Home

Av Rolf Myrland.

Av naturen er vi svake for det onde og overfladiske når det gjelder å søke Gud.

 Slik har det vært helt fra syndefallet i Edens hage. Paulus skriver til romerne: ”Hva da? Har vi noe fortrinn? Nei, slett ikke! Vi har jo allerede anklaget både jøder og grekere for at de alle er under synd, som det står skrevet: Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste. Det er ikke én som er forstandig, det er ikke én som søker Gud. Alle er veket av, alle sammen er blitt udugelige. Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste. Deres strupe er en åpnet grav, de bruker sin tunge til svik, ormegift er under deres lepper. Deres munn er full av forbannelse og bitterhet. Raske er deres føtter til å utøse blod. Ødeleggelse og elendighet er det på deres veier. Freds vei kjenner de ikke. Gudsfrykt er det ikke for deres øyne.” (Rom.3,9-18).

 Slik er vår tilstand før vi kommer til troen og får del i Guds nåde i Jesus Kristus. Utenfor ham er vi håpløst fortapt og borte fra Gud – ved Jesus blir vi forlikt med Gud fordi han soner vår synd og bærer vår straff.

 Ved forkynnelsen til Paulus var det mange som var kommet til troen. De var frelst fra fortapelsen og hadde fått sin synd tilgitt og var blitt Guds barn ved hans nåde og miskunn. Kanskje noen som var syke også hadde blitt helbredet? Kanskje de hadde fått tungemålsgaven eller andre nådegaver og opplevd dåp i den Hellige Ånd? Men Paulus var fortsatt ikke ferdig med dem. Han roser de troende i Kolossæ for deres tro og kjærligheten til alle de hellige, og at evangeliet bar frukt og det var vekst blant dem (Kol.1,3-6). Da skulle man tro at alt var såre vel – at han ikke hadde så mye mer å gjøre for dem.

 Men nei! ”Derfor har vi heller ikke holdt opp med å be for dere, like fra den dag vi fikk høre om det. Vi ber om at dere må fylles med kunnskap om Guds vilje i all åndelig visdom og forstand, så dere kan vandre verdig for Herren, til behag for ham i alle ting, ved at dere bærer frukt og vokser i all god gjerning gjennom kunnskapen om Gud, og blir styrket med all kraft etter hans herlighets makt, så dere kan ha all utholdenhet og tålmodighet” (Kol.1,9-11).

 Slik er grunntonen i hele Bibelen: Videre, videre, videre! Vokse, tilta, enn mer fremgang, trenge seg inn, strebe, jage, holde ved, arbeide, stride osv. Det er en nåde at vi kan høre Guds ord forkynt med dette som hovedvinklingen. Grunnvollen er Jesus og hans soning for vår synd på korset. Ved hans seier over synden var Satans velde brutt og døden kunne ikke holde ham. Han stod opp fra de døde – det klare beviset på at verket var fullbrakt og mørkets makter beseiret. For oss som nå tror på ham, tror på hans verk og gjerning, står det nå fritt å leve livet i hans Ånd, løst fra synden og alt som tynger, så vi med tålmodighet kan løpe i den kamp som vi har foran oss (Hebr.12,1-6). Vi ser i disse vers at det dreier seg om en kamp mot synden, under behandling av en kjærlig Gud som tukter oss som en far tukter det barn han elsker.

 Paulus var ikke opptatt av stemning og rus på møtene. Han bad ikke om at alle syke i Kolossæ måtte bli friske, ikke at de alle måtte tale i tunger, ikke at de alle måtte kunne gi mye i kollekten, ikke om at det måtte være mange fine sangstemmer for å få til et mektig sangkor, eller at det måtte være noen med fremragende musikalske evner blant dem. Han bad om at de måtte fylles med kunnskap om Gud vilje i all åndelig visdom og forstand, så de kunne vandre verdig for Herren (som hans brud, som hans vitner, som lemmer på hans legeme), og være til behag for ham i alle ting (fra morgen til kveld, hver dag), og vokse i all god gjerning gjennom kunnskapen om Gud, og bli styrket med all kraft etter hans herlighets makt, så de kunne ha all utholdenhet og all tålmodighet.

 Hvor mange har en slik bønn for sine medtroende? Hvor mange har en slik bønn for seg selv? Hvor mange har overhodet en tanke om at dette er målet for sitt kristenliv? Eller for de andres kristenliv? Gud gi oss alle nåde at vi blir fattige i vår ånd, at vi mer enn noen gang har en hunger og tørst etter å mettes av hans rettferdighet – at den må komme til syne i alle ting, hele uken, at vi lenges etter all hans kraft til å utvise all tålmodighet og langmodighet – overfor alle mennesker – nettopp når behovet er til stede. Det er da, i fristelsens sekund, at Gud er der og kan styrke oss med sin kraft. Da gjelder det at vi har Paulus´ bønn i vårt hjerte. Ja, han formaner oss til å be ustanselig. Hvem har Paulus´ bønn i sitt hjerte ustanselig, for seg selv og for sine medtroende?
 Gud gi nåde at vi alle måtte bli mer troende, og mer bedende. Da blir det virkelig framgang og vekst, da kan Paulus´ bønn for kolosserne for mer enn 1900 år siden gå i oppfyllelse blant oss i vår tid! – For at Gud må bli æret i alle ting ved Jesus Kristus – ham som æren og makten tilhører i all evighet. Amen. (1.Pet.4,11)

Først publisert i nr. 5/2004.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s