Home

Av Rolf Myrland.

«For på et legeme har vi mange lemmer, men ikke alle lemmer har samme gjerning. Slik er vi også et legeme i Kristus, enda vi er mange. Men hver for oss er vi hverandres lemmer. Alt etter den nåde som er oss gitt, har vi ulike nådegaver. Om noen har profetisk gave, skal han bruke den i samsvar med troen. La den som har en tjeneste ta vare på tjenesten. Den som lærer må ta vare på lærdommen, den som formaner, på formaningen. Den som deler ut gaver må gjøre det med redelig sinn. Den som er forstander må være det med iver. Den som øver barmhjertighet, må gjøre det med glede. La kjærligheten være uten hykleri! Avsky det onde, hold fast ved det gode.» (Rom.12,4-9).

Bibelen bruker dette herlige bildet at vi som troende er satt som lemmer på Kristi legeme, for å tjene hverandre i kjærlighet og å utvise Jesu hjertelag mot hverandre og våre medmennesker. Det er en stor og herlig oppgave å vandre gjennom livet som lemmer på Jesu legeme, så de i oss møter ham, og vi i hans sted utstråler hans dyder og hans vesen. Vi er da ikke menneskers treller, men som frie kan vi høre Åndens røst og gjøre Guds vilje, søke det gode og velbehagelige og fullkomne.

HVEM HØRER MED?
«For med én Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, treller eller frie. Og vi har alle fått én Ånd å drikke. Legemet er jo heller ikke ett lem, men mange. Om foten skulle si: Fordi jeg ikke er hånd, hører jeg ikke med til legemet! – så hører den like fullt med til legemet …. Men nå satte Gud lemmene, hvert enkelt av dem, på legemet, slik som han ville. … Øyet kan ikke si til hånden: Jeg trenger deg ikke! – eller hodet til føttene: Jeg har ikke bruk for dere!» (1.Kor.13-21).

Ingen bør tenke, at fordi jeg ikke er slik og slik, så hører jeg ikke med til legemet. Gud har satt hvert av sine barn som lemmer i Kristi sted. Han vil lede oss og gir oss sine gaver og nådegaver for at vi skal kunne tjene til legemets vekst og oppbyggelse, og være vitner og lemmer i hans sted, for at menneskene skal bli forlikt med Gud og leve i samfunn med ham. Det er lett å sammenligne seg med andre, og finne unnskyldninger for ikke å bruke de talenter Gud har gitt. Man kan også være som de ni, som glemmer å gi Gud takk og ære og pris for hans store nåde og miskunn som er kommet over enhver som er frelst fra fortapelse til det evige liv. Og i stedet for å oppgløde seg selv og andre til å løpe i den kamp som er oss foresatt, blir det kanskje bare en kamp for egen tilværelse, for å holde det gående – i stedet for å tjene de andre og selv få rikelig av Gud ved å gi rikelig. Den som karrig sår skal karrig høste.

«Øyet kan ikke si til hånden: Jeg trenger deg ikke!…» (v.21). Man gjør altså urett ved å overse eller ikke å regne med et eller flere av de andre lemmene – fordi de ikke passer inn etter min smak eller ikke ligner det mønster jeg selv mener de skal passe inn i. Gud setter lemmene på legemet som han vil, og han er sitt legemes frelser (Ef.5,23). «Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! For med den dom som dere dømmer, skal dere selv dømmes, og med det mål dere måler, skal dere selv bli tilmålt. Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye blir du ikke var? Eller hvordan kan du si til din bror: La meg trekke flisen ut av øyet ditt! og se, det er en bjelke i ditt eget øye? Du hykler! Dra først bjelken ut av ditt eget øye! Så kan du se og dra flisen ut av din brors øye» (Matt.7,1-5).

Synd mot dette ødelegger kolossalt og hindrer lemmenes innbyrdes tjeneste og gjerning som Kristi legeme. Mange hovedregler finner vi klart i Guds ord, f. eks.: Kjærligheten skjuler en mangfoldighet av synder. Så dere tåler hverandre og tilgir hverandre dersom en skulle ha noe å anklage en annen for. Vær gode mot hverandre, vis barmhjertighet så dere tilgir hverandre, likesom Gud har tilgitt dere i Kristus! Ta dere av hverandre! Tjen hverandre i kjærlighet! Bær hverandres byrder! osv. Når all lemmene har det sinn å vandre i Guds lov og bære Åndens frukt, vil «Kristi legeme» ikke bare være et vakkert begrep, men få sitt innhold i all godhet og rettferdighets frukt, overfor vise og uvise, jøde og greker, trell og fri.

KRISTUS HODET – FRI FRA ALLE
 Bibelen gir klare linjer for personlig liv hos det enkelte lem, og også for lemmenes innbyrdes liv og tjeneste. I denne artikkelen blir det bare enkelte gløtt inn i noen av de herlige livets lover som gjelder på Kristi legeme. En hovedsak er at Jesus Kristus selv er hodet – der er ingen satt til å herske og regjere over andre lemmer, men til å tjene dem i ydmyk kjærlighet og godhet, med all langmodighet og saktmodighet. Heller ikke er noen satt til å la seg beherske og diktere, men skal selv å lære å skille mellom godt og ondt og finne det gode og velbehagelige og fullkomne etter Guds virkninger i eget hjerte. «Dere er dyrt kjøpt, bli ikke menneskers treller!» (1.Kor.7,23). Ved de andres tjeneste kan vi bli formant og rettledet, men vi er frie til å følge egen overbevisning så langt vi til enhver tid har lys. Kristus er hodet, vår store leder, som gir enhver å ville og virke slik det er ham til behag.

Under hans ledelse skal vi som hans lemmer få del i guddommelig natur, avlegge det gamle menneske og ikle oss det nye, avlegge alle kjødets åpenbare gjerninger og bære Åndens frukt. Vi er kalt til å likedannes med Jesu bilde, han som ikke gjorde synd, han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt, ikke truet når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig, ja – dø bort fra våre synder og leve for rettferdigheten, leve for ham som døde for oss og som har gitt legedom for våre sår (1.Pet.2,21-24).

Bibelen har rikelig med formaning om disse ting – formaninger som skal føre til vekst og modning for hvert enkelt lem, så det mer og mer kommer under Jesu ledelse i tjeneste for andre, kommer bort fra det å søke sitt eget og følge kjødets og tankenes vilje.

Ved trofast vandring i Jesu fotspor, blir jeg et nyttig lem – alltid rede til all god gjerning, alltid interessert i å forstå hva Guds vilje er, alltid innstilt på å gjøre den, koste hva det koste vil. Jeg blir et redskap for Gud, til velsignelse og gagn, og derav kraftig velsignet av ham som i sannhet vil vårt aller beste. Av et frivillig hjerte kan man tjene enhver, elske sine fiender og be for dem som forfølger en, tilgi og bære over, gjøre det gode og ikke bli trett, slik Ordet sier. Man er fri til å velge det gode og forkaste det onde, gi akt på det som priselig er, og lukke øynene for andres feil og mangler. Man er fri til å sette sin lit til Gud, og tro på hans ledelse og styrelse i alle forhold. «Er Gud for oss, hvem er da imot oss?» Som lemmer på legemet er det bare én sak det dreier seg om: Å være i stillhet og drives av Ånden. Da er man Guds barn. Da er man lem på hans legeme. Slike hører ham til.

Blant dem som har dette sinn, finnes Åndens samfunn. Deres trang er å behage hodet – Kristus, deres glede er å gjøre hans vilje, og å merke den samme trang hos sine søstre og brødre. Deres sinn er vendt mot det der oppe, ikke til det på jorden. Deres rikdom er i himmelen, ikke i materielle og synlige verdier. For dem er gudsfrykt med nøysomhet en stor vinning. For dem er det store et godt og vakkert hjerte. De elsker Åndens lover som Guds ord gir for det innbyrdes forhold mellom lemmene.

