan uttrykkes som kjærlighetens barmhjertighet, langmodighet, tålmodighet, over­bærenhet, medlidenhet m.m. spreder ikke, nei, de samler og binder med uløselige bånd.
Det er bare brødre og søstre som lar seg danne til slike bånd som bygger menigheten, dette uttrykk som er brukt av så mange gjennom årene. Deres dyktighet til å tale om disse bånd, legge ut teksten om dem, ja, kanskje rive tilhørerne med i begeistring for disse bånd, slike bygger bare om de selv er slike bånd. De tar ikke større plass i den nye skapningen enn Skaperen har gitt dem, heller ikke en annens plass, er vel fornøyde med sin plass, de gjør nytte bare på sin plass, og hele legemet blir til Guds ære. Å søke egen ære binder ikke sammen, det spreder og lager uro. I et friskt legeme råder fred og harmoni, til pryd for legemets hode, Kristus. ”Stor, større og størst” er fremmedord i Kristi legeme.
Vi har alle noe å strekke oss ut etter!