Home

Av ukjent forfatter. Utgitt av Norsk litteraturselskap, 1941. Gjengitt etter tillatelse. Rettskriving og bibelsitater (1930-overs.) vil i det store og hele være direkte fra boken i originalversjon. Ubetydelige språkjusteringer kan forekomme. Artikkelserien startet i nr. 3/2005.

Innhold:
Kraft fra det høye
Ventende på kraften fra det høye
Bli i byen
Hva er denne kraft fra det høye?
Men alt lykkes jo så godt!
Hvordan kan jeg bli fylt med den Hellige Ånds kraft?
Hvordan åpenbarer kraften seg?
Hvordan kan vi vokse i åndelig kraft?

Kraft fra det høye
”Kraft fra det høye.” Det er løftet Faderen ga oss ved sin sønn, vår frelser. Hvem kan lese disse ord uten å kjenne seg gjennomstrømmet av et bevende håp.

”Men I skal bli i byen inntil I blir ikledd kraft fra det høye” (Luk.24,49). Denne befaling som Jesus ga sine disipler var sikkert en stor overraskelse for dem, og den fylte dem uten tvil med spent forventning.
”Ikke mange dager heretter….” skulle de bli døpte med den Hellige Ånd (Ap.gj.1,5).

”Men I skal få kraft, idet den Hellige Ånd kommer over eder….” (Ap.gj.1,8). Den ”annen talsmann” – – denne forunderlige talsmann som skulle overbevise verden som synd, og rettferdighet og om dom, han skulle lære Jesu disipler ”alle ting” og minne dem om alle ting, som skulle veilede dem til all sannhet, – han skulle også bringe dem kraften fra det høye. Og når vi leser Jesu løfter til sine, så føler vi at dette løftet også gjelder oss i dag: vårt hjerte slår raskere, og vår lengsel blandes med forventning og håp. Kraft? Kraft fra det høye? Kraft nok for ethvert behov, kraft nok for alt som møter oss, kraft nok for enhver av oss.

Er ikke dette akkurat hva vi så sårt trenger? Vi trenger alle sammen kraft, og de fleste lengter etter det. Og ingen kristen burde slå seg til ro før han er blitt fylt med ”kraften fra det høye”.

Er det ikke nettopp dette menn og kvinner rundt hele jorden ber om? Hvor som helst det kommer noen sammen til bønn, lyder det: ”Å, Gud, send kraften fra det høye, fyll oss med din ånd og kraft.” Og er det ikke likevel en kjensgjerning at denne kraft fra det høye, tross våre bønner, synes å åpenbare seg meget sjelden? Hvor ofte har du vært til stede på et bønnemøte hvor kraften virkelig har vært til stede i en slik overveldende grad? Vi snakker ikke her om stemninger, rop og skrik og ekstase – – men om dyp åndelig kraft.
Hva er så denne ”kraft fra det høye” som vi søker? Er det ikke et faktum at meget få troende virkelig vet hva de ber om når de ber om kraft? Hvor mange av oss har knelt i stillhet for Guds ansikt med vår åpne bibel for å finne ut hva denne dåp i den Hellige Ånd egentlig er? Vi tør ikke gå så langt som å si at flertallet av de troende ikke engang ville forstå at det var Guds velsignelse hvis kraften kom; men vi tror fullt og fast at de fleste ikke vet hva de ber om når de roper til Gud om kraft. De ligner hine to apostler som ba om å måtte sitte på hver sin side av Jesus når han satte seg på sin herlighets trone; for de synes ikke å forstå at et privilegium medfører ansvar, at kraften bare kan betroes dem som er skikket til å motta den, og bare kan brukes rett av dem som vil lyde dens lover.

Tenk deg om et øyeblikk. Hvor mange menn og kvinner har du møtt som åpenbart var fylt med kraften fra det høye? Bare nå og da oppstår der en person som er fylt av Guds kraft. Og hvor folk strømmer til for å høre ham! Hvor du sluker hvert ord han sier. De blir dypt beveget og oppløftet. Men etter en måned eller to, eller kanskje et års tid, ser det ut som om flammen dør hen, og en hører ikke stort mer verken til mannen eller hans budskap.
En sjelden gang hender det dog at Gud ifører en mann slik kraft at han i årrekker forkynner Guds kjærlighet med slik glød og inderlighet at tusener blir vunnet for Guds rike. Velsignelse følger ham alle steder, og når han legger ned vandringsstaven, lever han i minnet, og folk blir aldri trette av å fortelle om den kraft som var i ham.

Merkelig nok er det sjelden de store i denne verden Gud utmerker på en slik måte. Det er ikke de rike, ikke de med størst talent, ikke disse intellektuelle giganter Gud bruker slik; men beskjedne og ydmyke menn, som kanskje har svært liten utdannelse og ingen flott universitetseksamen. Det som er skjult for de vise og forstandige, blir ofte åpenbart for de umyndige (Matt.11,25).
Men hvor sjelden slike menn oppstår!

Der er to kjensgjerninger som må stå klart for ethvert tenkende menneske:
1. For det første: at all makt er gitt Jesus – ikke bare all myndighet – autoritet – men all makt, all kraft. Og denne makt er uendelig. ”I ham bor hele guddommens fylde legemlig.” Det er et betydningsfullt faktum at Gud åpenbarte seg for menneskene som ”maktens Gud” før han åpenbarte seg som kjærlighetens Gud.

2. Dernest må vi fastholde at det umulig kan være Guds vilje at noen av hans barn skulle mangle kraft. Han har ingen som blir foretrukket. Det er ikke etter hans vilje at noen kristen skulle leve et magert kristenliv, være kraftløs og svak, og ligge under for ”små” synder. Det er ikke Gud som vil at du skal tie i stedet for å vitne om Jesus, og at du skal holde på å søke kraft, men aldri få noe. Dette er da så innlysende. Det er umulig å tro at det er Guds vilje at noen av hans barn skulle føre et slikt ynkelig kristenliv hvor det eneste en merker til hellighet består i at den mangler, og hvor hele ens streben går ut på å bli velsignet, aldri å være til velsignelse.

En velkjent sjelevinner spurte en gang en student han traff ved en konferanse: ”Er De kommet for å gi eller for å få?” Ville ikke de aller fleste deltakere i en konferanse svare: ”For å få noe?” Misforstå meg ikke. Vi trenger i sannhet å få – å få mer og mer. Vi kommer aldri til å bli ferdig med alt der er å lære i Guds rike. Selv i evigheten kommer vi til å fortsette å lære. Men hvor få troende er det likevel som anstrenger seg for å gi noe. Og tro meg, så lenge vi ikke er innstilt på å gi, vil vi heller ikke kunne motta særlig meget.
Guds synlige menighet på jord hemmes, for ikke å si hindres, i framgangen nettopp ved at flertallet av medlemmene er innstilt på å få i stedet for å gi. Likevel vil sikkert alle sammen forsikre at de søker kraften fra det høye.

Hvorledes er altså stillingen i dag?
1. Vi har en Gud som har all makt og styrke.
2. Gud lengter etter å få gi alle sine barn kraft.
3. Guds barn lengter etter kraft, og ber stadig om det.
Og likevel er det så få som får kraft!
Er det ikke på tide at vi igjen stanser og tar tid til å tenke over Herrens storslagne løfte: ”I skal få kraft?”

Hvori består denne kraft? Har jeg den? Er den for meg? Hvorledes kan jeg få den? Hvorledes åpenbarer denne kraft seg? Hva hindrer den i å tilflyte meg og virke gjennom meg? Kan en miste den? Kan en ha den til stadighet? Det er vel neppe noe spørsmål som er mer viktig for en kristen enn nettopp disse.
Selve det faktum at Jesus lovet disse menn hvis erfaringer og gjerninger var uten sidestykke i historien, at de skulle få kraft, viser hvor absolutt nødvendig det er å ha den. Og når disse, som hadde vandret sammen med Mesteren i tre år, og som hadde hatt den forunderlige forrett å bli lært av den oppstandne Kristus selv i førti dager, behøvde Åndens lys og kraft, hvor meget mer trenger da ikke vi den.

Mange av oss arbeider så hardt vi kan for vår Herre, men vårt arbeid ser så fåfengt ut, og vi ser så lite frukt av vårt liv. Hvor maktesløse vi er overfor Satans angrep! Hvor få seire vi har over mørkets makter! Og likevel fortsetter vi arbeidet og ber stadig om kraft fra det høye. Men – – vi gir oss ikke tid til å vente. Ikke så at det var nødvendig for oss å vente, bare vi var skikket til å ta imot kraften.

Jeg er overbevist om at flertallet av Guds rikes arbeidere er skuffet og bekymret over sin egen kraftesløshet til tross for at Satan forsøker å overbevise dem om at det ikke er så nødvendig å se synlige resultater. ”En sår, en annen høster”, hvisker han. Men Herren sa utrykkelige til sine disipler: ”Jeg sendte eder for å høste – -”

Den navnkristne kjenner ikke noe til denne kraft, og den likegyldige kristne bryr seg lite om den. Det faller ham ikke en gang inn å be om den. Han har nok med de bønner han lærte som barn, og Herrens bønn og ”milde Jesus” – er alt han trenger å be.

I stedet for å lengte etter kraft, tviler han på sin egen stilling og spør: ”Er jeg Guds barn eller ikke?” Og hans venner undres også på hva han egentlig er. Det kan hende han er en kristen; men han er ikke til noen nytte for Gud, og ikke til noe hindring for djevelen. En forretningsmann sa til meg for noen uker siden: ”Inntil for ganske nylig trodde jeg at et menneskes hele plikt besto i å se til at ens egen sjel ble frelst. Men så leste jeg en bok som forandret hele mitt syn på saken. Og nå ser jeg at jeg har plikter mot andre. Men – å, hvor vi behøver kraft!” Han hadde aldri kjent denne trang til mer kraft før han begynte å vitne om Gud for andre.

Denne bok er skrevet spesielt for den store skare troende som arbeider pliktoppfyllende og ivrig for sin Herre, men er seg bevisst at de mangler kraft. De ber både ofte og alvorlig om en fylde av den Hellige Ånd, men det skjer ingen ting verken i dem eller ved deres arbeid.

Somme tider forsøker de å berolige seg med at det er nok når de øver den innflytelse de kan på sine medmennesker ved sitt eksempel, sitt humør, sitt vennskap. Men det er ikke nok.

Der er få menn – jeg tror neppe der er noen annen – som blir så rosende omtalt i Guds ord som Apollos. Han omtales som ”en veltalende mann, sterk i skriftene. Han var opplært i Herrens vei, og da han var brennende i ånden, talte og lærte han grundig om Jesus” (Ap.gj.18,24-25).

En skulle trodd at en slik mann ville endevendt byen! Især da Paulus selv hadde vært der på et kortere besøk og brutt isen for ham. Men nei! Hans innflytelse var liten, for han kjente bare Johannes` dåp og ikke dåpen i den Hellige Ånd.

Kunnskap i skriftene, begeistring og veltalenhet er til ingen nytte uten kraften fra det høye. Den Hellige Ånds kraft kan ikke erstattes av selv den mest brennende og nidkjære ånd.

Hans veltalenhet, kunnskap og iver utrettet ikke stort. Da Paulus senere kom til Efesus, fant han bare tolv disipler. Det var hele resultatet av Apollos arbeid. Og han oppdaget snart en meget vesentlig mangel ved disse tolv. De var svake og udugelige, og Paulus forstod at de manglet den Hellige Ånds kraft. Derfor spør han dem straks: ”Fikk dere den hellige Ånd da dere kom til troen?” Og de svarte: ”Nei, vi har ikke en gang hørt om den Hellige Ånd er kommet” (Ap.gj.19,2).

De var bare blitt døpte med Johannes` dåp. Og hvilken forandring som skjedde med Apollos da Priskilla og Akvilas hadde ”lagt ut Guds vei nøyere for ham”. Det ser ut som om han straks etter hadde dratt av sted til Akaia i stedet for å ta seg mer av disse tolv i Efesus. Og det synes ikke å ha falt Priskilla og Akvilas inn å gjøre det heller. Vi undres hvorfor! Apollos dro til Akaia, og vi leser i Ap.gj. 18, 27 – 28, at han ”ved Guds nåde ble til stort gagn for de troende, for med kraft målbandt han jødene offentlig, i det han viste av skriftene at Jesus var Messias.”

Og slik er det. Når kraften fra det høye faller på en troende, da blir der både stor nåde og stor kraft.

Der er sikkert i vår tid tusenvis av kristne menn og kvinner som har enestående evner og er nidkjære for Guds sak. De arbeider flittig og oppofrende, de er ”sterke i skriftene”, de vil så gjerne tjene Herren, og deres appell til menneskene er både veltalende og inntrengende. Og likevel ser de små resultater av sitt strev.

Er det ikke fordi de erfaringsmessig lever på den gale siden av pinsen? Jesu disipler den gang var omvendte mennesker, og de ble sendt ut for å vitne og gjøre underfulle gjerninger mens Mesteren var her nede. Og dog var de ikke enda iført kraften fra det høye. Således kan det også være med oss. Vi kan være Guds barn, og dog kraftløse. Kanskje vi har vært så uheldige å ha til lærer en som lik Apollos var kyndig i skriftene, men uten erfaring i denne Åndens fylde som må til. Det er Guds vilje at der ikke skal være en eneste av hans barn som er svak og kraftløs. Han vil at vi alle skal være ikledd kraften fra det høye.

Han er mektig til just nå å styrke selv den svakeste iblant oss, den mest feilende og hjelpeløse av hans barn (Ef.3,16). La meg gjenta det. Det er ikke Guds vilje at du og jeg skal leve et så kraftløst kristenliv. Åndens fylde er ikke et privilegium reservert for noen få. Den er for alle – endog for dem som er langt borte.

Hvor en kunne ønske, lik Priskilla og Akvilas, å få legge ut Guds vei nærmere for noen som ikke vet hvorledes de skal kunne få denne kraft som Gud så gjerne vil gi.

Jeg tror at det ville bli en velsignet dag for Guds menighet om alle de troende ville slutte med å ”tjene Herren” på en slik kraftløs, ufruktbar måte, og vente til de ble ikledd kraft fra det høye. Frelseren som befalte disiplene å vente, ville sikkert også befale oss å vente. Vi skal ikke hengi oss til ørkesløs venting. Selv et fruktløst og svakt og lite effektivt arbeid for Gud tjener ofte til å drive fram trangen etter mer kraft. Men slutt med disse fortvilte forsøk på å klare arbeidet uten kraft, og bruk hvert ledig øyeblikk til å søke klarhet over de betingelser som er satt for at vi kan få kraft. ”Kraften fra det høye” gis ikke bare vi ber om den, der er visse betingelser som er uløselig knyttet til løftet.
Å, hvor forferdelig det egentlig er! Rundt omkring oss dør mennesker i deres synd skjønt vi strever alt vi kan for å vinne dem. Verden misforstår Kristus fordi vi ikke ”åpenbarer Kristi liv i våre dødelige legemer”.

Kristus venter av oss at vi skal være til ære for hans navn, og så er vi i stedet så ofte til anstøt og snublestein både for verden og våre trosfeller. Og det bare fordi vi mangler kraft fra det høye.

Gud behøver ikke i dag så meget inspirerte apostler som han trenger levende brever, kjent og lest av alle mennesker. Og likesom Guds ord som ble nedskrevet av mennesker, var inspirert av den Hellige Ånd, så må også de levende brever være inspirert av den samme Ånd. Likesom Kristus seiret i Åndens kraft må også vi seire (Åp.3,21). Den største hindring for evangeliets utbredelse og sjelers frelse er den kraftløse kristne. Hvorfor skulle noen ha lyst til å bli en slik kristen som du og jeg er? – –

Man spurte en gang en framstående kineser: ”Hva er den største hindring for kristendommens utbredelse i Kina?” Uten å nøle et øyeblikk svarte han: ”De kristne.” – De kristne var den største hindring! – –

Da Gandhi, som er (boken ble utgitt i 1941, red. anm.) en ivrig bibelleser, en gang satt i fengsel, var det en som spurte ham: ”Hvorfor tar ikke India imot Jesus Kristus?” Gandhi svarte: ”Fordi vi, skjønt vi nærer stor ærbødighet for Kristus, ikke kan oppdage hans ånd i dem som bekjenner seg til troen på ham.”

Og der står saken for tiden. Gud har ubegrenset, uendelig makt. Han vil at ethvert av hans barn skal bli ikledd kraften fra det høye. Vi lengter etter kraft. Verden er støtt og forarget, om ikke nettopp forbauset, over vår svakhet. Og likevel venter bare Gud på å få gi oss denne kraft som allerede er utgytt – – venter på at vi skal oppfylle de betingelser han har satt.

”En gang har Gud talt, ja to ganger har jeg hørt det, at styrke hører Gud til (Sal. 62,12). Da må jeg altså ha Gud med meg – Gud i mitt hjerte – Gud må ha absolutt kontroll over mitt liv hvis jeg skal bli en seirende kristen. For Gud som sa: ”Jeg gir ikke noen annen min ære”, vil heller ikke gi noen annen sin kraft. Jeg kan bare motta kraft ved å motta ham selv, kraftens Gud.
”Meg er gitt all makt”, sa Kristus. Men han føyer til: ”Og se, jeg er med eder alle dager!”

Og vår Herre og Frelser som alltid lever for å gå i forbønn for ss, ønsker å bo ved troen i våre hjerter – – så vi kan fylles til all Guds fylde (Ef.3,19). Det var den bønn som den Hellige Ånd la i Paulus´ hjerte og på hans lepper, og han – den Hellige Ånd – kjenner Guds tanker og vilje.

Og straks vi har oppgitt vårt liv helt og uforbeholdent i Guds hånd, skal vi bli fylt med kraften fra det høye.

VENTENDE PÅ KRAFTEN FRA DET HØYE
Hvem kan så få denne kraft? Og hvor får man den? Disse spørsmål skal bli besvart etter hvert; men la det være klart allerede nå at enhver troende – lærd eller ulærd – ung eller gammel, rik eller fattig – kan få den. Han kan få den akkurat der han er, og han kan få den nå. Hvorledes enn en persons omgivelser er, hvorledes enn hans fortid har vært, så behøver han ikke vente et øyeblikk lenger enn det er nødvendig for å forstå betingelsene for at en kan få kraften, og oppfylle dem. Da kan han gjøre krav på denne velsignelse.

Hvor vi takker Gud for Paulus` ydmyke bekjennelse: ”Meg, den aller ringeste av alle hellige, ble denne nåde gitt, å forkynne hedningene evangeliet om Kristi uransakelige rikdom” (Ef.3,8). Guds kraft falt på ham til tross for hans fortid – – en spotter, en forfølger av Guds menighet. Og selv om vi var tusen ganger mer uverdig enn Paulus synes at han er, så kan vi be om denne Guds kraft hvis vi oppfyller betingelsene.

La oss se hvorledes begivenhetene på pinsedag gjør dette klart for oss. ”I skal døpes med den Hellige Ånd ikke mange dager heretter.” – – ”men bli i byen inntil I blir ikledd kraft fra det høye.” Dette var hva Jesus sa til sine disipler like før han fòr opp til Faderen.

Hvor overrasket må ikke disse menn og kvinner ha blitt! Kraft fra det høye? Hvilken ny kraft skulle de trenge? Hvis noen i det hele tatt var skikket til å være Mesterens vitner, så måtte vel de være det?

Omtrent ett år før denne begivenhet hadde Jesus kalt sine disipler sammen og gitt dem ”makt og myndighet over alle onde ånder og til å helbrede sykdommer” (Luk.9,1). Matteus sier: ”Han – – ga dem makt over urene ånder, til å drive dem ut, og til å helbrede alle sykdom og all skrøpelighet” (Matt.10,1). Jesus sier til dem: ”Helbred syke, oppvekk døde, rens spedalske, driv ut onde ånder! For intet har I fått det, og for intet skal I gi det.” I virkeligheten ga han dem makt over ”all fiendens velde” (Luk.10,19).
Det forunderlige er at folket, iallfall fariseerne, ikke forstod at det var Guds ånd, at det var ”kraften fra det høye”. De sa at Jesus drev de onde ånder ut ved djevelen, Be`elsebul. Og etter at han hadde gjort mange mirakler, ba de ham vise dem et tegn fra himmelen (Luk.11,14-16). Det er da innlysende at det var en ny og større kraft disiplene skulle få.

Var det rensende kraft? Men Jesus hadde jo sagt: ”I er rene, dog ikke alle. For han visste hvem som skulle forråde ham” (Joh.13,10). Men de skulle vente på ny kraft. Sikkert nok har deres nysgjerrighet vært enda større enn deres forbauselse. Hva kunne det være? Hva ville denne kraften utrette?
Jeg har dvelt så lenge ved dette punkt fordi jeg ønsker at leserne skal bli fylt av en lignende nysgjerrighet. Hvor mange av oss kan gi en klar definisjon av det som skjedde på pinsedag og hva det vel var for noe denne kraft som falt på de 120 på salen? Har aldri den tanken slått deg at dersom Gud ga deg samme kraft som dem, så ville du kunne utrette underfulle ting i Jesu navn? Hvilken sensasjon det ville bli! Hvor folk ville stimle sammen om vår prekestol!

Men disse Jesu første disipler ikke bare gjorde det som de hadde fått befaling og kraft til å utføre; de hadde kraft i overflod. De kunne fortelle om veldige og betydningsfulle erfaringer. De var Herrens egne disipler, kåret av ham selv, de hadde vært hans medarbeidere. Og det var et stort privilegium. Menn som ble vunnet ved Moodys arbeid og som fikk arbeide sammen med ham, forteller alltid om sine forunderlige opplevelser med denne Guds mann. Hvorledes måtte det da ikke være å høre til den flokk som Herren personlig hadde kalt, å være sammen med ham, høre hans mektige ord som ”aldri noe menneske hadde talt” tidligere. Hva må det ikke ha vært å få være øyenvitne til hans store gjerninger? Å ha sett hans liv og ferd – sett Faderen åpenbart i ham, selv om de ikke fullt ut forstod dette. Hva kunne ikke disse menn fortelle? Og hvilken kraft måtte de ikke være i besittelse av! Herren hadde selv mint dem om den store forrett de hadde.

Han sa til dem: ”Salige er de øyne som ser det I ser; for jeg sier eder: mange profeter og konger har villet se det I ser, og har ikke fått se det, og høre det I hører, og ikke fått høre det” (Luk.10,23-24). Og det var før hans død og oppstandelse.

Og til alt dette kommer så deres egne åndelige erfaringer, deres tvil, deres diskusjoner, misforståelsene, fornektelsen og svikefullheten mot deres herre; det tilsynelatende nederlag deres tro led innenfor korsets gru og deres Mesters død.

Så fulgte opplevelsen ved den tomme grav og den oppstandne Frelsers åpenbarelse for dem. Hvilket veldig omslag i følelser og stemninger! Hvilken fryd da de forstod at han tilga dem helt og fullt alt sammen! Hvor fort de gikk, de førti dagene da han kom til dem og talte med dem om det som hører Guds rike til! Lærerike og inspirerende dager! Og endelig himmelfarten og englenes budskap: ”Han skal komme igjen – -”

Hvis vi hadde opplevd slike forunderlige ting etter å ha fått makt over onde ånder, sykdom og død, så tviler jeg på at vi selv i våre villeste drømmer kunne tenke oss å få en større kraft enn dette. Men der var en større kraft. Der var ”større ting enn dette”!

Og løftet lød i deres ører: ”I skal få kraft – – Vent på det som Faderen har lovet. – – Bli i byen inntil I blir ikledd kraft fra det høye”! Det er bare rart at de kunne tie stille. Vi ville sikkert utbasunert høyt og lavt de vidunderligste ting vi hadde sett og hørt, og det herlige vi ventet. Og tross alt dette trengte de kraft.
Så holdt de da sammen med hjerter som var fylt av glede og lovprisning. ”Alle disse holdt samdrektig ved i bønnen, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og hans brødre – -” (Ap.gj.1,14).

De ventet i stor spenning på ”kraften fra det høye”. En kraft så veldig at selv deres fiender erklærte: ”Disse oppvigler hele verden” (Ap.gj.17,6).

Og kan det så ikke hende at også vi har hatt mange forunderlige opplevelser og erfaringer, at vi i en viss grad har fått kraft så vårt arbeid delvis har lyktes; men likevel ikke har mottatt den fylde av kraft fra det høye? Det kan endog hende vi har søkt – og søkt forgjeves – Åndens fylde.

Jeg kjenner enkelte som venter og venter på den anledning til å komme seg av sted til et ensomt sted, på fjellet eller ute i skogen. Jeg vil gjerne minne om Jesu ord til disiplene: ”I skal bli i Jerusalem inntil I blir ikledd kraft fra det høye.” Vi ville nok helst ha anbefalt noen stille dager i Galileas fjell, langt fra travelheten og festlighetene i byen. Og hvor takknemlige må vi ikke likevel være for disse ord: ”i Jerusalem”. Det var det siste sted vi ville tenkt oss. Der, midt i larmen og festen, i en by som var overfylt av tilreisende! Der skulle en altså kunne erfare Guds rikeste velsignelser! Det var hva Jesus lovet sine disipler, og han holdt sitt løfte.
Der, midt i larmen og festen, i en by som var overfylt av tilreisende! Der skulle en altså kunne erfare Guds rikeste velsignelser! Det var hva Jesus lovet sine disipler, og han holdt sitt løfte.

Jerusalem, hvor fremmede tungemål surret i luften, med overfylte gater og markedstelter. Jerusalem hvor en noen få uker i forveien hadde korsfestet deres Frelser. Jerusalem hvor de enda kjente hatet strømme mot seg fra fariseerne og byens ledere.

