Home

Av Esther Traichel.

Alle som virkelig ønsker å bli lik Jesus får prøver nok hver dag. Hver prøve er skreddersydd for meg personlig så det nytter overhodet ikke å sammenligne seg med andre.

 ”Alltid bærer vi med oss Jesu død i vårt legeme, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme. For ennu mens vi lever blir vi stadig overgitt til døden for Jesu skyld, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt dødelige kjød” (2.Kor. 4, 10-11). Alltid og stadig viser at alle Jesu disipler må ha mange prøver, fortrinnsvis små, i løpet av en dag. Spørsmålet er om vi iakttar dem . Er vår åndelige iakttagelsesevne så god at vi får øye på de helt normale prøvene Gud gir oss i løpet av en helt alminnelig dag? Iakttar vi prøvene i hjemmet, på arbeidsplassen, i menigheten osv. så finner vi stadig noe av egenviljen vår som kan gå i Kristi død, slik at vi stadig åpenbarer litt mer av Kristi liv.

 La oss prøve vår iakttagelsesevne på noen punkter her:
 Hvorfor ser vi ikke at ektefellen har mye å gjøre og trenger hjelp? Gud prøver her om kjærligheten vår er stor nok til å overvinne egen makelighet.
 Hva gjør vi med alle de anledningene Gud gir oss til å si gode ord til ektefelle og barn? Det mangler ikke anledninger til å rose hverandre; det kreves ikke heltegjerninger av de andre for å kunne si dem et godt ord. Derimot kreves det at vi iakttar det som er ære verd hos dem, istedenfor å se oss blind på feilene deres (Fil.4.8).

 Hvorfor ser vi ikke ensomme mennesker som lengter etter samfunn? Kanskje Gud vil at nettopp jeg skal fylle disse behov. Iakttar jeg anledningene eller lever jeg i min egen verden?

 Kanskje vi koser oss sammen med de vi er på bølgelengde med. De er så behagelige å være sammen med at vi merker lite til kjødet vårt. Men hva hvis Gud vil ha oss på kne sammen med de ”annerledestenkende” for å få bedre samfunn med dem?

 I våre familier er kanskje alle barna omvendt og det kan vi glede oss over, men hvor er tårene over andres barn, som fremdeles er uomvendte? Hvor er nøden over de som så stille forsvant?

 ”Epafras … som alltid strider for dere i sine bønner …” (Kol.4,12). Hvor mange minutter per dag strider vi i våre bønner for de ”glemte” eller for de det ikke lykkes så godt for?

 Vi takker Gud for friheten i landet til og samles til møter og å fortelle videre om frelsen i Jesus Kristus. ”Husk på dem som er i fengsel, som om dere var fanger sammen med dem, likeså dem som blir mishandlet, for dere har jo selv et legemet” (Hebr.13,3). Som medfanger hadde vi ikke glemt de forfulgte kristne. Våre egne lidelser i fangenskapet hadde minnet oss om å be for de andre fangene. Hvorfor blir vår egen frihet oss lett til hinder for å se andres nød? Hvorfor er fangene ofte flinkere til å snakke om Jesus Kristus, den oppstandne i fengslet enn vi er i nabolaget? De iakttar anledningene Gud gir dem til å prøve å redde mennesker fra helvetes brann. De må ha en kjærlighet som er stor nok til å overfinne frykten.

 Vi lever i et velstandssamfunn hvor vi lett tror at vi også trenger alt det andre har. La oss spørre Gud om våre jordiske behov tåler Hans lys, eller kanskje bare våre kristne venners lys; uten at vi setter oss til doms over andres pengeforbruk.

 Lovet være Gud for at vi kan be Ham om å få en bedre iakttagelsesevne. Det kommer da anledniger til syne som tidligere var skjult for vårt blikk. Da blir det mer fart i sakene; stadig noe å bringe i Kristi død, stadig mer av Kristi liv i oss – og det hver eneste dag resten av livet. Halleluja!

Første gang publisert i nr. 4/2005.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s