Home

Av Erling Ekholt.

Både i Titus 3,3 og 1.Peter 4,3 finner vi ord om det som en gang var av mange forskjellige synder, men de var nå renset og frelst, ved Guds store nåde. Men i Åpenbaringen 2,1-7 får vi vite om engelen (forstanderen) for menigheten i Efesus at han en gang hadde hatt den første kjærligheten, men nå ikke lenger, han hadde forlatt den. Hvilken sørgelig utvikling!

 Denne menigheten, med sin ypperlige forstander som var utrettelig i sitt arbeid i menigheten, måtte mangle lite på å være idealet av en menighet. Dog, med fravær av den første kjærlighet var den vel både formell, stiv og kald kan vi tenke oss. For der kjærligheten mangler, der er det ikke mye liv og samfunn, selv om det er rikelig med gode taler, rett lære og god orden.

 Jeg husker å ha lest i en av bøkene til en kristen forfatter at fraværet av den første kjærlighet blir kjent i himmelen lenge før den blir kjent på jorden. Det betyr altså at det er Jesus som først oppdager dette frafall. Det hjelper da lite å forsøke å nekte for det. Og det hjelper heller ikke stort å vise til alt det som ellers er bra. For til tross for sine mange rosverdige ”ferdigheter” fikk altså denne forstander vite at en omvendelse var nødvendig om ikke lysestaken hans skulle flyttes fra sitt sted. (Kanskje fra førsteplassen?)

 Vi forstår av dette at stagnasjon, kanskje også tilbakegang i menighetene ikke kan avhjelpes med forandring av strukturer, med nye og ”tidsriktige” metoder og virkemidler, eller mer lovsang i møtene, om ikke den første kjærligheten er tilstede. Liv og trivsel i menigheten, samhold og samfunn kommer der kjærligheten til Jesus og hverandre brenner og varmer.

 Kjære brødre og søstre i Herren! Satt vi ikke godt på de gamle trebenkene når hjertene brant i kjærlighet til Jesus og hverandre? Og var ikke atmosfæren god selv om knærne var ømme under de lange bønnekveldene, når kjærligheten brant i hjertene? Og var det ikke lett å overse de andres feil og mangler når kjærligheten brant i hjertene? Jeg tror mange har gode minner om det. Men behøver det bare være gamle minner? Går det ikke an å fylles igjen og igjen med ild og brann, tennes av en kraftig motild mot den kristendomsfientlige politikkens ild som vårt land utsettes for i dag? Åpne hjertene for kjærlighetens ild og holde den trofast ved like? Jo, det går an!

 Hør denne kraftsalve: ”Det er ikke mulig å avkristne dem som har en brennende kjærlighet til Jesus i sine hjerter!!” Men er ikke kjærligheten varm, da er det fare på ferde!

Første gang publisert i nr. 4/2008.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s