Home

Av Rolf Myrland.

Paulus kunne si om seg selv at han var grepet av Kristus. Han som før var en forfølger og spotter og voldsmann, var blitt utvalgt av Jesus til å bringe evangeliet, det glade budskap, ut til hedningene (Fil.3,12; 1.Tim.1,12-16). Han hadde fått miskunn og hadde blitt aktet tro til å settes til en velsignet og virkningsfull tjeneste. ”Alt gjør jeg for evangeliet!”, kunne han si (1.Kor.9,16-23). Han brant for at menneskene skulle bli frelst, at de skulle bli forlikt med Gud – ved Jesus Kristus, slik han selv hadde blitt (2.Kor.5,18-20). Han ønsket at også de skulle bli fridd fra lovens forbannelse og krav som ingen klarte å leve opp til (Gal.3,13-14). Det var bud som så lett førte til harde og uforsonlige hjerter.

 Tenk, han som fnyste av hat og mord mot de hellige, han møtte Jesu kjærlighet og lys og varme der ved Damaskus. Da Jesus åpenbarte seg for Paulus, visste han at det han fortjente var å bli slått ned og bli fordømt. Var det noen Jesus skulle forkaste måtte det være ham! Men i stedet kalte Jesus ham til å være et utvalgt redskap for evangeliet, en som i stedet for å forfølge og føre andre i lidelse, selv var villig til å lide for Jesu navns skyld (Ap.gj.9,1-20). Jesus som han hatet og forfulgte, svarte igjen med guddommelig kjærlighet, den som gjengjelder ondt med godt, den som kaster alt det gamle i glemselens hav og gir en sjel en helt ny start og et helt nytt utgangspunkt.

 Denne Jesu store og inderlige og hele og fulle kjærlighet hadde Paulus fått smake, som en gjennomgripende og forvandlende kraft. Mot dette aktet han alt for skarn og tap. Han var omskapt til et nytt menneske, så han mer enn gjerne bar de lidelser som fulgte med vandringen i Jesu fotspor. Han skriver: ”Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg” (Gal.2,20).

 Hvor godt, når hele vår gudsdyrkelse, vår tjeneste og vårt liv, framkommer som et gjensvar til ham som elsket meg og gav seg selv for meg! Så herlig når dette er bakgrunnen for at vi er blitt korsfestet med ham og ikke lenger lever selv. Det er da Kristus i sannhet lever i oss og hans herlighet kommer til syne ved oss.

 Paulus var gjennomsyret av ydmykhet og selverkjennelse. Han skriver: ”Det er et troverdig ord, fullt verd å motta! Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største. Men jeg fikk miskunn, for at Jesus Kristus på meg først kunne vise hele sin langmodighet, til et forbilde for dem som skal komme til tro på ham til et evig liv.” Så bryter han ut i lovprisning til Gud: ”Den evige konge, den uforgjengelige, usynlige, eneste Gud, ham være ære og pris i all evighet! Amen.” (1.Tim.1,15-17).

 Vi burde også ha denne lovprisning i oss, over Guds store langmodighet og nåde mot oss. Av oss selv er vi ingenting og kan ingenting. Men ved Guds nåde er vi blitt arvinger til det evige liv og frelsens herlighet. Ved Guds nåde og miskunn har vi blitt hans barn, og har fått begynne å gjøre noen skritt på veien til livet, veien i frihet fra trelldom under kjødets makt. Vi har fått nåde til å vandre i Ånden, og fylles av Mesterens fylde. Vi bør mer enn noen gang tenke akkurat som Paulus: Han som elsket meg og gav seg selv for meg! Hvis ikke han hadde vært villig til nettopp det, så var vi solgt under synden og på vei mot fortapelsen. Men når Jesus har elsket oss så høyt, bør vi la ham få eie hele vårt liv, så vi kan si som Paulus: Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv…

 Peter kjente seg nok ikke heller ”høy i hatten” når han tenkte på sin fortid. Men han hadde selv vært til stede og hadde sett sin Mester og Frelser henge på korset – og han kunne si: ”… han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi skal dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten. Ved hans sår er dere blitt legt.” Ja, han var selv blitt legt! Jesus hadde båret hans egne synder på sitt legeme og opp på treet. Og ved det hadde han fått nåde til å dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten. Hvilken kjærlighet også han hadde møtt!

 Vi kan sammen med apostlene komme inn i den samme tankegang, så vi ser oss selv som fortapte syndere som har fått nåde av ham som elsket oss og gav seg selv for oss. Ja, det virker korsfestelse og død over synden, og ønske om at også andre måtte få del i den samme frelse!

Første gang publisert i nr. 1/2009.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s