Jerusalem! Hvilken by overgår den i ondskap? Har noen annen by hatt slike privilegier og trampet dem under fot? Herren selv gråt over den. ”Jerusalem! Jerusalem! Du som slår i hjel profetene og stener dem som er sendt til deg! Hvor ofte jeg ville samle dine barn, likesom en høne samler sine kyllinger under sine vinger! Men I ville ikke” – – (Luk. 13,14-35).

Hvor ofte! Og nå kommer han igjen og pånøder den en velsignelse, denne by som hadde steinet hans forløpere og korsfestet ham, herlighetens Herre! ”Smak og se at Herren er god.” Noen få rettferdige i en by kan bli til stor velsignelse.

Vi kan ikke unngå å se denne sannhet: Gud kan velsigne oss hvor som helst. Mange av de som leser dette, lengter etter å komme til Keswick, Swanwik, Hayes, eller et annet sted hvor det pleier å være store møter. Hvis de bare kunne komme dit! Da ville de sikkert også kunne oppleve en pinse i sitt kristenliv! Jeg har til og med hørt en begeistret deltager i Keswick-møtene si at slike velsignelser fikk en ingen andre steder. Det er galt, aldeles galt! Kraften fra det høye kan falle på hvem som helst, hvor som helst, og når som helst. Uavhengig av sted eller forhold. Og den vil komme, den må komme over enhver som oppfyller betingelsene. For noen år siden spurte jeg en mann: ”Har De vært i Keswick?” ”Nei”, sa han, ”jeg hadde Keswick i hagen min en kveld for noen tid siden da jeg satt og leste Seirende liv”.

Hvilken trøst det er for meg å vite at Gud kan velsigne meg nå, nettopp her hvor jeg er. Jesus sa ikke: ”Bli i nærheten av Jerusalem”. Han sa: ”Bli i byen.” De kunne jo ha tenkt at det var best å søke opp i et stille fredfullt sted utenfor byen, på skråningen av Oljeberget, i Getsemane, eller kanskje helst i det stille lille Betania. Nei, befalingen lød: ”Bli i byen.” Så hvor du enn bor, kjære leser, så kan du motta kraften fra det høye der.

Det var imidlertid en annen grunn for at de skulle bli i byen. Kraften fra det høye skulle ikke bare være for å gjøre disiplene til sterke, åndsfylte kristne. Den skulle komme som en velsignelse for byens tusener av innbyggere og fremmede. Herrens befaling gikk ut på at ”omvendelse og syndenes forlatelse skulle forkynnes for alle folkeslag fra Jerusalem av” (Luk. 24,47).

Hadde disse 120 vært oppe i fjellene i Galilea eller ved Tiberiassjøens bredder, så ville de vært uten kontakt med den lidende folkemasse nå da den hellige ild brant i dem. Kanskje ville de blitt fristet til å bli der i den tro at velsignelsen var særskilt knyttet til ensomme steder. Kanskje Simon Peter enda en gang ville ha ropt: ”Det er godt at vi er her; la oss gjøre tre boliger”. Kanskje han ville ha sagt: ”La oss gjøre et tabernakel og være her og fryde oss i denne herlige gave.” Er det ikke nettopp slik mange mennesker, ja, endog menigheter handler? Vi må huske at kraften bare tilflyter oss for å flyte gjennom oss til andre. Den må velle fram fra vårt innerste vesen hvis vi skal motta mer og mer av den. Den Hellige Ånd blir aldri gitt bare for at vi skal være lykkelige.

Jo, byen var nok den rette plass. Og de ventet. Men hvor mange var det som ventet? Det var i det minste fem hundre brødre som hadde sett Jesus etter oppstandelsen; men på salen i Jerusalem finner vi bare ett hundre og tjue, kvinnene medregnet. Som en ser var det bare en av hver fire som ventet. Er det tenkelig at de andre ikke visste om løftet? En kan neppe anta at de verdsatte kraften fra det høye så lite at det var årsaken til at de ikke var til stede. Kanskje hadde de det så travelt med å kunngjøre oppstandelsesunderet at de ikke la seg dette løftet på minnet. Vi vet ikke noe om hvorfor de ikke var der da kraften kom. Men det vet vi at Gud ikke har noen utvalgte; løftet ble gitt til alle uten forskjell. Og hans ord om å bie i Jerusalem til de ble ikledd kraft fra det høye, gjelder sikkert enhver som oppriktig ønsker å tjene ham.

Det er så mange av oss som synes å drive på i vår gjerning for Gud uten den nødvendige kraft. Noen synes ikke engang å vite om løftet. Andre synes å tro at Gud fyller en og annen, her og der med den Hellige Ånds kraft, mens han, av grunner som bare han selv kjenner, går forbi den store masse av troende. Men det er ikke så. Faderens løfte er til meg og deg og alle som tror.

Hør hva Peter sier: Og hvis noensinne noen mann har talt, drevet av den Hellige Ånds glød, så gjorde Peter det hin dag. Hva sier denne åndsfylte mann? ”Omvend eder, og enhver av eder la seg døpe på Jesu Kristi navn, til syndenes forlatelse, så skal I få den Hellige Ånds gave. For løftet hører eder til og eders barn og alle dem som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller til” (Ap.gj. 2,38-39).

Troende brødre og søstre – – vi var engang langt borte, men er blitt kalt. Ære være Gud! Og løftet er til oss. ”Men nå i Kristus er I som var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod” (Ef. 2,13). Løftet er til oss. Kraften er for oss. Har vi mottatt den? Hvis ikke, hvorfor ikke gjøre det nå? Må den Hellige Ånd hjelpe meg og lede mine tanker og min penn så jeg kan få fremstille denne sak så klart at den enfoldigste og mest ulærde blant oss kan forstå det. Gud vil at jeg skal ha kraft, at enhver kristen skal ha kraft.

La oss ikke misunne andre deres gaver og evner. En usedvanlig intelligens frister ofte til hovmod og tvil. Synes ikke den Hellige Ånd oftest å skinne klarest der hvor det ikke er slik rikdom på gaver og evner? Kanskje det er for at ”den rike kraft skal være av Gud og ikke av oss” (2.Kor.4,7). Skatten i leirkar blir virkelig en skatt! Hadde hine på pinsedag vært lærde menn, ville ingen bli forundret over at de talte fremmede tungemål. Det som forbauset de lærde og styrende mest, var ikke Peters og Johannes` frimodighet, men at de var ulærde og lege menn.

De undret seg over at en slik kraft tedde seg virksom i slike menn og ”kjente dem igjen at de hadde vært med Jesus” (Ap.gj.4,13). Det var bare dette – Jesus – som kunne forklare en slik kraft. De så det ikke som den Hellige Ånds verk, men som Jesu verk. Er vi ulærde og lege? Løftet er også til oss, og Kristus vil bare bli enda mer æret dersom hans kraft blir åpenbart gjennom oss. La oss ikke kaste skylden på våre omgivelser, vår stilling eller vår mangelfullhet om vi mangler kraft. ”Vent til I blir ikledd kraften fra det høye – -” ”Bli – i byen”.

Enda et ord før vi går over til å påvise at verken våre tidligere nederlag eller andre feiltrinn kan hindre oss i å få kraft.

Byen Jerusalem. Hvilket rykte hadde den ikke! Slo i hjel profetene, steinet dem som Gud sendte til den. Og dog brøt nettopp der ut en veldig vekkelse fordi en del fattige disipler ventet og ba. Ingen by er for ond eller for hardtrampet til at der kan bli vekkelse så sant bare disiplene som er der blir ikledd kraft fra det høye. Uten den kan selv ikke den mest eksemplariske by bli velsignet.

BLI I BYEN
Så ventet disiplene der inne i Jerusalem, midt i all travelheten og larmen. Det var vel det siste sted en skulle kunne tenke seg å ty til for å ha en stille stund og be om Åndens kraft.

Men har du noensinne forsøkt å danne deg et bilde av disippelflokken under denne ventetid? Deres Herre hadde forlatt dem, de hadde sett ham fare opp til himmelen, og englenes ord gjenlød enda i deres ører. De hadde mistet sin Mester, men ingen sorgens tåre fordunklet deres blikk, og ingen av dem kledde seg i sørgeklær. Deres ansikter bar ikke preg av tvil og mørke tanker. Nei, de strålte av forventningens glede, og gikk hver dag til templet og priste Gud.

Det fortelles oss i Ap. gj. 1, 14, at de alle sammen holdt samdrektig ved i bønnen. Herren hadde lovet dem kraft fra det høye, og det var nok hovedemnet for deres bønner; men de ba sikkert også for de tusener som var kommet til byen til høytiden.

Hvilket forunderlig bønnemøte det må ha vært! Det varte i ti dager, med pauser for spising og søvn, og kanskje også for å delta i gudstjenesten i templet. En eller annen har sagt at disse ti dagene innledet en ny æra i menneskehetens forbindelse med himmelen. Men vi må dog huske at de enda ikke kunne “be i Ånden” slik som senere, og som du og jeg kan.

Men det hadde sikkert aldri før forekommet en så samdrektig og vedholdende bønn som den som fant sted oppe på den øvre sal. Kristus hadde lovet at kraften skulle komme “ikke mange dager heretter”, og da var de sikre på at den nok kom. I ventetiden ble de ved med å påkalle Faderen og Sønnen. Himmel og jord var full av Guds herlighet allerede før dette; men himmelen hadde likevel fått en ny tiltrekning for disiplene. Deres Herre var jo der og gikk i forbønn for dem.

Før himmelfarten hadde himmelen liksom vært den store uendelighet; men nå hadde uendeligheten fått sentrum. All dens herlighet sentraliserer seg nå om Jesus Kristus. Og disiplenes bønner var sikkert rettet mot ham som “hadde satt seg ved Guds høyre side i herligheten”. “Han skal være stor”, sa engelen som ham, og i sin storhet og herlighet er det at han trer fram i forbønn for oss.
Martha hadde en gang sagt til Herren: “ – – også nå vet jeg at alt hva du ber Gud om, det vil han gi deg” (Joh.11,12). Og Jesus hadde selv sagt: “Jeg vil be Faderen og han skal gi dere en annen talsmann, for at han kan være hos dere evindelig” (Joh.14,16). Vi forstår at disiplene ba med trygg forvissning. Kristus selv gikk jo i forbønn, og Faderen hadde allerede lovet Åndens kraft; for Jesus taler om gaven som “det som Faderen har lovet”.

Forsøk å la tankene dvele her i salen, så vil du straks merke at under all bønnen ligger nettopp dette Jesu løfte: “Vent – – til I blir ikledd kraft fra det høye.” “I skal få kraft, idet den Hellige Ånd kommer over eder – – Johannes døpte vel med vann, men I skal døpes med den Hellige Ånd ikke mange dager heretter.”

Noen av dem husket sikkert også Johannes` profetiske ord: “Han skal døpe eder med den Hellige Ånd og ild” (Luk.3,16). Hva kunne det bety?
Beretningen om Moses og den brennende tornebusk; om nådestolens herlighet; Esekiels og Esaias` profetier; den gloende sten fra alteret som berørte Esaias` lepper, alt begynte å få ny betydning for dem. Men det meste av tiden gikk med til bønn. Og hvilket bønnemøte! Hjertene var fylt av håp, ja visshet.

De ba og ba. De ventet og ventet. Trodde de muligens at kraften ville falle allerede samme kveld? Det er underlig å merke seg at ingen av dem synes å ha uttrykt noe ønske om at Mesteren skulle komme tilbake til dem. De trodde hans ord: “Det er til gagn for eder at jeg går bort. For går jeg ikke bort, da kommer talsmannen ikke til eder” (Joh.16,7). Og dog må de ha undret seg over hvorledes talsmannen skulle kunne bli for dem hva Mesteren hadde vært. Men han hadde virkelig sagt at det var bedre for dem at den Hellige Ånd kom enn at han ble hos dem. Og det var sant for dem, og det er sant også for oss.

Vi tenker ofte at det ville vært vidunderlig å være sammen med Jesus slik som disiplene fikk. Men, tro meg, vi kan lære å kjenne Jesus langt bedre enn dem som gikk omkring i Galilea og Judea sammen med ham.

Hvor intens deres lengsel og forventning må ha vært som de lå der i bønn om at Guds kraft måtte bli åpenbart over dem som han hadde lovet, deres Mester, som nå satt ved Faderens side i herlighet og makt.

Mon tro om de ba hele torsdag natt? Det var vel vanskelig å sove, så spente som de var. Fredag kom – den dagen som Herren ble korsfestet på. Skulle kraften falle i dag? Der blir søndag. I dag vil sikkert Ånden komme. Det var jo på en søndag Jesus sto opp fra de døde. Dagene gikk. Men for hver dag som gikk kom løftets oppfyllelse nærmere. “Ikke mange dager heretter.”
Disse ord har sikkert sprunget fram i tankene deres mange ganger. Men de ventet. Det falt ikke Thomas inn å gå sin vei full av tvil; eller Peter å utbryte: “Jeg går til mine fiskegarn.” De undret seg nok over at det dro så ut, og de lengtet så etter å kunne gå ut med det glade budskap. Hvor menneskene behøvde dette budskap! Massene døde i sine synder uten å vite at Kristus var død for dem! Og likevel hadde Jesus befalt disiplene å holde seg i ro – – å vente til kraften fra det høye kom.

“Ikke mange dager heretter.” Og så er det allerede gått ni dager uten at kraften er kommet. Hvem har skylden?

De ønsket kraft, og de har bedt inntrengende om den, og bedt i tro. De har prist Gud med hjerter som var fulle av takknemlighet og glede. Men enda var ikke kraften kommet. Ville ikke vi, om vi hadde vært der, ha vært fristet til å kaste skylden på en eller annen?

Så sant ikke Satan overså sin anledning, må disse menn og kvinner ha vært sterkt fristet til å antyde at hindringen for velsignelsens komme måtte ligge i en eller annens hjerte. Det var flere til stede der som vi i dag ville hatt betenkeligheter ved å betro noen stor makt.

Hvor lett ville det ikke ha vært å finne feil og kritisere hverandre! Som de så seg rundt kunne de ha tenkt – og kanskje sagt: “Det er ikke å undres på at kraften ikke kommer når Thomas er her. Vi vet jo alle hvor han var svær til å tvile. Han ville jo ikke engang tro det da vi fortalte ham at Mesteren var oppstanden. Han sitter uten tvil her med vantro hjerte. Og mangelen på tro er mer enn nok til å hindre Gud i å gjøre noen veldig gjerning iblant oss.
Og Simon Peter? Er han helt uten skyld? Det er jo ikke så lenge siden han fornektet vår Herre under eder og forbannelser! Herren kan neppe betro ham å bære hans vitnesbyrd fram – med de samme lepper! Han må da sannelig settes på prøve et år eller to før en helt kan stole på ham!

Og så Sebedeus-sønnene da! De hadde faktisk den frekkhet å be om de to fornemste plassene i Jesu rike. Det er umulig at Gud kan skjenke slike egoister kraft. De kom bare til å bruke den til å forherlige seg selv! Og vi husker vel hvorledes de engang ville kalle ned ild fra himmelen for å fortære noen som sto dem imot (Luk.9,54). Slike karer kan en sannelig ikke betro en slik kraft!

Og hvem ville bebreidet kvinnene om de hadde begynt å mistenke mennene for å stå i veien for Guds velsignelse. Hadde de ikke alle sviktet ham og flydd da Mesteren ble grepet? Sviktet ham da han mest behøvde dem! Mennene på sin side kunne også ha tenkt at det var kvinnene som hadde skylden. Der var jo Maria Magdalena, som en gang var besatt av sju onde ånder (Luk.8,2). Hvorledes kunne en vente Guds velsignelse over en sådan? Hvorledes kunne den Hellige Ånd med hele sin fylde bo i et hjerte som for kort tid siden var et tilholdssted for onde ånder? Jo, det ville ikke være vanskelig å finne noen å legge skylden på.

Disse fromme kvinner der oppe på salen var en hjelp, ikke en hindring. Også de ble alle sammen fylt av den Hellige Ånd. Denne veldige og enestående velsignelsen, kraften fra det høye, falt på samtlige som var samlet, uten hensyn til deres tidligere feiltrinn og daværende uverdighet. Maria Magdalena ble velsignet like meget som Maria, Jesu mor!

Disse fromme kvinner der oppe på salen var en hjelp, ikke en hindring. Også de ble alle sammen fylt av den Hellige Ånd. Denne veldige og enestående velsignelsen, kraften fra det høye, falt på samtlige som var samlet, uten hensyn til deres tidligere feiltrinn og daværende uverdighet. Maria Magdalena ble velsignet like meget som Maria, Jesu mor!

Tilgi om jeg understreker dette punkt! Vi er alle så tilbøyelige til å legge skylden for vår mangel på åndelig kraft over på andre. La oss imidlertid ikke ta feil her. Vår Frelser unnskyldte aldri synden eller så gjennom fingrene med den. Synd er alltid en forbannelse. Den er aldri en forkledd velsignelse, og bringer ikke noen ytterligere velsignelse med seg når vi bekjenner den. Vi må i så måte heller si at vi stiger trinn for trinn høyere opp mot nye velsignelser etter som det gamle menneske dødes. Men vi kommer aldri høyere opp fordi vi har syndet. Synden er ikke et ”fall oppover”.

Vår Herre pekte på at den på en måte vil elske mest som har fått mest tilgitt (Luk.7,43). Men det er aldeles galt derav å slutte at de syndere hvis synder har vært størst har noe fortrinn fremfor andre.

Der er en alminnelig tendens til å tro at det er lettere for Gud å gjøre en hellig og dyp åndelig person av en som riktig har vært en villbasse og et dypt fallent individ, enn av en som har vært moralsk og respektabel all sin dag. Det er ikke så. Det er aldri en fordel å ha syndet. Men – dersom vår anger og erkjennelse er sann og dyp, holder Gud ikke tilbake sine velsignelser fordi vi har syndet så grovt. Apostelen Johannes som engang hadde bedt om at ild fra himmelen måtte falle på samaritanene, fikk den nåde å være redskapet som nedba Helligåndens ild over dem! (Ap.gj.7,14).

Der er store syndere som blir store Åndens menn – som tilfellet var med den engang så vellystige Augustin. Som oftest er dog flekkene av tidligere års synder til hinder for en utpreget hellighet – skjønt det behøver ikke å være så.
Vi ønsker alle å motta kraften fra det høye. Vi trenger den. Vi lenges inderlig etter den. Vi ber inntrengende om den, og vi undres hvorfor den ikke kommer over oss, over vår menighet, vårt arbeide, vår by.

Ser vi omkring oss etter hindringene, eller ser vi innad? Hvor ofte predikanten legger skylden på menighetens verdslighet. Hvor ofte menigheten skylder på predikanten! Den enkelte legger skylden for sin personlige kraftesløshet på de andre i menigheten. Hvis bare de var alvorlige nok, hvis bare de søkte inderlig nok etter en fylde av den Hellige Ånd! Hvor ganske annerledes det ville bli! Hvor lett alt ville bli!

Vi har allerede sett at omgivelsene ikke kan hindre Gud i å velsigne oss. Pinsen kom til disse søkende sjeler, ikke i en stille avsides krok, men i den urolige, travle by hvor menneskemassene feiret en såkalt ”religiøs høytid”, hvor ondskap og hat sydet i folkehavet.

Og vi vil slå fast at hvert menneske kan søke kraft fra det høye uansett hvorledes hans venners åndelige tilstand er. For den Hellige Ånd er blitt utgytt, og bor allerede i hver troendes hjerte.

Ingen, uten deg selv, kan frarøve deg fylden av Guds velsignelse. Ingen går glipp av noen åndelig gave fordi andre er feilende.
Predikantens ”uverdighet” kan ikke hindre deg i å motta Guds gave, og der er intet til hinder for at predikanten kan oppleve Guds velsignelse selv om menigheten er uverdig.

Fenton Hall, den gudhengivne og nidkjære misjonær i Amazonas-deltaet, skrev engang i sin dagbok: ”Sannsynligvis er det bare en mann ombord på skipet her som kan hindre Guds verk, og det er jeg.”

Og bare en eneste mann kan hindre deg fra å bli en åndsfylt kristen, og det er du selv. Om det er kaldt og lite åndelig i din menighet så kan det ikke hindre deg. Bare du selv kan hindre Gud i å velsigne deg. Augustin brukte å be: ”Å, Gud, frels meg fra min verste fiende, meg selv!” Og den bønnen trenger vi alle å be.

Husk at Arons stav skjøt knopper og blomstret og bar frukt, skjønt den var buntet sammen med en hel del tørre staver (4.Mos.17,6).

Hvilken vidunderlig åpenbarelse av Guds tålmodighet og kjærlighet er ikke pinsedagen! Hvilken trøst for syndige og uverdige mennesker! Så er da ingen utelukket fra å motta Guds velsignelser fordi deres liv hittil har vært mangelfullt. Disse som ventet der oppe på salen på å motta kraften fra det høye, kunne fryde seg over at Herren ikke bare kjente alle de synder og feiltrinn som deres venner kunne peke på, men også alle de som bare de selv kjente til. Han – Mesteren – visste alt, og tross alt hadde deres velsignede Herre lovet at de skulle bli ikledd kraft. Han hadde gitt løftet, tross deres uverdighet. Og han vil sikkert også holde det.

En skulle nesten tro at de fant trøst i selv de irettesettelser han hadde gitt dem tidligere. Han hadde jo sagt til Jakob og Johannes: ”I vet ikke av hva ånd I er” (Luk.9,55). Han hadde sagt til Simon Peter: ”Vik bak meg, Satan!”. Og til sin egen mor: ”Kvinne, hva har jeg med deg å gjøre.” Han hadde sagt til Thomas: ”Vær ikke vantro, men troende”. Og denne samme Jesus var det som hadde lovet dem kraft fra det høye.

Men kan hende noen av leserne vil si: ”Ja, dette er nok riktig, men det hjelper ikke meg. Jeg er langt uverdigere enn alle disse disipler. Jeg kan ikke sammenligne meg med en eneste av de hundre og tjue.” Slike fryktsomme og nølende personer vil jeg be lese om igjen ordene til døperen Johannes (Luk.1,15ff). Han som var fylt av den Hellige Ånd fra mors liv, sa til Jesu bitreste fiender, fariseerne og saduseerne: ”Han skal døpe eder med den Hellige Ånd og ild” (Matt.3,11). Og disse ord følger like etter at han hadde omtalt dem med et så flengende uttrykk som: Ormeyngel.

Å, mine venner, når Gud kunne omskape slike menneskers hjerter som disse fariseere, som med all sin utvortes moral, selvfornektelse og iver var egenrettferdige og blottet for erkjennelse av synd og behov; og saddukeerne som ikke alene nektet at det var en oppstandelse, men betvilte at det overhodet fantes engler og andre ånder, – når Gud kunne skape om slike hjerter og fylle dem med sin Hellige Ånd, da er det sikkert håp for oss alle.
Evigheten vil ikke strekke til for å lodde dybdene av Guds overvettes nåde og godhet.

Gud er ikke alene mektig, men villig til å løfte et menneske fra syndens dypeste avgrunn til det helliggjorte livs største høyder.
For noen år siden døde der i Amerika en mann som hadde et rulleblad så svart at han kom i klasse med Amerikas verste forbrytere. Etter flere år i ryggesløshet og forbrytelser, etter gjentagne ganger å være utvist av marinen og forvist fra sin fødeby, hendte det at en svirebror gjorde narr av ham og påsto at han var redd for å gå på et religiøst møte. For å vise hva kar han var gikk han en dag på et møte, og der møtte Gud ham. Han ble overbevist om synd og kastet seg ned ved korsets fot og ropte om tilgivelse og frelse. Denne mann ble i løpet av kort tid en av Amerikas helligste og mest åndelige menn. Han – pastor William Jacoby – var i flere år dr. Torreys medhjelper i Chicago. Og Torrey, som hadde reist over hele verden og hadde forbindelse med ledende kristne menn i alle verdensdeler, sa om ham at Jacoby uten unntagelse var den helligste og mest elskede mann han hadde kjent.
Tenk på det! La dette under gripe deg! Må det inspirere oss alle til å oppfylle betingelsene og gjøre krav på kraften fra det høye, hvis vi ikke allerede har gjort det.

Jeg fortalte en gang om pastor Jacoby i en kirke en formiddag, og stedets prest sto da straks opp og sa: ”For noen år siden besøkte pastor Jacoby oss her i denne kirken. Han var her i tre uker og bodde hos meg. Og i den tiden var mitt hjem som en himmel på jord.”

Gud kan gjøre akkurat det samme for deg og meg. Er det ikke merkelig at det i det hele tatt finnes kristne som vedblir å være kraftesløse og unyttige? Er det ikke meningsløst at vi gir oss til å gå der så vaklende og snublende, så ufruktbare? Vi vet alle litt om vår egen uverdighet; – men Jesus vet alt.
Takk Gud, hans nåde er oss nok.

Peters ord lyder ennå i våre ører: ”Løftet hører eder til og eders barn og alle dem som er langt borte” (Ap.gj.2,39).
Er det fordi vi er langt borte at vi klager og nøler? Det sier oss jo nettopp at løftet er til oss! Det er til alle – – til alle som villig til å oppfylle betingelsene.
Vi behøver ikke frykte. Jesus kjenner hvert eneste nederlag i fortiden, hver eneste synd i vår ufrelste tilstand. Ja, også hver eneste synd vi har begått siden vi ble Guds barn er naken og bar for hans øyne. Men, mine kjære, vi er blitt kalt, vi har adlydt kallet, og løftet er til oss.

Dersom vi ikke har mottatt kraften fra det høye, er det ikke fordi vi er blitt uskikket til å motta den; men utelukkende fordi vi ikke er villige til å la Jesus sette oss i stand så han kan bruke oss.

Ingen tidligere synd, det være seg hva det være vil, behøver å hindre oss i å motta hans velsignelse. Der er ikke en av oss som er for langt borte, for dypt nede, eller for syndig til å tre inn i rekken av åndsfylte kristne, bare vi er villige til å la Mesteren handle med oss som han synes er best. Og er det ikke verd det?

