Home

Av Rolf Myrland.

Når vi leser om Jesu og apostlenes liv og ord, så finner vi en stor fokus på de fattige. Da Maria salvet Jesu føtter med kostbar nardus-salve, foreslo Judas Iskariot at de heller kunne solgt salven og gitt pengene til de fattige. Da står det: ”Men dette sa han, ikke fordi de fattige lå ham på hjerte, men fordi han var en tyv. Det var han som hadde kassen, og han tok av det som ble lagt i den” (Joh.12,1-8). Men de fattige lå Jesus på hjertet! Han minnet dem på at de fattige alltid ville være blant dem.

Jesus var selv fattig. Han eide ikke det han kunne helle sitt hode til, kun det han gikk og stod i. Det var ikke mer å kaste lodd om da han ble korsfestet. ”Mitt rike er ikke av denne verden”, kunne han si gjennom hele sitt liv (Joh.18,36). Mens Jesus vandret omkring som fattig – var det hans store glede å se oppfyllelsen av profetiene i det at evangeliet ble forkynt for fattige (Matt.11,5). Hans innstilling var slik det var profetert: ”Nå vel, alle dere som tørster, kom til vannene! Og dere som ingen penger har, kom, kjøp og et, ja kom, kjøp uten penger og uten betaling vin og melk! (Jes.55,1) Da de lurte på om han betalte skatt, måtte Peter finne en mynt i en fisk. Han hadde selv ikke noe! (Matt.17,27)

I denne verden er det normale å ha fokus på penger og dem som er rike. Dem vil man gjerne ha i sine rekker og gjøre stas på å gi ekstra oppmerksomhet. Jesus gikk fattig omkring på denne jord, og så fram til den glede som ventet ham (Hebr.12,2) i de evige boliger. I lignelsen om den rike mann og Lasarus, får vi Jesu syn på saken: Den rike levde i luksus og velstand og herlighet og glede hver dag her – med nok av mat og drikke og velvære. Ved hans port levde den fattige Lasarus med sin sult og sine sår og håpet å få mette seg av smulene fra den rikes bord. Når rollene byttes om i evigheten, sier Jesus til den rike mann: ”Kom i hu at du fikk dine goder i din levetid, likesom Lasarus fikk det vonde. Men nå trøstes han her, men du pines” (Luk16,19-31).

Jesus sier det er vanskeligere for en rik å komme inn i Guds rike, enn for en kamel å gå gjennom et nåløye. Det sier han i forbindelse med den rike, unge mann som kom til Jesus og spurte hva han skulle gjøre for å bli frelst. Jesus ba ham selge alt han eide og gi det til de fattige (Matt.19,16-30). I Markus 10, 24 står det: ”Disiplene ble forferdet over hans ord. Men Jesus tok igjen til orde og sa: Barn, hvor vanskelig det er for dem som setter sin lit til sin rikdom, å komme inn i Guds rike!”

Jesus satte seg en gang og så på dem som ga penger i tempelkisten. Mange rike ga mye. Men en fattig enke ga en liten slant. Da tok Jesus disiplene i skole og sa: ”Denne fattige enke har gitt mer enn alle de andre som la i tempelkisten. For de ga alle av sin overflod, men hun ga av sin fattigdom alt det hun eide, alt det hun hadde å leve for” (Mark.12,43-44)

Jesus hadde et helt annet syn på penger og verdier enn det som er og var vanlig. Han ga totalt avkall på å eie noe som helst. Og han viste et forbillede i omsorg for de fattiges ve og vel, og i å lære andre det samme. Her lå den store utfordringen den rike, unge mannen fikk.

Jesus lærte oss å ikke være bekymret for hva vi skal ete eller drikke eller kle oss med, ja, ikke for noe (Matt.25-34). I stedet skal vi lære å stole på Guds omsorg og godhet. Slik levde han selv.
Vi kan lære mye om dette også av apostlene. Vi ser av fortellingen om Ananias og Safira at apostlene forvaltet store verdier. Det var absolutt ikke for å berike seg selv. Til den fattige tiggeren kunne de si at de ikke eide verken gull eller sølv – men de gav det de hadde. De gav ham helbredelse, Gud gjorde dem rike så de kunne velsigne! Det kommer også fram hvordan de verdiene de forvaltet, nettopp var for å hjelpe de fattige, så de fikk mat og nødvendigheter. Enkene den gangen hadde ofte ingen inntektskilde. Derfor står det gang på gang om både Jesu og apostlenes omsorg for dem (Ap.gj.6,1).