IKKE SØKE SITT EGET
 Grunnlaget for vår plass på Kristi legeme, er vår tro på ham og dernest vår troskap mot ham. Kristus er vårt hode og vår leder. Men vi har veldig lett for å slippe inn en annen som leder og herre. Som mennesker i kjød og blod er vi utsatt for angrep fra han som går omkring som en brølende løve, og søker hvem han kan oppsluke. Han vil gjerne lede oss bort fra den enfoldige troskap mot Kristus, især når man kommer inn i tjeneste og virksomhet. Jesus sier til Peter: Fø mine lam. Dette skulle han gjøre i oppriktig omsorg for dem, i uegennyttig tjeneste uten å søke sitt eget eller søke sin egen ære eller jordisk vinning, uten å ha det synlige for øye, uten å gjøre forskjell på folk, uten å være overmodig, gå noen for nær eller gjøre noen urett. Han skulle rense sin sjel i lydighet mot sannheten til sann og ekte broderkjærlighet og elske enhver inderlig, av hjertet.

Det er mange muligheter til å vike av fra den smale vei – først og fremst i vårt personlige forhold til Jesus. Det gjelder om at den første kjærlighet til ham blir bevart og forsterket. Blir det svikt her, følger også faren for at man begynner å søke sitt eget, f. eks. så man ringeakter, utnytter eller undertrykker andre lemmer på legemet. Det ligger nær til å herske og utøve makt i menneskelig styrke, søke ære og/eller vinning, og kanskje bli ubarmhjertig. Det er også brudd på legemets lover hvis man av svakhet lar seg utnytte og beherske av andre. Slik blir man hindret fra tjeneste i frihet etter Åndens ledelse.

Som et naturlig legeme kan bli angrepet av sykdom, slik kan også lemmene på Kristi legeme avvike fra den sunne lære. Mange farer kommer med årene, især når man får tillit fra andre og mulighet til å oppnå egne fordeler. Her var Jesus selv den store Mester og vårt forbilde – han som ikke en gang eide det han kunne helle sitt hode til, og som kunne si: «Mitt rike er ikke av denne verden». Paulus fulgte ham, og gir selv formaninger og et eksempel til etterfølgelse. Hans vitnesbyrd var: «Jeg har ikke traktet etter sølv eller gull eller klær fra noen. Dere vet selv at det jeg og de som var med meg trengte, det har disse hendene arbeidet for. På alle måter har jeg vist dere at slik bør vi arbeide, så vi kan ta oss av de svake….» (Ap.gj.20, 33-35). Han og de andre apostler advarer kraftig mot slike som søker ussel vinning og gjør gudsfrykten til en vei til vinning (2.Kor.12.17-18; 1.Pet.5,1-3; 2.Pet.2,2-3).

I all tjeneste bør kun dette ligge til grunn: I Kristi sted formaner vi hvert menneske til å forlike seg med Gud – og i hans sted og som hans medarbeider kommer man inn i tjeneste for å fremme de frelstes liv i Gud, deres videre frelse og utvikling og likedannelse med Jesu bilde. Dette skjer ikke etter egen mening og eget mønster – men ved forkynnelse «som Guds ord». Da kan Ånden gjøre Ordet levende for hvert enkelt lem i deres daglige liv, så de selv kan kjenne hva som er Guds vilje for seg.

Der flere kristne samles, hører man sammen, som lemmene på et legeme. På legemet er lemmene svært forskjellige. Slik også lemmene på Kristi legeme. De har hver sine egenskaper og nådegaver, hver har sitt mål av tro, og hver har sin grad av modenhet og vekst i Kristus. Meningen er at legemet, menigheten, skal være underlagt Kristus, som lemmene på det naturlige legemet ledes fra hodet. Da blir det fullkommen harmoni. Det ene lem hjelper det andre og alt samvirker til felles beste i enhver sammenheng.

Slik bør enhver kristen, hvert lem på Kristi legeme, la seg drive av Ånden og tjene til de andres beste – uten tanke på posisjon, vinning og ære, uten å søke sitt eget. Kommer dette helt av seg selv? Er det alltid slik blant kristne? Det ser desverre ikke slik ut. Men det er fullt mulig, når hver enkelt lem vil vandre i Jesu fotspor og gi sitt liv som en gave og et offer, Gud til en velbehagelig duft. Når selvfornektelse og broderkjærlighet får virke både i det skjulte og i det åpenbare – da blir Guds visdom åpenbaret ved menigheten (Ef.3,10). Det er vårt store kall – her og i evigheten.

GUD SETTER PÅ LEGEMET
 Gud setter på legemet dem han vil (Ef.12,18). Noen sympatiske og omgjengelige, noen vise, andre uvise, noen usympatiske og selvopptatte, noen hjelpsomme og oppmerksomme, noen friske og andre syke, noen barn, noen gamle, noen rike, noen fattige, noen av andre raser og nasjoner, med forskjellige yrker og forskjellig utdanning, osv. osv. «Men alle dem som tok imot ham [Jesus], dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn» (Joh.3,12). Det er da en kjempestor utfording å behandle og omgåes hverandre rett, som lemmer på samme legeme.

Guds ord inneholder rikelig med formaninger og rettledninger til hjelp for de troende. Et eksempel: «Rens da deres sjeler i lydighet mot sannheten til oppriktig broderkjærlighet. Elsk hverandre inderlig av hjertet!» (1.Pet.1,22). Her må enhver våke over sitt eget hjerte og sin egen sjel, så det onde aldri slipper inn, men i stedet at alt godt kan flyte ut fra oss. Når mange lemmer kommer sammen til møter og har samfunn med hverandre også i andre sammenhenger, så gir Bibelen mange gode retningslinjer for hvordan man skal forholde seg innbyrdes.

INNBYRDES UTFORDRINGER
 I tillegg til massevis av personlige formaninger, finner vi også «kjøreregler» og praktiske eksempler på hvordan menighetslivet fungerte i begynnelsen på apostlenes tid. Det ble utvalgt noen til visse tjenester og oppgaver, noen forvaltet penger, osv. I alt dette gjaldt det om å bevare samfunnet, ikke gjøre noen urett, ikke gå noen for nær, ikke ødelegge noen eller volde anstøt.

Som lemmer skal vi mer og mer lære å kunne skille mellom MIN sak, DIN sak, GUDS sak og VÅR sak. Altså: noe er min personlige sak, som jeg må velge selv, og samtidig gi andre frihet til å velge selv. Mange ting som kommer på må jeg betrakte som Guds sak og overlate til ham og tro av fullt hjerte at alle ting tjener dem til gode som elsker Gud. I tillegg er det enkelte ting som er en MENIGHETS-SAK, det er VÅR sak, noe vi som lemmer sammen skal finne ut av og forholde oss til i fellesskap. Hvis noen i slike saker overkjører hensynet til de andre lemmer, ødelegges de fine bånd som skulle binde lemmene sammen.

Da Jesus var fart opp, ventet apostlene på Ånden og pinsefestens dag. Peter stod opp og foreslo at de burde finne en som kunne erstatte Judas Iskariot, «en av de menn som fulgte med oss hele tiden mens Herren Jesus gikk inn og ut blant oss, like fra han ble døpt av Johannes til den dag han ble tatt opp fra oss – en av disse menn bør sammen med oss være vitne om hans oppstandelse» (Ap.gj.1,21-26). De stilte fram to slike brødre, og bad og sa: «Herre, du som kjenner alles hjerter! Vis oss hvem av disse to du har utvalgt til å få del i denne tjeneste og apostelgjerning….» Deretter kastet de lodd mellom disse to. Dette tok de som Guds valg og tegn, og den som slik ble valgt, ble regnet som apostel sammen med de elleve andre. Jødene var vant til jevnlige valg. Synagogeforstanderen ble valgt, ypperstepresten ble valgt, og sannsynligvis var de vant til at andre posisjoner og oppgaver ble tildelt etter valg, for en viss periode.