Dersom vi søker denne velsignelse av hele vårt hjerte, så skal vi uten tvil finne den. Og den kan fåes i dag – – nå!

HVA ER DENNE KRAFT FRA DET HØYE (del 1)
Hva er denne kraft fra det høye? Hva er dette som kan gjøre en svak kristen til en åndelig kraft?

Hva var det egentlig disiplene ventet å motta der oppe på salen? Og hva var det de fikk? ”I skal døpes med den Hellige Ånd ikke mange dager heretter.” ”I skal få kraft idet den Hellige Ånd kommer over eder” (Ap.gj.1,5-8).

Men nå har jo hvert eneste Guds barn den Hellige Ånd. For ”har noen ikke Kristi Ånd, da hører han ikke ham til” (Rom.8,9). Imidlertid er det ikke alle som har kraft. Hva var det da som disse hundre og tjue mottok på pinsedag?

Den Hellige Ånd er den tredje person i guddommen. Han er Gud. Vi kan egentlig ikke motta mer eller mindre av Gud. ”Kraften” kommer derfor ikke av at vi mottar mer av den Hellige Ånd; men av at den Hellige Ånd får mer av oss. Å bli fylt av Ånden er å overlate alt hva der er i oss til den Hellige Ånd; at vi får ubegrenset del i ”det uforgjengelige livs kraft”. Å bli ”helliget” betyr egentlig å ”fylle sin hånd” (2.Mos.28,41). Når vi blir helliget Herren, ”fyller vi vår hånd” med Gud! Det vil si helt og fullt. Intet av oss selv, bare Jesus! Når våre hender er ”fylte av Gud”, da er vi fylte av den Hellige Ånd og kraft.

”Der er mange mennesker som tror at de trenger en ”ny velsignelse””, sier dr. Stuart Holden, ”mens det de i virkeligheten trenger er å forstå den første velsignelse, og lære å kjenne den – og ta i bruk – det som allerede er deres i Kristus Jesus.”

”Min nåde er deg nok”, sa Herren til apostelen Paulus. ”Ja – Herren er nok, og dog ikke nok når vi ikke tar imot ham så han blir vårt alt”, sier Tersteegen.
En åndsfylt kristen er ikke en som har mer av den Hellige Ånd enn andre, men en som lar Ånden ha absolutt kontroll over vilje, følelser og ønsker. Mange troende lar den Hellige Ånd bo i sitt hjerte mer som en æret fange enn som den suveréne herre og konge!

Den Hellige Ånd kommer ikke til meg som en ”kraft” som jeg skal bruke; men som en kraft som ønsker å bruke meg. Vi ber om, vi lengter etter og vi venter at Gud skal gi oss noe mer. Men Gud venter på at vi først skal gi ham alt hva vi er og har, så han kan bruke det.

”Meg er gitt all makt”, sa Jesus. Ordet som brukes her betyr ”autoritet”, men han har ”makt” også. Kristus har makt, han har kraft, og han ønsker å åpenbare sin makt gjennom deg og meg.

Den endelige avgjørelse ligger i min hånd – i min vilje. Om jeg vil begrense den Hellige Ånds virke eller om jeg vil la ham få utrette det han vil. Er det ikke da i høyeste grad påkrevd at vi blir klar over hva denne kraft fra det høye er, og hvorledes den åpenbarer seg?

Er det ikke tusen på tusen av kristne som går der og er dypt misfornøyd med seg selv og sin åndelige stilling? De ber og ber om en dåp i den Hellige Ånd – somme tider i årevis – i tretti, førti, ja femti år, og enda forteller de at de ikke fått noen slik velsignelse. Disse mennesker gjør ofte meget arbeid og meget godt; men vokser ikke i all god gjerning ved kunnskapen om Gud (Kol.1,10).
Hva er det de venter på? La oss i tankene gå tilbake til salen i Jerusalem. Det må ha vært meget tidlig på morgenen at disiplene kom sammen til bønn, for ved nitiden om formiddagen var de ute på gatene og vitnet for sin Mester. Og alle de som de kom i kontakt med, kjente at de var fulle av kraft.

De var der på salen i bønn. Samdrektig bønn – uten uoverensstemmelser i hjertene, uten tvil i sinnet, alle enige om å be om og vente på kraften fra det høye.

Og plutselig kom den. ”Og med ett kom der en lyd fra himmelen som av et framfarende, veldig vær, og fylte hele huset hvor de satt. Og det viste seg for dem tunger, liksom av ild, som skilte seg og satte seg på enhver av dem. Da ble de alle fylt med den Hellige Ånd og de begynte å tale med andre tunger, alt etter som Ånden gav dem å tale” (Ap.gj.2,2-4). Kraften var kommet.

Var det Jesus som hadde åndet på dem igjen som han hadde gjort før da han sa: ”Motta den Hellige Ånd” (Joh.20,22). For denne vind var ikke noen alminnelig vind. Den kom verken fra syd eller nord, fra øst eller vest; den kom ovenfra. ”Du hører den suser” (Joh.3,8). Det synes som om også menneskemassen utenfor hadde hørt dens susen (v.6). Kanskje hele huset ristet? (Ap.gj.4,31).

Det var ikke mulig å tvile på at det var kraften som var kommet. Peter forklarte folket at ”Jesus – etter at han nå var opphøyd ved Guds høyre hånd, og av sin Far hadde fått den Hellige Ånd, som var lovet, så utgjøt han dette som I både ser og hører” (Ap.gj.2,33).

Hva var det de så? Hva var det de hørte? Hva var dette? En time tidligere hadde disse disipler vært uskikket til å vitne om Kristus, nå var de blitt skikket. Og ved deres vitnesbyrd bryter det ut en veldig vekkelse i denne fiendtlig innstilte folkemengde.

Hvilken forandring var det som var skjedd med disse hundre og tjue disipler? Her var noe som ikke bare var ”frimodighet”.

Apostlene og sikkert også de sytti hadde nok holdt mange kraftige prekener før denne dag; men den Hellige Ånd hadde ikke funnet det umaken verd å skrive ned en eneste av dem. Men nå, da de er blitt fylt med den Hellige Ånd, gir han oss hele Peters tale. De var omvendte menn og kvinner også før pinsedag. De var rene – på grunn av det ord Jesus hadde talt til dem (Joh.15,3).

Men de var likevel blitt helt andre mennesker etter at Ånden falt på dem. Vi kan også være disipler, omvendte mennesker, som arbeider og strever så godt vi kan, men likevel er uskikket til tjenesten. Ingen er skikket til tjeneste for Gud uten at han er fylt av den Hellige Ånd.

Men hvis vi går til Gud i bønn om denne uunnværlige gave, hva er det så vi skal vente? Er det et fremadstormende veldig vær, at huset ristes, tunger av ild, og fremmede tungemål? Ledsages kraften fra det høye alltid av disse ting? Er det disse ting som er kraften?

Dette er meget betydningsfulle spørsmål, for det er mange ærlige troende i våre dager som mener at en ikke kan være fylt av den Hellige Ånd uten å tale med fremmede tunger.

La oss først ha klart for oss at vinden, ildtungene og de fremmede tungemål var ting som ledsaget kraften for å kalle på oppmerksomheten. De var ikke selve kraften. Gud kunne unnvært hvilket som helst av dem, ja alle sammen. Og for det meste gjør han det slik i vår tid. Slik tegn kan ledsage Åndens åpenbarelse også nå, og de kan utebli. Dessuten er ikke ”tungemålsgaven” noe bevis på at en person er fylt av den Hellige Ånd. Og det faktum at en gudhengiven mann ikke taler i tunger, og aldri har gjort det, beviser ikke at han ikke er fylt av Guds Hellige Ånd.

Dette er et spørsmål som har ført til mye engstelse og mye uenighet. Vi vil ikke her ta opp de forskjellige meninger om saken, men nøye oss med å advare på det alvorligste mot misforståelser her. Det innebærer store farer.
– – – – –
Paulus selv svarer på spørsmålet når han skriver: ”Er vel alle apostler? Er vel alle profeter? Er vel alle lærere? Gjør vel alle kraftige gjerninger? Har vel alle nådegaver til å helbrede? Taler vel alle med tunger? Kan vel alle tyde dem?” (1.Kor.12,29-30). Nei, de gjør ikke. Ikke engang alle åndsfylte kristne taler i tunger! Men Satan forsøker å latterliggjøre Kristi sak, forsøker å bringe den i vanry og miskreditt, og forsøker å kaste tvil og tvedrakt inn blant Herrens disipler.

Vi har allerede sett at endog mirakler og kraftige gjerninger ikke er noe bevis på at en har Åndens kraft. Vår Herre sa på et ganske tidlig tidspunkt av sin gjerning her på jorden at mange skal komme på hin dag og si: ”Herre, Herre, har vi ikke talt profetisk ved ditt navn, og drevet ut onde ånder ved ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger ved ditt navn? (Matt.7,22-23). Det ord som er brukt på gresk for ”kraftige gjerninger” er akkurat det samme som er brukt om ”kraften” fra det høye. ”Og da”, sier Kristus, ”skal jeg vitne for dem; jeg har aldri kjent eder. Vik bort fra meg, I som gjorde urett”.

Disse personene var alvorlige, og så absolutt overbevist om at det var rett fatt med dem at de minner Jesus om deres gode gjerninger og påstår at de gjorde dem i hans navn. Men Herren kaller dem: ”I som gjorde urett”. De kraftige gjerninger de hadde gjort, var ikke den Hellige Ånds verk, men et verk av Satan selv!

Vi ser altså at selv i uverdige liv kan det forekomme gaver som ligner de gaver som Ånden gir. Dessuten er det ikke alltid at mirakler overbeviser verden om synd – – det er dette Ånden skal gjøre – – (Joh.16,8-9). De byer Herren bebreider for mangel på tro, for vantro, er nettopp de steder hvor han hadde gjort sine største undergjerninger (Matt.11,20).

Vi behøver ikke å lengte etter mirakuløse gaver. Vi behøver ikke begjære Moses` stav, Elias` kappe, Davids harpe, Salomos visdom, pinsedagens tunger av ild, eller gaven å tale med fremmede tunger. Johannes Døperen gjorde ikke et eneste mirakel enda han var full av den Hellige Ånd fra mors liv. Andre som gjorde mirakler, og påsto å gjøre dem i Jesu navn, er blitt åpenbaret som urettferdighetens tjenere (Matt.7,23). De hadde intet med den Hellige Ånds kraft å gjøre. Og hvis Satan kan gi menneskene makt til å gjøre undergjerninger – tilsynelatende i Jesu navn – så kan han også gi dem å tale i fremmede tunger. Det er den letteste sak av verden for den onde å tale i fremmede tungemål. Så om noen taler i fremmede tunger, så er det aldeles ikke noe bevis på at han er fylt av den Hellige Ånds kraft.
– – – –
La oss ikke glemme at endog så tidlig som på Paulus` tid var det nødvendig å komme med en advarsel mot misbruk og misforståelse av denne omstridte gave (1.Kor. kap.14). Og denne advarsel behøves i dag mer enn noensinne. Paulus sier: ”Men i en menighets-samling vil jeg heller tale fem ord med min forstand, for derved å lære andre, enn ti tusen ord med tunge (v. 19).
– – – –
Fyrsten over åndemaktene i himmelrommet er fremdeles den ”ånd som er virksom i vantroens barn” (Ef.2,2). Men enda mer fryder han seg når han kan føre Guds barn på avveier. For det er ikke Kristi fiender og motstandere som legger slik vekt på tungemålsgaven, det er dessverre ofte meget alvorlige og nidkjære Jesu etterfølgere.

Vi kan være sikker på:
1. at den Hellige Ånd alltid taler for å bli forstått. På pinsedagen hørte de forskjellige sitt eget tungemål. Det var behov for en slik gave da.

2. Tungene er et tegn, ikke for de troende, men for de vantro (1.Kor.14,22). De er ikke bevis på at en har mottatt kraften fra det høye; men et under som skal tiltrekke seg de likegyldiges og gudløses oppmerksomhet.

3. Når som helst du treffer en troende som er stolt av sine gaver og anser seg for å stå over sine trossøsken, så kan du være sikker på at den gaven i alle fall ikke er av den Hellige Ånd. Jo mer av den Hellige Ånds kraft en troende har, desto mer ydmyk og vennlig vil han bli, og desto større vil hans kjærlighet til andre bli. Du møter aldri en virkelig åndsfylt kristen som forlanger bevis av andre for at de er åndelige. Han vil heller akte de andre høyere enn seg selv. Ingen gave er god hvis den ikke blir brukt i kjærlighetens ånd (1.Kor. 13). Hvis tungemålsgaven bringer en mann til å tro om seg selv at han er rettferdig og forakte andre (Luk.18,9), så kan du være sikker på at hans gave ikke er fra Gud.

4. Hver eneste troende har fått en gave som han kan bruke til å tjene Gud. Og den minste av disse er tungemålsgaven (1.Kor.12,28). Med utdelingen av gavene gjør den Hellige Ånd som han vil. Der er ikke på noen måte rom for å velge selv, og heller ikke til å dømme andre som ikke har fått den spesielle gave som vi har fått. Ingen av gavene er et bevis på Guds spesielle velbehag, og heller ikke beviser det at en ikke har den eller hin gave at en ikke er ”kommet inn i den fulle velsignelse”. Åndens åpenbarelse gis enhver til det som er gagnlig (1.Kor.12,7).

5. En tungemålsgave som ikke fører til den troendes oppbyggelse og synderes frelse, men resulterer i åndelig hovmod og selvros, er ikke av den Hellige Ånd.

Advarer ikke Bibelen oss mot forførende ånder? ”Men Åndens sier med tydelige ord at i de kommende tider skal noen falle fra troen, idet de holder seg til forførende ånder og djevlers lærdommer” (1.Tim.4,1). Hvorvidt tungetalen i de enkelte tilfeller er av Gud eller av onde ånder kan en lett finne ut. ”I elskede”, sier Johannes, ”tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud. For mange falske profeter er gått ut i verden. På dette skal I kjenne Guds Ånd: hver ånd som bekjenner Jesus Kristus å være kommet i kjød, er av Gud. Og hver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud – – ” (1.Joh.4,1-3).

Faren for å bli drevet av onde ånder er en virkelighet. I det samme kapittel hvor Paulus taler om tungemålsgave, gir han oss et middel til å prøve åndene. ”Derfor kunngjør jeg eder at ingen som taler i Guds Ånd sier: forbannet er Jesus! Og ingen kan si: Jesus er Herre! Uten i den Hellige Ånd (1.Kor.12,3).
La det være ganske klart at det ikke er forfatterens mening å kritisere eller dømme de oppriktige troende som tillegger tungemålsgaven slik betydning. Det som er hensikten her er å bevise at tungene ikke er et uunnværlig tegn eller et absolutt bevis på at en har mottatt kraften fra det høye. Heller ikke beviser evnen til å tale i tunger at en person er inspirert av den Hellige Ånd.
Kraften fra det høye er ikke begrenset til tungetale, ildtunger, mirakler eller rystelser. Alt dette var av forbigående art. Og de permanente tegn som skal ledsage Åndens åpenbarelse er av langt større viktighet.

Den troende som er fylt av Guds kraft, får en varig åndskraft som viser seg mer i livet enn i talen. Veltalenhet, overtalelsesevne, logikk, lærdom, ”tunger” – alt er til ingen nytte uten kraft fra det høye. Har en kraften fra Gud, kan en til nød unnvære alt det andre. Paulus sier: ” – – – og min tale og min forkynnelse av ikke med visdoms overtalende ord, men med ånds og krafts bevis” (1.Kor.2,4).

Det mest forunderlige i dag er at den aldri blir gitt der hvor den skulle synes å være mest påkrevd. Hundrevis av misjonærer kaster bort år med å lære fremmede språk. Det er ikke sjeldent at dyktige og gudhengivne menn og kvinner må vende hjem igjen fra misjonsfeltet fordi de ikke behersker språket der. En tungemålsgave her ville være av uvurderlig nytte. Men, skjønt vi tror at Ånden hjelper dem i arbeidet, så har vi ikke i noe tilfelle hørt om at en misjonær har fått en overnaturlig gave til å tale et fremmed språk, selv ikke hvor det dreier seg om folk som har hatt ”tungemålsgaven” ellers. Det har til og med hendt at enkelte har reist ut til misjonsmarken fordi de i et ekstatisk øyeblikk har talt et hedensk språk, og så har de til deres store sorg oppdaget at gaven de hadde fått, ikke var varig. Disse forunderlige kjensgjerninger må iallfall bringe oss til å være ytterst forsiktig når det gjelder denne gave.

[Forfatteren av denne boken går lenger enn redaktøren av dette blad i å stille spørsmålstegn ved tungetale i sin vanlige form. Men han påpeker meget rett at det er meget galt å ta tunger isolert som et tegn på åndelig liv. Enhver bør for øvrig være åpen for de gaver Gud vil og kan gi, men framfor alt søke det liv Ånden vil lede oss inn. R.M.]

Det er få som er blitt så mektig fylt av Guds kraft og brukt av Gud til så underfulle ting som David Brainerd. Han ba time etter time for indianerne, og da han ikke kjente deres språk, talte han til dem på engelsk. Til tross for at de ikke kunne engelsk, falt skarevis av disse uskolerte ville på sitt ansikt og overga seg til Gud. Den hellige Ånd kan unnvære tungemålsgaven hvis bare mannen er fylt av Guds Ånd og kraft. Ja, Gud kan utrette mer bare ved et blikk fra en åndsfylt mann, enn lange taler av en som, hvor meget han enn taler i tunger, mangler hellighet.

Hva betyr da kraft fra det høye? Hva er det? Vår Frelser har sagt oss med all tydelighet hva Ånden skal virke i oss og ved oss. Det må derfor være i dette kraften ligger. Jesus sa at:

1) ”Han skal overbevise verden om synd, rettferdighet og dom (Joh.16,8).

2) ”Han skal veilede eder til hele sannheten” (v.13).

3) ”De tilkommende ting skal han kunngjøre eder (v.13)

4) ”Han skal herliggjøre meg” (v.14). ”Han skal lære eder alle ting, og minne eder om alle ting som jeg har sagt eder” (Joh.14,26).

Den Hellige Ånds gjerning er da å åpenbare Kristus for oss på en ny måte, å hjelpe oss til en dypere forståelse av Jesu vesen og kjærlighet, og å herliggjøre ham i oss og ved oss. Han – Den Hellige Ånd – er som et forstørrelsesglass, en kikkert, som bringer Kristus og det som hører ham til nærmere. Han – Ånden – er som er mikroskop som gjør selv de minste ting i Guds rike underfulle og betydningsfulle for oss. Men verken kikkert eller mikroskop er til noen nytte hvis vi ikke holdet det for vårt øye. Hver eneste kristen har den Hellige Ånd boende i seg. Men det er først når Ånden får den fulle ledelse og kontroll over oss, at han kan gjøre de guddommelige sannheter klare for oss. Han kaster lys over Jesus og hans sannhets ord som aldri før. Vår forstand blir vidunderlig skjerpet, alt blir nytt.

Etter at Georg Müller hadde overgitt seg helt til Gud og bedt om Åndens fylde, lukket han seg inne på sitt værelse for å be og lese i Bibelen. Han sier selv: ”Jeg lærte mer i løpet av en time enn jeg før hadde lært på flere måneder.” Hver eneste kristen er en gren på vintreet; men med så mange av oss er det ting som hindrer saften fra stammen i å flyte til oss som den skal, og i å bringe fram frukter. Guds kraft hindres i sitt frie løp til vårt liv, og vi har derfor ikke noe å gi andre.

La alle disse hindringer falle, og Ånden vil straks gi oss et kjennskap til Jesus Kristus som aldri før. Og å kjenne ham er evig liv. Vi har egentlig ikke sett Jesus før den Hellige Ånd får åpnet våre øyne. Vi har aldri sett ham i all hans skjønnhet og herlighet, eller kjent hans makt før den Hellige Ånd får opplyse vår forstand og levendegjøre ham for oss.

Å motta kraften fra det høye er derfor å motta mer av Kristus så vi kan åpenbare mer av ham for andre. Men slike erfaringer av Kristus, og slikt kjennskap til ham, er bare mulig hvis vi lyder ham. Det er den som gjør hans vilje – bare den som gjør hans vilje – som får kjenne at læren er av Gud. Bare de rene av hjertet kan se Gud og kjenne ham. Gud gir oss kraft nøyaktig i forhold til hvor meget vi overlater oss til ham.

Den eneste vei til en fylde av hans kraft er den fulle overgivelses vei. Vi må overgi viljen, lengsler, arbeid, planer, alt – i hans hånd.
Kraft fra det høye er den absolutte åpenbarelse og virkeliggjørelse av Jesus Kristus i en persons hjerte, som gjør hans kristendom og hans vitnesbyrd til en realitet.

Hva betyr så det? Det betyr at folk ser Kristi liv åpenbart i oss. At de må erkjenne – og vi vet – at Kristus bor ved troen i våre hjerter, og at vi er fylt av all Guds fylde. De ser at vi ikke søker våre egne interesser, vår egen fornøyelse, vår egen behagelighet, egen fordel, egen ære. Vårt liv bærer vitnesbyrd om at ”jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg, og det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg” (Gal.2,20).
Den åndsfylte kristne er den som holder Kristi bilde – nei, Kristus selv – opp slik at en ikke ser fingertuppene av mannen engang. Det er den som utelukkende søker Kristi ære.

Da vil han med dyp glede og takknemlighet i ydmykhet kunne si: ”Det har behaget Gud å åpenbare sin sønn i meg” (Gal.1,16). Og han vil kunne si med Paulus: ”Og de priste Gud for meg” (v.24).

Vi ser da også at Paulus ber for dem som var kommet til troen: ”at vår Herre Jesu navn må bli herliggjort i eder, og dere i ham” (1.Tess.1,12). Det vil si at ”Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme – vårt dødelige kjød” (2.Kor.4,10-12).
Velsignet være Herren Jesus som har skjenket menneskene slik kraft. Når vi tenker på alt hva Jesus er for oss – og kan være for oss – og når vi tenker på alt hva han kunne bli for en syndebetynget, villfaren menneskehet gjennom oss og gjennom vårt liv, da må en undres over at der overhodet finnes kristne som vegrer seg for å overgi seg helt til Gud.

Det er ikke fordi vi er uvitende om den rikdom og herlighet der er i Jesus Kristus. Det er ikke fordi vi tviler på at han vil gi oss en slik overstrømmende nåde. Det er ikke fordi vi tviler på hans makt.

Og likevel nøler selv alvorlige og oppriktige kristne med å ta dette skritt som fører til kraft og seier.

Når vi nå igjen står ansikt til ansikt med Kristi løfte og krav, skal vi ikke gjøre alvor av å overgi oss helt i hans hånd, så han får makten i vårt liv, får lede oss dag for dag, og får fylle oss med sin kraft så vi kan bli velsignet og være til velsignelse?

Først når vi har overgitt oss helt til ham, kan han bruke oss helt. Og å være under hans gjennomstungne henders ledelse er å være en åndsfylt og sterk kristen.

”Jeg formaner eder altså, brødre, ved Guds miskunn, at I fremstiller eders legeme som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer – dette er eders åndelige gudstjeneste. Og skikk eder ikke like med denne verden, men bli forvandlet ved fornyelsen av eders sinn, så I kan prøve hva som er Guds vilje; det gode, velbehagelige og fullkomne” (Rom.12,1-2).

MEN ALT LYKKES JO SÅ GODT
Det er få av alle de evangelister jeg har truffet som har gjort slik inntrykk på meg som avdøde doktor Wilbur Chapman. Hans ualminnelig fine måte å appellere til syndere på, lyset som strålte i hans øyne og de vennlige, hjertevarme ord som strømmet over hans lepper hører til de ting en aldri glemmer.

Men han hadde ikke alltid vært slik. Han ble aldri trett av å fortelle hvorledes han kom inn i sitt livs største krise midt i et tilsynelatende meget fremgangsrikt arbeid i en fornem kirke.

Så hendte det at Moody kom på besøk nettopp på den tid Chapman syntes å stå høyest. Moody kom for å høre, ikke for å delta. Og hvilke møter! Hvilke forsamlinger! Hvilken begeistring! Det var ikke til å undres over at Wilbur Chapman kjente seg stolt. Men det hele syntes ikke å gjøre større inntrykk på Moody.

Ved avslutning av en, som det syntes, vidunderlig dag, la Moody vennlig hånden på Chapmans skulder og sa: ”Vet De at Deres arbeid her er en fullstendig fiasko? Det hele er uten betydning. De vinner ingen sjeler med Deres forkynnelse. Jeg må si Dem det i all broderlighet.” Broderlighet? Men var det sant? Hvilken menighet kunne vise noe sånt som dette? Sa ikke alle mennesker at Chapmans kirke var noe enestående?

Formaningen smertet ham dypt, og han led under den i ukevis. Men i sitt hjerte visste han at han i fem år stadig hadde kjent seg minnet om hva Guds kraft kunne utrette, og hva han selv kunne få utrette dersom han ble fylt med den Hellige Ånd.

Men – – det lyktes jo så godt for ham! I alle disse fem år hadde han slått seg til ro med det og stått imot helt til Moody kom og hadde frimodighet til å sette fingeren på det som alle andre kalte suksess og si ”Fiasko”. ”Deres arbeid betyr ingenting.”

Fiasko? Ja, det var hva det var. Med sin glimrende veltalenhet hadde Wilbur Chapman samlet en veldig forsamling herfra og derfra, mest fra andre menigheter. Men det var ingen syndere som ble vunnet for Kristus, og hans medlemmer kom ikke til en hel overgivelse til Gud.

