Home

Av Rolf Myrland.

Jesus lærer oss og sier: «Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! For med den dom som dere dømmer, skal dere selv dømmes, og med det mål dere måler, skal dere selv bli tilmålt» (Matt.7,1-2). Han forsetter med lignelsen om å ville trekke en flis ut av sin brors øye, og samtidig ha en bjelke i sitt eget. Og han sier i Luk. 6, 37-38: «Døm ikke, så skal dere ikke blir dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Ettergi, så skal dere bli ettergitt. Gi, så skal det bli gitt dere! Et godt mål, stappet, ristet og overfylt, skal bli gitt dere i fanget! For med det samme mål som dere har målt med, skal det måles igjen til dere.»

Vi har nok alle et mål som vi måler med. Spørsmålet er både hvem vi måler, hva vi måler og når vi måler. Måler vi oss selv eller andre? Og måler vi ting som vi bør måle, eller overser vi ting vi burde ha målt? Det står videre i Luk 6,39: «Han sa også en lignelse til dem: Kan vel en blind lede en blind? Vil de ikke begge falle i grøften?» Ja, hvor lett er det ikke med all vår måling, å falle i en eller annen grøft, og dra andre med?

Vi ser i samme kapittel Jesu eget sinn og hans væremåte: Lån ut! Gi! Elsk deres fiender! Gjør vel! Vær barmhjertige! Osv. Han strødde ut, uten mål og begrensning, uten å måle og begrense.

Jesus kom som det sanne lys til verden. Han stilte seg med åpne armer og innbød enhver som ville til å komme til ham og finne hvile og gi dem et gagnlig åk og en byrde som var lett. Han møtte menneskene med medynk og omsorg. Og han elsket dem inntil enden – de som forlot ham, også han som fornektet ham. Han så fram til det som skulle komme, når han talte dem. Han ville ikke ha Peter inn i skammekroken, men ba ham å styrke sine brødre! (Luk. 22, 32)

Har vi dette synet på våre medmennesker? Har vi profetisk syn, kan vi måle det som skal bli? Eller måler vi bare øyeblikkets feiltrinn og svakheter? Måler vi vår egen grad av barmhjertighet og overbærenhet, eller bare i hvilken grad andre passer til min oppfatning? Har jeg det bunnløse overmål av kjærlighet som den gode hyrde hadde, som gikk ut for å lete etter fåret som var fart vill, eller måler jeg bare mangelen på forstand hos fåret som drog sin vei?

Tenk at Jesus ville forbarme seg over menneskeheten, når han så all synd og elendighet på jorden! Tenk at apostlene skrev sine brever og formante «med all langmodighet og lære», tross all uforstand og synd som var kommet inn, for eksempel i sendebrevene i Åpenbaringen. Hvordan er det med vårt mål av kjærlighet? Jonas ventet på Ninives undergang. Gud hadde omsorg for både menneskene og dyrene der. Ligner vi Gud, eller ligner vi Jonas? Tenk om Jonas hadde jublet av glede over at menneskene angret og vendte om! Tenk hvis han hadde gått i gatene der og forkynt med håp og tro at det skulle bli forandring!

Vi måler alle, både det ene og det andre. Bibelen opplyser oss veldig klart om hva det er verd å måle. Og særlig og mest om alt vi bør måle hos oss selv. Hvilken dybde er det av kjærlighet og barmhjertighet i mitt hjerte? Hvilken dybde er det av takknemlighet og evne til å hedre min neste? Hvor nærliggende er det å se og snakke om andres mangler – mon om jeg da måler min egen skepsis og mistro?

Kjærlighet gjør blind, sier ordtaket, og det er mye i det. Kjærligheten gjør blind for andres feil. Kan jeg hos meg selv måle stor dybde av den kjærlighet som overser og glemmer, som ber og tror og håper på at alt kan komme i rette skikk, der jeg nå kanskje ser synd og store feil?

Må Gud gi oss nåde så vi vokter oss hvordan vi bruker det mål vi måler med! Vi ser Jesu måte å måle, når han møtte kvinnen som var grepet i hor. «Heller ikke jeg fordømmer deg! Gå bort og synd ikke mer!» Måler vi slik?

Kjærligheten gjemmer ikke på det onde. Den har glemt det i samme øyeblikk. Den gir alle alltid en ny sjanse. Måler vi hva vi går og gjemmer på av ondt om andre? Har vi et skyldbrev klar hvis noe dukker opp? Fører vi et synderegister – eller har vi hele tiden den kjærligheten som skjuler en mengde synder?

Ja, Gud gi oss nåde, at vi lærer å måle lik Jesus – så han en dag også kan måle oss med dette slags mål! Hvordan skal det gå oss ellers? Hvem trenger ikke Guds barmhjertighet og nåde når vi skal gjøre regnskap for alt vi har gjort og ikke gjort, alt vi har sagt og ikke sagt, alt vi har tenkt og ikke tenkt?

Jakob skriver: «For dommen skal være uten barmhjertighet mot dem som ikke har vist barmhjertighet. Men barmhjertighet roser seg mot dommen» (Jak.2,13). Også her får vi klar beskjed! Gud gi oss alle nåde, at vi den dagen møter Guds store barmhjertighet – fordi vi selv har utvist den mot våre medmennesker nå i vår levetid. Denne sammenhengen lærer Jesus oss i «Fadervår»: «Og forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere.» Han forklarer dette etter bønnen: «For dersom dere tilgir menneskene deres overtredelser, da skal også deres himmelske Far tilgi dere. Men om dere ikke tilgir menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres Far tilgi det dere har forbrutt» (Matt.6,12.14-15)

Hvor gjerne Gud i sin kjærlighet vil se at hans kjærlighet kommer inn i våre hjerter, så han på den måten kan øse sin kjærlighet ut over hver enkelt av oss! Hvor gjerne han vil lære oss å bruke våre mål på rette måten, så vi ikke ender opp med at hele vår gudsdyrkelse har vært forgjeves! Den risikoen er faktisk til stede (Jak.1,26). Og nettopp i forbindelse med hvordan vi bruker vår munn! Den sier ofte mye om hvordan vi måler og hvem vi måler og hva vi måler.

Ja, Gud gi oss nåde å vandre rett for ham!

Første gang publisert i nr. 2/2010.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s