Jakob, Jesu bror, lærer oss kraftig om ikke å gjøre forskjell på den rike og den fattige. Sitat: ”Mine brødre! Dere som tror på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre, må ikke samtidig gjøre forskjell på folk! Sett nå at det kommer inn i forsamlingen en mann med gullring på fingeren og i praktfulle klær, og at det også kommer inn en fattig mann i skitne klær, og så ser dere på ham i de praktfulle klærne og sier til ham: Sett deg her på en god plass! Men til den fattige: Du kan stå der, eller sett deg her ved fotskammelen min! Gjør dere ikke da forskjell blant dere selv? Er dere ikke da blitt dommere med onde tanker? Hør, mine kjære brødre! Har ikke Gud utvalgt dem som er fattige (Les også 1. Kor. 1, 26 – 31) i denne verden, til å være rike i troen og arvinger til det rike han har lovt dem som elsker ham? Men dere har vanæret den fattige…..”

Ja, slik vanære overfor den fattige, var grufullt i Jakobs øyne. Og det er det for alle som ser på sine medmennesker med apostoliske øyne! Jakob sier også: ”Den ringe bror skal rose seg av sin høyhet, men den rike av sin ringhet, for han skal forgå som blomsten på gresset…” (Jak.1,9-11). Dette bør både den rike og den fattige ta til hjertet!

Paulus taler om å gi de ringeste lemmer størst ære (1.Kor.12,21-27). Dette gjelder ikke minst i denne sammenhengen! Det er avgjørende viktig at vi alle ser på rett måte på våre medmennesker, aller mest blant de troende. Den fattige og ringe tilkommer størst ære! Det er stikk motsatt av all vanlig menneskelig og fordervelig skikk.

Jesus lærer oss at det som er stort i menneskers øyne er en styggedom for Gud (Luk.16,15). Han så ingenting i tempelets steiner. Hans kommentar til det disiplene beundret, var at det ikke skulle bli tilbake sten på sten – det skulle falle i grus alt sammen (Matt.24,1-2).

Det er et faktum at det finnes fattige og rike. Slik var det den gang og slik er det nå. Til å begynne med hadde de kristne i Jerusalem alt felles. De rike delte med de fattige. Kort tid etter måtte de flykte fra byen. Omsorgen for de fattige ser vi gå igjen i brevene, men vi ser også at hver skulle ta vare på sine egne ting. Man finner ikke dette som vanlig praksis, at de rike solgte alt for selv å bli fattige. Men vi ser formaning til ikke å glemme å gjøre godt og å dele med andre! (Hebr.13,16). Og vi påminnes om dette: Glem ikke gjestfriheten! (v.2) La deres ferd være fri for pengekjærhet…! (v.5).

Vi finner mange steder advarsler mot pengekjærhet og å sette sin lit til rikdom. ”Du skal pålegge dem er rike i denne verden, at de ikke skal være overmodige, og heller ikke skal de sette sitt håp til den usikre rikdom, men til Gud som rikelig gir oss alle ting til vårt bruk. De skal gjøre det gode, være rike på gode gjerninger, være gavmilde og gjerne dele med andre. Slik samler de seg en skatt og legge en god grunnvoll for framtiden, for at de kan gripe det sanne liv” (1.Tim.6,17-19). De kristne skal være husholdere, forvaltere over det de eier, og ved det kunne gi til fattige og dekke andres behov.