Fiasko! Endelig brøt denne fremragende predikant sammen, falt på kne for Guds ansikt og erkjente sin ærgjerrighet og stolthet – sin fiasko. Gud viste ham at han elsket sin egen behagelighet mer enn noe annet og satte kjærligheten til hjemmet over kjærligheten til Gud. Til sist overga han sin vilje helt i Guds hånd.

Han sier selv. ”Den 16. oktober 1892 kom jeg dit hen at jeg sa: Å, Gud, jeg er villig til å bli gjort villig i alle ting!” Og Gud fylte ham straks med kraften fra det høye. Det er forunderlig å høre ham beskrive den forandringen som skjedde. Den var nesten ubeskrivelig. ”Jeg visste ikke hva det ville si å elske min familie før; og jeg tviler på at de visste hva det var å elske meg, til tross for at vi hadde ment å leve lykkelig sammen. Jeg visste ikke hva det var å lese Bibelen før, og hvorledes skulle jeg vite det? Jeg hadde jo nettopp funnet nøkkelen. Jeg visste ikke hva det var å preke før. ”Det gamle er forganget og alt er blitt nytt” i mitt kristenliv.”

Dr. Torrey, som er en av de menn Gud har brukt mest, gjorde den samme erfaring. Med sin strålende begavelse ble også han regnet for en av de ”fornemste arbeidere i Guds rike”. Og han visste det selv, og gledet seg over det.

Men en dag ble han ledet til å preke over Matt. 3, 11. ”Han skal døpe eder med den Hellige Ånd og ild.” Han knelte, som han brukte, og ba om inspirasjon og lys over ordet; men den Hellige Ånd ville bare tale til ham om ham selv. Hans bønn tok en annen retning, og til slutt ropte han til Gud: ”Å, Gud, jeg tror ikke jeg har denne gave selv! Jeg er ikke blitt døpt med den Hellige Ånd og ild! Og hvorledes kan jeg preke for andre om det når jeg ikke selv har erfart det? Å, Gud, gi meg dette som jeg skal tale om i morgen kveld, la det bli min egen opplevelse så jeg kan tale om det som jeg bør”. Og hva skjedde? Gud åpenbarte for ham alle hans feil, hans synd. Han fikk se sin ærgjerrighet, forfengelighet, stolthet og selvopptatthet.

Torrey sier selv at denne åpenbarelsen av ham selv var meget pinlig, men også meget sunn og gagnlig. Men Gud stanset ikke ved dette. Han viser oss aldri våre feil for bare å bringe oss i fortvilelse og motløshet. Han åpenbarte også noe av sin egen herlighet for Torrey, og han fylte sin tjener med kraft og helliget. Mange år er gått siden den gang, og den før så ”fremragende” predikant har i mange år vært fremragende i Guds øyne og fått utrette store ting for Herren, fordi han overga sin vilje helt til Gud.

Moody forteller at han opplevde noe lignende. Noen gudfryktige damer sa en dag til ham at de ba for ham at han måtte bli fylt av den Hellige Ånd. Moody svarte litt støtt: ”Ber dere for meg? Hvorfor ber dere ikke heller for folket?” Han mente jo selv, som tusener andre, at han utrettet store ting. Samlet han ikke store skarer om sin talerstol? Ropte ikke tilhørerne rett som det var: Hva skal vi gjøre for å bli frelst? Men en dag sa også en ærverdig og gudhengiven mann til ham: ”Herr Moody, verden har enda til gode å se hva Gud kan utrette gjennom en mann som har overlatt seg helt til ham.” Moody ble forundret, nesten lamslått ved denne bemerkning. Og mens han grunnet på dette, arbeidet Ånden på ham. Gud viste ham forskjellige ting som han ikke hadde overgitt. Til slutt la han alt på Guds alter, og han behøvde ikke vente lenge på kraften fra det høye. Og hvem kan fortelle alt det underfullt Gud fikk bruke ham til; denne mann som ikke hadde en tiendedel av den utdannelse mange av oss andre har.

Menneskelig sett kan en neppe bli forbauset om slike stormenn som Moody, Chapman og Torrey syntes at de utførte et bra arbeid og raget ganske bra opp. Det mest forbausende er at flertallet av de troende, så langt vi kan bedømme, synes å være tilfreds med sin åndelige stilling, og med det arbeid de utfører.

Mange av Guds rikes arbeidere, lege og lærde, synes å trives riktig bra i arbeidet, selv om de ikke ser noen resultater. Det ser ut som om de ikke engang anstrenger seg for å oppnå noen. Søndagsskolelærere og juniorledere har som oftest ikke den fjerneste anelse om hvorledes det står til med deres elever åndelig. Jeg har endog truffet atskillige som har fortalt meg at de var lærere i søndagsskolen i månedsvis, ja årevis, før de ble omvendt. Pastoren har sikkert nok trodd at de var omvendte.

Det synes overalt å være ansett for en selvfølge at våre søndagsskolebarn glir bort fra menigheten når de har nådd en bestemt alder, og ingen bekymrer seg særlig meget om det. Igjen har tanke for at arbeidet kanskje er en ”fiasko”. Nei da, alt går så bra!

For noen tid siden ble det holdt en konferanse av predikanter og andre kristne arbeidere nettopp for å drøfte disse spørsmål. Ordføreren la fram saken på den vennligste og kjærligste måte, og pekte på at det var meget likegyldighet, få resultater, lite kraft. Han mente det behøvdes en fornyelse av kraft fra det høye. En predikant, ”evangelist”, som var til stede, svarte temmelig fornærmet: ”Jeg kan ikke forstå hvorfor De snakker slik. Det er da ikke noe i veien med oss. De finner neppe noe annet sted en flokk som arbeider så hardt og interessert som vi gjør.”

Selv tonene han snakket i, viste hvor han stod. Han var en av dem som mente at ”det gikk da så utmerket”. Naturligvis kunne det vært enda bedre; men å si at vårt arbeid er en fiasko, det går ikke an!

Det er en lett sak å få dem som kjenner sine svakhet og mangel på framgang til å høre, men å nå dem som ærlig og oppriktig tror at alt går så bra, det er atskillig vanskeligere.

”Alt er rolig ved fronten!” var det budskap en amerikansk general under borgerkrigen gang på gang sendte sine foresatte. Til slutt sendte hovedkvarteret ham en alvorlig reprimande: ”Vi minner Dem hermed om at De ikke er sendt ut for å holde fred, men for å drive fienden tilbake.”
Det er mange menigheter i dag som bare rapporterer: ”Alt er stille ved fronten”. Det er ingen strid fordi en ikke angriper fienden. Og mens medlemmene smilende og fornøyd sier til hverandre: ”Fred, fred”, så undergraver fienden deres stilling. Slik er forholdet i mange menigheter som på ingen måte vil gå for å være verdsligsinnet.
– – –
Vi er sendt ut for å preke, kalt til å preke akkurat som Jesus selv var sendt ut for å forkynne evangeliet for fattige (Luk.4,18). Ved en konferanse som nylig ble holdt, ble det klaget over at det meldte seg så få unge predikanter til tjeneste som hadde både dyktighet og ansvarsfølelse for sjelene. Det er nettopp det som mangler: ansvarsfølelse, omsorg for sjelene. Og den vil alltid mangle der hvor kraften fra det høye mangler.

– – – Ved en stor konferanse som ble holdt i San Fransisco uttalte presidenten: ”Hvis dere kan gjøre noe for oss her i Amerika ved å sende oss en mann som kan lære oss å preke, ville vi være meget takknemlige. For vi kan ikke preke. Vi har mistet kraften til det.”

Man har diskutert saken her og der, og en er blitt enige om at feilen ved forkynnelsen i dag er at den ikke er inntrengende nok. Hør hva der sies: ”Vår tids predikant har ingen alvorlig nød for sjelers frelse. Gjennomgående er prekenene gode, solide og veloppbygde. De er ofte tankerike og utmerkede i etisk henseende, men – – – de mangler det viktigste: de er ikke inntrengende. Det er ikke maktpåliggende for predikanten at det han sier blir adlydt øyeblikkelig.”

Er det virkelig Guds Hellige Ånd som taler gjennom slike prekener? Amerika roper: ”Send oss noen som kan lære oss å preke!” Men Gud har allerede sendt en – – den Hellige Ånd. ”I skal få kraft over eder, i det den Hellige Ånd kommer over eder, og I skal være mine vitner.”

Brødre, predikanter – og søstre med – vi er Guds utsendinger, den levende Guds ambassadører, ”som om Gud selv formante – -” menneskene ved oss! Vi er Guds barn – Guds sønner – og er vi sønner, så er vi arvinger – Kristi medarvinger (Rom. 8.17). Er det ikke vidunderlig? Og denne erklæring finner vi midt i det storslagne kapitel hvor Paulus skriver om den Hellige Ånd. Men er det inntrykk forsamlingen får av oss i harmoni med dette? Er våre prekener fulle av guddommelig kraft? Preker vi Kristus og hans dyder som vi burde? Forkynner vi forsoningen og frelsen i hans blod? Er det et levende budskap vi bærer fram?

For noen tid siden leste jeg i et engelsk misjonsblad: ”Det er en mann i Amerika nå som taler til store folkemasser med en overveldende kraft. Han besitter evangelistens gaver i en usedvanlig grad, og det ville være bra om det kunne ordnes slik at han kunne besøke vårt land.” Storartet! Men – tenk et øyeblikk: Amerika roper til oss: ”Kom over og lær oss å preke!” Og vi roper til Amerika: ”Lån oss deres mann!”

Og under alt dette sitter Gud i sin himmel og ser ned på sine disipler, og Jesus Kristus sier: ”Meg er gitt all makt – og se, jeg er med eder” (Matt.28,18-20). Kristus er med oss – og i oss – og han er mektig og villig til å gi oss kraft.
Hvorfor ikke se hen til ham for å få kraft? Johannes Døperen som var full av den Hellige Ånd fra mors liv, bringer oss det samme budskap: ”Se, Guds Lam som bærer verdens synd – han er den som døper med den Hellige Ånd” (Joh.1,29-33). Amerika skulle ikke og behøver ikke se hen til England, og England behøver ikke se hen til Amerika. La oss alle løfte våre blikk til Herren Gud den Allmektige fra hvem vår hjelp skal komme, han som har lovet å gi oss kraft.

Hvor er de Guds tjenere som er villige til å la ham fylle dem med ånd og kraft? Vi vet at han både vil og kan – men enda holder vi oss tilbake.
La oss ikke vri oss unna spørsmålet ved å kaste oss enda mer energisk inn i arbeidet. Det mangler ikke på energisk eller omfattende arbeid; det mangler kraft.

Det har aldri vært så mye arbeid i gang i Jesu navn som i dag. Aldri har det vært så mange kirker, aldri så mange predikanter, aldri så mye penger. Hvor mye av dette er åndelig arbeid – gjort i den Hellige Ånds kraft?

Det kommer en dag da vi skal få se saken i dens rette lys. Jesus sa: ”Når jeg blir opphøyet, vil jeg dra alle til meg.” Drar vår forkynnelse folk til Jesus? Hvis ikke, blir ikke Kristus ”opphøyet” ved vårt arbeid. Mange av vår tids populære predikanter drar Kristus ned – i det de ringeakter hans krav eller benekter dem. Men vi kan trygt overlate sånne til vår Frelsers barmhjertighet, hvis vi bare selv forkynner Kristus og ham korsfestet. La oss be for alle dem som vanærer Kristus, enten det er hans fiender eller hans falske venner. Når Saulus fra Tarsus kunne bli omvendt, så er det håp for alle. Må Gud tilgi oss om vi kritiserer og dømmer andre, og hjelpe oss å fatte et annet sinn!

Det er bare én mann som jeg har rett til å snakke om. Det var en tid i hans liv da han regnet seg for en av dem som gjorde et godt og fremgangsrikt arbeid. Han var glad over det, om ikke stolt av det. Jo da, det forekom vekkelser som styrket ham i troen på seg selv, skjønt de i virkeligheten kom av andres bønner! Da talte Guds stemme stille og ømt til ham den første november for noen år siden. Han fikk se seg selv. – Nei, ikke som Gud så ham, for ingen kan se det og leve. Men han fikk se sin egen elendighet, se at hans arbeid i stedet for å være storartet var en fiasko, se at han var blind og fattig. Så fikk han se at det var muligheter for å få kraft og bli til virkelig velsignelse dersom han bare var villig til å overlate seg helt til Gud.

Og om det siden er blitt vunnet noen sjeler, om noen trossøsken er blitt ledet framover på veien, så er det fordi Gud fikk vise ham at et tilsynelatende framgangsrikt arbeid kan være den ynkeligste fiasko.

Det er bare den Hellige Ånd som kan utrette dette. Det stakkars falne menneske liker ikke å bli kritisert av andre mennesker. Det kom tydelig fram her en dag i en fornem West-end kirke i London da en indignert tilhører kaset sangboken i hodet på predikanten fordi denne snakket om dansegalskapen.
For noen dager siden møtte jeg den mann jeg ovenfor har nevnt, som trodde hans arbeid var så bra, en misjonær som sa: ”Kan De huske at De besøkte vår kirke en gang for vel tjue år siden? Jeg synes å merke en slik forunderlig forandring hos Dem. De er absolutt en helt annen mann.” Enn om nå denne mannen hadde tatt ham avsides den gang og pekt på feilen? Sannsynligvis ville resultatet ha blitt fornærmelse og uenighet. Men når Guds hellige Ånd begynner å fordømme oss! Når en ser seg tilbake, kan en bare undres over den tålmodighet og overbærenhet ens medarbeidere har vist en, og enda mer undres over at Gud nedlot seg til å bruke en som var så uverdig.

Om bare denne erfaring kunne bli en advarsel og hjelp for andre! Om vi bare ville slutte å kritisere og begynne å be for predikantene! Takk Gud for at han bruker oss selv når vårt arbeid er så mangelfullt.

Men der skjer ikke noen virkelig utgytelse av velsignelse over oss slik som det burde. I sin nåde gir Gud oss av og til resultater, for han vil ikke at andre skal lide for vår uverdighets skyld. Vi husker hvorledes Moses gjorde et stort feilgrep da han slo på klippen. Folket trengte vann, og Gud hadde sagt at han skulle tale til klippen, så skulle det komme vann. Men Moses ble irritert over knurringen fra folket og slo på klippen to ganger, idet han ropte: ”Hør dog, I gjenstridige! Mon vi kunne skaffe eder vann ut av denne klippe?” (4.Mos.20,10-11).

Moses gjorde ikke dette drevet av Guds ånd. Han var ulydig mot Gud. Og han synes nesten å ville tillegge seg selv noe av æren – ”mon vi kunne – ”. Det var stolthet, formastelighet, nesten blasfemi. Dertil kom hans hissighet. Skulle Gud kunne bruke en slik mann? Se på resultatet: ”der kom meget vann” (v.11). Gud ville ikke at folket skulle lide for Moses sin synd, fordi han bare adlød Gud halvt – og i et forkjært sinnelag.

Men – Gud var vred på Moses og lot ham ikke få komme inn i landet. Han oppnådde ikke det som han hadde sett fram til.

Men Gud handler ikke alltid slik, og kan ikke alltid handle slik. Det er en ting å gi folket vann; og en annen å gi dem den Hellige Ånds kraft til synderes frelse. Hvis vi hindrer Gud i å fylle oss med kraft, hindrer vi ham i å la sine velsignelser flyte til utellelige skarer gjennom oss.

Å, hvor tragisk det er! Vi lengter etter at våre barn, våre søndagsskoleelever, våre venner, våre tilhørere skal komme til et virkelig liv i Gud. Og Gud ønsker å nå dem gjennom oss; men kommer ikke til så lenge vi ikke har åpnet for kraften fra det høye. Ingen kristen behøver – eller har rett til – å være kraftesløs, dersom han er der hvor Gud vil han ham.

”Jeg utfører da et bra arbeid.” ”Men”, vil mange si, ”det er da ingen som sier sånt.” Nei, ikke i rene ord kanskje. Og dog – hvert eneste oppriktig Guds barn kan få lov å si det, på en ny måte. Vi kan si det med sannhet, i ydmykhet og ærbødighet. Vi skal ikke skryte av oss selv; men ”vår sjel skal rose seg av Herren, de saktmodige skulle høre det og glede seg” (Salme 34,2). Vi vil utbryte: ”Store ting har Herren gjort imot oss, vi ble glade” (Salme 126,3).

HVORDAN KAN JEG BLI FYLT AV DEN HELLIGE ÅND OG KRAFT
Vi kan si med Paulus: ”Jeg formår alt i ham som gjør meg sterk” (Fil.3,14). Det skjer når vi får kraften fra det høye. Hvordan skal jeg bli ikledd denne kraft? Det er det viktige spørsmål vi nå må forsøke å finne svar på.

Det finnes sikkert ikke noen kristen mann eller kvinne som kan lese beretningen om pinseunderet, om hvordan løftet ble oppfylt og kraften fra det høye falt på alle som var på salen i Jerusalem, uten å kjenne seg underlig beveget. Det stiger opp en stille lengsel i ens sjels dyp etter selv å kunne erfare denne Åndens kraft.

Sjelen gripes av håp, og en utbryter: ”Er dette for meg?” Det er tusener av troende gjennom alle slekter som har ropt som kvinnen ved Sykars brønn: ”Herre, gi meg dette vann!”

Og mange av dem som leser denne bok vil bekjenne at de har søkt denne Åndens kraft i årevis, men ikke mottatt den.

Hvorfor har de ikke mottatt den? Det er absolutt sikkert at det er Guds vilje at hver eneste kristen skal ha denne kraft. Han vil ikke at noen av oss skal være svake og kraftesløse.

Hvem er den svakeste, den mest uverdige? Er det deg eller meg? Guds budskap til oss lyder: ”Bli fylt av Ånden.” En høyaktet Guds mann sa en gang: ”Det er ikke noe aristokrati i Guds rike.” Du tar feil, kjære bror. I Guds rike er det bare aristokrater! Alle Jesu etterfølgere er Guds barn, arvinger til Gud og Jesu Kristi medarvinger. Så hvis jeg ikke er en sterk kristen, er feilen utelukkende min egen; og hvis du ikke er en sterk kristen, er feilen utelukkende din egen. Ja, enda mer: Hvis vi ikke er åpne og mottagelige for Åndens kraft, bedrøver vi Gud og hindrer hans verk. Den vantros største synd er å spotte den Hellige Ånd; og den troendes største synd er å ringeakte og tilsidesette den Hellige Ånd.

Men så mange påstår at de lengter og ber om en fylde av Åndens kraft, men får ingenting. Gjør vi kanskje den feilen at vi legger ansvaret for å iføre oss kraften på Gud, mens Gud venter på at vi skal ta imot det som han allerede har gitt?

Gud venter ikke av oss at vi skal gjøre oss de forferdeligste anstrengelser, men at vi skal overlate oss til ham; ikke at vi skal forsøke oss på en åndelig fjelltopp-vandring, men at vi skal la ham løfte oss opp! Ikke at vi skal samle åndelig rikdom gjennom møysommelig strev; men at vi skal lukke opp våre hender så verdens glitter, stas, rusk og rask faller ut av dem, og vi kan bli i stand til å ta imot himmelens rike skatter. Å lengte etter og be om kraft er ikke det samme som å ta imot den.

En liten pike på tre år hadde vært på besøk hos to viltre smågutter, hennes fettere. Da hun kom hjem, klatret hun opp på farens kne og fortalte ham alt hun hadde opplevd. ”Pappa, Jack og Georg ber hver kveld til Gud i sin aftenbønn at han må gjøre dem til snille og gode gutter.” ”Det var bra”, sa faren. Men etter at den lille hadde tenkt seg om en stund, sa hun: ”Han har ikke gjort det enda!”

Og hvis vi har bedt dag etter dag: ”Gud, fyll meg – døp meg – med den Hellige Ånd!” og Gud ikke har gjort det enda, så er det av samme årsak som med disse to guttene som ikke var blitt snille. Det er enkelte ting Gud ikke kan gjøre for oss uten at vi selv medvirker. Og det er en del mennesker som ikke synes i stand til å fatte hvordan de skal medvirke. I min bokhylle har jeg atskillige bøker om Den Hellige Ånd, som jeg har kjøpt antikvarisk. I en av dem, som er skrevet av en velkjent, gudhengiven biskop, står det skrevet under den forrige eiers navn og datoen juli 1893: ”Jeg er enda for dum til å forstå alt dette.” Og det til tross for at boken er skrevet særdeles enkelt og klart.

Noe liknende stod i en bok som er enda eldre. Dette er to gripende vitnesbyrd om den tilstand mange mennesker er i. Å, hvor jeg skulle ønske ved den Hellige Ånds veiledning å kunne skrive så enkelt og klart om denne sak at selv den ”enfoldigste” måtte forstå, og alle de som søker måtte finne.
En velkjent doktor i teologi sa her en dag: ”Det ble et mektig vendepunkt i mitt liv og arbeid da jeg etter mye gransking og grubling forsto at den Hellige Ånds dåp var noe som det gikk an å oppleve i dag, og som jeg kunne få oppleve. Jeg gikk inn for å oppnå dette, og store velsignelser har tilflytt mitt liv siden – – ”.

Det skulle være helt forståelig for enhver at Gud ikke vil sette annet enn betingelser som er enkle og liketil for en slik uunnværlig og vidunderlig velsignelse. Og hva er så Guds betingelser?

1. Det første vi må være oppmerksomme på, er at dersom en skal bli en åndsfylt kristen, så må en være en kristen. ”Kraften fra det høye” blir bare gitt til Jesu sanne etterfølgere. På pinsedag falt den bare på dem som trodde på Guds sønns stedfortredende, sonende død på korset, hans legemlige oppstandelse, og hans himmelfart. Og de begynte straks å forkynne Kristus korsfestet, og love dem den Hellige Ånd som omvendte seg til ham. Resultatet var bemerkelsesverdig. Folk kjente at det stakk dem i hjertet, og begynte å rope: ”Hva skal vi gjøre, brødre?” Og Peter svarte: ”Omvend eder, og enhver av eder la seg døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal I få den Hellige Ånds gave” (Ap.gj.2,37-38).

Disse menn som hadde korsfestet Kristus ble oppfordret til å motta ham som Messias, Kristus, Herrens salvede, og la seg døpe – det vil si ved dåpen bekjenne ham som sin Herre, og sin tro på Ham.

Det er dette vi også i dag må si til dem som spør: ”Hva skal vi gjøre?” – ”Har du mottatt Jesus gjennom omvendelse og tro?” Er du Guds barn? Ikke i kraft av et utvortes medlemskap i kirke eller en utvortes dåp; men ved at du personlig har overgitt deg til Gud ved oppriktig omvendelse og tro. Johannes Døperen pekte på Kristus og sa: ”Se det Guds Lam, som bærer verdens synd!” før han snakket om dåpen i den Hellige Ånd og ild.

Kraften fra det høye kommer bare over Guds barn, det vil si dem som allerede har mottatt Guds ånd så den ved troen bor i deres hjerter. ”For har noen ikke Kristi ånd, da hører han ikke ham til” (Rom.8,9). Det kan hende at en og annen som leser dette og nettopp håper på å bli frelst, spør: ”Hva skal jeg gjøre?” Hør hvorledes svaret lød på pinsedag: ”Omvend eder – og enhver av eder la seg døpe, så skal I få den Hellige Ånds gave.” – Vær villig til å avstå fra all synd, og se i tro på Jesus, Guds Lam, som er mektig til å frelse deg. ”Jesu Kristi, Guds sønns blod, renser oss fra all synd” (1.Joh.1,7).
Det er ikke min mening å ta opp dette spørsmål i hele sin bredde; men bare påpeke at ingen andre enn Guds barn kan vente Åndens kraft. For noen timer siden snakket jeg med en fremstående forretningsmann som sa: ”Jeg har gått regelmessig i kirken i femogtjue år, men enda har jeg ikke hørt en eneste prest forklare rett og slett hva en skal gjøre for å bli frelst.”

Men det er kanskje noen av leserne som ikke ønsker å overgi seg til Gud. Hør!

Under en rekke vekkelsesmøter ble det satt opp en kunngjøring om at det ville bli holdt et møte bare for slike som ikke ønsket å bli frelst. Mange lo, andre var ergerlige. Men det kom tjue stykker. Taleren begynte slik: ”Jeg er sikker på at om Gud hang ned en aldri så tynn tråd til hver av dere, så ville dere ikke skyve den bort, men gripe fatt i den. For dere ville vite å verdsette denne tynne tråd som en kontakt dere hadde med Gud. Og nå vil jeg gjerne at denne tynne tråd – det at dere er kommet hit i kveld – skal vokse og bli til et sterkt rep som binder dere til Frelseren for alltid.”

Deretter fortsatte han å tale vennlig og inntrengende. Og resultatet ble at alle tjue fattet et annet sinn og vendte seg til Gud. De så hen til Kristus for å bli frelst, og den tynne tråd ble et rep som bandt dem til ham som elsket dem og ga seg selv for dem.

Selve den kjensgjerning at du setter deg til å lese denne boken beviser at det er en aldri så liten tråd som den Hellige Ånd uavlatelig forsøker å gjøre deg oppmerksom på.

Det er mulig for hvem som helst, om han er aldri så langt borte, å motta Kristus i tro og bli Guds barn i dette øyeblikk. For ”alle dem som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, dem som tror på hans navn” (Joh.1,12). Dette løfte står ved makt fremdeles. Og ethvert Guds barn har rett til å be om den Hellige Ånds kraft. Men må vi ikke vente i alle fall ti dager? Nei, ikke ti timer! I Kornelius` hus falt Ånden på alle dem som hørte – midt i Simon Peters preken! (Ap.gj.10,44). Disse hedenske tilhørere hadde ikke enda bekjent sin tro eller erkjent sine synder, og de var ikke blitt døpte. Men Gud kjente deres hjerter.

