Home

Av Rolf Myrland.

Alle burde tenke over hva som er viktigst for oss som kristne. Hva ville vi svare på spørsmål om hva vi mener er viktigst for dem som er kommet til troen på Jesus? Det er jo da selvsagt at det gjelder oss som tror at Jesus har sonet for vår synd og at vi er blitt Guds barn av nåde fordi vi har tatt imot ham (Joh.1,12).

 La oss tenke oss at apostlene fortsatt var i live, så vi kunne stille dem spørsmålet om hva som var det aller viktigste? Hvis vi tenker oss at Peter svarte først, så ville han nok minne oss om det han skrev for ca. 2000 år siden:

 ”Framfor alt, ha inderlig kjærlighet til hverandre. For kjærligheten skjuler en mangfoldighet av synder” (1.Pet.4,8). Mange steder i det nye testamentet understrekes det hvor viktig dette er. Et eksempel er 1. Kor. 13. Her forteller Paulus mye om hva sann kjærlighet er, og i 14,1 formaner han: ”Jag etter kjærligheten!” Ja, tenk om alle kristne aller mest hadde fokus på dette, å vise kjærlighet og skjule synder, fremfor alt! Tenk om alt annet var underordnet! Tenk hvordan Jesus utslettet synderegisteret til røveren på korset, bare fordi han erkjente sin skyld. Hvor lett er det for oss å skjule de andres feil? Og hvor grove feil dreier det seg egentlig om? Tenk hvordan verden i større grad kunne merke at vi var Jesu disipler om alle kristne satte inderlig kjærlighet først!

 Paulus ville nok minne oss om noe som han skrev til Timoteus: ”Framfor alle ting formaner jeg derfor til at det blir gjort bønner, påkallelser, forbønner og takk for alle mennesker, for konger og for alle som er i høy stilling, så vi kan leve et stille og rolig liv i all gudsfrykt og ærbarhet. Dette er godt og til behag for Gud, vår frelser, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse” (1.Tim.2,1-4).

 Tenk om det for alle kristne var det viktigste å utvise den kjærlighet som stadig er i bønn og takk for alle mennesker! Tenk om det lå oss på hjertet å be for våre nærmeste og alle kjente, både vennlige og vrange, og dem i høy stilling, hvem de enn var og hvordan de enn var, både for at de skulle bli frelst, slik Guds vilje er, og for at vi kunne få leve et stille og rolig liv i all gudsfrykt og ærbarhet. Tenk om vi av hjertet kunne be med takk for dem alle!
 Er dette det vi selv ville tenke som det aller viktigste ved et liv som kristen? Eller er det andre ting vi finner mer viktig? Da er det godt å tenke over om man burde prioritere annerledes. Kanskje burde det være andre ting som veier tyngst i vektskålen!

 Jesus gir oss en pekepinn i Luk. 12, 1: ”Ta eder først og fremst i vare for fariseernes surdeig, som er hykleri!” (30-overs.). Hvor nærliggende er det ikke å være mest opptatt av hvordan man blir oppfattet av andre mennesker. For Jesus var det eneste viktige at Gud hadde sitt velbehag i ham! Han søkte alltid Faderens vilje og ære! Tenk om dette var blant de aller viktigste ting for alle kristne!

 Jesus holder fram mange ting i Bergprekenen som forteller om hva som var viktig hvis huset skulle være bygd på fjell. Jeg vil bare nevne hans ord om hvordan vi taler til og om vår neste, i 5,21–22. Vi kan holde dette sammen med formaningen til Paulus: ”La all bitterhet og hissighet og sinne og skrål og spott være langt borte fra dere, likesom all slags ondskap” (Ef.4,31). Så kan vi spørre oss. Hva gjør oss sorg ved våre barn? Har vi mest frykt for at de skal snakke hissig, eller er det ting ved deres utseende? Og passer vi selv nøye på hvordan vi selv snakker til og om andre?