Etter en tid oppstod det problemer med den daglige utdeling (sann-synligvis av mat) (Ap.gj.6,1-6). Noen mente at enkelte grupper ble tilsidesatt. Da ble det ikke en tordentale mot disse, at de skulle «tåle urett og lide i kjødet» osv. De tolv apostlene var svært opptatt av at det skulle gå rett og godt for seg. Det kan se ut for at de selv hadde stått for denne utdelingen, og at kritikken var rettet mot dem. Men dette tok de vel imot. De samlet da hele disippelskaren og sa: «Det er ikke rett at vi forlater Guds ord for å tjene ved bordene. Brødre, velg derfor ut blant dere sju menn, som har godt vitnesbyrd og er fylt av Ånd og visdom. Dem vil vi sette til denne oppgaven». Selv ville de holde ved i bønnen og ordets tjeneste. Dette forslaget ble godt mottatt.

Apostlene var meget forsiktige og varsomme med selv å utpeke og plukke ut. Det er så lett at det kommer inn hensyn til slektskap og vennskap, sympati og antipati, ferdigheter og begavelse. De overlot disse sakene til Gud og til disppelskarens skjønn, men gav råd om hvordan disse sju burde være. Deretter ble mennene velsignet av apostlene.

HVER FØLGE SIN SAMVITTIGHET
 I Bibelen får vi mange gløtt inn i lovene som gjelder for samfunnet innen Kristi legeme – menigheten. Det er et samfunn i Ånden blant dem som har Jesus Kristus som hode og leder. Det ligger nær til at man etablerer ledere eller et lederskap som kommer mellom lemmene og Gud. Men Jesus alene er satt som vår mellommann (1.Tim.2,5). Da kan lemmene drives av Ånden, uten å bindes opp av sterke personer, nemder og komiteer, råd og utvalg, læresetninger og organisasjonsmønstre.

Er det da kaos på Kristi legeme? Nei, men det er en Åndens frihet for det enkelte lem til å leve og virke etter sin overbevisning og sin samvittighet. Og hvert enkelt sanne lem, har respekt og forståelse for den frihet enhver bror og søster har og skal ha – så man ikke uten lovmessig grunnlag dømmer og bebreider, anklager og kritiserer. Alt slikt er en kjødelig måte å reagere på. Hvis det oppstår noe som volder vanskeligheter for noen, så gir Guds ord oss lover for hvordan det skal behandles. Der finner vi retningslinjer så sunnhet og et godt forhold kan bevares og forøkes i samfunnet blant de troende.

Hvert enkelt lem står altså under hodets kommando. Samtidig står vi knyttet sammen med enhver hellig og troende, med kjærlighetens bånd – som også er langmodighetens bånd, barmhjertighetens bånd, tilgivelsens bånd, takknemlighetens bånd, godhetens bånd, mildhetens bånd, overbærenhetens bånd, osv. Disse gode bånd fører til at vi bærer hverandre i våre hjerter, ber for hverandre, takker og hedrer hverandre, formaner hverandre, irettesetter og rettleder hverandre – alt av et godt og vakkert hjerte som søker sin nestes beste og ikke søker sitt eget.

Som lem på Kristi legeme skal vi først og fremst forholde oss rett til vår Frelser og Herre. Dernest til våre nærmeste, dernest til de troende, dernest alle andre medmennesker. Forholdet til våre nærmeste, andre troende eller medmennesker ellers, skal aldri komme foran lydigheten og den enfoldige troskap mot Kristus – dette å alltid bli i hans kjærlighet, alltid bevare et godt og vakkert hjerte, aldri søke sitt eget, osv. Han leder oss alltid mot likedannelse med ham selv. Derfor er det veldig viktig å gi akt på hans ferd og liv her på jorden – der han åpenbarer Faderens herlighet og avglansen av hans vesen.

Dette vil si at vi i alle ting står under Jesu kommando, vi er i hans tjeneste. Vi gjør hans gjerninger og søker å bringe legedom både for kropp og sjel og ånd, der det er behov. Vi går omkring og gjør vel, søker Faderens vilje, og forkynner hans ord til oppbyggelse, formaning og trøst. Det er et stort tap at mange så lett fanges i et mønster, under hensyn til mennesker, tradisjoner og organisasjoner. Den enfoldige troskap mot Kristus og hørsomheten overfor hans tale blir dermed hindret.

FORSKJELLIGE TJENESTER
 -Midt i denne personlige, uavhengige friheten fra mennesker, gir Guds ord retningslinjer for hvordan samfunnet blant de hellige bør fungere og det beskriver hvordan det fungerte blant de første kristne. Vi er bundet sammen i ham, og skal fylle vår plass i en større sammenheng, som lemmer på samme legeme. Både vår frihet og vår plass i forhold til de andre er underlagt Åndens lover.

Gud utruster lemmene til forskjellige tjenester og med forskjellige nådegaver. «Han er det som gav noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme, inntil vi alle når fram til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde, for at vi ikke lenger skal være umyndige og la oss kaste og drive omkring av hver lærdoms vind ved menneskers spill, ved kløkt i villfarelsens listige knep. Sannheten tro i kjærlighet, skal vi i alle måter vokse opp til ham som hodet, Kristus. Ved ham blir hele legemet sammenføyd og holdt sammen med hvert støttende bånd, alt etter den virksomhet som er tilmålt hver enkelt del, og slik vokser det sin vekst som legeme til sin oppbyggelse i kjærlighet» (Ef.4,11-16).

Gud setter til tjenester – for at dette skal bevirke at andre lemmer utrustes til tjenestegjerning. Aposteltjeneste er, etter min forståelse, å være den som grunnlegger en kristen menighet, gjør «hedninger» til disipler og lærer dem opp i kristen tro, fra de grunnleggende sannheter og videre mot manns modenhet og vekst i åndelig liv. Svært få kommer i akkurat denne stilling. Men de andre tjenester er alltid aktuelle: Evangelisten virker (først og fremst) på ufrelste for å føre dem til Gud, hyrden har et omsorgsfullt hjertelag og støtter og hjelper og ser behov hos den som er i vanskeligheter. Læreren har innsikt i ordet, og evne til å gjøre Bibelens sannheter levende for sine tilhørere. Gud setter mennesker med slike evner på legemet. De er dugelige til oppgaver som det faller naturlig for dem å gå inn i. Samtidig og parallellt vokser nye fram og blir dugeliggjort til tjenestegjerning. De tjener og virker med det de har, og kan mer og mer bidra til oppbyggelsen og veksten blant de troende.

Her bommer de aller fleste av de kristne samfunn. De har én predikant, én pastor, én prest – som mer eller mindre driver solospill, mens tilhørerne forutsettes å sitte som passive tilskuere. Apostlenes menigheter og menighetssamlinger myldret av forskjellige innslag: «Når dere kommer sammen, da har hver enkelt av dere en salme, en lære, en åpenbaring, en tunge eller tydning. La alt skje til oppbyggelse» (1.Kor.14,26). Han gir deretter retningslinjer som klart forteller at dette mylder av innslag gjaldt for hver enkelt menighetssamling. Hvert lem kunne aktivt bidra med innslag til oppbyggelse. Han anbefaler to – tre profeter, og forklarer at profetisk tale er tale til oppbyggelse, formaning og trøst (kap.14,v. 29-31; v.1). Når de andre deretter skal prøve det, tror jeg det betyr at de skal ha anledning til å gi uttrykk for hvordan det «smakte», vitne om noe de spesielt hadde behov for, noe som gjorde dem godt, noe de fikk nytt håp og tro ved, noe de spesielt vil legge vinn på, osv. Slike vitnesbyrd er det veldig godt og nyttig å uttrykke for sin egen del, pluss at det er veldig oppbyggelig for dem som hører det. Mange kristne har nok negative erfaringer med vitnesbyrd som mer nedbryter enn oppbygger. Da trenger man å opplæres, så det er troens ord som forkynnes, ikke vantro, anfektelser, tvil og håpløshet.