Slik kan vi også motta gaven straks, hvis vi oppfyller Guds betingelser. Dr. Northeote Deck sa for noen uker siden: ”Vi trenger ikke å holde konferanser og gjøre oss anstrengelser for å utdype det åndelige liv hos de troende innfødte på sydhavsøyene, for deres omvendelse og overgivelse er så grundig at de øyeblikkelig blir fylt med den Hellige Ånd og kraft.”

”Men”, vil noen si, ”er det betingelser?” Er ikke Guds gave skjenket fritt og uforskyldt til alle Guds barn?

Jo, absolutt fritt og uforskyldt! Her kreves ikke annet enn tro – men sann tro kan bare bo i et sant hjerte. Jeg tror at årsaken til at vi ikke får motta Åndens fylde, uten unntagelse er den at vi er uvitende om Guds krav til oss; hva Gud har rett til å vente av oss.

Det er ikke alle Guds barn som får motta kraften fra det høye. Den er for alle Guds barn. Løftet er for alle. Men ofte er det ting som stiller seg hindrende i veien så Gud ikke kan betro denne store gave, eller det er ting som hindrer oss i å ta imot.

Da den fortapte sønn kom hjem, ba ikke faren ham inn til festbordet straks, slik han gikk og sto i sine skitne filler. Det ville ikke vært verken riktig eller passende. Den elskende far kunne falle ham om halsen og kysse ham, tross fillene. Denne vidunderlige skildring har brakt tårer fram i manges øyne. Men å la ham sitte til bords i fillene! Nei, det gikk ikke! Således er det også et samfunn med Gud som ingen kan nyte uten å være ikledd rettferdighetens drakt. Men vi leser at faren lot ikke sønnen selv sørge for å skaffe seg passende klær. Han fikk dem av faren. Slik er det også med oss. Gud har gjort alt ferdig for oss, han har sørget for det som skal til for at vi kan bli hellige og rene. Hvorfor lovet Herren oss kraft? Hva skal kraften utrette? Denne kraft er uatskillelig forbundet med den Hellige Ånd. Det er den Hellige Ånds kraft som åpenbares i oss. Det er ikke så at vi får kraften – det er kraften som skal virke gjennom oss.

Hva er så den Hellige Ånds store oppgave? Bare en eneste: Han skal herliggjøre Kristus! Jesus sa: ”Han skal herliggjøre meg” (Joh.16,14).
Alt hva den Hellige Ånd gjør, ærer og herliggjør Kristus. La oss være helt klar over denne kjensgjerning at hvis den Hellige Ånd kommer for å bo i mitt hjerte med hele sin fylde, så er det bare i en eneste hensikt: å herliggjøre Kristus.

Er det mitt mål? Er det eneste jeg ønsker her i livet å herliggjøre Kristus? Er det den eneste grunn til at jeg søker kraften fra det høye? Hvis ikke, så kommer jeg til å søke forgjeves. Å, la oss forstå dette! Hellighet er ikke et mål i seg selv! Når Gud sier: ”Dere skal være hellige”, så er det fordi han vet at bare hellighet kan herliggjøre hans navn. Vi er ikke kalt til å være beholdere, men kanaler. En beholder full av vann er absolutt uten nytte, så lenge du ikke åpner kranen så vannet kan flyte ut.

”Den som tror på meg, av hans liv skal det, som Skriften har sagt, flyte strømmer av levende vann!” (Joh.7,38). ”For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige, for at vi skulle vandre i dem” (Ef.2,10). Fylden av Guds velsignelser kommer aldri til oss bare for å gjøre oss hellige eller lykkelige. Gud skjenker ikke kraften fra det høye for at vi skal bli herliggjort – at andre skal snakke om oss og fortelle om hvor svære vi er som predikanter, lærere, sjelevinnere. Så snart vi begynner å få syn for det skjønne i et helliggjort liv, begynner Satan å friste med falske motiver. Og mange som søker kraften fra det høye, går glipp av den fordi de tenker på sin egen lykke, fred, velsignelse, tilfredsstillelse og brukbarhet. Vi er så tilbøyelige til å tenke på hvor ”herlig det ville være for meg om jeg ble en slik åndsfylt og sterk kristen”. Hvilket vitnesbyrd mitt liv ville bli, hvor lett allting ville bli, hvor lett det ville bli å vinne over alle vanskeligheter! Vi kan være helt oppriktige og alvorlige, og dog så uendelig selvisk. For – selviskheten ligger vel som oftest under alle disse ønsker og lengsler.

Gud kan ikke bruke selviske og selvopptatte mennesker. Vår Herre og Frelser – vårt eksempel – helliget seg selv for at andre skulle bli helliggjort ved ham. ”Jeg helliger meg for dem, for at også de skal være helliget i sannhet” (Joh.17,19). Og han helliger oss utelukkende for at vi skal kunne være til nytte og hjelp for andre.

Så er det andre igjen som søker kraft bare for å lukke den inne i sitt indre vesen. De er verken predikanter, lærere eller personlige arbeidere i Guds rike. Og mange av dem tillater seg endog å dømme, håne og kritisere andre hvis skorem de ikke er verdig til å løse. Det er kanskje disse mennesker det hentydes til i et brev jeg nylig mottok fra en søkende sjel som deltok i et stevne – en oppbyggelseskonferanse. ”Folk kommer sammen her til møter hvor de søker kraften fra det høye og utdypelse av sitt åndelige liv, skjønt deres åndelige liv allerede er så dypt at det ikke klarer å komme opp til overflaten.” Brevskriveren var dessverre heller ikke selv klar over at hun måtte komme vekk fra en slik innstilling over de andre dersom hun skulle kunne motta noen velsignelser fra Gud!

Vi må ikke glemme at løftet om kraft er nøye knyttet til at vi er villige til å vitne. ”Dere skal få kraft, og dere skal være mine vitner….” (Ap.gj.1,8). Det er en naturlov om alle evner og gaver, som lyder: ”Bruk, den eller mist den.” Og når det gjelder kraften fra det høye, søker vi forgjeves hvis vi bare søker noe for oss selv. La oss derfor på våre kne be Gud om at den Hellige Ånd må ransake vårt hjerte og rense oss for uverdige motiver. La Gud få avlive hvert ønske om å bli regnet for åndelige menn, hver tanke på å bli åndelige førere, all ærgjerrighet, så vårt eneste mål, vår eneste tanke er at den Hellige Ånd gjennom oss kan få utrette det som er hans oppgave: herliggjøre Kristus! Dersom dette ble hele vår lengsel, vårt eneste mål – at Kristus skulle herliggjøres i våre dødelige legemer – så ville vi oppleve at Åndens kraft falt i samme øyeblikk. Det var denne tanke som besjelet disiplene på pinsefestens dag.

Vi ser hvordan Simon Peter, fylt av den Hellige Ånd, gikk fram og holdt en tale som brakte tusener til å vende seg til Kristus. Herren ble i sannhet herliggjort gjennom Peters tale. Det falt ikke noen inn å rose Peter eller hans preken. ”Hva er dette?” ropte de. ”Hva er dette for en veldig kraft?” Og Peter svarer, at denne kraft kom fra den korsfestede Jesus Kristus, som nå satt ved Faderens høyre hånd. Det var Kristi herlighet alt dreide seg om. Senere utbryter Peter også: ” – hvorfor stirrer dere på oss, som om vi av vår egen kraft eller gudsfrykt hadde gjort at han går omkring?” (Ap.gj.3,12). Nei, det var Gud som hadde herliggjort sin tjener, Jesus Kristus. ” – og ved troen på hans navn, har hans navn styrket denne som dere ser og kjenner” (v.16).

Også Stefanus var fylt med den Hellige Ånd. Han var ikke valgt av menigheten til å preke, men til å forestå utdelingen til de trengende mens apostlene ga hele sin tid til bønn og Ordets forkynnelse (Ap.gj.6,4). Han var villig til å tjene i stillhet, og Gud fylte ham med sin Ånd. Og hans tjeneste stanset ikke med utdelingen av gavene, han benyttet også tiden til å vitne om sin Herre. Stefanus holdt også en mektig tale; men skjønt han var full av den Hellige Ånd, leser vi ikke noe om at noen ble omvendt. Men ganske sikkert ble Kristus like meget herliggjort ved talen til Stefanus, som ved Peters tale. For den var en preken av Den Hellige Ånd.

I stedet for å få glede seg over sjeler han hadde vunnet, ble Stefanus ført utenfor byen for å steines! Og Kristus ble herliggjort ved hans død!
”Hva?” utbryter du. ”Hvordan?” ”Dere forstår det ikke nå, men dere skal forstå det siden”. Og mange av oss tenker på Paulus og mener at hans omvendelse kan føres tilbake til Stefanus.

Ja, men ikke til hans tale. Den brakte bare Paulus til å skjære tenner av raseri. Men Guds herlighet strålte fram av hele hans vesen, av hans tålmodighet under motstand, forhånelse, mishandling og martyrdød. Han lignet sin Mester som neppe noen annen, og hans åsyn skinte som en engels!

Bror – se saken som den er. Søker du av hele ditt hjerte kraften fra det høye? Takk Gud for det! Men – hvis du visste at det å bli en åndsfylt kristen ville føre til forfølgelse, forakt, martyrdød for Kristi skyld, ville du da fremdeles være like ivrig etter å motta gaven? La oss være ærlige her. Sniker det seg ikke inn selviskhet, ærgjerrighet, åndelig nytelse i din søken? Er du villig til å lide den smerte at venner snur seg vekk fra deg, og kanskje endog bekjennende kristne ler av deg? Vi må se saken i øynene; men vi skal ikke bli ved å stille oss selv tvilende spørsmål: ”Ville jeg komme til å falle, eller til å fornekte min Herre, om jeg ble med det ene eller andre?” Det som det gjelder er om vi er absolutt ærlige i denne sak. Er det Kristi ære jeg søker? Hvis en Åndens fylde skulle bety at jeg måtte gå ut på misjonsmarken, eller at jeg måtte oppgi en av mine yndlingsvaner eller fornøyelser, eller noen av mine venner – er jeg da villig? Kristus skal herliggjøres! Guds vilje. – Intet mindre. – Intet mer.

Kan vi se vår Frelser i ansiktet og si: ”Herre, gi meg denne kraft, og jeg vil følge deg hvor hen du går, og gjøre hva du vil jeg skal gjøre, bare du kan bli herliggjort i meg.”

En ung pike, som arbeider i en fabrikk i det sørlige England, søkte nylig Åndens kraft for å kunne herliggjøre Kristus. Hun var den eneste troende blant arbeidskameratene, men de andre kunne ikke unngå å merke kraften som bodde i henne. Det irriterte dem, og hun ble utsatt for mye hån og smålig forfølgelse. Til sist kom saken til en krise. En av de andre pikene skrek en dag til henne: ”Du bekjenner deg som Kristi etterfølger, og nå skal du så men få følge ham. Du skal bli korsfestet.” De grep henne og bandt henne med utstrakte armer til benken hun stod ved, og så slo de henne med stokker. ”Korsfestet med Kristus – lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.”

Denne ”korsfestelse” ga henne anledning til å forherlige Kristus. Hvor lett kunne ikke ”jeg`et” tatt overhånd – rettferdig indignasjon, harmfylt protest overfor formannen, og påfølgende irettesettelse av dem som gjorde det.
Men nei, denne unge piken kunne Gud betro kraften. Den tålmodighet og mildhet hun viste under mishandlingen førte til at flere av kameratene kom til Jesus – ”som bar våre synder på sitt legeme opp på treet – han ved hvis sår vi er legte” (1.Pet.2,24).

Og skulle vi ikke være villige til å dele ”samfunnet med hans lidelser” dersom vi ved våre trengsler kan forherlige ham? Det spørsmålet vi stiller overfor er i virkeligheten om vi er slik at Gud kan betro oss kraft.

Franz av Assisi ble på sine gamle dager spurt om hvordan han hadde kunnet utrette så mye for Herren. Han svarte: ”Det må være derfor Gud har velsignet mine anstrengelser: Gud så ned fra himmelen og sa: ”Hvor kan jeg finne den svakeste, den ringeste, den usleste mann på jorden?” Så fikk han se meg, og sa: ”Der er han, og nå vil jeg virke gjennom ham, for han blir neppe hovmodig av det. Han vil innse at jeg bruker ham utelukkende fordi han er så liten og ubetydelig.””

Det synes meg at sakens kjerne er dette: Er jeg svak nok til at Gud kan fylle meg med kraft? Er jeg liten nok til å være intet i meg selv, så Kristus kan bli alt i meg? Jesus selv ga avkall på sin herlighet da han kom for å åpenbare Gud for oss. Det må også vi gjøre. Om vi bare kunne komme dit hen at vi oppgir all tanke på hva vi skal utrette for Gud, og blir opptatt med tanken på hva Gud vil kunne utrette gjennom oss når vi overlater oss helt til ham! Når en kommer dit hen at en kan si til sin Herre og Mester: ”Herre, Jesus, hvor du vil, hva du vil, som du vil!”, da er en ikke langt fra å bli en åndsfylt kristen.

Er det ikke underlig at troende mennesker er redd for å gjøre Guds vilje? Han er jo vår elskende himmelske far, som har sagt at han ikke nekter dem noe godt som vandrer i ustraffelighet (Salme 84,12). Og der er ingenting så godt som Guds vilje. Den er ”god og fullkommen”, men er den behagelig? (Rom.12,2).

Har du noensinne tenkt over hvilken forunderlig inspirasjon det er i å si: ”Heretter vil jeg sette Kristi ære først i alt jeg sier, tenker og gjør?” Før du går et skritt videre, så stans og ta denne beslutning. Stans og ta den på nytt om det behøves. La din første tanke hver morgen være: ”Gud har gitt meg enda en dag for at jeg kan herliggjøre Kristus i smått og stort.” La dagens første ord være: ”For meg er livet Kristus!” La din daglige bønn være: ”Herre, herliggjør ditt navn!” La ditt hjerte fryde seg ved tanken på at Jesus herliggjøres i ditt dødelige legeme. La oss alltid søke etter anledninger til å herliggjøre Kristus. Vær på vakt! Der er så mange anledninger, bare vi vil bruke dem.

Når du møter motgang, skuffelser, bekymringer, sorg, uvennlighet, motstand, hat eller forfølgelse, så spør deg selv: ”Hvordan kan jeg benytte dette til å ære min Herre og Frelser?” Lev hver dag i den ånd, så vil du finne at hver dag blir en dag full av hellig spenning og seire vunnet for Kristus. Og samfunnet med den iboende Kristus blir en vidunderlig virkelighet.

Vi får oppleve at han er oss nær (Rom.10,8). Det gis ingen enklere vei til hellighet enn denne. Når Kristi ære blir vårt mål, da ”akter vi det for bare glede når vi kommer i allehånde fristelser” (Jak.1,2).

Når Kristi ære blir vårt mål, akter vi det for en lykke når menneskene ”spotter og forfølger oss, og lyver allehånde ondt på oss for hans skyld” (Matt.5,12). Det gir oss nye anledninger til å forherlige hans navn.

Har du lagt merke til at Herren to ganger bruker ordet ”salig” i forbindelse med dem som blir forfulgt? (Matt.5,10-12). Og Herren oppfordrer alle slike til å ”glede og fryde seg” (v.12).

Å, om vi alle kunne leve et slikt liv at vi ærer Kristus med det! Skulle du være kjent for ditt hastige sinn, din bitende tunge, din tverrhet, så overrask dine venner og gled deg selv ved å vise noe av Kristi sinnelag. De vil med en gang være klar over at dette er ikke ditt sinnelag, men noe som kommer av Guds kraft som bor i deg.

Kanskje du vil svare at du er så svak. Takk Gud for det! Han sa: ”Min nåde er deg nok, for min kraft fullkommes i skrøpelighet.” La oss derfor si med Paulus: ”Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg” (2.Kor.12,9). Gud vil åpenbare sin herlighet gjennom oss og i oss.

Det er ufattelig at han var valgt meg og valgt deg til dette; men det er en kjensgjerning. Må Gud hjelpe oss å fylle vår plass!

Det kan høres merkelig ut, men det går an å vanære Kristus endog ved den måten vi søker hans kraft på. Mr. Trumbull har påpekt dette særdeles tydelig i en redaksjonell artikkel i ”Sunday School Times of America”. Han sier: ”Hemmeligheten ved et seirende og lykkelig kristenliv er å være tilfreds med Jesus. Gud, Faderen, er fullkommen tilfreds med sin sønn. Og hans vilje er at vi skal være fullstendig tilfredse med hans sønn, med hva han er for oss og hva han gjør for oss. En meget nidkjær kvinnelig bibellærer ble mer og mer misfornøyd da hun begynte å søke etter en spesiell opplevelse av Åndens dåp. I sin nød gikk hun til en predikant som forklarte henne feilen at hun ikke var fornøyd med Kristus Jesus. ”Jo, visst er jeg tilfreds med Jesus, men . . . ”
”Nå, vent litt”, sa predikanten. ”Hvis du virkelig er tilfreds med Jesus, så blir det ikke noe ”men” etter en slik bekjennelse. Du ønsker noe ved siden av Jesus. Hva er det du ønsker?” ”Jeg vil ha kraft.” ”Hvorfor vil du ha kraft?” ”Av hensyn til jentene som jeg underviser.” ”Vil du at jentene skal oppleve dette som du snakker om?” ”Nei, jeg vil ikke si et ord til dem om det. Jeg vil at de skal lære Jesus å kjenne personlig.”

”Tror du ikke at den beste måten du kan øve innflytelse på dem er ved å la dem se at Kristus tilfredsstiller ditt eget hjerte og fyller all din trang, i stedet for å la dem forstå at du er bekymret og utilfreds fordi du ikke har hatt en bestemt opplevelse?” ”Men jeg har ikke fortalt dem at jeg er bekymret og utilfreds!” En fortrolig venninne som var sammen med henne bemerket: ”De vet det alle sammen, det står tydelig skrevet på ditt ansikt.”

Det er godt å lengte etter mer kraft i livet. Å være tilfreds med hva Jesus gjør, er ikke å være tilfreds med hva han ikke gjør. Men om vi hungrer og tørster, så la oss ikke jage etter en eller annen opplevelse, men i ydmykhet komme til Jesus og overlate oss helt til ham, idet vi bekjenner at han kan fylle all vår trang. Han kan tilfredsstille ethvert behov.

Vi må være ytterst forsiktige med hvorledes vi søker Åndens fylde. Vår utilfredshet må ene og alene være utilfredshet med oss selv og ikke med vår velsignede Herre og Frelser. Og Åndens fylde og kraft er når alt kommer til alt dette at Kristi herlighet åpenbares i våre dødelige legemer (2.Kor.4,10).

Hvordan er det så med synden? Det kan hende våre motiver for å søke Åndens kraft er de rette, og likevel kan det være ting som hindrer. Kanskje vi gjerne vil ære Kristus med vårt liv, men likevel er ulydige i enkelte småting, som vi forsøker ikke å tenke på. Bibelen sier at Gud gir dem den Hellige Ånd som lyder ham (Ap.gj.5,32).

Det er en kjensgjerning at vi mottar kraft fra Gud i forhold til den lydighet vi viser ham. Når vi av hele vårt hjerte kan si: ”Alt hva du befaler vil jeg gjøre”, så sier Gud til oss: ”Alt hva jeg har er ditt.”

Augustin sier: ”I sin vilje utrettet av mennesker finner Gud et hjem.”

Lydighet! Det hender ofte at troende sier til seg selv og andre: Det er sant at jeg går hit og dit, men jeg tar alltid Jesus med meg.” Er det å lyde Kristus, eller er det å bringe Kristus til å lyde oss?

En prest preket en søndag kveld om Åndens ledelse. På mandag møtte han en av sine søndagsskolelærere som var på vei til et ball. Som alltid tilfellet er, følte også denne trang til å komme med en unnskyldning. ”Jo, jeg bruker å gå på ball, men jeg tar bestandig den Hellige Ånd med meg”, sa hun. ”Å”, sa presten, ”hvor lenge er det siden den Hellige Ånd ba deg om å lede seg?”
Jeg kan ikke være en annens samvittighet. Enhver av oss må overlate til den Hellige Ånd å lede seg. Men var det ikke likeså godt å slutte med slike ting som de aller fleste kristne finner det nødvendig å føre fram unnskyldninger for?

Så var det spørsmålet om synd. Er det noe i vårt liv som er urent, vanhellig eller uverdig? Er det noen verdslighet, noen moralsk slapphet eller noen tvilsom vane? Er det noen bitter rot eller noe annet som hindrer velsignelsen i å komme?

Vi kan kanskje si: ”Er det ikke bare en bagatell?” Men den aller minste bevisste synd er nok til å hindre oss i å motta kraft.

Vi vet jo at Guds Hellige Ånd og menneskenes synd ikke kan leve på fredelig fot med hverandre! De kan nok begge være i samme hjertet; men de kan ikke begge herske der. For ”kjødet” – det er selvet – må alltid begjære imot Ånden. Kanskje du vil spørre: ”Hva er synd?” Det kan vi trygt overlate til den Hellige Ånd å vise oss. Men la oss prøve oss selv. Hvor mange av oss er det som ikke ved familieandakten eller bibellesningen har kjent at vi ikke kunne lese et bestemt sted i Guds ord, eller be om visse ting, fordi vi kjenner at de dømmer vår adferd? Hvor ofte vi føler oss skyldig! Det er den Hellige Ånd som overbeviser oss om synd.

En høyt aktet misjonær kjente seg ledet til å bekjenne sine nederlag ved en konferanse som ble holdt for noen år siden. Hun pekte på tre ting som var temmelig alminnelige synder blant misjonærene – blant disse som har gitt opp så meget for Kristi skyld: hjem, venner, framtidsutsikter, komfort, og som utsetter seg for sykdom og endog våger livet for Kristi sak. Disse tre forferdelige synder var: Baktalelse, selviskhet og stolthet. Og når de beste av våre oppofrende misjonærer lider under slikt, skulle da vi her hjemme være bedre stilt?

Angående baktalelse og ondsinnet snakk sa vedkommende misjonær: ”Jeg har aldri sett noe som slik kan skape uhygge og ulykke på en misjonsstasjon. Det ødelegger enheten, bryter ned vennskapet og skader hele vårt arbeid.” Hun fortalte at hun aldri hadde annet å fortelle sin mann enn andre menneskers feil. – Stakkars mann! – Men Gud viste henne hvor galt dette var, og hun erklærte seg villig til å slutte med det. Men vanen hadde dype røtter, så hun hadde en lang bønnekamp før hun fikk seier. Hun bad Gud om en ny munn og et nytt sinn som ikke ønsket å gjøre dette onde, og Gud ha henne det. Hun sier selv at det var et rent mirakel at hun fikk kraft til å seire.

Gud kan og vil gi enhver av oss kraft til å slutte å tale ondt om andre. Adressér nå ikke dette til andre. Er du skyldig? Tenk over det! For denne synd er en av helvetes inspirasjoner. Det var den synd som kom fram første gang Satan talte til mennesket; Satan baktalte og løy om Gud (1.Mos.3,4-5), og det tragiske er at mennesket heller trodde løgnens far enn sin skaper og velgjører! Og siden den gang har Satan vært våre brødres anklager! (Åp.12,10). Satan ynder å gjøre vår tunge giftig og skarp. Han begynte med Adam og Eva. Adam skyldte på Eva, og Eva på slangen. For mange av oss vil det første skritt i retning av et åndsfylt liv nødvendigvis være en renset tunge. Måtte Gud fra dette øyeblikk gi oss vilje og kraft til å slutte med å være våre brødres anklager!

Men vi får håpe at det ikke er flertallet som ligger under for denne synd. En ting som imidlertid er svært alminnelig er at vi setter våre kjære foran Gud. Og en annen synd er vår mangel på virkelig kjærlighet til våre medmennesker, til dem vi arbeider blant. Det er en mengde slike ting som vi kommer til kort i. Den strøm av levende vann som vår Frelser sa skulle flyte fra vårt innvortes menneske, kan bare flyte fra et rent hjerte.

Er jeg en ren kanal? Moody har gjentatte ganger sagt: ”Gud søker ikke sølvkar eller gullkar, men han må ha rene kar.” Og hvilke skatter Gud kan fylle i skrøpelige lerkar! Og en slik renselse som vi trenger kommer bare når vi har overlatt oss helt i Guds hånd, overlatt også legemet, som så ofte blir syndens redskap. Hjertet er bedragersk, mer enn alt annet (Jer.17,9). Det er bare den Hellige Ånd, som ransaker hjertene, som vet hva det bor i menneskehjertet, og som kan komme vår skrøpelighet til hjelp (Rom.8,26-27).

La oss ikke være overfladiske i vår selvransakelse. La oss gå avsides med Gud og be: ”Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangehånde tanker og se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!” (Salme 139,23-24)

Da vil Guds Hellige Ånd vise oss hva som galt. Og så? Er det virkelig mulig at jeg vil klynge meg fast til en synd når jeg vet at den berøver meg en fylde av glede og fred, og hindrer meg i å motta kraften fra det høye som alene kan gi mitt liv og vitnesbyrd noen betydning? Ja, så merkelig som det synes, så er det mulig. Der er mange av dem som leser dette, som lar disse ”små” synder stenge velsignelsen ute fra deres liv. ”Men deres misgjerninger har gjort skilsmisse mellom dere og deres Gud, og deres synder har tildekket hans ansikt for dere så han ikke hører” (Es.59,2). Når du ber om kraft fra det høye og alle de velsignelser som følger med den, så er det dine synder som hindrer deg i å få det du ber om. ”Jeg formaner eder altså, brødre, ved Guds miskunn, at I fremstiller eders legemer som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer – dette er eders åndelige gudstjeneste” (Rom.12,1).