 Vi ser klart hvordan de andre apostlene peker på det som er viktig. Johannes sier: ”Hver den som ikke gjør rettferdighet, er ikke av Gud, heller ikke den som ikke elsker sin bror” (3,10). På få linjer peker også han på to viktige punkt. Vi bør lese hele Bibelen, for å virkelig oppdage hva som er mest viktig. At mye annet også er viktig – er like sant. Problemet er bare at vi har så lett for å snu det, så det mindre viktige får mest oppmerksomhet, og det som virkelig er viktig er vi kanskje ikke så nøye med.

 Paulus minner om hvordan vi kan vandre verdig for vårt kall. Det er ved å vandre med all ydmykhet og mildhet, med langmodighet, så vi bærer over med hverandre i kjærlighet og legger vinn på å bevare Åndens enhet i fredens sambånd (Ef.4,1-3). Er det dette, eller er det helt andre ting som VI synes er mest viktige for at vi skal vandre verdig? Er det dette vi aller mest ønsker å lære våre barn, eller? Er det mangel på disse ting vi virkelig synes er sørgelig, eller berører det oss mer med helt andre ting? Ser vi det virkelig som uverdig, om vi selv skulle komme til kort i disse ting?

 For jødene var det jo veldig viktig med sabbat og høytider og kanskje aller mest med omskjærelsen. Paulus skriver mye om dette til galaterne. I 6, 15 skriver han: ”For det som betyr noe, er verken å være omskåret eller uomskåret, men å være en ny skapning”. Det er tvilsomt om noe er mer viktig for oss nå, enn omskjærelsen var for dem. Men for Paulus betydde omskjærelsen ingenting, bare å være en ny skapning. Hvordan den nye skapning skal være, peker han på i 5,22, og mange andre steder.

 Peter skriver også: ”Så legg nettopp derfor all vinn på at dere i troen viser dyd…..” Er ikke også det en måte å si at det er det aller viktigste? Samtidig er det synder det er ekstra viktig at vi holder oss langt borte fra. Hor kommer i en særklasse (1.Kor.6,18-20). Dette er et felt der Satans makt er veldig stor i vår tid. Veldig mange oppfatter det ikke en gang som synd. Som kristne skal vi stå dette hardt og klart i mot! ”Legg derfor av all ondskap, all svik og hykleri, misunnelse og all baktalelse” (1.Pet.2,1). Så godt å ha bibelsk fokus på hva vi skal jage etter og legge all vinn på – og hva vi skal avlegge og fly!

 Her er det nevnt flere vers som klart peker på de viktigste sider ved kristenlivet. Dermed er det sagt at noe er mindre viktig. Det er ikke ende på alt hva man, innen forskjellige kristne grupper kan ha for seg som det viktigste: kirkebygg, liturgi, musikk, penger, aktiviteter, helbredelse, læresetninger, talekunst, teologisk kunnskap, tungetale, falling, latter, klesdrakt, ikoner, helgener, kosthold, julefeiring eller ikke, osv., osv. Alt dette har ingen eller underordnet fokus i Bibelen! Den nevner for eksempel at vår pryd ikke skal være ”påhengte gullsmykker og fine klær” (1.Pet.3,3-4), men den stille og saktmodige ånd som er dyrebar for Gud! Det var å ønske at alle kunne være forbilder, så både de viktigste ting og de mindre viktige ting ble rettet inn etter Guds ord. Når vi ser hverandre utenfra, har vi så lett for å være opptatt med de minst viktige ting hos hverandre, og det er gjerne slik det ser ut på utsiden. Hvor godt når man både ser en stille og saktmodig ånd hos sine medvandrere, og samtidig en enkel og sømmelig kledning! Når man leser i Bibelen, bør man over alt legge merke til hva som framstår som mest viktig!
 Og kanskje legge merke til om det jeg selv er mest opptatt av, kanskje har mindre eller ingen plass i Guds ord. Tenk om alle vi kristne mer kunne være lys for verden ved å legge stor vekt det Guds ord legger vekt på! Og så håpe og be om at også det som er av mindre viktighet blir rettet inn etter ordet ved Guds nåde og hans og vår langmodighet.

Første gang publisert i nr. 3/2008.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s