Home

Brev av Fénelon.

Jeg kan ikke uttrykke hvor dyp sympati jeg har med deg i denne lidelsen. Jeg lider sammen med deg, men samtidig trøster det meg å vite at Gud elsker deg.

Og selve beviset på at Gud elsker deg er at han ikke sparer deg, men legger på deg Jesu Kristi kors. Samme hvilken åndelig kunnskap eller følelse vi må ha, er det bare en vrangforestilling dersom det ikke leder oss til den sanne og konstante øvelse å dø bort fra selvet. Og det er sant at vi ikke dør uten lidelse. Det er heller ikke mulig å bli ansett som virkelig død når det er noen del av oss som fortsatt er i live. Den åndelige død (som i virkeligheten er en velsignelse i forkledning) er uten tvil smertefull. Det kutter «raskt og dypt inn i våre innerste tanker og motiver i alle sine bestanddeler, og viser hvem vi virkelig er». Den store Lege, som ser i oss hva vi ikke kan se, vet nøyaktig hvor han skal plassere kniven. Han kutter bort det som vi er mest motvillige til å gi opp. Og hvor det smerter! Men vi må huske at smerte bare blir oppfattet hvor det er liv, og hvor det er liv er nettopp stedet hvor død er nødvendig. Vår Far kaster ikke bort tiden med å kutte i deler som allerede er døde. Ikke misforstå meg: Han ønsker at du skal ha et overflodsliv, men det kan bare bli oppnådd dersom du lar ham kutte i den kjødelige del av deg som fortsatt klamrer seg til livet i stahet. Ikke forvent at Gud skal behandle de vulgære, onde lystene som du omvendte deg fra for alltid da du gav deg selv bort til ham. Den del av deg er allerede død. Men, han vil behandle de delene av deg som fortsatt lever. Han kan til og med prøve din tro med restriksjoner og prøvelser av alle slag.

Skal du motsette deg dette? På ingen måte! Du må lære å holde ut alle ting! Døden over selvlivet må være frivillig, og det kan bare bli oppnådd så langt som du tillater det. Enhver som motsetter seg død og støter fra seg det som fremmer døden, viser at han ikke er villig til å dø. Du må være villig til å bøye deg for Guds vilje selv om han velger å flytte fra deg det som du har støttet deg til. Noen ganger må du gi opp selv dine mest åndelige venner, hvis de er støtter. «Hva frykter du, du lite troende?»

Frykter du at han ikke vil være i stand til å gi fra seg selv den hjelp som han kan ha tatt fra deg fra andre mennesker? Og hvorfor tar han imot menneskelig hjelp i det hele tatt, hvis det ikke er for å gi deg fra seg selv og rense deg ved denne smertefulle lekse?

Jeg vet hvor innestengt du er, men jeg er overbevist om at Gud ønsker å gjøre sin gjerning ved å skille deg ut fra enhver menneskelig ressurs. Han er en nidkjær Gud. Han ønsker at du skal forstå at hva han vil gjøre i deg er gjort av ham alene, og ingen andre.

Så gi deg selv over til Hans planer. La deg lede samme hvor han ønsker å føre deg. Og vær nøye med å ikke søke hjelp fra dine venner om Gud forbyr det. Dine venner kan bare gi deg hva han gir dem for deg. Hvorfor være så bekymret for inntørkede bekker når elver med levende vann er så tilgjengelig?

Et brev av Fénelon (1651-1715). Oversatt fra den engelske brevsamlingen Let go (1973), utgitt av Whitaker House.

Første gang publisert i nr. 2/2010.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s