Å, hvilken lykke og velsignelse der er i et helt overlatt liv! La ingen av oss tillate at litt stolthet, selviskhet, hastighet, misforståelse, misunnelse, sjalusi, kritikksyke, dømmesyke eller noe annet, stiller seg i mellom oss og Guds velsignelser – til sorg for vår himmelske Far, til plage for våre venner og til hinder for vår brukbarhet.

Hvis Gud viser oss noe som er galt eller av tvilsom art, så må vi være villig til å gi slipp på det straks. Og det må gjøres av kjærlighet til Kristus, ikke som en slags handel, idet vi mener å tilkjøpe oss Guds kraft. Hvis vi drives av slike motiver, blir vi temmelig lik Simon, trollmannen, som ville kjøpe Guds kraft for penger (Ap.gj.8,18-24). Jeg understreker at vi må være villig, for det er alltid viljen det kommer an på i første instans – viljens overgivelse til Gud. ”Vil du bli frisk?” Hvor der er vilje til å lyde følger handlingen etter.

Under et misjonsstevne som ble holdt i India, ble en av misjonærene fylt med en forunderlig kraft. Han sa senere til en venn: ”Jeg ble ikke den mann jeg hadde håpet da jeg kom her ut. Jeg kjente at jeg manglet kraft, men hadde ikke tiltak til å ta meg sammen, og kunne ikke forstå hvorledes jeg skulle komme i et bedre spor. Så gikk jeg til Gud og sa, at jeg var villig, og du kjenner resultatet.”

Er vi villige?

Vi må ikke glemme at det vi søker er ikke en upersonlig kraft, et slags elektrisk sjokk, en skjelving eller en ekstatisk opplevelse. Det vi søker er et dypere kjennskap til en person, en mer helhjertet hengivelse til en person, et inderligere samfunn med en person, en større kjærlighet til en person og å komme mer absolutt under denne persons ledelse. Og den person vi her har å gjøre med er Guds egen hellige Ånd. Hans ånd som elsker oss med en kjærlighet som overgår all forstand.

Det er han, talsmannen, forbederen som bringer med seg ”kraften fra det høye”. Han er kraften! Og han bor allerede i våre hjerter, og venter bare på at vi skal overlate ledelsen og kontrollen over vårt liv helt til ham. Han vet at vi har kraft akkurat i samme grad som vi er overlatt i hans hånd så vi lever, taler, går og opptrer slik som han vil.

Dan Crawford forteller at sorte i Sentral-Afrika oversetter verset i Salme. 31, 15 ”I din hånd er mine tider…” slik: ”Alle mitt livs når og hvor og hva og hvorfor er i dine hender.” Og hvis vi kommer dit hen at vi har det slik, da er vi åndsfylte kristne. Denne kraft er altså intet annet enn at den Hellige Ånd får virke i våre hjerter og gjennom våre liv.

Kanskje det kan hjelpe oss om vi husker på at vår beste venn, den Hellige Ånd, bor i vårt hjerte. Han bor der, og han forvandler mitt hjerte til et tempel for Gud (1.Kor.6,19). Legg merke til at det ikke bare er i hjertet: ”Eller vet dere ikke at deres legemer er et tempel for den Hellige Ånd som bor i dere, og som dere har fra Gud, og at dere ikke hører dere selv til?”

La oss tenke litt på vår opphøyede gjest. Hva venter en kjær venn av oss når han kommer for å være hos oss? Han vet at vi holder av ham og nærer de vennligste følelser for ham. Men han selv ville bli høyst forbauset hvis vi ignorerte ham, selv om det bare var for en liten stund. Han venter at vi skal vise ham oppmerksomhet og holde ham med selskap.

Vi legger stor omhu for dagen for en gjest. Vi unngår å gjøre eller si noe som kan såre ham eller som han ikke liker; vi er omhyggelige med hva slags mat vi setter fram for ham, for vi vil gjerne han skal få slikt som han liker. Vi forsøker å holde borte alle personer som vi tenker oss at han vil mislike, og vi gjør i det hele tatt alt for at han skal føle seg hjemme. Har vi også tenkt på den Hellige Ånd som en kjær gjest?

Det er forunderlig hvor få det er blant dem som søker kraft i den Hellige Ånd som setter seg ned og tenker over omkostningene. En kunne kanskje med god grunn si at en åndsfylt kristen er en som tar imot den Hellige Ånd som sitt hjertes mest opphøyede, mektige og kjærlighetsfulle gjest. Tenk om vi bare var like omhyggelige med å imøtekomme hans ønsker og sørge for hans velbefinnende som vi er når den av våre jordiske venner besøker oss! Det er forbausende hvor meget tid vi kan avse til å underholde våre gjester uten å forsømme vårt arbeid. Og det er mulig å behandle vår himmelske gjest på samme måten. Det er mulig alltid å være seg bevisst at han er hos oss, og at vi kan nyte hans selskap hele dagen om vi vil. Vi kan ikke tilbringe hele dagen i lønnkammeret sammen med ham; men vi kan likevel hele dagen merke og fryde oss over hans nærvær i vårt hjertes hus.

Saken har også en annen side. Vi ikke bare gir, men mottar. Når en har en forstandig mann på besøk, benytter en gjerne anledningen til å rådføre seg med ham. Vi snakker med ham om våre forretningsvanskeligheter og våre private bekymringer, og vår venn er ofte i stand til å hjelpe oss ut av vanskelighetene. Hans vennlige råd kan ofte dempe et hastig svar og være til stort gagn for oss.

Vår himmelske gjest, nådens Hellige Ånd, kommer egentlig bare for å gi. Det er sant at han begjærer vår kjærlighet og tilbedelse; men han er læreren, talsmannen, som kommer for å hjelpe. Han kommer for å bo i våre hjerter og veilede oss til all sannhet, og for å åpenbare Faderen for oss.

Han kommer for at ”vi skal styrkes med kraft i vårt innvortes menneske ved ham – Ånden – etter Guds herlighets rikdom. – Så vi kan kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap, og fylles til all Guds fylde” (Ef.3,16-19).

Og der – i våre hjerter – er han. Og hans lengsel er å få dele ut til oss alle disse herlige gaver som Gud har å gi. Det merkelige er bare at så mange av oss – av oss som kristne – vegrer oss ved å ta imot! Jeg synes rent jeg hører Ånden rope til enkelte av oss: ”Hele dagen rakte jeg mine hender ut til et ulydig og gjenstridig folk” (Rom.10,21). Hans hender – fulle av Guds herlighets rikdommer! Det synes nesten utrolig at noen skulle ville avslå gavene!

Og hvilken gjest å ha i sitt ”hus”! Intet problem er for dypt for ham, ingen vanskelighet for stor. Intet av vårt ligger utenfor hans interesse og omhu. Han gleder seg når vi spør ham til råds, og fryder seg når vi adlyder ham. Og vår egen sjel fylles med glede når vi går Guds vei.

Så snart vi nekter å la ham lede oss, kommer vi galt av sted. Men hvor ofte kan vi likevel med sannhet si: ”Den Hellige Ånd og vi har besluttet”? (Ap.gj.15,28).

Dr. Campbell Morgan sier: ”Gud har ikke lovet å komme og hjelpe menneskene å gjøre hans gjerning. Han ber dem overgi seg selv til ham så han kan få arbeide gjennom dem. Dette er ikke to måter å uttrykke samme sak på, men to vesensforskjellige ting. Akkurat likesom vi vurderer og regner med Jesu nåde og Faderens kjærlighet, må vi regne med velsignelsen som følger av samfunnet med den Hellige Ånd.”

Et virkelig samfunn er ikke mulig uten en full overgivelse og en absolutt lydighet. Den Hellige Ånd som bor i oss gjør krav på å ha absolutt kontroll over våre liv. Her kan ikke være tale om en delvis lydighet. Ånden må ha det absolutte herredømme. Bunyan beskriver i ”Den hellige krig” dette på sin uforlignelige måte når han lar Diabolus sende sin utsending, ”Ubøyelig”, til prins Emanuel for å legge fram de betingelser han stiller for å overgi Menneskesjel. Bunyan viser oss her hvor maktpåliggende det er for Satan å beholde om ikke mer enn en liten bit av Menneskesjel. Ubøyelig sier blant annet: ”Min Herre, legg merke til hvor medgjørlig Diabolus er! Han vil være tilfreds med å overlate Dem hele Menneskesjel, bare han får beholde et sted der inne hvor han kan trekke seg tilbake og bo privat.”

Å, hvor mange som har mistet velsignelsen fordi de har gitt etter nettopp på dette punkt. Innerst inne har de en liten plass hvor de tillater Satan å bo ”privat”. Men Jesus gjør krav på å være den eneste som skal bo i vårt hjerte. Endog jeget må vike og overlate herredømmet til ham.

Er det for meget forlangt at vi skal gå med på dette? Emmanuels svar lød: ”Alt hva Faderen har er mitt, og jeg vil ikke miste noe av det Faderen har gitt meg, enn ikke en hårsbredd. Jeg vil derfor ikke overlate Diabolus den minste krok i Menneskesjel. Jeg vil ha alt selv.”

Og vi kan ikke bli åndsfylte, sterke kristne før vi har overgitt oss med legeme og sjel til den Hellige Ånd som bor i oss. Men hvilken fred, glede og kraft får ikke den som i oppriktighet sier til Jesus: ”Herre Jesus, du som skal ha alt som er i meg, du skal ha hele mitt liv”

Skapt til deg selv, o Gud,
skapt til din kjærlighet, tjeneste og glede.
Skapt til å lyde ditt allmakts bud,
skapt til din ære som englene tilber.

Hvilken forunderlig og herlig tanke at vi skal være til glede for Gud! Vi tilhører ikke oss selv. Vi er dyrt kjøpte. Og Gud må få være herre i sitt eget hus – det er vi (Hebr.3,6). Han skal ikke bare være en æret gjest, mens vi selv beholder nøklene og styret.

En evangelist spurte en gang en forretningsmann: ”Hvor lenge ville De holde en mann i Deres tjeneste hvis De fikk vite at han var halvt på Deres side, halvt på Deres konkurrents? ”Den mann ville jeg beholde akkurat til jeg fant det ut”, svarte forretningsmannen straks. Så snudde han seg til skrivebordet og tok fram kontrakten som alle måtte underskrive som ble ansatt i firmaet. Den lød omtrent slik: ”Hele min styrke og all min innflytelse tilhører firmaet.” ”Når en mann er villig til å underskrive dette”, forklarte sjefen, ”så gir vi ham tillatelse til å bruke vårt navn. Det kunne vi ikke tillate ham dersom vi ikke hadde full kontroll over ham.” Og slik går Guds Hellige Ånd fram. Han er villig, ja han lenges etter å slutte en overenskomst med oss. Hans navn står til vår disposisjon. Hans makt står til vår rådighet. Guds rikdommer står til vår rådighet dersom vi bare er villige til å overlate til ham alt vi er og har, evner, krefter, planer, vårt liv.

Men alt annet er forgjeves hvis vi ikke først og fremst gir ham vår vilje i hengiven og absolutt lydighet. Der er mange som gir Gud tjeneste, offer, selvfornektelse, men ikke seg selv.

Tenk på hva Jesus er. Han har all makt, han vet alt, han eier all glede, fred, kjærlighet. Han vet alltid hva som er best for oss. Han vet alltid hva som er rett å gjøre og rett å si. Han tar aldri feil, dømmer aldri feil. Denne Jesus er det som ber om å få bo i våre hjerter og veilede oss til all sannhet ved sin Ånd. Vi kan si med Jesus: ”Og han som har sendt meg er med meg; han har ikke latt meg alene.” – Men kan vi også fortsette: ”fordi jeg alltid gjør det som er ham til behag”? (Joh.8,29).

Hvilken gjest!

Ingen mennesker lever for seg selv. Vi kan ikke være åndsfylte kristne hvis det er noe i veien med vårt forhold til andre, hvis det er noen bitter rot. Dette er en side av saken som vi må ta opp til alvorlig granskning.

Vår Herre kunne ikke åpenbare seg for sine disipler slik som han ville på påskedag før fred og enighet rådet mellom dem. Han synes å ha brukt mesteparten av dagen til å samle sine spredte venner. De var mennesker, og ”kraften fra det høye var enda ikke kommet”. Det kan vel egentlig ikke forbause oss om enkelte var misfornøyde med Simon Peter fordi han hadde fornektet Mesteren under eder og forbannelser, og om kvinnene foraktet ham for det. Og Peter selv kjente seg vel ikke bare skyldbetynget, men tvilte nok på om han kunne kalle seg en disippel. Og Kleopas og hans venn (hans kone?) som syntes å ha gitt opp alt håp og ville trekke seg tilbake fra Kristi sak.

For hadde ikke det hele falt sammen da han døde på korset? Jesus måtte bringe dem tilbake. Ikke ved bud, ikke ved tvang; men ved på nytt å åpenbare sin nåde og kjærlighet for dem.

Maria Magdalena, som ”elsket meget fordi hun var meget tilgitt”, var sikkert meget indignert på Peter for hans feighet. For kjærligheten kjenner ikke frykt, og er ofte tilbøyelig til å forakte andre som er redde. Men det er henne Jesus velger til å gå med budet til disiplene – og til Peter – om hans oppstandelse og hans tilgivelse – for den er underforstått (Mark.16,7). Engelen kunne ha gått og sagt dette til Peter selv; men Maria måtte lære noe. – Og hvilken åpenbaring av hans kjærlighet! Jesus hadde tilgitt henne alle hennes synder – og vi kan vel neppe tro at Gud ville tillate sju onde ånder å besette et menneske dersom ikke vedkommende var slik at det var en lett sak for djevelen å få innpass. Og Jesus hadde også tilgitt Simon Peter. Hvorledes kunne da Maria Magdalena annet enn tilgi Peter hun også? Og med et hjerte fylt av kjærlighet går hun for å utføre det engelen hadde befalt henne. Da – etter at hun hadde gjort dette – var det at Jesus åpenbarte seg for henne.

Tro meg, det syn vi får se av vår oppstandne Frelser vil bli dunkelt, uklart og kanskje helt utvisket, dersom vi ikke også ”elsker vår bror” hvor meget han enn måtte ha syndet mot Gud og mot oss.

Jesus åpenbarte seg i alle fall ikke for disippelflokken samlet, før han hadde brakt forlik og oppreisning til den enkelte av dem. Kun når dette var gjort, kunne han si: ”Fred være med eder!” Og da han hadde sagt dette åndet han på dem og sa: ”Motta den Hellige Ånd” (Joh.20,22).

Det samme ser vi på pinsedag. Den Hellige Ånd falt ikke før de alle var samlet i samdrektig bønn. Personlig tror jeg at det er umulig for et menneske å bli ikledd kraften fra de høye uten at det har fred både med Gud og med sin neste. Budet ”jag etter fred med alle”, står foran ”og etter helliggjørelse uten hvilken ingen skal se Herren” (Hebr.12,14).

Dersom vi nærer hatefulle, uvennlige følelser overfor andre, vil det ganske sikkert hindre oss i å motta Åndens kraft. Vi skal så langt det står til oss, leve i fred med alle mennesker. Her gjelder ingen unntagelse for dem som er av en annen tro og lære enn vi. Uoverensstemmelser i tro og anskuelser kan ofte føre til mye bitterhet. Det skal ikke være slik. Selv om vi avskyr deres lære som angriper vår Frelsers guddommelighet og han ords ufeilbarlighet, så må vi elske personene. Paulus klarlegger hele saken for oss når han sier: ”Men jeg formaner eder brødre til at I holder øye med dem som volder tvedrakten og anstøtene mot den lære som I har lært, og går av veien for dem. Ti disse tjener ikke vår Herre, Jesus Kristus – – ” (Rom.16,17-18). Men vi skal be for dem. Bønnen er den beste motgift mot hat. Vårt hjerte må ikke huse annet enn kjærlighetens ånd. ”Rens eders sjeler i lydighet mot sannheten til uskrømtet broderkjærlighet, og elsk hverandre inderlig av hjertet” (1.Pet.1,22).

Dette er av den aller største betydning. Selv blant alvorlige og oppriktige Herrens vitner er det sørgelig mye av sjalusi, fornærmelser, tankeløst snakk om andre, onde rykter, ubroderlig kritikk, overdrivelser av små feiltrinn, kanskje bare et uforsiktig ord vekker mistanke og mye annet. Alt dette er tegn på at vi mangler kjærlighet. Og hver eneste av disse ting hindrer den Hellige Ånd i å ta bo i oss med hele sin fylde.

Jeg traff en gang en mann som syntes å være den mest gudhengivne en kunne tenke seg, en bønnens mann, en mann med et liv fylt av gode gjerninger. Tilsynelatende var han en hellig og ydmyk person som bare hadde tanke for hvordan han skulle forherlige Jesus Kristus. Og dog – ? Det var tilsynelatende ikke noe i veien – og mye som vakte beundring. Likevel følte man noe av det som Paulus sikkert følte da han traff dem i Efesus og spurte: ”Fikk I den Hellige Ånd da I kom til troen?” En dag betrodde denne mann bror meg sin hemmelighet. Han bar på et gammelt nag mot en tidligere meget god venn. Det var det hele. Men det førte til mange slags hykleri og usannhet, om ikke i ord så i opptreden. Hva gagnet det så om han stadig søkte å trenge dypere inn i det åndelige liv, om han tilbrakte timer på kne i bønn om å få en fylde av den Hellige Ånd?

Hindringen lå der i ham selv. Den Hellige Ånd strevde med ham i stedet for å få virke gjennom ham. ”Eders synder har forholdt eder det gode….” (Jer.5,25).

Denne lille ting – eller rettere, synd – er en sky som stenger synet av Guds herlighet for oss. Vi har alle gjort oss skyldig i slike synder, og vi må være tålmodige med dem som feiler.

Mange av oss som arbeider i Guds rike, trenger å gjøre opp vår sak med brødrene før vi kan gjøre opp vår sak med Gud.

Apostelen Peter finner det nødvendig å minne om salmistens ord (Salme 34,13-14), og sier: ”For den som vil elske livet og se gode dager, han holde sin tunge fra ondt og sine lepper fra å tale svik; han gå av veien for ondt og gjøre godt, han søke fred og jage etter den” (1.Pet.3.10-11). Og vi finner det nødvendig også i våre dager å minne ”de utvalgte” om disse ord.

Må Gud hjelpe enhver av oss å bli kvitt disse skavanker.

Men dersom vi nå er kommet inn i den velsignede tilstand som disse fem skritt uvegerlig leder til, hvorledes kan det da ha seg at vi fremdeles ikke får oppleve at kraften faller på oss?

Det kan komme av at det enda er noen skjulte hindringer. Det er tre som er svært alminnelige. Vi venter kanskje på beviser for at kraften er kommet; eller kanskje vi ikke er så ivrige etter virkelig å bli åndsfylte kristne; eller vi ønsker ikke av hjertet å bli Kristi medarbeidere i hans vingårdsarbeid.

La oss se på disse tre ting:

1. Kanskje vi har laget oss en kanal som Guds kraft skal flyte gjennom. Det vil si, vi har gjort oss opp noen feil tanker om hvordan Ånden skal åpenbare seg. Vi venter kanskje på «et veldig vær», «tunger av ild», «fremmede tungemål», eller ekstase eller skjelving, eller en eller annen overveldende opplevelse som bevis på at kraften har falt på oss? En sånn tankegang er helt uriktig, ja, fatal.

Vi må huske på at vi aldri kan forutsi hvordan Gud vil gå fram. Men vi kan være sikker på at det han har å gi dem som lyder ham, er langt bedre enn det vi selv kan tenke ut.

De hundre og tjue på salen ganske enkelt ventet og ba. De hadde ikke den fjerneste anelse om hvordan kraften fra det høye ville åpenbare seg. De hadde allerede fått kraft til å utrette så store ting at det var over deres fatteevne å kunne tenke ut betydningen av Jesu løfte: «Dere skal få kraft».

Naturligvis diskuterte de seg imellom døperen Johannes´ merkelige ord: «Døpe dere med den Hellige Ånd og ild», men de kunne ikke gjette seg til hva det lå i disse ord. De visste at talsmannen – sannhetens ånd – skulle opplyse deres forstand og skjerpe deres hukommelse; at han skulle veilede dem til all sannhet, lære dem det som hørte Guds rike til og herliggjøre Kristus for dem. Jesus hadde selv sagt at Ånden skulle ta av hans og kunngjøre for alle troende, og at han – Ånden – skulle bo i dem og gi dem å kjenne at Kristus var i Faderen, og de var i Kristus og Kristus i dem. Men utover dette visste de ingenting, og måtte være tilfreds med å la Gud åpenbare seg på den måten han selv ville.

2. Likevel må disse ti dager, fulle av forventning, ha brakt dem til å lengte mer og mer intenst etter det som Faderen hadde lovet.

Imidlertid fyltes også byen av tilreisende fra alle kanter. Når disiplene mellom bønnemøtene gikk fram og tilbake i gatene og støtte mot disse forskjellige mennesker som stimlet sammen, må de sikkert ha tenkt på Jesu befaling: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler…» (Matt.28,19).

De kjente sikkert hvor lite skikket og utrustet de var til en slik oppgave, og hvor stort deres behov for kraft var.

Vi kan vel neppe tenke oss at Gud skulle ville skjenke denne mektige kraft uten at det virkelig er en dyp lengsel i vår sjel etter den og en dyp erkjennelse av vårt behov. Men lengsel er ikke nok, det må også være tro.

Når Paulus skriver til galaterne, sier han at vi ved tro har fått Ånden som var lovet (Gal.3,14). Er vi i samme stilling som disiplene på pinsedag? De kjente seg knyttet til Mesteren med de sterkeste bånd; de hadde forlatt alt og fulgt ham; deres hjerter var opptatt med Jesus, med ham alene. Er han skjønnere enn ti tusen for oss? Har vi forlatt alt? Er vi virkelig adskilt fra verden? Eller går vi til Gud for å få kraft, mens vi søker verdens fornøyelser? «Dere skal finne meg når dere søker meg av hele deres hjerte.»

Disiplene kjente seg fullstendig fallitt på alt sitt eget. Deres selvtillit og storhet i egne øyne var borte. Det var en gang de formelig ropte: «Alt lykkes for oss! Til og med åndene er oss lydige!» Men nå forsto de at de ville være ubrukelige og unyttige uten denne kraft fra det høye. Er vi kommet dit? Innser vi at vi trenger Guds kraft? For denne kraft kommer bare til dem som tørster. I Jesaia 44, 3 heter det: «For jeg vil øse vann over det tørste og strømmer over det tørre.»

Er vi tørste? Tørster vår sjel etter den levende Gud? (Salme 42,3).

3. Mange gjør den feil at de tror Gud vil velsigne oss bare for at vi skal være velsignet. Nei, Gud gir sine gaver kun for at andre skal bli velsignet gjennom oss. Det er bare en givende kristen som kan være en åndsfylt kristen. Er vi Guds medarbeidere? Er vi villige til å arbeide for ham hvor som helst han måtte behage å sende oss? – «over mine treller og mine trellkvinner vil jeg utgyte min Ånd» (Ap.gj.2,18).

Kan vi helt oppriktig si: Jeg setter ingen betingelser for hvordan kraften skal komme; jeg er villig til å vitne og arbeide ettersom Ånden leder meg; jeg lengter etter Åndens kraft med hele min sjel og alt hva i meg er? Da har vi bare en ting igjen å gjøre: be Faderen om kraften som han har lovet.

Hvis vi etter grundig overveielse og bønn kan oppfylle de nevnte betingelser, kan vi trygt gå til Gud med vår begjæring om Åndens kraft. McKonkey sier så treffende:

Ikke vent på det, men tro det.

Ikke forvent det, men ta imot det.

Ikke søk det, men gjenkjenn det.

Ikke ransak dine følelser, men stol på Guds løfter.

Det er min faste overbevisning at mange alvorlige troende kommer helt fram til dette punkt hvor det bare står igjen å ta imot med troens tomme hånd, men stanser der.

En kjent evangelist sa engang under noen møter i London at folkets nød lå så tungt på hans hjerte. Han kalte sammen en del av mennene i menigheten hvor han virket og forklarte dem at han trodde organisasjon og planer var nytteløse dersom en ikke ble fylt av Åndens kraft. Mens han snakket om dette, la han merke til at en ung mann, som hadde meget lite utdannelse, reiste seg, tok hatten sin og gikk ut. Da evangelisten skulle gå ut etter møtet, hørte han en stemme fra et siderom, og da han gikk inn, fant han den unge mann bokstavelig på sitt ansikt for Gud. Han ba: «O, Gud! Jeg ber deg gi meg kraften fra det høye.» Det ble stille et øyeblikk, få fortsatte han: «O, Gud! Jeg vil gi opp enhver synd du viser meg, bare jeg kan få bli et vitne for deg.» Det ble igjen en pause, som om han tenkte over sitt liv. «Ja, jeg vil gi opp det – – – ja, det også.» Så reiste han seg opp, og med blikket vendt mot himmelen sa han: «Og nå, Gud, gjør jeg krav på velsignelsen.»

Så ble han oppmerksom på pastoren, vendte seg med strålende ansikt til ham og grep hans hånd, idet han sa: «Jeg har mottatt ham! Jeg har mottatt ham!»

Hele hans liv ble forandret! Og tross sin manglende fulle utdannelse og sin uvitenhet, ble han redskapet til i løpet av noen få måneder å lede seksti menn til Jesus.

Enhver helt overlatt kristen kan motta kraften på samme måte. Ved erkjennelse og tro kan hver eneste synder bli frelst. Ved erkjennelse, omvendelse og tro kan hver eneste troende bli helliggjort og fylt av den Hellige Ånds kraft.