Flere skriftsteder taler om de tjenester og oppgaver Gud utruster mennesker til: «Og Gud satte i menigheten først noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, dernest kraftige gjerninger, så nådegaver til å helbrede, til å hjelpe, til å styre (administrere), og ulike tunger. Er vel alle apostler? Er vel alle profeter? Er vel alle lærere? Gjør vel alle kraftige gjerninger? Har vel alle nådegaver til å helbrede? Taler vel alle med tunger? Kan vel alle tyde dem?» (1.Kor.12,28-30). Enhver må stille seg tilfreds med de oppgaver Gud legger i ens vei, og glede seg over de andres tjeneste. Alt som smaker av avind og misunnelse må være langt borte fra våre hjerter. Ved uegennyttig tjeneste, bare med de andres gagn for øye, blir vår tjeneste til velbehag for Gud og til velsignelse for de andre lemmene på legemet. Alt som bygges av egen-interesse og kjødelige motiver er utenfor Kristi legeme, og virker splittende i stedet for å samle til Kristus som er hodet for sitt legeme. Guds husholdning og store plan er å samle alt til ett i Kristus (Ef.1,10). Alt man bygger utenfor ham vil en dag vise seg å ha vært verdiløst.

MENIGHETSTJENER – IKKE HERRE
 Vi har sett at Gud gav til menigheten noen til apostler, noen til profeter, noen til hyrder og lærere, noen med gave til å hjelpe, til helbredelse, til å styre etc. Han utruster mennesker med evner og gaver, og plasserer dem på legemet som han vil. Ved ydmykhet og god ferd kan deres tjeneste bli mottatt og bli til nytte for dem som tar imot.

Ut fra Bibelen, ser vi at innen sitt felt står de ansvarlige overfor Gud, for å tjene slik han virker og gir nåde. Man kan f. eks. ikke velges til å være hyrde. Hyrde er den som viser omsorg og hyrdesinn. Man skal derfor, blant de troende, ha frihet til å tjene og virke med det pund man har, etter den nåde Gud gir, og etter den mottagelighet man finner, som hyrde og lærer, profet og evangelist osv..

Men Bibelen taler også om andre tjenester og virkefelt, der man står ansvarlig overfor mennesker, overfor menigheten man betjener. Bibelen bruker uttrykkene eldste, tilsynsmann og menighetstjenere. Disse begrepene har delvis sammenfallende innhold, som vi ser av Ap. gj. 20. Paulus kalte til seg de eldste fra Efesus (v.17). (I grunnteksten står «eldste» nesten alltid i flertall.) I Efesus var det en hel flokk av dem. Paulus bad sammen med dem alle (v.36). Disse eldste var satt til tilsynsmenn for menigheten (v.28), altså må begrepene ha omtrent samme innhold.

KRITERIER
 Paulus skriver til Titus: «Jeg lot deg bli igjen på Kreta for at du skulle ordne det som ennå stod igjen, og innsette eldste (flertall) i hver by, slik jeg påla deg» (Tit.1.5). Ordet innsette kan også bety at han skulle sørge for at de ble innsatt. Paulus ga ikke en navneliste over hvem som skulle innsettes – han gav kriterier, han beskrev hvordan de burde være som skulle innsettes til eldste/tilsynsmenn:

«En eldste må være ulastelig, han må være én kvinnes mann og ha troende barn som ikke har ord på seg for utskeielser eller oppsetsighet. For en tilsynsmann må være ulastelig som Guds husholder, ikke egenrådig, ikke bråsint, ikke drikkfeldig, ikke voldsom, ikke lysten etter ussel vinning. Han må være gjestfri, glad i det gode, sindig, rettferdig, hellig, avholdende. Han må holde fast ved det troverdige ord i samsvar med læren, slik at han kan være i stand til både å formane ut fra den sunne lære, og til å gjendrive dem som sier imot» (Tit.1,6-9).

Vi ser at disse eldste står til ansvar overfor de andre lemmene på legemet. De skal være ulastelige – det vil si at de ikke skal ha beskyldninger og rykter på seg som de andre bare skal måtte leve med, uten å bry seg om det. De må ha sitt liv i lyset og tåle at lyset blir satt på dem. Det er ikke menigheten som er underlagt dem og skal tjene dem – det er de som tjener menigheten. Det er helt forkjært hvis slike krever lemmenes tillit – deres ferd skal være slik at lemmene har tillit til dem. Dette må de leve og vokse seg til.

Denne flokken av eldste skal kunne samarbeide, ingen må være egenrådig, bråsint eller voldsom. Man må anta at deres oppgave for eksempel bestod i å stå til ansvar (overfor menigheten) for innsamlinger, forvaltning av verdier, utdeling av mat og administrering av annen hjelp, ungdomsarbeid, barnearbeid, evangelisering osv. Man må anta at de delvis hadde tilsyn med hver sine felt, og delvis samarbeidet og deltok innen de forskjellige felt etter behov. En annen ting disse eldste, eller noen av dem, hadde ansvar for, var nok både behandling av saker som dukket opp internt, og det å representere menigheten utad.

VANSKELIGHETER
 Når Paulus gir disse instrukser til Titus – så var det retningslinjer for nye menigheter. Om Titus utpekte noen, eller sørget for at det ble holdt valg i forsamlingen ut fra disse retningslinjer, vet vi ikke. Men ut fra jødisk skikk, er valg ikke urimelig. Bibelen gir ingen detaljert beskrivelse av hvordan de siden skulle forholde seg. Hvis alle disse som var eldste og tilsynsmenn var ulastelige, var det nokså lett. Men hva hvis noen av en eller annen grunn ikke lenger var det? Man må tro at det ble laget retningslinjer for hvordan man siden skulle behandle slike saker internt og være selvhjulpne på stedet (se Ap.gj.20,32). Det er mulig at det med visse mellomrom på nytt skulle velges eldste – der kriteriene ble gjentatt. Så ville hver enkelt kunne gjenvelges eller bli silt ut. Det er ganske sikkert at det ble etablert en ordning for å ta opp eventuelle saker, og få det skikkelig behandlet, hvis enkelte hadde en anklage mot noe eller noen. Vi får et gløtt inn i dette i Kol. 3, 12 – 13. Når alle ting på legemet skal behandles i rettferdighet og barmhjertighet og godhet, da trenges virkelig inderlighet og vilje til å tilgi og tåle hverandre! Da trenger man virkelig lærdommene i Guds ord om ikke å søke sitt eget, dø fra krav og ønske om posisjon, om å ikle seg inderlig godhet og barmhjertighet og å være ømhjertede mot hverandre i broder-kjærligheten, ikke være partiske, ikke gjøre forskjell på folk, akte de andre høyere enn seg selv osv.

 Paulus skriver også om disse ting til Timoteus. «Det er et troverdig ord: Om noen gjerne vil ha et tilsynsembete, så er det en god gjerning han har lyst til» (1.Tim.3,1). Dette gir et gløtt inn i Kristi legeme, der ingen kaver for en posisjon, eller for å hindre andre å få en. Det var selvsagt at ingen skulle søke sitt eget i sin tjeneste, og at slike som var skikket og hadde omsorg og lyst til en tjeneste, var velkommen til å tre inn i rekkene. Når alle underordner seg under hverandre i Kristi frykt, er det bare verdifullt med flere som deler ansvar og oppgaver innen forsamlingen. Eller som kanskje kan gå inn i et utvidet virkefelt og ansvarsområde.

IKKE UKLARE ANTYDNINGER
 For dem som skal ha et tilsynsembete gjelder de kriterier Paulus holder fram: «Derfor må en tilsynsmann være uklanderlig, én kvinnes mann, edruelig, sindig, verdig, gjestfri, dyktig til å lære andre, ikke drikkfeldig, ikke voldsom, men mild, ikke stridslysten, ikke pengekjær. Han må styre sitt hus godt og ha lydige barn med all ærbarhet. Men den som ikke vet å styre sitt eget hus, hvordan kan han ha omsorg for Guds menighet? Han må ikke være en nyomvendt, for at han ikke skal bli oppblåst og falle under djevelens dom. Han må ha godt vitnesbyrd fra dem som er utenfor, så han ikke skal bli til spott og bli fanget i djevelens snare. Likeså må menighetstjenerne være verdige, ikke tvetungede, ikke henfalne til mye vin, ikke ha lyst til skammelig vinning. De må være slike som bevarer troens hemmelighet i en ren samvittighet. Også disse skal først prøves, deretter skal en la dem tjene i menigheten, om de er ulastelige» (1.Tim.3,2-15).

