Home

Av Erling Ekholt.

I Jesu lignelser finner vi undervisning og en lærdom som overgår alt annet, som f. eks. i denne lignelsen. Men hvor meget har vi lært? Hvor meget urent pekes det på ved andres dører, og hvor rent holdes det ved egen dør? Fariseere før og nå!!

 Erfaringen viser tydelig at det ofte ikke går så svært lenge efter at man er renset og tvettet ved Jesu dyre blod og fått noenlunde orden på sitt liv, ved Guds store nåde!, før man begynner å å måle og veie de andre og finner ut at både denne og hin hverken holder mål eller vekt.

 Jesus kaller slikt for å forakte de andre! Gud selv skal dømme om mål og vekt, men det hender at man mener seg å kunne det allerede nå, især når man er skriftlærd, og har stor kunnskap!

 Det melder seg spørsmål ved denne lignelsen: Hvorfor tar Jesus fram bare to slags mennesker? Kunne det ikke finnes et tredje slag som ikke hørte med til noen av disse to? eller forteller Jesus oss her at av dem som går fram for Guds åsyn for å be er det bare to slags mennesker? Er det slik, da fortoner lignelsen seg langt, langt alvorligere enn vi nok har tatt den for å være. For vi har vel ment om oss selv at vi ikke passer inn her?, ikke er vi fariseere og ikke er vi syndere, er vi vel? – Mon om det ikke nettop er slik at enhver ydmyk og sann kristen har tollerens hjerteinnstilling, et hjertesukk som sier under sann selverkjennelse og blygsel: “Gud! vær meg synder nådig!” Behøver man derfor være en som bevisst synder mot Gud og mennesker? Langt derifra, det skal ophøre! Men hva med all den ubevisste synd som enhver av oss gjør og bærer med oss hvor vi ferdes? Og som vi kanskje ikke engang kjenner frykt for? Kanskje uten å forstå og ikke regner det for å være synd? Mens våre omgivelser stilltiende lider under de byrder vi med den påfører dem? Hører ikke det med til begrepet synd? Jo, ganske sikkert!

 Riktignok er det så at så lenge det ikke er tale om lovbrudd, d v s gjøre det man vet er synd, så er det ingen fordømmelse over oss, når vi er i Kristus (Rom.4,15, Rom.5,13, Rom.8,1). Ved soningsblodet som Jesus utøste er det betalt løsepenger og vi er frikjøpt fra fordømmelse/forbannelse (Gal. 3,13).
 Men vi trenger allikevel den nåden som tolleren så ydmykt bad om, for hva ville vel skje om Gud tok den vekk fra oss?! Og legg merke til hva Jesus sa om denne ydmyke tolder: “Denne gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus, den andre ikke (ny overs.); for hver den seg selv ophøyer skal fornedres, og den seg selv fornedrer, skal ophøyes.” Det var selvophøyelsen hos fariseeren som var det gale, mens det var selvfornedrelsen hos tolderen som var det riktige.
 Lignelsen forteller oss om to menn, to slags bønner og to veier som heter selvopphøyelse og selvfornedrelse. Er det et tredje alternativ? og hvordan skal vi i såfall beskrive det?

 Vi har ikke den aller ringeste grunn til å ophøye oss, til å plassere, måle og veie våre medvandrere, holde oss for gode til å omgås dem eller til og med forakte dem. Det var og er fariseeres måte å behandle sine medmennesker på. “Vi og dem”- holdningen og ånden i denne ødelegger og forderver store deler av ellers blomstrende vingårder. Det er bl a slik tyven arbeider (Joh.10,10).

 La oss tale imot denne ånd, skrive imot den og framfor alt holde oss selv rene ifra den! Da blir det ro og trygghet i hjem og menighet.

Første gang publisert i nr. 2/2006.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s