En dame som i årevis hadde bedt om Åndens fylde ble meget forbauset da denne sannhet ble påpekt for henne. «Men kan jeg virkelig be om den Hellige Ånds fylde på samme måten som jeg ba om syndenes forlatelse?» sa hun. «Selvfølgelig kan De det, så sant De har oppfylt betingelsene.» «Men hvordan kan jeg vite når jeg har mottatt gaven?» «Det vet vi fordi det er absolutt trygt å ta Jesus Kristus på ordet.»

Fenton Hall, som nylig døde på misjonsmarken, brukte flere timer om dagen i bønn. Men likevel kjente han at det var noe som manglet. Han forsto at det var et rikere, friere og gladere liv enn det han hadde erfart. En dag snakket han med en troende dame som gjorde ham oppmerksom på at en måtte være villig til å akseptere Åndens fylde uten hensyn til hva en følte eller ikke. En måtte tro Guds ord. Selv hadde hun, da hun på denne måten overga seg til Gud i tro, opplevd at det ord hun lenge hadde gått og tenkt på, ble som en flammende ild i hennes indre.

Samme natt gikk Fenton Hall på kne og oppfylte betingelsene, idet han ba Gud gjøre hva som helst han så nødvendig i hans liv, så han kunne få motta Åndens fylde. Og Gud viste ham på den mest underfull måte at han hadde hørt hans bønn. Han fikk ikke bare visshet i sin sjel om saken, men selve ordet ble nytt for ham. Forandringen med ham var så følbar at andre også fikk trang til å søke denne kraft.

Kanskje det kan være til hjelp for noen om jeg gjentar Fenton Halls fire leveregler:

1. Full overgivelse til Gud, og en uavbrutt helt overlatt stilling.

2. Stadig se hen til Gud for ledelse, og forvente at han leder en.

3. Absolutt lydighet mot hans ledelse.

4. Det må alltid være klart for oss at vi ikke kan gjøre noe av oss selv.

Intet under at han en gang skrev: «Pris skje Gud, det er på høydene just nå; men somme tider litt høyere enn til andre tider.» Så føyer han til: «Jeg er antagelig på vei oppover trappen i Efeserne 3, 14 – 21.»

Ja, og hvilken vidunderlig trapp det er! Men bare den Hellige Ånd kan lede oss opp den.

Skal vi gå til Gud og gjøre krav på pinsedagen? Guds innbydelse til enhver troende er: «Kom, uten penger og uten betaling» (Es. 55,1). Herren gir kraft (Es.40,29-31).

HVORDAN ÅPENBARER

KRAFTEN SEG?

Hvordan viser kraften fra det høye seg når den faller på en troende? Eller med andre ord: Hva er kjennetegnene på at en troende har mottatt Åndens kraft? Hvor ligger hans makt?

En har uttrykt dette så vakkert i disse ord: «Den som har mest av Guds kraft er den som taler mest om Jesus.» Tenker vi meget på Jesus? Taler vi gjerne om ham?

Er det ikke praktisk talt det samme Paulus sier: «Bli fylt av Ånden så dere taler til hverandre med salmer og lovsanger og åndelige viser, og synger og leker for Herren i deres hjerter» (Ef.5,18-19). «De talte sammen, de som fryktet Herren, den ene med den andre, og Herren gav akt og hørte…» (Mal.3,16). «Da ble de alle fylt med den Hellige Ånd, og de begynte å tale…» (Ap.gj.2,4). Vi får ingen åndens fylde uten at vi er villige til å tale og fortelle om hvor store ting Herren har gjort imot oss. Når Gud gir den Hellige Ånd, så gir han seg selv. Og Gud kan vi ikke skjule. Johannes Døperen, Kristi forløper, mannen som var fylt av den Hellige Ånd fra mors liv av, hva talte han om? Han hadde tre store temaer: Guds lam som bar verdens synd, omvendelse og dåpen i den Hellige Ånd og ild som skulle komme. Den Hellige Ånd «gir oss å tale», la oss da være villige til å tale (Ap.gj.2,4).

Det er mange som er blitt dypt skuffet fordi de ikke, straks de hadde overgitt seg helt til Gud, merket en ekstraordinær tilstrømning av kraft. De ble heller ikke utvalgt til noen spesiell stor tjeneste for Gud, og kjente ikke den åndelige oppløftethet som de hadde tenkt skulle komme. Den sammenlignet sine erfaringer med andres og ble motløse. Det syntes som om andre hadde fått så meget mer.

Jeg understreker enda en gang at vi ikke må stake opp en bestemt kanal som vi venter at Ånden skal flyte gjennom. Det er tåpelig å forsøke å lede eller begrense den Hellige Ånd.

Vi må ikke vente at han skal åpenbare seg i oss og gjennom oss akkurat på samme måten som han har åpenbart seg gjennom andre vi kjenner. Det er noen som synes å vente et slags galvanisk sjokk, skjelving eller lignende, i stedet for at det levende vann skal velle fram som en kilde fra vårt innerste vesen til vederkvegelse for en tørstende verden. La oss være forsiktig med å sette grenser for Gud.

Han vil at vi skal bli «likedannet med hans sønns bilde», ikke absolutt lik hverandre i åndelige erfaringer.

La oss ikke alltid vente å kunne kjenne Ånden arbeide i oss. Paulus skriver til korinterne: «Og jeg var hos dere i skrøpelighet, og i frykt og i meget beven, og min tale og min forkynnelse var ikke med visdoms overtalende ord, men med ånds og krafts bevis (1.Kor.2,4). «Når jeg er svak», sier han, «da er jeg sterk». Han kjente seg svak, men var sterk! «Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg meg …. («reise sin bolig over meg», står det egentlig) (2.Kor.12,9).

Å være fylt av Ånden er ikke absolutt å ha slike underfulle, oppløftende følelser og tanker om hvor store ting Gud har gjort imot meg. Det er at Kristus blir herliggjort i meg – – ved mitt liv og mitt vitnesbyrd. Vi bør eie gleden i den Hellige Ånd; men det er ikke derfor Gud gir oss Åndens fylde, for at vi skal gå omkring og føle så godt. En har så treffende sagt: «Det er ikke å føle lyst til å synge hele dagen, men å føle lyst til å tjene hele dagen.»

Ved et predikantmøte sa en av brødrene at han hadde vært på forklarelsens berg i fem uker. «Vent litt, bror», sa Moody, som var ordstyrer. «Hvor mange sjeler ble vunnet for Kristus i de fem ukene?» «Det vet jeg ikke», svarte mannen. «Vet du om noen i det hele tatt?» spurte Moody. «Nei, dessverre.» «Da», sa Moody, «er du kommet for høyt opp, min bror. Ingen kristen burde komme så høyt at han ikke rekker å vinne sjeler.»

Selv når vi ikke ser det minste tegn på at Ånden bor i oss og holder på med sitt verk, må vi tro at han er der og regne med at han arbeider i oss og vil utrette noe gjennom oss.

Israels barn fikk aldri se Herrens herlighet som dvelte over arken i helligdommen; men den øvde likevel sin innflytelse på alle deres handlinger. Og deres tro bygde på det faktum at Herren var der. Disiplene fikk ikke på pinsedag beskjed om at de måtte være enda mer nidkjære, enda mer trofaste og oppriktige. Men de fikk «Kristi liv» på en helt ny måte og det ble deres oppgave å «åpenbare» det for verden – d. v. s. la det komme slik til syne i dem at verden kunne se det. «La således eders lys skinne.»

Livets ånds lov gjorde dem i Kristus Jesus fri fra syndens og dødens lov (Rom.8,2).

Husk at den Hellige Ånds nærvær åpenbares ikke ved gaver, men ved frukt. «Derfor skal dere kjenne dem av deres frukter» (Matt.7,20). Dette er den prøve Jesus stiller på oss. Det har meget mer å si hva vi er enn hva vi kan utrette. Den Hellige Ånds store verk er å gjøre menneskene hellige. For uten hellighet kan ingen se Gud, og vi kan bare holde ut dersom vi ser den usynlige.

Ta ikke feil av kraften fra det høye og evnen til å tale godt, til å vareta Guds menighets krav med dyktighet, til å undervise. Disse ting er i og for seg verdifulle; men de behøver ikke være et vitenbyrd om kraft.

Da Ansgar kom til Sverige som misjonær, sa han til folket at han var sendt av Gud. «Vis oss et tegn, så skal vi tro deg», sa de. «Jeg skal vise dere det største mirakel i verden», svarte Ansgar, «et hellig liv, så sant hjelpe meg Gud.» Og det er alene mulig ved den Hellige Ånds hjelp.

«Har du noensinne møtt en kristen som du øyeblikkelig kan se ligner Kristus?» sa en predikant nylig. «En slik kristen utretter mer enn den mest fremragende preken.»

Det er åpenbarelsen av kraften fra det høye. Da, og kun da, når Jesus åpenbares synlig i våre legemer, er kraften fra Gud.

Om vi bare alle sammen ville beslutte som Paulus: at Kristus skal bli forherliget i våre legemer (Fil.1,20), så skulle vi ikke behøve å klage over mangel på kraft. Den åndsfylte kristnes ufravikelige mål må være: Ikke jeg, men Kristus!

Det var slik kraften åpenbarte seg i Sadhu Sundar Singh. «Han ser ut som Jesus Kristus,» sa man om ham. «Han bodde hos meg i tre uker,» skrev en av mine venner, «og jeg har aldri sett noen som har minnet meg slik om Kristus.» Når vi bærer Åndens frukt, kan vi trygt overlate til Gud å gi oss de gaver han vil vi skal ha. Det er et spørsmål om det i det hele tatt er rett å søke en spesiell gave.

Korinterbrevets 12. kapitel, v 7-11 forteller oss at den Hellige Ånd deler ut alle disse gaver – etter som han vil. Og hver eneste kristen har rett til å vente at han skal få en eller annen gave, for, som Paulus sier: «Åndens åpenbarelse gis enhver – – » v.7.

Vi er alle lemmer på legemet, Kristi legeme; men ikke alle lemmer har samme tjeneste. Derfor behøver vi heller ikke samme gave. Det er ikke nødvendig for tungen å gå eller for hånden å tale. Vi kan trygt stole på at Gud gir oss kraft til å gjøre hans vilje, hva hans plan med oss enn måtte være. «Gud er mektig til å gi dere all nåde i rikelig mål, for at dere alltid, i alle ting, kan ha alt dere trenger til, og således rikelig kan gjøre all god gjerning» (2.Kor.9,8).

Et slikt ord skulle sannelig være nok for hver eneste en av oss. Jeg vil gjerne si til alle som søker Åndens fylde: Innstill ikke din tanke på noen spesiell gave; men se på Jesus Kristus og la den Hellige Ånd få lov til å lyse opp ditt hjerte og liv, så du kan se om du kommer til kort på noe punkt hva det angår å frambringe Åndens frukt. Og, som Weymouth sier: «Ånden bringer en høst av kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet» (Gal.5,22).

Dette er den Hellige Ånds åpenbarelse. Ingen kan «opparbeide» disse ting. Ingen kan tvinge seg til å elske eller til å være fylt av glede og fred. Den hellige Ånd kan ikke ta bo i oss med hele sin fylde før vi er villige til å bære Åndens frukt.

Har vi kjærlighet? Den menneskelige kjærlighet er en realitet; men den kristne kjærlighet er meget mer, den er en åpenbarelse av Guds egen kjærlighet i våre hjerter og gjennom oss. Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved den Hellige Ånd (Rom.5,5). Hvem kan måle dybden av den himmelske Fars kjærlighet til den enbårne sønn? Det er den kjærlighet som er gitt oss. For vår Frelser sa i sin bønn: «Og jeg har kunngjort dem ditt navn, og jeg vil kunngjøre dem det, for at den kjærlighet hvormed du har elsket meg, skal være i dem, og jeg i dem» (Joh.17,26).

Dette er sikkert noe enda større enn den kjærligheten Gud hadde til verden. (Se Joh.13,1). Og denne hans dypeste og største kjærlighet er det han har utøst i våre hjerter og vil la springe fram i våre liv, bare vi tillater ham å gjøre det.

Er det glede i våre liv? Er Kristi glede i oss, så vår glede kan bli fullkommen? (Joh.15,11). For glede er fremfor noe annet Åndens frukt. 1.Pet. 1,18 taler om en «usigelige og herliggjort glede». Glede gir kraft. Paulus skriver i Rom. 15, 13: «Men håpets Gud fylle dere med all glede i deres tro, så dere kan være rike på håp ved den Hellige Ånds kraft.» Det er sant at «gleden i Herren er deres styrke» (Neh.8,10).

Er mitt liv fullt av fred? En fred som overgår all forstand? Da Herren var oppstanden, sa han to ganger til disiplene: «Fred være med dere.» Deretter åndet han på dem og sa: «Motta den Hellige Ånd.»

Det synes å være bortkastet å holde på å søke mirakuløse og underfulle manifestasjoner av Åndens kraft så lenge vi bedrøver den Hellige Ånd ved ukjærlighet mot andre, og ved vår misnøye og klaging. Vi må av hele vårt hjerte være villige til å la den Hellige Ånd få frambringe de rette frukter i vårt liv. Når vi er helt overlatt til ham så han får virke det han vil i våre liv – ja, endog til dette siste som står nevnt i Gal. 5, 22, avholdenhet, da er det at den Hellige Ånd kan betro oss kraften.

Jeg har allerede nevnt Fenton Hall. I 1922 vant han offiserenes mesterskap i tungvektsboksing i flyvåpenet. Etter at han var blitt omvendt, deltok han sammen med noen andre en gang i en våkenattsgudstjeneste hvor en del av stedets mer grovkalibrede elementer møtte opp. En uforstandig medarbeider la hånd på en ungdom som spottet. Rasende som en tiger fløy den unge mannen på ham, og holdt på å kvele ham. Fenton Hall gikk fort nedover gulvet, løftet gutten opp i armene sine og bar ham utenfor, mens gutten hele tiden hamret løs på ansiktet til Fenton Hall. En eller annen var tåpelig nok til å lukke døren bak ham, så han ble alene med folkemassen utenfor. Nå kastet de seg over ham alle sammen. Skjønt ansiktet hans allerede var ille medfarent av slagene til gutten, sto han rolig med ryggen mot døren; og med armene korslagt over brystet tok han imot all julingen uten et ord og med smilende ansikt. Fenton Hall målte sine seks fot og fire og en halv tomme. En som husket hans karriere som amatørbokser, spurte ham: «Hadde De ikke lyst til å slå dem, herr Hall?» Hall så spørrende og forundret på ham. «Nei, det kom jeg sannelig ikke på», svarte han. Og dog hadde han, før han ble omvendt, hatt et forferdelig hissig temperament så det var farlig å komme i veien for ham. Men nå var hans eneste tanke Guds ære, og derfor kunne Gud betro ham kraft fra det høye. Åndens frukt strekker seg endog til selvkontroll – eller rettere: Kristi kontroll. For Fenton Hall var så helt overlatt til Gud at han ikke engang kom på den tanke at han skulle slå igjen.

Hvorledes viser kraften seg i vårt liv? Jeg svarer igjen: hovedsakelig ved å frembringe Åndens frukt i vårt liv (Gal.5,22).

Disse ting som galaterbrevet nevner, kan ikke skapes eller opparbeides ved vår egen kraft. Spurgeon går så langt som til å si at vi kan ikke fremme Guds ære eller være til velsignelse for andre uten at hele Åndens fylde bor i oss. Det er da et menneske blir et brennende og skinnende lys. Brennende innvendig og skinnende utvendig. Den mest alminnelige busk blir ekstraordinær når den begynner å brenne, og menneskene vil bli tiltrukket av en mann som «brenner» av Guds kraft. Busken som tiltrakk seg Moses` oppmerksomhet, sto i lys lue, men ble ikke fortært av ilden (2.Mos.3,2). Forstår du hva det betyr? Det betyr at ilden ikke på noen måte skyldtes busken selv, men Gud. Når en busk begynner å brenne fordi det har tatt fyr i de tørre greiner, spraker og knitrer det den meget; men den er dog ikke et så oppsiktsvekkende syn som en busk som brenner uten å fortæres. La oss da ikke søke en kraft som ikke fører med seg Åndens frukt – den ånds frukt som er «krafts og kjærlighets og sindighets ånd» (2.Tim.1,7).

Guds kraft er en kraft som skal hjelpe oss til å vitne – og bringe folk til omvendelse. En bør merke seg den sammenheng det er mellom vers 7 og 8 i Joh. 16. Herren sier: «Jeg skal sende ham (den Hellige Ånd) til dere», og videre: «og når han kommer, skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom.» Denne overbevisning om synd vil bare komme når vi – de troende – er blitt fylt med den Hellige Ånd. Jesus sa: «Herrens Ånd er over meg, fordi Herren har salvet meg til å forkynne et godt budskap for de saktmodige» (Es. 61,1), og den samme Ånd er det som ønsker å virke gjennom oss.

Guds Ånd vil overbevise verden om synd, rettferdighet og dom når han får bo i oss med hele sin fylde. Kristus kom for å ta bort synden (Hebr.9,26), og det var ved «en evig Ånd han bar seg selv fram som et ulastelig offer for Gud». Ved den samme Ånd vil han rense vår samvittighet fra døde gjerninger til å tjene den levende Gud (v.14).

Når den Hellige Ånd har fått lov til å «gi vårt hjerte opplyste øyne, så vi kan forstå hvilket håp det er han har kalt oss til, og hvor rik på herlighet hans arv er iblant de hellige, og hvor overvettes stor hans makt er for oss som tror – – » (Ef.1,18-19), da kan vi be Gud om den Hellige Ånds kraft. Altså, etter at han har fått lov til å ta bort synden og rense vår samvittighet.

La oss holde fast på at vi må ha en god samvittighet både for Gud og mennesker. Når vi kan si med Paulus: «Min samvittighet vitner med meg i den Hellige Ånd», da kommer kraften fra det høye (Rom.9,1).

En kan bedre gjenkjenne en åndsfylt kristen enn beskrive ham. Menneskene vet instinktsmessig når en mann er fylt med den Hellige Ånd. Simon Peter forsto straks at det var den Hellige Ånd som falt på Kornelius og hans hus; Simon, trollmannen, så at det var skjedd en forandring med dem i Samaria. Han «så» at den Hellige Ånd ble gitt dem (Ap.gj.8,18). Paulus oppdaget øyeblikkelig at det manglet de tolv i Efesus noe. De hadde ikke mottatt den Hellige Ånd (Ap.gj.19,2).

Når Guds ånd er over oss, vil folk se noe av Herrens herlighet i oss (Es.60,1; 61,1).

Kraft fra det høye er ikke så meget en vekst i intellektuell og moralsk kraft. Den er meget mer enn alvor, nidkjærhet, argumentativ evne, tankekraft eller veltalenhet. Den består ikke i logikk, klarhet og overtalelseskunt, så verdifulle som disse ting kan være. Herodes kunne vel tale så folket mente det var Guds stemme (Ap.gj.12,11), men hans ord manglet kraft. En «engels tunge» er verdiløs dersom vi ikke har kjærlighet (1.Kor.13) Man har ment at denne kraft er den Åndens salvelse som ofte kan være over en under forkynnelsen av Guds ord. Men Gud kan bruke en åndsfylt kristen selv når han er taus. Stundom taler selve hans utseende om den kraft som bor i ham.

Gud kan bruke musikk, kunst, veltalenhet. Men han kan ikke bruke et menneske som ikke vil la seg kontrollere av Ånden. Ingen intellektuell, moralsk eller kunnskapsmessig utrustning kan utfylle den Hellige Ånds plass.

I mange kirker gjør en seg skyldig i den misforståelse at praktfull arkitektur, god musikk, pompøse prestedrakter, vakre ritualer og seremonier er nok. Sier en noe om det, får en gjerne det svar at vi må gi Gud det beste vi har. Men Gud vil ha oss selv, intet mindre. Det er vårt legemes tempel han vil skal være vakkert og fullt av hans pris.

Det var meningen å påvise hvordan kraften åpenbarer seg; men jeg må ærlig tilstå at jeg ikke kan gi uttrykk for det. Guds ord og erfaringen må få kaste lys over saken.

Apostlene som mottok kraften på pinsedag, var ulærde og lege menn. Og dog kunne ikke Kristi fiender stå seg mot den ånd og visdom de talte med (Ap.gj.6,10).

Det er en ild som verken ligger i ord eller tonefall, men som kommer fra hjertedypet og er tent av Gud selv. En uimotståelig kraft som gjør syndere hellige, og bringer «hellige» til å søke enda mer helliggjørelse.

Det er umulig å gi noen nøyaktig definisjon eller beskrivelse av denne kraft. Dr. Jowett sa om Moody: «Moodys storhet bodde i et leirkar, og mange lærde teologer har undret seg over en slik forbindelse. Det var tusener av talere som var dyktigere enn Moody, og tusener av bedre sangere enn Sankey, og deres liv var like rettlinjet og bra som Moodys og Sankeys; men kraften manglet. Ånden var ikke der med hele sin fylde.» Moody var kanskje både ulærd, uskolert og uøvd i talekunsten; men når han talte, syntes det som om den usynlige verdens krefter falt på forsamlingen.

Dr. Charles Inwood skrev nylig fra et stormøte i Danmark: «Forkynnere, budskap og tilhørere syntes alle å være under innflytelse av den Hellige Ånd. Hver setning som ble uttalt, syntes å strekke seg ut og gripe hjertene.»

Det er åpenbarelsen av Jesu eget nærvær som er kraften. Da Ignatius stod for sine dommere (i romertiden), sa man til ham: «Du blir kalt Gud-bæreren, hva betyr det?» Ignatius svarte: «Ja, det er riktig, for Gud bor i meg.»

Det er i sannhet bedre å være en Christoffer – en Gud-bærer – enn en Chrysostomus – gullmunn.

En mann kan besitte all verdens visdom og være veltalende som en Demostenes eller Cicero. Han kan samle skarer under sin talerstol; men hans budskap kan ikke bli velsignet uten det er salvet av den Hellige Ånd. Mange predikanter er rett-troende, men ikke åndsfylte. Og det er ingenting så dødbringende som et evangelium uten Åndens salvelse. «Bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende.» Hvem som helst kan bli en sjelevinner. Tro meg: vår veltalenhet og våre kunnskaper har ikke den ringeste betydning for resultatet av våre prekener. Det er Åndens kraft som bringer resultater. Derfor kan den minst veltalende bli den største sjelevinner bare han overlater hele sitt liv i Guds hånd.

Under vekkelsen i Øst-England kom skarer sammen som dratt av en trolldomsmakt. Det var ikke annonser eller organisasjon som var årsaken. Guds hellige Ånd arbeidet gjennom en eneste gudhengiven mann. Menn og kvinner som ikke engang hadde vært på møtene, ble overbevist om synd. Guds kraft kjenner ingen grenser. På pinsedagen ble ikke alene salen fylt, men hele huset. Hvis vi studerer nøye de største vekkelser vi kjenner, så vil vi finne at Gud nesten uten unntagelse ikke brukte de fremstående kristelige ledere, men en legmann eller en forholdsvis ukjent predikant.

Det behøver ikke være slik. Hver eneste sann kristen kan bli en åndsfylt kristen. Og da får han denne forunderlige evne til å dra mennesker til Gud. Hans ord og liv bringer mennesker til å hungre og tørste etter rettferdighet.

Som allerede sagt er det umulig å definere denne kraft. Men den er ikke desto mindre synlig. En predikant skrev for noen tid siden til meg om en kvinne i hans menighet som i årevis hadde forsøkt å vinne sin mann for Gud uten at det hadde lyktes. Han hadde gitt henne et eksemplar av «Hvordan skal vi leve et seirende liv?» Før uken var omme hadde hun vunnet sin mann. Hun hadde lest boken, overgitt seg betingelsesløst til Gud og så snakket med mannen. Etter at han var blitt omvendt, sa han til henne: «Hvorfor har du ikke fortalt meg disse ting før?» Hun svarte: «Jeg har forsøkt å gjøre det i seks år, men har ikke lyktes.» Når hadde det så lyktes for henne å snakke slik at han ble vakt opp? Det var da kraften fra det høye var kommet over henne.

Verden ser snart nok når det er Guds kraft som viser seg. Luther ble ikledd Guds kraft og selv hans fiender sa om ham at han fikk alt hva han ba Gud om! John Knox mottok kraften, og Maria av Scotland erklærte flere ganger at hun fryktet bønnene til John Knox mer enn hele dronning Elisabeths hær og flåte.

En ung mann på tjue år, som har fått en meget dårlig utdannelse, har mottatt kraften fra det høye, og hvor han kommer bryter det ut vekkelse. William Hoste sier med rette: «En mann som er full av den Hellige Ånd er full av Kristus. Han er ikke full av seg selv, og går ikke omkring og forteller hvor full han er av den Hellige Ånd.» Det er meget sannsynlig at han ikke er klar over det selv engang; men andre ser og kjenner det.

«Jeg hører De hadde et slikt herlig møte i går», sa en person til en predikant. «Ja, og vil De vite grunnen? Jo, det behaget den Hellige Ånd å lyse på Kristi åsyn så folk så og trodde.» Det var en åpenbarelse av kraften fra det høye.

Mange troende som mener å ha mottatt Åndens fylde, blir skuffet og motløse fordi de oppdager at det fremdeles forekommer svingninger og svikt i deres liv. Vi må imidlertid vente at den Hellige Ånd også åpenbarer slike ting for oss, og vi må forlate oss på at han er mektig til å hjelpe oss til seier over det.

Vi må heller ikke vente at den Hellige Ånd skal gjøre unødvendige mirakler i oss. Selv etter pinsedag forstod folkets eldste og øvrigheten at disiplene var «lege og ulærde menn» – sett fra et menneskelig synspunkt. Den Hellige Ånd rettet ikke på deres gallileiske dialekt, og tok heller ikke fra Peter hans nasjonale fordommer. Peter hadde i begynnelsen ikke meget til overs for hedningene. De var urene og vanhellige (Ap.gj.10,28). Og han nærte fremdeles en dyp motvilje mot samaritanerne. Han hadde ikke noe budskap til dem og intet ønske om å reise til dem, skjønt hans Herre hadde sagt: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler.»