En ser at dette dreier seg ikke om generelle antydninger som f. eks.: «Han må være kommet langt, han må ha guddommelig natur, han må være en Åndens mann, han må ha åndelig sans» osv. Det skal være mennesker som andre (også dem utenfor) kan ha tillit til og gi godt vitnesbyrd om redelighet og god ferd. At de skal prøves, betyr at rykter og beskyldninger må undersøkes, granskes. Er klagen grunnløs, er jo saken i orden. Er den berettighet, da er man inntil videre uskikket som tilsyns-mann/eldste/menighetstjener. (Ordet forstander er også brukt: en som forestår noe (kollekt, forvaltning, utdeling, etc.)) De skal ikke være pengekjære. Den enkeltes og menighetens forhold til penger blir grundig omtalt i Bibelen. Det kommer vi tilbake til.

Det er rimelig å tro at disse også stod for møteledelse. Men først og fremst ser vi at Den Hellige Ånd skal være møteleder (1.Kor.14,26). Denne tjenesten må først og fremst bestå i å se til at friheten får råde, så hyrder, profeter, lærere og evangelister osv. kan tjene slik Gud virker i hver enkelt.

IKKE MENNESKEDYRKELSE
 I løpet av kort tid etter apostlenes bortgang utviklet den katolske kirke seg, med prester, biskoper, kardinaler og pave. Dette kom tidlig langt bort fra det opprinnelige. Etter kort tid ble presten eller biskopen den ene som skulle styre og ha hånd om alt, han skulle beundres og begunstiges fremfor de andre lemmene – han trådte etter hvert i Jesu sted som mellommann overfor Gud. Innen kristenheten har det alltid vært den fare at virksomme, begavede mennesker, mer eller mindre, har kommet i lignende posisjon innen sin forsamling og sitt virkeområde.

Gud satte i menigheten apostler, profeter, hyrder og lærere som ikke søkte sitt eget, men som arbeidet for at de hellige kunne bli fullkommengjort til tjenestegjerning (Ef.4,11-13). Vi ser Johannes omtaler som et skrekkens eksempel en som ville være «den fremste» («førstemann») (3.Joh.v.9-10). På Kristi legeme er alle velkommen til å virke og utvikle seg etter som Gud gir nåde. Ingen er hevet over de kriteriene som Paulus setter for å inneha tilsynsembete. Men alle kan vokse og gjøre fremgang så de kan bli dueliggjort til det de ikke er i dag.

Rett forstått kan hvem som helst være f. eks. profet, tale til formaning, oppbyggelse og trøst. Det står ingen klare krav for dette. Heller ikke for å være hyrde eller lærer, ha helbredelsens nådegave, tale i tunger, tyde tungetale osv. Men delvis er det samme krav til alle, for at lemmene skal være mottagelige. Livet bør stemme med læren. Man må ikke leve i åpenbar synd. Men man kan f. eks. gjerne være ugift og ikke måtte styre eget hus vel. Og man kan kanskje ellers også være mindre sympatisk, litt egenrådig og kontroversiell – eller nokså nyomvendt. Da kan Gud kanskje likevel sette en til tjeneste overfor noen, man viser seg som hyrde eller lærer, har nådegave til å hjelpe eller helbrede. Men som eldste og tilsynsmann er det klare krav til god ferd og godt vitnesbyrd (også av dem utenfor), rettskaffenhet og evne til i sindighet å forsvare evangeliets sannheter på en god måte. Kravene blir altså klarlagt og understreket for dem som står i stilling som eldste og tilsynsmann og menighetstjener. Det er underforstått at det i en forsamling normalt vil være en hel del som ikke innsettes i slike embeter. De kan, så langt de er kommet, virke og tjene innen den nåde Gud gir. Når alle underordner seg under hverandre i Kristi frykt, blir det et herlig samfunn – der alle søker de andres beste.

Lemmene skal altså kjenne seg trygge på dem som blir gitt ansvar i menigheten. Å gjøre krav på en eldste-posisjon uten lemmenes tillit, og hevde seg «innsatt av Gud», er forkastelig maktbruk, stikk imot Jesu tjenersinn.

HVA OM NOEN SYNDER?
 Vi har sett at Gud setter i menigheten lemmene som han vil, med forskjellige nådegaver og tjenester. Han utruster hvem han vil til det han vil.

Til visse tjenester er man satt av menigheten, mens Guds ord setter kriteriene. Ut fra dem kan man settes til en tjeneste og eventuelt fjernes fra en tjeneste. Det var for eksempel forskjell på «bønnens og ordets tjeneste», og det å «tjene ved bordene» (Ap.gj. 6). Til det siste ble de syv valgt av menigheten og velsignet av apostlene. De hadde vennenes tillit og støtte.

Alt går jo godt innen Kristi legeme, når alle vandrer i ydmykhet og søker de andres beste. Men vi ser det oppstod det ene og det andre, allerede i apostlenes dager. Dette bør og må vi ta lærdom av.

Hvis det blir åpenbart at det er synd og svikt hos noen som vil kalles en bror – da er det klare lover innen Kristi legeme, for hvordan lemmene skal forholde seg. Følges disse lovene, blir samfunnet styrket og bevart for alle med et edelt sinn. Følges de ikke, fører det til stor skade og partier, for den ene – mot den andre, og kjærligheten blir kald.

Jesus selv gir lovene for dette meget klart og tydelig: «Men om din bror synder mot deg, så gå og tal ham til rette, han og du alene. Hører han på deg, har du vunnet din bror. Men hører han ikke, så ta med deg en eller to andre, for at enhver sak skal stå fast ved to eller tre vitners utsagn. Men vil han ikke høre på dem, da si det til menigheten. Hører han heller ikke på menigheten, da skal han være for deg som en hedning og en toller!» (Matt.18,15-17).

Dette er lover som også gjelder om det ikke er synd direkte mot en selv. For det første må det dreie seg om åpenbar synd, av det slag som Bibelen omtaler i slik sammenheng: «Men det jeg skrev til dere, var at dere ikke skulle ha samkvem med noen som kaller seg en bror, men er en horkar, eller pengegrisk, eller avgudsdyrker, eller baktaler, eller dranker, eller røver. Et slikt menneske skal dere ikke engang ete sammen med. Hva har vel jeg med å dømme dem som er utenfor? Er det ikke dem som er innenfor, dere dømmer? Men dem som er utenfor, skal Gud dømme. Støt da den onde ut fra dere!» (1.Kor.5,11-13).

Ingen kan dømme og ta seg til rette på egenhånd. Man må først ta saken personlig opp med den det gjelder. Hører han ikke på det, så skal man ta med en eller to som også må sette seg inn i saken og bedømme den. Da må jo alle sider ved saken bli belyst, så man ikke tar parti i saken av sympati eller tilbøyelighet. (NB! Man må jo hele tiden underveis være åpen for den mulighet at personen, tross alt, kan være uskyldig.) Står det fast at vedkommende lever i og/eller forsvarer åpenbar synd og ikke vil omvende seg fra det, og fortsatt vil regnes som en bror, da må saken fram for menigheten. Da må det igjen være åpenhet for at saken belyses fra alle sider, så alle vitner kan komme til og kaste fullstendig lys over forholdene. Først når det er gjort, og det er åpenbart for alle hvordan saken ligger an – da kan MENIGHETEN støte ut, og gjøre det klart at vedkommende ikke er noen bror eller søster. Ellers må broderkjærligheten bli ved – fullt ut. Hvis man, tross slik skikkelig behandling, fortsatt driver med baktale og setter ut rykter og beskyldninger – da er dette så ondt og ødeleggende at man selv skal støtes ut (1.Kor.5,11-13).

