Home

Av Rolf Myrland.

I det nye testamentet står det mye om verden, som en motsetning til Guds rike. Vi lever i en tid hvor denne verdens fyrste har stor framgang, der flere og flere glemmer Gud, og hans lover og orden settes til side. I veldig stor grad kan verdslige mennesker nå forme barn og unge i en verden der Guds ord og lover knapt nok er kjent. Tanken på den evige dommer og valget mellom den smale og den brede vei er for mange en fjern eller ukjent tanke.

Vi kommer ikke utenom at vi er i verden, så lenge vi lever her på jord. Jesus går i forbønn for oss for Faderens trone. Han ba allerede mens han var her: «Jeg ber for dem. Jeg ber ikke for verden, men for dem du har gitt meg, for de er dine. … Og jeg er ikke lenger i verden, men disse er i verden, og jeg kommer til deg. Hellige Far! Bevar dem i ditt navn, som du har gitt meg, for at de kan være ett likesom vi er ett. … Jeg har gitt dem ditt ord. Og verden har hatet dem fordi de ikke er av verden, likesom jeg ikke er av verden. Jeg ber ikke at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde. De er ikke av verden, likesom jeg ikke er av verden. Hellige dem i sannheten! Ditt ord er sannhet.» (Joh.17,9-17) «Rettferdige Far! Verden har ikke kjent deg, men jeg har kjent deg. Og disse har erkjent at du har utsendt meg.» (v.25).

Den som vil leve gudfryktig vil oppdage forskjellen mellom Guds rike og denne verden. Jesus var alltid bevisst denne store forskjellen, og derfor var (og er) han i bønn for oss som lever i verden. Det er den som vil gjøre Guds vilje, som får kjenne at læren er av Gud, og at man da må bryte med mengdens mening og strømningene i verden.

Den som vil ta sitt gudsliv alvorlig og vandre et liv i Ånden, vil kjenne det som Paulus: «For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet» (Ef. 6,12). Paulus beskriver den store forskjellen på livet som et verdens barn, og som et Guds rikes barn: «Også dere har han gjort levende, dere som var døde ved deres overtredelser og synder. I disse vandret dere før på denne verdens vis, etter høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn i vantroens barn. Også vi vandret alle blant dem i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets og tankenes vilje. Vi var av naturen vredens barn likesom de andre» (Ef.2,1-3). Men Gud har nå vist sin store kjærlighet mot oss og gjort oss levende! Vi kan få vandre som lysets barn! Det er herlig når noen kjenner bedrøvelsen over verdens ånd og verdens løp og vender ryggen til verdslig tenkemåte og levemåte. Ennå hender det at noen vender seg fra mørke til lys, fra Satans makt til Gud! Og det må forbli en vedvarende omvendelse hos oss alle, så vi søker Guds rike først; hans vilje, hans behag, hans åsyn.

Vi ser for eksempel tydelig hvordan verdens åndskrefter arbeider for oppløsning av den bibelske forståelse av ekteskap og samliv. Der ugudelige har innflytelse over medier og skole, gjelder det å få det mest mulig åpnet for «opplysning» og «informasjon» om seksualliv – uten informasjon om Guds vilje og hensikten med et liv i renhet, så man med det som grunnlag kan bygge et hjem med livslang trygghet både for ektefeller og eventuelle barn. Og verden får høste følgene i form av sjalusi og skuffelser og skilsmisser og utrygghet. Man lager allslags show og underholdning der man gjerne fremmer mest mulig nakenhet og «frihet» både når det gjelder seksualliv og alkohol og andre rusmidler. Og man lager humor og til dels hets av «gammeldagse» holdninger og driver gjøn med gudsfrykt og hellighet. Verden forherliger en lovløshet som de kaller frihet. Bibelen forherliger trofasthet og renhet, lydighet og rett ferd. Verden forherliger friheten til å gjøre som man vil. Bibelen forherliger friheten til å gjøre Guds vilje og fornekte seg selv.

