Home

Av Rolf Myrland.

”Se, også skipene, som er så store og drives av sterke vinder, de styres av et ganske lite ror dit hvor styrmannen vil. Slik er det også med tungen. Den er et lite lem, men taler likevel store ord. Se, en liten ild, hvor stor en skog den setter i brann! Også tungen er en ild. Som en verden av urettferdighet står tungen blant våre lemmer. Den smitter hele legemet og setter livshjulet i brann, og blir selv satt i brann av helvete” (Jak.3,2-18).

 Ja, det er godt å prøve seg selv mot disse vers i Jakobs brev. Våre ord forteller mye om hva som bor i våre hjerter. Det er jo rimelig at den som har vært et Guds barn en tid, ikke lenger banner eller kommer med løgner. Men selv blant dem som kaller seg kristne kan til og med slikt forekomme. Det hadde nok også Jakob opplevd. Derfor skriver han: ”Den som mener at han dyrker Gud, og ikke holder sin tunge i tømme, men bedrar sitt eget hjerte, hans gudsdyrkelse er forgjeves” (Jak.1,26). Det er med dette alvoret vi bør ransake oss selv.

 Skal vi likedannes med Jesu bilde, må vi bli ikledd hans dyder. Ved lydighet vil Åndens frukt etter hvert prege vårt hjerte og sinn, og likeså vår tale. Det blir en barmhjertig klang over våre uttalelser om andre. Skryt blir erstattet med ydmyke holdninger. Dom over andre blir erstattet av selverkjennelse. Nødløgner blir erstattet av sanne og erkjennende ord i stedet.

 Tungen taler så lett store ord. Store ord om andres dårlighet, og store ord om hvor godt det er med en selv og med sine. Den kan lett generalisere. Det en eller noen få gjør – det tillegger man kanskje en hel gruppe eller nasjon. Man bedrar seg selv. Man holder ikke sitt hjerte i tømme, og heller ikke sin tunge. Vi formanes til å tenke sindig (Rom.12,3). Da vil man også tale sindig. Med et hjerte fullt av Kristi kjærlighet skjules en mangfoldighet av synder. Man tier om det som er dårlig hos andre, og overser det helst. Man lar være å baktale. Man er i sitt hjerte opptatt av sine egne feil og sørger over dem. Da vil fattigdom i Ånden også prege det man sier.

 Jakob peker på flere sider ved våre ord. Man kan snakke så sikkert om sine planer og hva man skal gjøre, hvordan og når. ”I stedet skulle dere si: Om Herren vil, så får vi leve og kan gjøre dette eller hint. Men dere skryter og roser dere selv! All slik selvros er ond” (Jak.4,13-16). Hvor mange ser på slike ord som selvros – hvem er i erkjennelse av at man er ond når man taler slik? Jakob hadde lært av Mesteren å være nøye med sine ord. Jesus lærer oss at vi skal gjøre regnskap på dommens dag for hvert unyttig ord ( Matt. 12, 36). Det bør være en hjertesak for oss å våke over våre hjerter, og likeså over våre ord. Hvert eneste ord vi sier, kommer ut i fra hjertet.

 Slurvet tale kommer fra et slurvet hjerte. Dårlig snakk kommer fra et dårlig hjerte. Overmodig snakk kommer fra et overmodig hjerte. Ubarmhjertig generaliserende ord kommer fra et ubarmhjertig og generaliserende hjerte. Man kan gjerne ha anseelse av mennesker, også blant de troende. Men Gud veier hjerter og ord. Barmhjertighet roser seg mot dommen. Gud gir den ydmyke nåde. En dag skal vi alle fram for Hans domstol. Hvordan har vi tenkt? Hva har vi sagt om våre medmennesker? Jesus gav sitt liv for alle! Hvor snar er jeg til å dømme dem, i tanke og ord?

 ”Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om noen elsker verden, da er ikke kjærligheten til Faderen i ham. For alt som er i verden, kjødets lyst og øynenes lyst, og hovmodig skryt av det en er og har, er ikke av Faderen, men av verden. Og verden forgår og dens lyst, men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid. Mine barn, det er den siste time….” (1.Joh.2,15-18).

 Hvor er våre tanker – hvor er våre ord? Har vi det usynlige for øye? Det hjertet er fullt av, det taler munnen. Man kan selv tenke over hva det faller lettest for oss å snakke om. Er det ting som er synlige eller usynlige? Synlige ting er f. eks. klær, bygninger, veier, biler, båter, møbler, blomster, været, lønninger, osv. De usynlige ting ligger skjult i hjertet, hos den som samler skatter i himmelen. Enten det kan merkes av andre, eller ei, så kan hjertet være fylt av glede og fred, kjærlighet og inderlig godhet og barmhjertighet, visdom og sannhet, renhet og rettferdighet. Er det dette som preger vår tale? Enten det synlige er slik eller slik, så kan tankene hvile i Gud. Tanken på hans kjærlighet bør overskygge alt på denne jord. Da får våre tanker og ord smak og preg av Jesu vesen. Han søkte bare Faderens vilje, bare Faderens ære, bare å ha hans behag. Fornærmelse og bitterhet og anklage og krav til synlig mennesker ble dermed helt borte. Her ligger det velsignede fotspor som vi som Guds barn kan følge.

 Bibelen peker både på det gamle menneske som vi skal avlegge og det nye som vi skal ikle oss. Den taler om milde ord som er legedom for kroppen og søte som honning. Er det slike ord våre nærmeste hører? Den taler om alltid å si Gud og Faderen takk for alle ting! Er vi langt borte, eller kommet nær til? Ja, Gud gi nåde at han får makt i våre hjerter! Da vil også vår tale bli til oppbyggelse og gagn for dem som hører dem. Har vi i det hele tatt vår nestes beste for øye – eller kommer vi med bebreidelser og klager, og tynger våre medmennesker ned med sorger og plager? Kan vi løfte opp med glede og troens ord?

 Vi kan virkelig få nye hjerter og en ny og liflig tunge! Det er evangeliets håp at alt kan bli nytt! Og den som har voktet sin tunge, kan enn mer legge vinn på å gjøre det – og enn mer bli til velsignelse for omgivelsene! Gud gi oss alle nåde til det!

Første gang publisert i nr. 2/2005.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s