Å bryte med en annen bror eller søster uten skikkelig behandling etter denne rettesnor, er brudd med lovene for Kristi legeme. Bibelen gir enkelte klare eksempler på synder som gir grunn for utstøtelse fra menigheten, når det er åpenbart for alle at man ikke vil erkjenne og vende seg fra dem. Det samme gjelder for åpenbar vranglære. Da skal man formane én gang og én gang til. Ellers er retningslinjene klare til å elske og tilgi hverandre, bære hverandres byrder, bære hverandres skrøpeligheter og tåle og tilgi hverandre og rense våre sjeler i lydighet mot sannheten til oppriktig (ufarget) broderkjærlighet, og elske hverandre inderlig av hjertet og utvise all langmodighet.

EN VIS MANN
 Det burde i enhver menighet finnes vise menn som kan «skifte rett» mellom brødre (1.Kor.6,1-10). Det vil si menn som, upartisk og i broderkjærlig ånd, kan høre på begge (alle) parter og alle vitner som kan belyse en sak – og slik få skikkelig grunnlag for sin dom i saken. Paulus kjente godt rettssystemet under romerriket (det liknet vårt rettssystem i dag). Han sier at blant de troende skulle dette gjøres minst like godt. Vi skal til og med kunne dømme engler, skriver han. Paulus finner det aldeles forkastelig at brødre skulle få sine saker avgjort av urettferdige dommere, som ikke er aktet for noe i menigheten. Minst like godt og viselig skulle man kunne behandle saken innen menigheten.

Dette kan enhver lese svart på hvitt – og forholde seg til disse Kristi legemes lover, så alt kan være i rett skikk og behandles på gudelig måte. Enhver skal være forbundet med hodet, så man i alle ting er «sannheten tro – i kjærlighet». Altså: Ikke dømme i saker som ikke er åpent i dagen eller ikke er behandlet på skikkelig vis. I stedet skal vi elske, bære over, be for enhver og akte dem for brødre og elsket av Gud. Vi skal vedbli i barmhjertighet og godhet med den tro at de ved Guds og menneskers langmodighet vil vokse fram i det gode, om det enn skulle være store mangler. Jesus er vår forsvarer og tok vår straff på seg. Hvor langt vekk det da er hvis vi dømmer og bebreider en som er uskyldig, eller har erkjent sin synd og finner nåde hos Gud.

HVOR FINNES KRISTI LEGEME?
 Ja, Bibelen flyter over av vitnesbyrd om den herlighet Gud vil virke fram ved menigheten, Kristi legeme. «Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene. Heller ikke skal de si: Se her eller der er det. For se, Guds rike er inne i dere» (Luk.17,20-21). Man kan heller ikke utpeke en bygning og en forsamling og si: Se her eller se der er Kristi legeme. Kristi legeme kommer til syne der Guds barn ledes av hodet, Kristus, og vandrer etter Åndens lover og Jesu og apostlenes ord. Det er ikke en merkelapp man kan klistre på visse grupper av kristne. Vi kan ved Guds nåde legge vinn på å vandre og virke som lemmer i hans tjeneste og under hans ledelse – fri fra mennesker, og fri fra vårt kjød, med hans sinn og hjertelag. Da hører vi selv med til legemet – og vil gjerne inkludere og samvirke med enhver bror og søster som bekjenner seg til den samme, dyre tro. Der dette lykkes kommer Kristi legeme og herlighet til syne. Men det vil nok alltid være lett å se at det er mangler, samtidig som det gleder når man ser og merker noe av herligheten som kommer til syne når lemmene ledes av hodet og bærer Åndens frukt i liv og tjeneste.

Den største herlighet på jord kommer til syne når mennesker lar seg lede av hodet, Kristus, som lemmer på hans legeme. Men så lenge vi er i blod og kjød er det farer. Synden i kjødet ligger på lur. Hvis man ikke våker og vandrer i Ånden, kan man lett komme inn i det å søke sitt eget, ta ære, søke ussel vinning, søke makt og herske over andre sjeler, urettferdighet, urenhet og utukt kan komme inn – ja, farene er store og mange.

PENGER – VINNING
 Når en kristen menighet oppstår, er det oftest på grunn av ildsjeler med en brann for Guds rike. Det kan være under en vekkelse eller av troskap mot et klarere lys enn det man ellers finner blant andre troende.

Ganske raskt kommer det inn materielle behov – man skal ha et lokale å samles i og praktiske ting skal ordnes og organiseres og noen skal være ledere. I alt dette mister man lett det ene nødvendige av syne – man vender sin hu og sitt sinn mot det her nede i stedet for det der oppe. Tankene kan lett forderves og vendes bort fra den enfoldige troskapen mot Kristus.

Den som får en tjeneste, gis den for at de hellige kan bli fullkommengjort til tjenestegjerning (Ef.4,11-13). Det er hjorden, lemmene, som skal ligge hyrdene på hjertet. Det er deres ve og vel og åndelige sunnhet og utvikling som skal være deres hjertesak. Jesu ordre: «Fø mine lam!» vil ligge dem sterkt på hjertet.

Det ligger nær til, når tiden går og praktiske forhold skal ivaretas, at andre ting kommer inn. Tanken på egne fordeler, familiens posisjon, hensyn til inntekt og økonomiske muligheter, osv. fortrenger omsorgen for hjorden. Tanken på ære og ussel vinning fortenger tanken på ikke å gjøre forskjell på folk og å fremme gudsfrykt og nøysomhet.

Det skjer gjerne at noen kommer i en posisjon der de forvalter innsamlede midler eller eiendommer/verdier. Da er man bare en husholder, de andres tjener, for å bruke de penger de har gitt slik giverne har ment og trodd de skulle brukes. Man kan, hvis man gjør seg til konge og herre, ta seg den frihet å forvalte det etter eget tykke, og mene seg å kunne bruke dette som man selv synes. Hvis andre dras med i et spill der slikt dekkes over, blir ikke saken bedre. Man kan nekte «uvedkommende» innsyn – ja, endog stemple dem som motstandere, onde og fulle av avind, som måtte ønske innblikk i hvordan innsamlede midler virkelig håndteres. Lenge før det er blitt slik, er man nok ikke lenger en Kristi legemes tjener. Man tjener seg selv og søker sitt eget. Man kan utnytte sin posisjon og andres godtroenhet. Man kan gå temmelig langt i å legge de andre under et tungt åk for at det skal komme mange penger inn. Man kan skape mer og mindre unødvendige behov og bygge og prosjektere både det ene og det andre. Det kan virke så flott og velment – men det setter i gang en pengestrøm som noen hver kan nyte godt av. Man kan trenge konsulenter og rådgivere og planleggere og skape inntektskilder og verdier i det synlige og jordiske. I stedet skulle hvert lem på Kristi legeme vende sitt hjerte og sinn mot det der oppe, og ikke være opptatt med det som er stort og flott i menneskers øyne.

Hvor blir det så av kors, død og grav for alt som vil komme fram fra kjødet? Hvor blir det av nøysomheten? Hvor er omsorgen for ikke å legge tyngsler på lemmene? Hvor er frykten for ussel vinning? Hvor er tanken på ikke å gjøre seg bruk av sin rett? Hvor er åpenheten for de usle og ringe til å føle seg frie og opphøyede? (Jak.2,5-6; 1.Kor.9,12-18).

