Home

Av Rolf Myrland.

«Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd. Du leder meg ved ditt råd, og deretter opptar du meg i herlighet. Hvem har jeg ellers i himmelen? Når jeg bare har deg, begjærer jeg ikke noe på jorden» (Salme 73, 23-25).

Asaf gir en herlig beskrivelse av sitt forhold til den allmektige skaper og Herre. Han levde også i en verden med vekslende tider og kår, vekslende medgang og motgang, vekslende vennskap og fiendskap, vekslende helse, vekslende smerte og glede, vekslende lys og mørke, vekslende omstendigheter på så mange vis.

Men én ting stod fast i hans hjerte: JEG BLIR ALLTID HOS DEG! Aldri, uansett, ville han forlate sin Gud. Like sikkert visste han at Gud da heller aldri ville forlate ham. Det er en herlig visshet å ha: Han blir alltid hos meg, og jeg blir alltid hos ham. Slik skal det være helt til enden her på jorden, og siden for alltid i hans evige herlighet.

Dette forhold til Gud går det an å komme inn i helt fra barndommen og tidlig ungdom. Så godt når det blir et avgjort valg man har tatt i sitt hjerte: Jeg blir alltid hos deg! Alltid, uansett hva livet skal by på, om livet faller lett, eller det kommer prøver der det koster alt å bevare sin troskap mot Ham.

«Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus» (Joh.17,3). I dette ligger alt. Han er alles dommer. Hele vår eksistens ligger i hans hånd. Han har skapt oss – han har skapt oss for sitt rike. Da den onde kom inn i verden ved menneskets ulydighet, hadde Gud et hjerte for å frelse oss. Han som har skapt oss vil også frelse og omskape oss, så vi kan likedannes med Jesu bilde og lære å vandre til hans behag. Han er nådig og barmhjertig og miskunnelig så han forlater våre synder, han drog oss opp av det dype dynd og satte våre føtter på klippen, på grunnvollen – Jesus Kristus, vår talsmann og forsvarer. Han vil gi oss nye hjerter og en ny ånd – fulle av gjenkjærlighet til ham som elsket oss først! I ham har vi alt. Han har gitt oss alt, gjort oss til sine arvinger og Kristi medarvinger. Ja, hvor stor grunn har ikke også vi til å tenke: Jeg blir alltid hos deg!?

Det sørgelige er at så mange ikke kjenner Gud, ikke vandrer med ham og tar imot hans ord. Noen vil nok ha litt av Gud, av og til. Men sinnelaget til Asaf er det få som har. Jeg blir ALLTID hos deg! Jeg har lagt hele mitt liv i dine hender. Jeg har sett og trodd på din kjærlighet. Du skal nå være Herre i mitt liv. Slik skal det være for ALLTID!

Så kan det altså komme på hva som helst. Jeg blir ALLTID hos deg! Vi finner også dette sinn hos David: «Herren er min hyrde, det mangler meg ingen ting. For du er med meg, din kjepp og din stav, de trøster meg. Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt. Bare godhet og miskunnhet skal etterjage meg alle mitt livs dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom lange tider» (Salme 23).

Alle savn og følelser av mangel kommer av at vi ikke har dette inderlige forholdet til Gud. Eller: Forholdet til Gud kan utdypes, så all følelse av mangel og savn blir borte! Troens visshet og troens «briller» virker slik. «Når jeg bare har deg, begjærer jeg ikke noe på jorden.» «Jeg blir alltid hos deg!»

«Og ingen kan si: Jesus er Herre! – uten i Den Hellige Ånd» (1.Kor.12,3). Å si av hele sitt hjerte at Jesus er Herre, betyr å legge sitt liv i hans hender. Det er å oppgi egen selvråderett, egne planer og sitt eget kjøds vilje og overlate alt til Guds vilje. Det er å takke ham for de foreldre man har, de søsken man har, de naboer og kolleger man har og de man møter i kristent fellesskap. Det er å godta seg selv slik vi er skapt, det er å godta sin lodd i livet, enten man sitter godt i det og synes man har det bra, eller livet byr på store utfordringer sett med menneskelige øyne.

Det er herlig når man kommer til dette allerede tidlig i livet, men det kan skje til alle tider, ja selv ved utgangen av livet her på jorden. Det er alltid farlig å utsette! Det er alltid godt å komme til dette: Jeg blir ALLTID hos deg! Jesus er Herre!

Jesus kom med den fred som verden ikke kan gi (Joh.14,27). Hvor godt å kjenne Guds fredfulle hvile i det at han elsket oss først! Han sonet vår synd og tok vår straff på seg, for at vi skulle ha fred! Han har gått bort og beredt et sted for oss i hans evige rike. Vi kommer ut av fordømmelse, anfektelser og uro ved troen på Jesu fullbrakte verk.

Gjennom sitt liv og sine fristelser overvant han Satans makt. Ved sin lydighet inntil døden, ble han livets fyrste. Han gjorde alltid sin himmelske Faders vilje, og han har kalt oss til å følge i hans fotspor – så vi akter oss døde for synden og levende for Gud og hans ord og vilje (Rom.6,11). Ved troen på Jesu seier, kan også vi seire i alle fristelser og prøver – og vi kan vokse opp til manns modenhet ved trofasthet og lydighet gjennom vår levetid.

Meningen er at vi ved tro skal komme til et seirende liv, når vi mottar Jesus Kristus som vår Herre: «Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. Og han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens» (1.Joh.2,1-2). Vi har altså fått et levende håp om å forvandles til nye mennesker – samtidig som Gud viser sin langmodighet mot oss og bærer over med oss – når vi har det sinn å vandre i hans Ånd (Hebr.10,16-17). Ja, vår frelse er sikker med Jesus som grunnvoll. Når vi med troens øye ser dette klart, kan vi virkelig si som Asaf: Jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd!

Satan arbeider aktivt på å lede menneskene vekk fra Gud. Det aller meste av media og verdslig påvirkning og underholdning er hans arbeid på å avlede oss og trekke vårt sinn vekk fra ham som har skapt oss og som vi skylder alt. Gud har sendt sin Sønn til vår redning. Hvor tragisk at så mange vender seg bort fra ham, han som de en dag skal stå til regnskap for. Hva har man da å stille opp med, uten å ha søkt og fått hans nåde over sitt liv?

Det er en troens strid for alle de hellige, både dag for dag å ha og vandre i en levende tro, men også å bevare den inntil enden. Her skal vi styrkes og være med å styrke hverandre! «Rett derfor opp de slappe hender og de svake knær! La deres føtter gå på de rette veier, så det halte ikke vris av ledd, men heller blir helbredet» (Hebr.12,12). Det er en kamp for å bevare den tro som en gang ble overgitt de hellige, og det er en oppgave og kamp å inspirere andre til også å gripe troen og holde fast ved den,

Blant folk flest skjer det noe ekstra når det gjelder livet. Da er politi og andre nødetater parat og ting skjer raskt. Slik må vi ha over oss en vedvarende, hellig drivkraft i våre hjerter. Det gjelder livet at vi stadig bevares i vår overgivelse til Herren. Ja, la oss stadig fornyes i vår første kjærlighet til vår til vår Frelser, så vi kan si: «Jeg blir alltid hos deg!»

Første gang publisert i nr. 1/2011.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s