Vi har ingenting med å dømme dem som er utenfor (1.Kor.5,12-13). Det har dessverre vært slik innenfor kristenheten, at man har hatt en tendens til å dømme dem utenfor, og lage lover og regler for dem, blandet egen gudsdyrkelse inn i politikken. Man ville gjerne ha forbud mot dans og alkohol, for eksempel. Nå er forholdet blitt helt motsatt. Dans skal man med verdens frihet presse inn i skolen og over alt, og helst også inn i kristne forsamlinger, og man gjør det som noe selvsagt som alle bare må godta. Det er verdens ånd som fortrenger rester av gammel gudsfrykt. Det er verdens ånd som preger media og store deler av den organiserte kristenheten. Man forlater Guds ord til fordel for menneskers mening og vitenskap og teknologi. Gudløsheten gjør også at man gir heller sin støtte til undertrykkende diktaturer enn til Guds folk som han har ført tilbake til deres land.

Guds ord hadde tidligere en mye større plass i folks bevissthet. Det preget i mye større grad skolen og media. For mange ugudelige var det nok ofte som et press fra de kristne. Og kanskje ikke alt har vært så viselig. Det burde i langt større grad vært påpekt fra de kristne, at det først og fremst for kristne var om å gjøre å avholde seg fra synd av alle slag. Ta for eksempel abortsaken. Verdens ånd er at det er greit. Ja, men for en som er kristen er det ikke greit. Det står så fint i Åpenbaringen 22, 11: «La den som gjør urett, fortsatt gjøre urett, og la den urene fortsatt bli uren! Og la den rettferdige fortsatt gjøre rettferdighet, og la den hellige fortsatt bli helliggjort!» Når nå verdens ånd får så stor makt i landet, gjelder det om at kristne bevares som kristne, at ikke også lovløsheten kommer inn blant oss! Som kristne blir det Guds lov som gjelder, uansett hva slags lover verden måtte lage. Og hva verden gjør, er egentlig av mindre betydning. Men at kristne er lys og salt, det kan vekke enkelte, så de søker omvendelse og frelse!

På de nevnte felter, og flere, har det skjedd en stor forandring, og i sær i de senere år. Så kan vi spørre oss selv som kristne: Hva slags livsstil står vi for? Hvor klare holdninger har vi? Formes vi av Guds ord, eller av mennesker og av åndsretningen i tiden? Representerer vi en motkraft? Preges vår livsstil og holdninger av renhet og lyst til sømmelighet, den samme tanke som har preget mennesker med gudsfrykt gjennom mange generasjoner? Eller er vi med i ropet etter «frihet», og bidrar til at kristenheten langsomt trekkes i den retningen verdens ånd og verdens herrer i dette mørket trekker? Setter også vi grenser der verden setter grenser? Tillater vi oss mer og mer, etter som verden tillater mer og mer?

For Jesus var det en markert grense mellom Guds rike og verden. Mellom Faderens vilje og folkets vilje og egenviljen. Hvis denne grensen viskes ut, viskes egentlig hele frelsesverket ut. Forskjellen på fortapelse og frelse viskes ut. Forskjellen på hellighet og skamløshet viskes ut. Forskjellen mellom den brede vei til fortapelse og den smale vei til livet viskes ut.

Peter formaner til å fly bort fra fordervelsen i verden som kommer av lysten (2.Pet.1,4. 30-overs.). Det er en ikke mindre aktuell formaning i vår tid. Er det slik at også kristne må se på alle filmer som lages i verden, av ugudelige mennesker? Og er all underholdning som verden ser på, god underholdning? Vi trenger å øves opp til å skille mellom godt og ondt, mellom det som gagner vårt gudsliv og det som bryter ned, det som samler til Kristus og det som sprer og fører menneskene bort fra ham.

Første gang publisert i nr. 1/2012.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s