Selve evangeliet, frelsen og eventuelle nådegaver har vi fått for intet og skal bringer videre for intet (Matt.10,7-8). Den som virkelig gjør et arbeid som Guds tjener for evangeliets fremme har rett til å motta det som trenges til livets opphold. Men det beste er å følge i Paulus´ fotspor – la være å gjøre seg bruk av denne rett, men selv tjene til livets opphold, og heller kunne gi til andre. Det å gjøre selve budskapet, enten det er tale/tekst, sang, dikt eller skrifter til en handelsvare som man skal gjøre forretning på – det er forkastelig. Enkelte kan tenke på rettigheter for å sikre seg økonomisk gevinst og lage begrensninger for at det glade budskap ikke mest mulig skal blir spredt. Det vitner om liten forståelse av verdien av at menneskene skal bli frelst og få lys – og også liten forståelse av hvem som er troens opphavsmann og rettighetshaver. Hva har du, som du ikke har fått? Det er langt borte fra apostlenes og Jesu fotspor å utnytte Guds gode gaver som en vei til vinning!

Det som man eventuelt selv mottar må være i lyset og tåle lyset. Får man lønn så får man lønn. Det er en ærlig sak – hvis man lever et nøkternt liv, så ingen skal måtte ta anstøt av storforbruk på andres velvilje. Men både egne tanker og givernes tanker er fordervet hvis noen havner i en pengestrøm der det flyter tilfeldig og fritt, forbruket er stort og giverne pøser på uten spørsmål og tanke om hvor edelt og godt pengene blir brukt. Går alt rett for seg, da er hvem som helst velkomne til å stille spørsmål ved hvordan midlene brukes. Ja, det ligger helst åpent, uten at man må spørre. Og giverne bør på forhånd være informert og enige om hva de gir til. Da har hver enkelt giver sin frihet til å finne med seg selv hva man vil støtte.

KRAV OM TILLIT
 Paulus sørget for selv å arbeide med sine hender og fryktet for å falle andre til byrde (2.Kor.12,14). Det har etter ham desverre vært mange som har manglet denne frykt. For Paulus var det også naturlig å sørge for at det ikke var behov for spørsmål ved hvordan innsamlede midler ble forvaltet. Han sørget for innsamling til hjelp for de hellige i Judea. Det var flere som skulle bringe dette fram. Titus og Paulus var med. Da var det vel i trygge hender? Ja, men ikke trygge nok: «Sammen med ham sender vi …. han er også valgt av menighetene til å reise sammen med oss med denne gaven som vi har fått i stand … Ved dette unngår vi at noen skal kunne beskylde oss for noe i forbindelse med denne rike gaven, som vi er tjenere for. For vi legger vinn på det som er riktig, ikke bare for Herren, men også for mennesker. Sammen med dem sender vei enda en av våre brødre….» (2.Kor.8,16-22). Tanken var altså ikke at ingen måtte stille spørsmål – men at man kunne besvare alle spørsmål med god samvittighet og i tillegg med et vitne som var valgt av giverne.

GODE FORMÅL?
 Innsamlingen gjaldt hjelp til trengende blant de hellige. Bibelen forteller ikke om andre innsamlingsformål enn dette og hjelp for å spre evangeliet. Ruvende kirker og bygninger kom først lenge etter apostlenes tid. Paulus la ingen under press – hver skulle gi som han fikk lykke til og satte seg fore i sitt hjerte, ikke av tvang. Hvert lem på legemet skal ledes av hodet, Kristus, også i disse ting. Ingen skal la seg presse eller diktere til å støtte et eller annet velment formål – ut over det man kjenner i sitt eget hjerte er Guds gode vilje. Ingen må legges under press til å gi så man forsømmer andre forpliktelser og oppgaver. For eksempel står det til barn å gi vederlag til sine foreldre. Det betyr å hjelpe dem og kanskje bidra med støtte til familiens økonomi ved å ta småjobber på fritiden. Jesus refser fariseerne for å avvike fra Guds bud og vilje på dette feltet, ved andre vedtekter og pålegg (Mark.7,11-13).

På Kristi legeme er man i frykt for å gjøre sin bror urett, gå ham for nær eller ødelegge noen (2.Kor.7,1). Kommer man ut av denne frykt er det fare på ferde. Er frykten at andre ikke skal komme meg for nær, ødelegge meg eller gjøre meg urett – da er man veket av. Driver man med saker som ikke tåler lyset, som ikke tåler at det blir stilt spørsmål – da er man avveket (1.Pet.3,15-16).

Så lenge man lever kan man igjen få nåde til å få sitt liv i lyset – så man med god samvittighet kan stå både for Gud og mennesker. Da kan man virkelig bevare Åndens samfunn, med de andres beste for øye, full av omsorg, inderlig kjærlighet og barmhjertighet mot alle sine medlemmer.

HERSKE – TJENE
 En stor fare blant lemmene på Kristi legeme, er at noen kommer fram som ønsker makt over andre. Jesus lærer oss at veien til å bli virkelig stor, det er å være de andres tjener (Matt.20,26) Ved å se på Jesu vandring på jord, kan vi se hvordan hans ferd var stikk motsatt av det å søke ære og makt. Han gjorde det helt klart for seg selv og andre, at hans rike ikke var av denne verden. Han talte Guds klare ord – men hver enkelt tok imot og gjorde med det som han ville. Han var ikke ute for å hevne seg på dem som ikke tok imot ham (Luk.9,52-56). Han gav sitt liv for de andre, av sin kjærlighet gav han dem Guds ord og annen hjelp uten å kreve noe igjen.

Det største på jord er å oppleve samfunn blant lemmer på Kristi legeme som forstår å følge Mesteren på hans vei. Flere ganger refser Jesus disiplene for deres tanker om hvem som var den største av dem. Han vasket selv deres føtter før påskemåltidet. Han vasket føttene til Judas som forrådte ham, til Peter som fornektet ham, og til de andre som flyktet unna da han ble fanget. Han viste seg som tjener, hans eneste tanke var å yte selv – ikke nyte og leve på de andres tjeneste og ytelser for ham.

«De eldste blant dere formaner jeg som medeldste og vitne om Kristi lidelser, og som en som også har del i den herlighet som skal bli åpenbart: Vokt den Guds hjord som er hos dere, idet dere har tilsyn med den, ikke av tvang, men frivillig, heller ikke for ussel vinnings skyld, men med villig hjerte, heller ikke som herskere over menighetene som er betrodd dere, men slik at dere blir forbilder for hjorden. Når så overhyrden åpenbares, skal dere få ærens uvisnelige krans. Likeså skal dere unge underordne dere under de eldre. Og dere alle må ikle dere ydmykhet mot hverandre. For Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. Ydmyk dere derfor under Guds veldige hånd, for at han kan opphøye dere i sin tid» (1.Pet.5,1-6).

Her ser vi Peters veiledning til de eldste, at de ikke skal herske over menighetene – men være forbilder, f. eks. i underordnelse og ydmykhet, så de unge kan lære dette av dem. Hva vil dette si i praksis? Det betyr f. eks. å kunne lytte til andre. En tjener lytter, prøver å forstå og sette seg inn i den andres situasjon, hans ønsker, hans synspunkter. Han tar den andres ord og gjerninger vel opp, og er ikke snar til å avfeie eller avvise en annen person. Han regner med at det er godt ment, om den andre gjør eller sier noe som virker uheldig. Han kan derfor tilrettvise i godhet og med oppmuntring og takknemlighet, om nødvendig. Han dømmer ikke den andre, men overlater dommen til Gud. Han akter de andre høyere enn seg selv – han er kommet langt i å etterfølge Jesu forbilde i saktmodighet og ydmykhet av hjertet – dette som Jesus så gjerne vil lære oss, for at vi kan fungere som hans egne lemmer. Da lover han dem ærens uvisnelige krans.

«Men Jesus kalte dem til seg og sa: Dere vet at fyrstene hersker over sine folk, og deres stormenn har makt over dem. Slik skal det ikke være blant dere. Men den som vil være stor blant dere, skal være de andres tjener, og den som vil være den første blant dere, skal være de andres trell, likesom Menneskesønnen ikke er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi ….» (Matt.20,25-28).

