Home

Av Rolf Myrland.

Både Paulus og Peter hadde i sin tjeneste møtt alle slags mennesker. Selv hadde de gitt seg helt til evangeliets sannheter. Deres rike var ikke av denne verden. Deres sinn var ikke vendt mot det synlige, men det usynlige. De var av et edelt sinn – men de møtte mange som ikke var det.

 Vi ser i 1. Tim. 1, 3 – 6 om noen som fór med fremmed lære. De ga seg av med endeløse eventyr og ættetavler. De hadde veket av fra selve hovedsaken, selve kjernen: ”Men budets endemål er kjærlighet av et rent hjerte og en god samvittighet og en oppriktig tro.” Han legger til: ”Fra dette har noen fart vill og vendt seg bort til tomt snakk.”

 Her ser vi tydelig hvordan Paulus manøvrerte og orienterte etter Åndens kompass. For ham lå skuta på rett kurs når den ble orientert mot budets endemål: Kjærlighet av et rent hjerte og en god samvittighet og en oppriktig tro. De som for vill fra dette, de hadde vendt seg til fremmed lære, eventyr og tomt snakk.

 Dette er ikke mindre aktuelt i dag. I neste brev til Timoteus skriver han: ”For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem. De skal vende øret bort fra sannheten, og vende seg til eventyr” (2.Tim.4,3-4).
 Vi ser i versene som følger hvilken kurs han holdt og formante til: Være edru i alle ting, lide ondt, vinne sjeler, fullføre sin gjerning hva det enn kostet. Han vitnet om personlig offer og strid og et løp der troen ble bevart gjennom alt han møtte på. Noe av dette ser vi i 2. Kor. 6, 4 – 10. Det var ikke ”dans på roser”. Det var ikke flotte hus og gastronomiske nytelser, det var ikke latmannsliv og å bæres på gullstol. Det var ikke strid for ære og vinning. Det var ikke bare medvinds bør og beundrende tilhengerskarer.

 Nei, det gjaldt å vise seg som tjenere for den levende Gud, med stort tålmod i trengsler og nød og angst, i fengsler og pine, i hardt arbeid, nattevåk og sult. I alt dette skulle han vise seg ren og usmittet, og vise langmodighet og godhet – alltid vandre i Ånden i oppriktig kjærlighet etter sannhetens ord (slik Jesus talte, om å elske sine fiender, be for og velsigne dem som forfølger og hater en, osv). Ved Guds kraft og rettferds våpen skulle han vandre som et Jesu vitne i ære og vanære, med dårlig rykte og godt rykte, stemplet som forfører og likevel være helt gjennom sannferdig. Ja, i alle slags forhold skulle de slik vise seg som Jesu tjenere. Som de som intet hadde, skulle de opptre som en som eier alt. Det blir lite fokus på penger, når man kan være som den som eier alt, selv om man intet har. Ja, tenk å vise seg som Guds tjener i alt dette! Søkte jeg ennå å tekkes mennesker, da var jeg ikke Kristi tjener, sier den samme apostel.

 For Paulus var Jesu fotspor den eneste farbare vei. Åndens kompass var alltid rettet inn etter budets endemål: ”Kjærlighet av et rent hjerte og en god samvittighet og en oppriktig tro”. Med kjærlighet av et rent hjerte kan man elske sine fiender, og man gjør ikke forskjell på folk. Man gjør absolutt ingen forskjell på den rikeste og den fattigste. Man ser med Jakobs øyne på sine medmennesker: ”Hør, min kjære brødre! Har ikke Gud utvalgt dem som er fattige i denne verden, til å være rike i troen og arvinger til det rike han har lovt dem som elsker ham?” (Jak.2,5) Han så altså ingen vinning i rike folk, som kunne legge mye i kollekten. Dette har INGEN verdi for en sann Guds tjener! Ja, at troende ser verdi i det som er spart til ilden og skal forgå er i sannhet en katastrofe. Det er å vende seg til fremmed lære og eventyr. Tross at Guds ord lyder så klart om dette, kan man forblindes og vende seg bort til tomt snakk.

 Mange ord om mye penger og store og flotte prosjekter klør i øret. At man er med på noe synlig som til og med er stort i mange ugudeliges øyne, det klør i øret og man vendes bort til fremmed lære og eventyr. Hvor i alt dette strev blir det av Jesu ord om å se på slikt som en styggedom? (Luk.16,15). Hvor blir det av tanken på den mest ringe, fattigste, den uanselige og beskjedne. Hvor er tanken på å nå ufrelste og lidende mennesker når store verdier i stedet legges i døde, forgjengelige bygg? Og hvor i strevet blir det av Marias stille hvile ved Jesu føtter for å lære av ham å bli ydmyk og saktmodig av hjertet?

Er dette en ny sak? Nei! Slik har de kristne gjennom mange, mange århundrer veket av. Man ser det i alle katedraler rundt i verden. Tenk hvor meningsløst med alle overdådige kirkebygg – som fattige og lidende har ofret sine skjerver for. Man har virkelig vendt hjertene til eventyr og tomt snakk. Man har lykkes meget godt i å fare og føre vill. Og kjærligheten har blitt kald. I hver sine kirker har man sittet og gjort krav på den eneste ”sannhet”, og ført krig for denne, mot andre troende – til skam for Jesu navn. Man har sikret seg sine levebrød og sine rettigheter og sine verdier – og mer eller mindre mistet kurs og retning: Kjærlighet av et rent hjerte og en god samvittighet og en oppriktig tro.

 ”For det var ikke kløktig uttenkte eventyr vi fulgte, da vi kunngjorde dere vår Herre Jesu Kristi makt og gjenkomst, men vi hadde vært øyenvitner til hans storhet”, skriver Peter (2.Pet.1,16). De hadde vært øyenvitner til ham som sa: ”Mitt rike er ikke av denne verden”. De var vitner til ham som ikke eide det han kunne helle sitt hode til. Han som ikke søkte sitt eget, men de andres beste. De fulgte i hans fotspor som overvant det onde med det gode, og på sin side ville holde fred så sant det var mulig.

 Enhver må tenke over hvilken kurs man ledes etter. Har man vendt seg bort til tomt snakk, eventyr og fremmed lære, eller holder man seg klart etter apostlenes lære? Man kan høre mye som klør i øret, blandet med noe sant og rett også. Men man må jo prøve alt, og tenke etter om det kommer inn noe som viker av fra sannheten. Man kan med ettertanke lese 1. Tim. 6, 5 – 8, om det er dette som både forkynnes og leves av dem man lytter til. Kanskje noen av og til kommer bort i en og annen krangel, heller enn å lide urett. Kanskje fører de til og med en og annen rettsak, heller enn å lide tap. Kanskje ”læren” mer blir stridsspørsmål enn noe man lever ut i fredsommelighet, ydmykhet, saktmodighet, fattigdom i ånden, barmhjertighet, osv. Paulus bruker sterke ord om slike: Fordervet i sitt sinn, de har tapt sannheten, og ser på gudsfrykten som en vei til vinning. Ja, noen kan være utsøkt smarte i å gjøre den til en vei til vinning.

 Men vi har altså fått utdelt Ordets kompass så vi kan navigere rett. Hver for oss skal vi stå til regnskap for våre liv. Må Gud gi oss alle nåde å bli bevart fra fremmed lære og eventyr, så vi kan vandre rett frem etter Jesu og apostlenes liv og lære. ”Salig er den som leser og de som hører det profetiske ord og tar vare på det som der står skrevet. For tiden er nær” (Åp.1,3)

Første gang publisert i nr. 3/2005.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s