Men i sin nåde ga Gud ham et syn da han var oppe på taket av huset der i Joppe. Han fikk se at han ikke skulle holde noe for urent som Herren hadde renset.

Vi behøver ikke fortvile om Gud viser oss at det er synd i vårt liv, så sant vi er villige til å gi den opp, – og gi den opp straks.

Peter, som var jøde, hatet samaritanene. En jøde ville ikke vist en samaritan vei eller ført en samaritan som var tørst til en brønn. Men de kristne i Jerusalem sendte Peter ned til Samaria for å undersøke om de troende der virkelig hadde tatt imot Guds ord. Og den Hellige Ånd falt på samaritanene i selve Akabs og Jesabels by!

Legg merke til at Filip, som var en av diakonene som skulle tjene ved bordene mens apostlene ofret seg helt for Ordets forkynnelse, var kommet til Samaria og Cæsarea med evangeliet lenge før apostelen Peter kom.

Og er det ikke ofte så også i dag? Forretningsmenn blir fylt av den Hellige Ånd og får utrette store ting for Gud, mens vi predikanter holder oss tilbake. Hvor vidunderlig diakonen Filip var under Åndens ledelse!

Det hender også at det oppstår meningsforskjell mellom to åndsfylte menn. Hvem har ikke sett det? Den Hellige Ånd er fredens ånd, og vi oppfordres til å bevare Åndens enhet i fredens sambånd (Ef.4,3). Og dog leser vi at det kom til så skarp strid mellom Paulus og Barnabas at de skiltes, og det til tross for at den Hellige Ånd hadde sagt: «Ta ut for meg Paulus og Barnabas til den gjerning som jeg har kalt dem til» (Ap.gj.15,39 og 13,2). Senere finner vi også at Paulus sa Peter imot like i ansiktet (Gal.2,11).

Slike meningsforskjeller er ikke Åndens verk; men viser oss hvor vi må være årvåkne og bedende, selv om vi har mottatt Åndens fylde.

Vi behøver ikke si mer om hvordan Åndens kraft viser seg i de troendes liv. Men la oss be meget. Det er så mange av oss som har atskillig begavelse, men mangler kraft. To åndsfylte evangelister snakket sammen om en av Amerikas dyktigste bibellærere så langt lærdom rekker, en mann som hadde et vidunderlig kjennskap til skriftene. «Ja», sa den ene litt bedrøvet, «han mangler bare en ting: en opplevelse av den Hellige Ånds kraft.» Hvorledes er det med oss? Har vi mottatt denne kraft? Kun Gud vet hvilken forandring det ville bringe i vårt liv, vårt arbeid, vår forkynnelse.

Den mest fremragende bibellærer, den mest lærde teolog og den mest uvitende jungelboer blir alle forvandlet ved Den Hellige Ånds kraft. Biskop Moule opplevde mens han var professor i Cambridge en sterk Åndens fylde. Skjønt han var en særdeles lærd, kultivert og fin personlighet, kjente han straks at det var skjedd en forandring med ham. Han sier selv: «Da jeg fikk et mer bevisst og klart begrep på dette og fikk i den levende Hellige Ånds vidunderlige personlighet, fikk jeg en ny innsikt i Guds ord og Guds kjærlighet. Det var en ny forbindelse med det evige livs krefter som ter seg virksomme i vårt innvortes menneske, og en nyoppdagelse av guddommelige resurser.»

Den Hellige Ånd vil ta bo i oss som han gjorde i Gideon. Han vil tenke med våre tanker, se med våre øyne, tale med vår munn, arbeide med våre hender. Miraklet med Gideon (Dom.6,34) er et forbilde på det som skjedde på pinsedag og skal skje med oss alle: Guds Ånd skal ta bo i oss. Det eneste han ber om er at han må få eie oss helt og eie oss alle.

En misjonær som reiste i Liberia i 1924, oppdaget at der fantes spredte grupper av kristne som med lengsel ventet på lærere. Han fant 150 kirker, og i hver av dem lå et en stor bibel som ingen kunne lese. De hadde fått den gjennom reisende handelsmenn, og nå ventet tusener av innfødte på å få høre mer om den eneste sanne Gud. Ved en anledning hadde en misjonær tolv tusen tilhørere. Hvorledes kunne dette henge sammen? Jo, ti år tidligere hadde en innfødt som kalte seg William Harris, reist ned til Lagos for å søke arbeid der. Her var han blitt omvendt, og hadde mottatt Den Hellige Ånds fylde. Så dro ham hjem til sitt folk og begynte med brennende nidkjærhet å tale til dem om Gud. Og så sterk virkning hadde hans ord at de kastet sine avguder og tryllemidler og ga opp sin tusenår gamle juju-dyrkelse. Kannibalisme og trolldom ble avskaffet alle steder hvor William kom. Han dro gjennom landet på kryss og tvers og vitnet for dem. Samtidig fortale han dem at det ville komme en etter ham som kunne lære dem mer. På sin reise skrev misjonæren ned navnene på 21900 innfødte som ville ha undervisning om Guds vei. Den Hellige Ånds kraft kan utrette det som ingen andre formår.

En slavegutt fra Afrikas urskoger flykter fra sin herre på grunn av den brutale behandlingen han får. Omsider når gutten ned til kysten, der han får høre om Gud. En dag hører han en gutt fra sin egen stamme be. «Hva er det du gjør?» spør han. «Jeg snakker med Gud», svarer den andre. «Hvem er Gud?» «Gud er min far.» «Så, er det din far du snakker med?» Etter dette regnet Sammy Morris – som man kalte ham – også Gud for sin far og «snakket» til ham. Gutten var uvitende, ukyndig i lesing, blottet for kristendomskunnskap; men Gud hørte hans rop – hans tale. Han fikk syndenes forlatelse og en barnslig tro på Gud, sin far. Og Gud, som alltid er trofast mot sine løfter, tok seg av ham og ledet ham. En kvinnelig misjonær fortalte ham om Den Hellige Ånd, og da gutten ville vite mer, sa hun: «Hvis du vil vite mer, så må du dra av sted til Stephen Merrit i New York.» «Jeg skal dra dit», svarte gutten bestemt. Misjonæren lo og fortalte ham hvor store vanskeligheter en slik reise innebar. Men Sammy dro.

Han overtalte en brutal og bannende kaptein til å la ham arbeide seg over havet. Og guttens sinnsro og tålmodighet under skjellsord, spark og slag førte til at kapteinen og flere av mannskapet ble omvendt.

Denne stygge gutten – jeg har sett bilde av ham – var full av Den Hellige Ånd og kraft. Ankommet til New York oppsøkte han Stephen Merrit, og sa: «Jeg er Sammy Morris. Jeg har nettopp ankommet fra Afrika for å snakke med deg om Den Hellige Ånd.» Samme kveld gikk han til et møte. Merrit glemte ham da møtet var slutt; men husket på ham litt senere og gikk for å se etter ham. Han fant ham på kne omgitt av sytten bedende lasaroner. Sammy hadde vist dem veien til Kristus, og nå priste de alle sammen Gud for syndenes forlatelse.

Merrit selv sier: «Jeg har aldri sett noe lignende. Den Hellige Ånd var i den sorte, udannede og uvitende og lite pene afrikaneren. Her var han nettopp ankommet fra Afrika og vinner sytten mennesker for Kristus første kvelden har er i Amerika!»

Merrit tok ham med seg i sin vogn til en begravelse, og på veien begynte han å peke ut for ham New Yorks severdigheter. «Der er den store operaen – –.» «Stephen Merrit», sa gutten, «bruker du noen gang å be til Gud i vognen?» «Ja, ofte.» Da la han sin sorte hånd på min, forteller Merrit, og idet han dro meg ned på kne, sa han: «La oss be!» Og for første gang i mitt liv bøyde jeg kne i en vogn. Sammy fortalte Den Hellige Ånd at han var kommet fra Afrika for å snakke med meg om Ham, men jeg snakket om alle andre ting, mens han, Sammy, bare ventet på å få høre om Ånden. Og nå måtte Den Hellige Ånd være så snill å ta bort fra mitt hjerte alle andre ting, og fylle meg så med ham selv at jeg aldri kunne tale, preke eller skrive om noe annet. – – «Jeg har aldri opplevd en slik dag. Vi ble fylt av Den Hellige Ånd.»

Da folk hørte om Sammy, var det mange som skrev og ville ha et fotografi av ham. Men da gutten så fotografiet, sa han: «Jeg er så stygg – jeg skulle ønske jeg kunne sende ham et bilde av Jesus.»

Denne sorte gutten var fylt av Den Hellige Ånd og ild. Avdøde Charles Alexander sa engang: «Jeg hørte Stephen Merrit fortelle om sin opplevelse med Sammy, og av de mange beretninger jeg har hørt, er dette en de mest uforglemmelige. Jeg blir formelig oppløftet og inspirert ved minnet om den.

Den Hellige Ånd lengter etter å få velsigne oss på samme måten og gjøre oss til velsignelse. La oss ikke skuffe ham eller svikte ham.

HVORDAN KAN VI VOKSE I ÅNDELIG KRAFT?

Vi skal vokse i nåden. Det er derfor ikke spørsmål om å holde velsignelsen ved like, men om å øke den. Vi må vite hvordan vi skal «bli i Kristus», og hvorledes vi kan «vandre i Ånden» – så vi kan bli styrket med kraft ved hans Ånd i vårt innvortes menneske (Ef.3,16).

De som lyder Åndens røst opplever en fullkommen frihet og en stadig tiltagende velsignelse og kraft. For Åndens lov er liv i Jesus Kristus (Rom.8,2).

Der er menn som en gang ble brukt av Gud til store ting; men som i dag er satt til side – ikke bortvist til fortapelsen – men satt tilside som ubrukbare til tjeneste (1.Kor.9,27). Det er ikke fordi de har falt i noen grov synd eller vært utro; men fordi de ikke var påpasselige med å holde seg i Guds kjærlighet. Andre igjen fortsetter å arbeide like hardt som før, skjønt de ikke lenger har Guds velbehag over seg. De vet ikke at Guds kraft har forlatt dem, og så gjør de som Samson, går ut og forsøker som før (Dom.16,20). Men det hender ingenting! Hva er dette? Jo, de har glemt tre ting. Og vi vil se litt på disse tre ting for at vi kan ta oss i vare. Den som står, se til at han ikke faller.

En kristen kan ikke stå stille. Enten går han framover – fra kraft til kraft – eller så går han tilbake. Enten blir han sterkere eller så blir han svakere og mer og mer kraftesløs.

Men hvis vi er påpasselige med de tre ting jeg her nevner, vil vi vokse i åndelig modenhet og kraft.

1) Lydighet. Simon Peter, som engang vågde å si til sin Herre: «Dette må ingenlunde vederfares deg!» og selv etter at han var blitt ikledd kraften fra det høye sa: «Ikke så, Herre» (Ap.gj.10,14), fikk lære at lydighet var den eneste vei til velsignelse. Det er Peter som sier at Gud gir dem den Hellige Ånd som lyder ham (Ap.gj.5,32).

Har du lagt merke til at Herren selv tre ganger knytter sammen kjærlighet, lydighet og den velsignelse som følger derav? Det er slående.

1) «Dersom dere elsker meg, da holder dere mine bud. Og jeg vil be Faderen at han skal gi dere en annen talsmann, for at han kan være hos dere evindelig, sannhetens Ånd – – han blir hos dere og skal være i dere» (Joh.14,15-17).

2) «Den som har mine bud og holder dem, han er den som elsker meg; men den som elsker meg, skal elskes av min far, og jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham» (v.21).

3) «Om noen elsker meg, da holder han mitt ord, og min far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham» (v.23).

Det er et forunderlig tredobbelt rep som binder oss til den treenige Gud.

Følgen av å adlyde ham fordi vi elsker ham er en trefoldig velsignelse:

1) Den Hellige Ånd blir i oss. 2) Kristus vil åpenbare seg for oss. 3) Faderen skal åpenbare seg for oss, og Faderen og Sønnen skal bli hos oss.

Kan vi ønske oss mer enn dette? Kan noen velsignelse være større enn dette? Og det er bare på denne måte vi kan bli til pris for hans herlighet (Ef.1,3-14).

Hvilket kall! Hvilket privilegium! For enhver som har lært å «lyde og tro».

Hvor ivrig vi ville granske skriftene for å finne ut hans vilje dersom vi virkelig forstod betydningen av dette. En åndsfylt kristen er en som har sin lyst i Herrens lov, og grunder på hans lov dag og natt (Salme 1,2).

Er det ikke underlig at noen som kjenner Jesu kjærlighet skulle vegre seg ved å lyde ham?

«Kristus ble lydig inntil døden, ja korsets død. Derfor har Gud opphøyet ham», sier Paulus, idet han oppfordrer de troende til lydighet (Fil.2,8-9). Lydighet var grunnlaget for Jesu jordeliv. Hans livs motto var: Guds vilje. – «Se jeg kommer – i bokrullen er det skrevet om meg – for å gjøre, Gud, din vilje» (Hebr.10,7).

Og vi må følge etter i hans fotspor (Fil.2,8-13). Men Gud er den som virker både å ville og å virke etter hans velbehag (v.13).

Husk at det er ingen velsignelse og ingen kraft uten lydighet. Med villighet til å lyde følger kraft. For da virker Gud i oss i stedet for «den ånd som er virksom i vantroens barn» (Ef.2,2).

Kristus åpenbarer seg alltid i og for den som drives av kjærlighet til å lyde ham. La oss da vandre i Ånden så vi kan bli i hans kjærlighet (Judas v.21).

Hellighet er egentlig ikke annet enn absolutt lydighet mot Gud i smått og stort. Den Hellige Ånd ønsker å lede og bestemme over oss i selv de minste ting i vårt liv. Han ønsker å løse alle floker og vanskeligheter i vårt familieliv, i vårt forretningsliv, i vår kontakt med andre mennesker. Han vil svare på alle de problemer og spørsmål som dukker opp i vårt trosliv.

Og når den Hellige Ånd virkelig er blitt herre i vårt liv, da får vi eie en fullkommen fred og trygghet. Vi vil ikke lenger bli bekymret, opprevet eller rastløse. Vår tale, vår opptreden og vårt arbeid vil bli preget av ro. Og når verdens ånd forsøker å trenge seg inn og forstyrre vårt samfunn med Gud og vår urokkelige tillit, da skal vi som Fenelon sier «beordre oss selv tilbake til stillheten for Guds ansikt».

Vi må sette vår ære i å leve stille og ta vare på våre egne ting (1.Tess.4,11), da vil vi få oppleve velsignelsen som er uttrykt i Jesaja 28,16: «Den som tror, haster ikke».

«Vær stille og kjenn at jeg er Gud». – «For så sa Herren Herren, Israels hellige: Dersom dere vender om og holder dere i ro, så skal dere bli frelst. I stillhet og i tillit skal deres styrke være» (Jes.30,15). Kan det tenkes noen større trygghet enn vissheten om at den allmektige Gud er med oss for å stride for oss? «Vi vet at alle ting skal tjene dem til gode som elsker Gud» (Rom.8,28).

En mann som nettopp hadde overgitt seg til Gud, sa: «Jeg vil gjøre Guds vilje i dag uten å tenke på morgendagen.» Flere år senere fortalte han at denne enkle beslutning hadde brakt ham ubeskrivelige velsignelser.

Dr. Wilbur Chapman traff general Booth og spurte ham hva som var hemmeligheten ved den fremgang han hadde hatt. «Jo, det skal jeg si Dem», svarte Booth. «Gud har fått alt jeg er og har. Der har vært mange menn med større intelligens enn meg, og mange med større muligheter; men fra den dagen da jeg fikk lagt på mitt hjerte Londons fattige, og fikk se liksom i et syn hva Kristus kunne gjøre for dem, har min beslutning vært at Gud skulle eie William Booth helt og holdent. Og om det har lyktes for meg å utrette noe, så er det fordi Gud har eid all min kjærlighet, hele min vilje og alle mine evner.»

Troende bror og søster, hva tror du ville skje hvis du trodde Gud?

Du vil kanskje spørre: «Hvordan leder Ånden oss?» Ånden taler gjennom samvittigheten, gjennom andres liv og ord, og særlig gjennom Guds eget ord. Og her kommer vi til det neste som vi må være meget omhyggelige med:

Les Bibelen. Dette er selvinnlysende. Hvis vi vil at den Hellige Ånd skal virke gjennom oss, må vi gi ham anledning til å utrette det arbeid han er kommet for å gjøre. Og hva er det?

Vår Frelser sa: «Han skal herliggjøre meg; for han skal ta av mitt og kunngjøre eder» (Joh.16,14). Den Hellige Ånd taler ikke av eller om seg selv, den tar Kristi ord, kaster lys over det og viser oss det. Og Bibelen er full av Jesus Kristus. Derfor må vi granske Ordet hvis den Hellige Ånd skal kunne virke i oss. Bibelen er den Hellige Ånds språk. Og Bibelen er den Hellige Ånds verk.

Når forfatteren av Hebreerbrevet siterer Salme 95, 8 så sier han at det er den Hellige Ånds røst: «Derfor, som den Hellige Ånd sier: I dag om I hører hans røst, da forherd ikke eders hjerter» (Hebr.3,7). Et forherdet hjerte er et kraftesløst hjerte. «Den hellige skrift er innblåst av Gud» (2.Tim.3,16).

I skriftene talte de hellige Guds menn drevne av den Hellige Ånd (2.Pet.1,21). Bibelen er Guds røst. Les den. Hør den. Vår Herre har lovet dem særlige velsignelser som grunder på hans lov og gjør deretter. «Men den jeg vil se til, det er den elendige, og den som har en sønderbrutt ånd og er forferdet over mitt ord (Jes.66,2).

Lengter vi etter å bli helliggjort? Da husk at vi blir helliggjort ved Guds ord (Joh.17,17). Sa ikke Herren selv: «De ord som jeg har talt til dere, er ånd og er liv» (Joh.6,63). Det første Herren tenkte på etter oppstandelsen var ikke å fortelle om himmelens herlighet, men å «opplate skriftene» for dem (Luk.24,32) (om veien gjennom lidelser. Anm. RM)

Den samme Hellige Ånd ønsker i dag å åpne våre hjerter så vi gir akt på det Gud har talt. – Likesom med Lydia (Ap.gj.16,14). Det er bare ved å kjenne Bibelen at vi kan forstå Guds vei og hans handlemåte med oss. Dersom ikke Peter hadde vært fortrolig med profetene, hvorledes kunne han da med slik visshet talt om det som profeten Joel hadde sagt? (Ap.gj.2,16)

Det var den Hellige Ånd som inspirerte Ordet, og bare han kan forklare det for oss på rette måten.

Det er den Hellige Ånd som skal hjelpe oss til å forstå alt (Ef.1,17; 1.Kor.12,3). Selv ikke den lærdeste teolog kan forstå de dypeste sannheter som Gud har åpenbart i sitt ord uten den Hellige Ånds hjelp. De «funn» enkelte lærde gjør er svært ofte «tap». Vi må ha Kristi Ånd for å kunne forstå Bibelen.

«Vi taler», sier Paulus, «ikke med ord som menneskelig visdom lærer, men med ord som Ånden lærer» (1.Kor.2,13).

«For ettersom verden ikke ved sin visdom kjente Gud i Guds visdom, fant Gud for godt ved forkynnelsens dårskap å frelse dem som tror» (1.Kor.1,21). Lærdom er uvurderlig når den forenes med Åndens lys, men ellers er den en snare.

En åndsfylt kristen er en som kan si med Paulus: «Min tale og min forkynnelse var ikke med visdoms overtalende ord, men med ånds og krafts bevis» (1.Kor.2,4).

Guds ord er Åndens sverd (Ef.6,17). Den Hellige Ånd behøver Ordets sverd for å kunne stride for oss, og Ordets sverd behøver en hånd – den Hellige Ånd til å kunne svinge det. La oss da se til at Ånden får bruke sitt sverd!

Det var den Hellige Ånd som talte gjennom Paulus når han sier: «Ta Åndens sverd» (Ef.6,17). Den Hellige Ånd laget dette sverd; han alene kan kvesse sverdets egg, og han alene kan instruere i bruken av det. Mine elskede, lyd Åndens røst! Ta sverdet! Husk at soldater ikke får bruke sine egne våpen. Guds ord er ikke gitt oss bare til trøst og til hjelp når vi skal vitne for Gud; men til forsvar mot våre fiender. Da vår Frelser ble fristet av djevelen, brukte han Åndens sverd, skjønt han bare hadde det gamle testamentets skrifter til rådighet.

Han kunne godt brukt andre våpen. Han kunne selv ha uttalt nye, myndige ord; men nei, han brukte det allerede gitte Guds ord.

Våre sjeler må næres for å bli sterke. Og «mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn» (Matt.4,4).

3) Bønn

Vi må be meget. I ordet taler Gud til oss; i bønnen taler vi til Gud – og lytter etter hans røst.

Gud ønsker at vi skal be. Og likesom vi ikke kan forstå Guds ord uten at Ånden veileder oss, så kan vi heller ikke be uten at Ånden veileder oss. Det er en dyp mening i de ord Jesus sa til kvinnen ved brønnen i Samaria: «De sanne tilbedere skal tilbe Gud i ånd og sannhet, for det er slike tilbedere Faderen vil ha» (Joh.4,23).

La oss alltid huske når vi ber, at vi trer fram for en far som gjerne vil at vi skal komme til ham med våre begjæringer.

En kristen kan ikke bli sterk uten bønn, mye bønn. Og han er aldri så sterk som nettopp når han ber. Og det er den Hellige Ånds oppgave å hjelpe oss til å be. Vår Frelsers store oppgave i himmelen er bønn. Han lever alltid for å gå i forbønn for oss (Hebr.7,25).

Vi kan takke Frelserens forbønn for at vi kan «bli fullkomment frelst». Og det er nettopp denne fullkomne frelse vi trenger og lengter etter.

Hva er det han ber om? Vi vet ikke. Men han ba for Peter at hans tro ikke måtte svikte! (Luk.22,32). Jesu bønn dreier seg sikkert om bestemte ting, slik han lovet å be Faderen sende en annen talsmann (Joh14,16). Han ba også: «Hellige Fader, bevar dem i ditt navn» (Joh.17,11). Og det er nettopp det vi behøver, å bli bevart hvert øyeblikk i Jesus Kristus.

Vi behøver neppe å be: «Ta ikke din Hellige Ånd fra meg». Det var David som ba denne bønn etter at han hadde syndet dypt. Men når han formet sin bønn slik, kom det nok av at han husket hvordan Herrens salvede, Saul, hadde syndet så Guds Ånd vek fra ham til tross for at han en gang var blant profetene (1.Sam.10,6-10; Salme 51,11).

Den Hellige Ånd er kommet for å være hos oss, for alltid (Joh.15,16-17). Vi kan nok bedrøve Ånden, og være gjenstridig mot Ånden, og således «utslukke» Ånden at han ikke får virke i oss.

For å kunne ha en fylde av Åndens kraft, må vi være vedholdende i bønnen. For han er «nådens og bønnens ånd» (Sak.12,10).

Bønn er den Hellige Ånds verk. Og den eneste bønn Gud har forpliktet seg til å høre, er den som er inspirert av den Hellige Ånd. Der er en uløselig sammenheng mellom våre bønner og vår åndelige kraft (Judas 1,20).

La oss ikke slutte å be om vårt hjerte føles kaldt og likegyldig. Det er nettopp i slike tider vi trenger å be mest. Hør enda en gang hva Ånden sier gjennom sin tjener Paulus: «Men i like måte kommer også Ånden vår skrøpelighet til hjelp, for vi vet ikke hva vi skal be om, slik som vi trenger det; men Ånden selv går i forbønn for oss med usigelige sukk, og han som ransaker hjertene, vet hva Åndens attrå er, for etter Guds vilje går han i forbønn for de hellige» (Rom.8,26-27).

Den Hellige Ånd vekker trangen til å be i vår sjel; han lærer oss å be; og han går selv i forbønn for oss.

Intet er lettere enn bønn dersom vi virkelig er ledet av den Hellige Ånd. Hans gjerning i oss, idet han ransaker hjertene, er like viktig som Kristi gjerning som mellommann og forbeder. Det er Gud som forordnet begge deler for at vi skal kunne bli sunne og sterke kristne.

Det er ved den Hellige Ånd at våre legemer blir et tempel for Gud og at vi blir Kristi lemmer. Men dette tempel må ikke vanhelliges ved at vi fyller det med alle mulige urene ting, ellers må den Hellige Ånd ta en svøpe og drive styggedommen ut likesom Mesteren en gang drev pengevekslerne og kjøpmennene ut av templet. Vårt hjerte skal være et «bedehus». Det hender så altfor ofte at våre legemer kneler i bønn, men våre hjerter er alle andre steder enn ved nådens trone, og våre bønner blir bare ord. Det er forferdelig å tenke på at vi kan synke dypere og dypere i synd fordi vi forsømmer vårt bønneliv. Vi behøver i sannhet å be «i ånd og sannhet», vi må mene og ville det vi ber om.

En ærlig vilje til å lyde Gud i alle ting, hva det enn koster, kan bringe oss langt. Og nådens sverd – Guds ord – er allmektig. Men det er likevel ikke nok å ha Guds fulle rustning på når vi drar ut i striden. Vi må be. I siste instans avhenger alt av vår bønn.

«For øvrig – bli sterke i Herren og i hans veldes kraft! Ikle dere Guds fulle rustning – – i det dere til enhver tid ber i Ånden med all bønn og påkallelse og er årvåkne deri med all vedholdenhet og bønn for alle de hellige» (Ef.6,10-18).

Herren kommer.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s