Paulus holder fram en viktig lærdom når det gjaldt utjevning mellom rike og fattige kristne: ”For det er ikke meningen at andre skal ha det rommelig og dere ha det trangt. Nei, det bør være likhet. Nå for tiden bør deres (eders) overflod komme dem til hjelp som lider nød, for at de av sin overflod kan hjelpe dere når dere er i nød. Slik blir det likhet. Som det står skrevet: Den som samlet meget fikk ikke overflod, og den som samlet lite, led ingen mangel” (2.Kor.8,13-14).
Jøder har i uminnelige tider hatt det i sin kultur å hjelpe hverandre. Enkelte kristne har nok også hatt det til en viss grad, og til visse tider og sammenhenger. Men det har også i stor grad vært stor mangel på å forholde seg på Jesu og apostlenes måte i disse tingene. Man ser kristne til alle tider har bygd store katedraler, og sugd penger ut av fattigfolk for å reise overdådige bygg. Samtidig har nok mange dødd i fattigdom og sult og kulde i samme by – uten omsorg og pleie og nødhjelp. Det er grufullt alt hva de kristnes historie forteller om gjennom tidene. Noen har levd i overflod og luksus på gaver fra fattige givere.

Tidligere kunne man høre om kirker og forsamlinger i Amerika som egentlig er ment for rike, og der de kanskje har forskjellige utganger, avhengig av om man gir ekstra mye, mye eller lite. Eller at man på annen måte legger troende under press til å gi og gi, og ofte bare til materielle prosjekter og visjoner. Nå trenger man ikke dra langt for å ane tilsvarende måter å legge folk under press. Det kan kanskje falle lett for de rike – men hvor er hensynet til de fattige? Noen forsamlinger legger et press på folk for å betale tiende. Det er å utnytte gammeltestamentlige ordninger til å drive business i Jesu navn. Andre former for press er ikke bedre. Mangler hensynet overfor dem som har svak økonomi – må enhver kunne spørre seg selv om man gir akt på Bibelens ord om dette? Det er tvert imot slik at man aller først bør kjenne ansvar for hverandres ve og vel, først og fremst blant troens egne folk. Kanskje noen som trenger støtte, heller legges under press til å gi? Kanskje noen som trenger hjelp, heller kommer under press som øker egen nød.

Når apostlene hadde innsamling, så var det nettopp for å skape likhet, ved at rike gav til fattige. Det var både lokalt og innsamling til steder der det var ekstra vanskelig og noen av de hellige var på flukt, for eksempel. I dagens Norge er det også fattige. Minstepensjonister, uføre, studerende og asylsøkere, arbeidsløse etc. Jesu ord om at de fattige alltid finnes, er sanne! Hvor godt med en menighet der ALLE slike er hjertelig velkomne! Der de i klartekst får høre at man ikke venter at de skal bidra med noe som helst, men der man prøver å hjelpe og støtte dem og bidra til at livet deres kan bli litt lettere! De bør få høre at de er velkomne til møter og stevner og alle slags samlinger – uten en krone å bidra med, eller bare etter evne! Alt Guds ord om disse tingene skulle gjøre det selvsagt at det var slik, blant alle kristne! Det burde være selvsagt at ingen ble lagt under noe som helst økonomisk press i det hele tatt! På steder der flere har hatt lykke til å kunne gi og være glade givere, der de slik får overskudd til å leie eller eie nødvendige bygg, så er jo det vel og bra. Men alltid bør kristne unngå unødvendig plassering av verdier i forgjengelige verdier, mens man forsømmer oppgavene å hjelpe og støtte fattige og nødlidende som man kanskje har ved sin port. Det vrimler i alle fall av oppgaver hvis man ser rundt i verden. Hvor samler vi våre skatter? Hva har vi gjort mot Jesu minste brødre? Det er stor forskjell på å utnytte de svake og å støtte dem!

Et poeng er at den fattige skal lære å nøyes med det man har, og ikke kreve og forlange – ja, ikke engang forvente av noen og dømme eller baktale. Det er alltid noe å lære for alle! Og den rike skal ikke la seg utnytte og presse, men forvalte med visdom og skjønnsomhet det man rår over. Det er noe å tenke på for alle i de to vers Paulus skriver i Gal. 6, 2 og 5: ”Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov.” Og: ”For hver skal bære sin egen bør.” I summen av disse to vers ligger det en fantastisk herlighet, og en mulighet for at vi som kristne kan få både Jesu og menneskers vitnesbyrd: ”Se hvor de elsker hverandre!”

Guds ord sier veldig mye om dette. Adskillig mer enn det som her er nevnt. Den som kjenner Bibelen er uten unnskyldning i disse ting. Lyset i Ordet skinner meget klart! Gud gi nåde at alle kristne måtte vandre i det!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s