Home

Av Rolf Myrland.

”Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti” (Salme 119, 105).

 Jesus kom til jorden som det sanne lys. Ordet om hans liv og verk er i sannhet lykt for vår fot og lys på vår sti. Ser man tilbake i tiden er det bare i liten grad dette lys har fått skinne slik det burde. Før var svært mange analfabeter, og ute av stand til selv å lese Guds ord. Før boktrykkingen fantes det veldig få bibler, og de som fantes, var oftest på et språk den jevne mann og kvinne ikke kunne forstå. Og de som fantes ble forbeholdt noen få ”lærde”. Det sanne lys ble holdt nede, og man sørget kanskje aller mest for sitt eget levebrød og velvære.

 De forskjellige kirkesamfunn kunne forme sine kirker i hver sine former med hver sine læresetninger og tradisjoner. De aller fleste levde i salig tro på mer og mindre utilstrekkelige forestillinger om hva virkelig kristendom var. Mange fattige strevde og gav penger til katedraler, klostre, prester og biskoper, mens de trodde at deres sjel var ”i trygge hender” gjennom kirkens barnedåp, konfirmasjon og begravelse.

 I vår del av verden tar vi det som en selvfølge at folk kan lese og eie en Bibel. Men det har slett ikke alltid vært slik – og for mange er det fortsatt ikke slik. For oss som kan lese og har Bibel blir det store spørsmål: Får Bibelens ord lyse for vår fot og vår sti? Får Guds ord styre våre valg? Er det der vi finner våre svar? Er det der vi finner vårt håp? Er det der vi finner vår glede? Kjenner vi virkelig ham som er det sanne lys – slik han åpenbarer seg i sitt ord?

 Vi kan nok være glade for å bo i et land med en viss grad av kristen arv. Men vi lever i en tid der svært mange slipper sin forankring i Guds ord. Lover og ordninger forandres, og lyset fra evangeliet skinner svakere og svakere i landet. Media gir mer og mer rom for mennesker som forakter Gud og hans ord, og likeså forakter de slike som holder fram ordets sannhet.

 I vår tid kan alle som vil, selv lese i sin egen Bibel. Nå kan prester og biskoper, stortingsmenn og regjeringsmedlemmer, journalister og redaktører si og mene hva de vil – i Guds ord skinner lyset like klart og sterkt som det alltid har gjort. Må Gud vekke oss til å elske ham og enn mer søke til hans ord, og ikke la oss dåre og føre på avveier av tidens røster.

 ”For denne verdens gud har forblindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde” (2.Kor.4,4). De vantro forkynner så gjerne sin mening og sitt syn, sin tvil og sin undring og nytt syn og nytt ståsted. Men Paulus var ikke påvirket av tidens røster: ”For vi forkynner ikke oss selv, men Jesus Kristus som Herre … For Gud, som bød at lys skulle skinne fram i mørket, han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn skal lyse fram [fra oss] (v.5-6).

 Ved å forkynne troens lydighet og enfoldig troskap mot Kristus, kan vi bli bevart på den smale vei (2.Kor.11,3; Rom.1,5). Gud gi nåde at vi alltid kan si som Paulus: ”For vi er ikke, som de mange, slike som forfalsker Guds ord for å tjene på det. Men i renhet, ja, som av Gud, taler vi for Guds åsyn i Kristus”. Paulus var fri fra alle. Ikke fikk han statsstøtte, så hans arbeid kom under krav og betingelser satt av verdslige myndigheter. Og ikke hadde han noen trang til sølv eller gull av noen (Ap.gj.20,33).

 ”Vår forkynnelse skyldes ikke villfarelse eller urenhet, og den kom ikke med svik, men etter som Gud har funnet oss verdige til å bli betrodd evangeliet, så taler vi ikke som de som vil behage mennesker, men Gud, som prøver våre hjerter. Vi kom ikke den gang med smigrende ord – dere vet det selv, heller ikke med dekke for havesyke – Gud er vårt vitne. Heller ikke søkte vi ære av mennesker, verken av dere eller av andre, selv om vi nok hadde kunnet opptre med myndighet som Kristi apostler. Men vi var milde iblant dere, som en mor når hun varmer sine barn ved sitt bryst. I inderlig kjærlighet til dere ville vi gjerne gi dere ikke bare Guds evangelium, men også vårt eget liv. For dere var blitt oss kjære. For dere minnes, brødre, hvordan vi slet og strevde.
 Mens vi arbeidet natt og dag for ikke å ligge noen av dere til byrde, forkynte vi Guds evangelium for dere. Dere er vitner, og Gud med, om hvor hellig og rettferdig og ulastelig vi opptrådte overfor dere troende. Dere vet også hvordan vi formante hver enkelt av dere, som en far gjør det med sine barn, og oppmuntret og vitnet, for at dere skulle vandre verdig for Gud, han som har kalt dere til sitt rike og sin herlighet (1.Tess.2,3-12).

 Når man gjennom lange tider har satt til side Guds ord, så man har akseptert både skilsmisse og gjengifte, samboerskap og annen utukt, og satt til side Guds ordning for kvinnens og mannens tjeneste og vilkår i menighetene, er det ikke rart om Guds ord settes til side på stadig nye områder. Den som selv vil lese og kjenne Jesu ord og liv, og profetenes og apostlenes lære, den vil ha lys og lykt for sin fot. Ja, Gud gi nåde at vi kan bevares på profetenes og apostlenes grunnvoll med Jesus Kristus selv som hjørnestein. Så herlig at vi kan lese og har vår Bibel. La oss holde urokkelig fast ved det sanne lys, så alt hans ord kan få lyse for vår fot og vår sti under livets vandring!

Første gang publisert i nr. 2/2008.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s