Home

Av Rolf Myrland.

En stor oppgave som hviler på alle Jesu disipler, er å gå ut og gjøre alle folkeslag til disipler, døpe dem og lære dem å holde alt det han har befalt oss (Matt.28,19-20). Han lovet også at han slike ville med være alle dager, inntil verdens ende. Både oppgaven og løftene gjelder fortsatt. Men det er veldig forskjellig i hvor stor grad vi tar det inn over oss, hva Jesus egentlig har kalt oss til.

 Virkelig er det ufattelig stort at Gud i sin nåde har kalt oss til å bli hans barn, få vår synd tilgitt, og få del i evig liv og herlighet med ham i hans rike. Når vi kommer til ham, begynner han et verk i oss, og han har gitt sin Ånd for å lære oss og minne oss om alt det Jesus har talt. Veldig mye av det Bibelen taler om er rettet til oss, om det verket Jesus har gjort for oss, og det vi han vil gjøre i oss.

 Men – ingen lever for seg selv og ingen dør for seg selv. Vi er satt inn i en verden, blant en mengde medmennesker, der mange lider og har savn og sorg og plager, og svært mange er på vei mot fortapelsen. Bryr vi oss? Har vi omsorg? Har vi varme hjerter? Har vi medfølelse? Har vi en bønn om hjelp og frelse for våre medmennesker? Har vi et hjerte for å lette og lindre, trøste og hjelpe, be og arbeide for andre menneskers gagn, her og i evigheten.

 Det er et uttrykk som heter ”å være seg selv nok”. Jeg vil tro at de som leser dette ikke er verdens mest kalde og hardhjertede personer. Så vi kan nok si at vi bryr oss noe, vi ber litt, vi synes litt synd på både den ene og den andre som vi vet har problemer. Men vårt kall er å bli som vår store Mester! Han levde BARE for andre, og søkte ikke sitt eget. Hans eneste hensikt med livet var at du og jeg og alle skulle bli frelst, han ville at alle skulle smake av hans godhet og hjertelag for menneskene. Han viste Guds herlighet ved ord og liv, ved tegn og under, ved tjeneste og selvoppofrelse dag og natt, ved å tåle og bære hån og forakt, også fra dem som stod ham nær.

 Han kalte sine disipler til å forlate alt og følge ham for at de skulle bli menneskefiskere. Han var det selv, og ville gjøre dem til det. Han gjorde det helt klart for dem at det største og viktigste var deres kjærlighet til ham. Den som elsker far eller mor osv. mer enn meg, er meg ikke verd. Han startet altså ikke en humanitær organisasjon. Han startet en kjærlighetsbrann, en gjenkjærlighet på grunn av ham som elsket oss først, en trang til søke hans ære og leve ham til behag. Slik ”fant han opp” den kjærligheten som ikke søker egen ære eller vinning, som ikke søker egne fordeler, men helt uegennyttig tjener sine medmennesker av hjertet som for Herren, av kjærlighet til ham. Den kjærligheten utholder alt og faller aldri bort, om man møter forakt og spott, om man blir misforstått og ringeaktet, om man blir baktalt og løyet om, om man hånes eller hylles, ja, endog drept for Jesu navns skyld.

 ”Og Jesus drog omkring i alle byene og landsbyene. Han lærte i deres synagoger og forkynte evangeliet om riket, og han helbredet all sykdom og alle plager” (Matt.9,35). Her ser vi med få ord Jesu liv og tjeneste, av omsorg og kjærlighet til menneskene. Og Matteus fortsetter å skrive: ”Da han så folket, fikk han inderlig medynk med dem, for de var herjet og forkomne som får uten hyrde. Da sa han til sine disipler: ”Høsten er stor, men arbeiderne få.
 Be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst!” Er vi ”til stede” her, som Jesus disipler, og hører hans ord og tar dem til hjertet?

 Paulus hadde virkelig dette sinn som var i Jesus Kristus. Vi kan i brevene hans se hvordan han arbeidet og stred i bønner, i gjerning, møye og trengsler, for å tjene og hjelpe og frelse menneskene. Han skriver i 2. Kor. 5: ”For Kristi kjærlighet tvinger oss, og så har vi gjort det klart for oss: Når én er død for alle, så har de alle dødd. Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og oppstod for dem.”

 De andres frelse og gagn lå ham tungt på hjertet. Han skriver om dette i 1. Kor. 9: ”For om jeg forkynner evangeliet, så er det ikke noe å rose meg for (!). Det er en nødvendighet som ligger på meg, for ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet!” For et herlig sinnelag! Det evangeliet som hadde frelst og forløst ham, det ville han dele, helst med alle mennesker, og særlig dem av hans eget folk. Han ville verken ha ros eller lønn. Han tjente sin store Herre og Mester uten å være bundet til andre mennesker eller å binde andre til seg:
 ”For selv om jeg er fri overfor alle, så har jeg gjort meg til alles trell, for å vinne så mange som mulig.” Han gjorde seg til jøde for jøder og greker for grekerne. ”For dem som er uten lov, er jeg blitt som om jeg var uten lov, enda jeg ikke er lovløs for Gud, men lovbundet for Kristus, for å vinne dem som er uten lov. For de svake er jeg blitt svak, for å vinne de svake. For dem alle er jeg blitt alt, for i alle fall å frelse noen.” Og han utbryter: ”Alt gjør jeg for evangeliets skyld, for at også jeg kan få del i det”.

 Hvor står vi? Er vi etterfølgere eller tilskuere? Ber vi høstens Herre om å drive ut arbeidere? Stiller vi oss til disposisjon? Møter vi opp for å delta, der Guds Ord blir forkynt? Eller er jeg av dem det ikke ”passer for”, når de troende samles til oppbyggelse? Jeg har en sterk mistanke om at det utrolig ofte passet for Paulus! For alt annet kom i annen rekke. Han var ganske sikkert også frimodig og virksom i andre sammenhenger med å nå mennesker med noen ord som kunne virke på dem, og med gode gjerninger mot dem. Vi bør lese Bibelen, for å se hvordan våre forbilder tjente og ofret seg for å gjøre menneskene til disipler og så lære dem å holde alt det Jesus hadde talt og befalt. Det var arbeid natt og dag, i skrift og tale, formaning med tårer, bønn og samtale.

 Vi har en kjempeoppgave, der vi alle kan bidra med det lille vi har. Og vi kan be om mer, be om nådegaver, be om en indre kjærlighets drift og visdom til å kunne tjene våre medmennesker til Guds behag. I dette arbeid får man se sin fattigdom og mangel, og behovet for Guds nåde og hjelp økes. Da kan han fylle og vi får mer å gi fra ham. Slik vokser man Guds vekst til manns modenhet og man blir dyktiggjort til tjenestegjerning ved år etter år å være med i trofast virke i Herrens vingård. Veksten skjer ikke ved kurs og tørr teori. Men ved å vandre i kjærlighet og vise offersinn og tålmodighet i tjeneste for menneskers ve og vel.

 Natten kommer, da ingen kan arbeide. Nå er det enda dag og muligheter til å bruke våre talenter og gi videre noe av all den velsignelse Gud har overøst oss med. Ser vi verdien av Guds miskunn mot oss? Har vi noe å takke ham for? Har vi noe å bringe andre? Betyr det noe for oss at vi er blitt frelst? Er det likegyldig om våre medmennesker blir frelst eller går fortapt? Er det likegyldig om noen går trett, eller om de holder ut inntil enden?

 La oss enda mer gi akt på våre arbeidende veiledere og forbilder, og etterfølge deres tro!

Første gang publisert i nr. 2/2009.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s