Det er slike «ledere» Bibelen taler om. Det er slike eldste som virkelig er eldste. Det er slike som kan betjene hjorden med visdom og godhet, ha tilsyn med den uten tvang og press – men selv vise seg som forbilde og mønster i det gode. Esekiel kap. 34 forteller om hvordan Gud ser på onde hyrder som røkter seg selv og forsømmer å ha omsorg for hjorden. Og vi ser hvordan han selv vil komme som den gode hyrde: «Jeg vil selv være hyrde for min hjord og selv la den hvile, sier Herren Herren. De fortapte vil jeg oppsøke, og de bortdrevne vil jeg føre tilbake, og de sønderbrutte vil jeg forbinde, og de syke vil jeg lege. Men det fete og det sterke vil jeg ødelegge. Jeg vil røkte dem slik som rett er» (v.15-16).

Jesus elsket oss alle – mens vi var fremmede og fiender. Med slikt hjerte kan man tjene hjorden. Men straks man søker å sikre seg selv en posisjon og man i stedet betrakter sine medbrødre som fiender og konkurrenter – da har man plassert seg selv utenfor Kristi legeme. Man bygger og arbeider uten Jesus Kristus som grunnvoll. Man søker seg selv og har sitt rike i denne verden. Man søker å sikre menneskene som tilhengere og tilhørere for seg selv – i stedet for å knytte dem til Jesus Kristus. Han er hodet for legemet og han er sitt legemes frelser. Den som uten tanke på vinning, ære og posisjon bare arbeider for at menneskene skal komme i avhengighet av Jesus Kristus som sin hyrde og lærer – han er virkelig stor og en sann tjener og eldste.

Guds ord gir et rikt innblikk i det sinnelag også apostlene viste overfor sine medtroende. Paulus var blant dem i frykt og beven, han kom ikke med mesterskap i tale. Han ønsket at han som preket for andre ikke selv skulle finnes uverdig i forhold til det han hadde forkynt. Han ville ikke ødelegge noen, ikke gjøre noen urett eller gå noen for nær. Han aktet ikke sitt liv et ord verd, når han bare kunne få forkynne Kristi evangelium. Han gledet seg over andre som forkynte Kristus, selv om de gjorde det av uedle motiver. Han var ikke Herre over deres tro. Han forkynte fullkommen frihet i Kristus – og formante dem til ikke å bli menneskers treller, og til heller ikke å bruke friheten til en leilighet for kjødet.

Den som med oppriktig sinn leser i Guds ord, vil se Jesu og apostlenes fotspor i deres arbeid for at hver enkelt kunne vokse fram som et mer og mer nyttig lem på Kristi legeme – uten andre mer eller mindre kjødelige og uedle motiver. Det er vår store oppgave å følge i disse fotspor – så Kristi herlighet kan komme til syne blant de troende vi omgåes. Hvor godt det er når man selv bare har den tanke å tjene sin Gud og sin neste, og lede sjelene til hodet, Kristus. Når også alle lemmene på legemet har det samme sinnelag, da går det fra herlighet til herlighet.

Enhver har frihet til å lese og grunne på de fotspor Mesteren selv og hans disipler etterlot seg. Man bindes så lett i en form etter en eller annen organisasjon eller bevegelse. Man kjenner seg kanskje mer eller mindre fri innenfor de rammer bevegelsen setter. Men hvis man f. eks. læres opp i fiendskap mot sine medbrødre – i stedet for å elske sine fiender, (om man har noen) – da har man ikke Kristus som Herre og hode. Man har lagt seg inn under mennesker med et annet budskap og med andre fotspor enn dem Jesus etterlot seg. En Herrens tjener må ikke stride, men være mild imot alle. Man må granske ordet og dernest gi akt på sine veiledere – om deres liv og lære virkelig stemmer med Guds ord. Hvis man bygger på menneskers mening og omskiftelser, da bygger man ikke på den klippegrunn som Guds ord gir. Kristi legeme dannes blant mennesker som har Jesus Kristus som sin grunnvoll og hjørnestein. Sant samfunn kan man bare oppleve blant mennesker som har det på den måten.

Å LEVE GUDS ORD I KJØD
 «Likesom dere altså tok imot Kristus Jesus som Herre, så vandre i ham, rotfestet og oppbygget i ham, grunnfestet i troen slik dere har lært, rike på takk. Se til at ingen får fanget dere med visdomslære og tomt bedrag, etter menneskers tradisjoner, etter verdens barnelærdom, og ikke etter Kristus» (Kol.2,6-8).

 Vi er altså hver for oss knyttet direkte til Jesus Kristus. Han er vår Herre. Slik har vi tatt imot ham. Slik skal vi vandre i ham. Og ikke la oss rokke av noen ting som viker av fra den tro som er oss overgitt i Skriften, ikke vike av fra apostlenes og profetenes grunnvoll med Jesus Kristus selv som hjørnestein.
 Vi ser hvor lett kristne til alle tider har vært drevet i forskjellige retninger, og dannet partier på hver sin retning. I Jesus Kristus er det bare én retning. Der elsker man alt Guds ord og søker all Guds vilje. Der lar man seg ikke rive med av menneskers kløkt og spill. Der danner man ikke partier for den ene mot den andre på løse rykter og anklager. Man gransker Skriften og man gransker en sak – så man mest mulig klart kan forstå hva Guds vilje i saken er. Man gir de andre lemmer sin frihet, og bruker selv sin frihet – innen kjærlighetens rammer, for ikke å volde anstøt. Man søker sin nestes beste, hans gagn og oppbyggelse. Man søker ikke sitt eget, gir og ofrer uten å kreve noe igjen. Man gleder seg over andres fremgang og akter ikke noen tjeneste for et rov. Man skyr ussel vinning og tar heller imot formaning og irettesettelse enn skryt og smiger. Man gir i alle ting akt på Jesu og apostlenes ferd og ord, som deres sanne etterfølgere.

 Ved menigheten, Kristi legeme, skal Guds mangfoldige visdom bli åpenbaret, ikke bare for denne verden, men for maktene og myndighetene i himmelen (Ef. 3, 10). Ved Jesus ble Ordet kjød. Nå skal Guds ord leve i oss, mens vi er i blod og kjød. «Og han sa til alle: Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal berge det. For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men mister seg selv eller tar skade på seg selv?» (Luk.9,23-25)

 Her er veien i Jesu fotspor. Slik kommer Guds visdom og herlighet til syne midt i en ond, egoistisk verden. Her triumferer Guds Ånd over kjødet. Her blir menneskenaturen forvandlet til guddommelig natur. Her lærer man å søke de andres beste – og ikke sitt eget. Her finnes den kjærligheten som tåler alt, utholder alt, som aldri faller bort. I kjærligheten til Gud ligger kjærligheten til brødre og søstre og til alle. Ved sann kjærlighet til Gud blir det ikke bare fine ord – men gjerning og sannhet.

 «Hør, mine kjære brødre! Har ikke Gud utvalgt dem som er fattige i denne verden, til å være rike i troen og arvinger til det rike som han har lovt dem som elsker ham? Men dere har vanæret den fattige ….» (Jak.2,5-6). Blant lemmene på Kristi legeme blir den ringe opphøyet og den mektige og rike får se sin ringhet. På alle måter skal Guds visdom komme til syne – han som har forbarmet seg over alle dem han får forbarme seg over. Han har i sin nåde reddet oss fra det dype dynd, fra fortapelse og mørke. Han tilkommer all ære og pris og tilbedelse. Han, og ingen og intet annet.

 Hvert lem på Kristi legeme ser i ydmykhet sin fortapte stilling i seg selv. Denne ydmykhet gjør oss skikket til å være alles tjener – og sky alt som har med hersking og herrevelde å gjøre. «Ved Guds nåde er jeg det jeg er…. Min ros er utelukket.» Paulus var forankret i ydmykhet. Slik blir Kristus hode. Slik blir vi hans lemmer, ledet av ham i tjeneste og omsorg, i liv til Guds behag. Amen.

«Kristi legeme» ble første gang publisert som en artikkelserie i bladet Ordets lys, fra og med nr. 5/2001 til og med 5/2002. Her er artikkelen i lett bearbeidet form presentert i sin helhet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s