Home

Av Erling Ekholt.

Er den på vei til å forsvinne i dragsuget fra avkristningskreftenes målbevisste arbeide? Jeg mener den enkle og direkte forkynnelsen, som også lekfolk kunne utføre, den enkle sang- og musikkframførelsen av ikke så velskolerte utøvere. Som sang på vårt eget morsmål (norsk), fra stemmer som det både kunne høres og merkes var et hjertespråk som gikk til hjerte, det skapte syndenød og fortalte tydelig om kjennskap til bare to utganger av livet, nemlig himmel eller helvete. Bønnemøter på kne, lange sådanne, og brødre og søstre som hadde bibel og sangbok med seg til Guds hus (for man går vel ikke i krig uten våpen?).

Det var talere som «talte som Guds Ord» (1.Peter 4,11) i en bergfast tro på Ordets gyldighet og sannhet. I lokaler/bedehus uten den overdådige glans og prakt som mange i dag praler av, og som kanskje har en usunn økonomi bak seg?!

Et spørsmål: Er det de venstrevridde politikere som alene har skyld i avkristningen? Nei, på ingen måte. En slapp, halvhjertet og lunken kristenhet må nok bære sin del av skylden, og den liberale dobbeltheten og den bibelkritiske forskningen ikke minst.

Et spørsmål til: Blir det ikke egentlig litt bakvendt, ja, helt feil, når vi som Jesu etterfølgere anstrenger oss for å få et så flott ytre som mulig, en levemåte som preges av noe helt annet enn Jesu ferd her på jorden? Vi fortelles om den i Esaias 53, og da mener jeg ikke at vi skal kopiere Hans vilkår, men vi kan ikle oss Hans sinn, les Fil. 2. Om vi virkelig har vår skatt i himmelen, ville ikke da vår ferd, det vi omgir oss med, levemåten vår, vise at vi ikke har vår skatt her på jorden? Ganske sikkert!

God, gammeldags kristendom tar vare på, og forkynner om den indre renhet og skjønnhet og pakker den inn i en enklere og billigere emballasje. I den treffer evangeliet sin rette målgruppe bedre enn i nåtidens moderne og fargerike eleganse. Man skulle kanskje ikke tro det, men god gammel kristendom trives best, og bevares best, under et vanærens dekke, og der lar den seg ikke avkristne.

«Så sort er hun blitt, utav solen så brent,

dog yndig hun er og skjønn.

En tillukket have, et kildevell rent

som eies av Himmelens Sønn.»

(Sang nr 6 i «Herrens Veier».)

Første gang publisert i nr. 1/2011.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s