Home

Møte lørdag 10.04.04 kl. 12.15. Fra dette møtet har vi referert 7 innlegg.

Jeg ønsker at denne dagen skal være en verdig minnedag om det vi samles om, om verdenshistoriens aller største under og gjerning.

Vi kan egentlig ikke se rekkevidden og resultatene av det som ble gjort for oss for 2.000 år siden. Men vi kan prise Gud for det vi ser, det som har reddet oss. Uten det hadde vi alle vært i våre synder, på veien til mørke og elendighet og for evig borte fra Gud. Det er noe av resultatet.

Men nå har vi fått adgang til Faderen ved Sønnen. Vi har fått våre synder tilgitt. Og nedlagt i våre hjerter har vi fått en ånd og et sinn som ikke vil inn i synd og mørke, men lenger og lenger bort fra alt som hører denne verden til, all synd og alt mørke, ved en trofast vandring i Jesu Kristi fotspor. Det er en gave som er gitt oss, som vi på ingen måte kan bli hovmodig for. Frelsen er en gave, og vi bør ikke gjøre skam på den ved tvesinn. Det er å forrige den. Det er ringeakt. Det passer seg ikke.

Rom 8:32: «Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvordan skulle han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?» I ham og med ham står vi inn for den veldige muligheten å motta og få alt han vil gi oss. Det er om å gjøre å ha et villig, mottakende hjerte.

Han leste et stykke han hadde oversatt fra en svensk andaktsbok om Rom 8:32, innblandet egne kommentarer. Det følgende er et referat:

Gud sparte ikke sin sønn fra å ikle seg vår svake menneskenatur og leve i dyp fornedring her på jorden. Den fornedringen varte i 33 år. Gud sparte ham ikke fra å bli regnet blant overtredere. Han brente av kjærlighet overfor hver eneste en, også de som spottet ham og spyttet på ham. Gud sparte ham ikke for hånens mest forgiftede piler, fra å bli utkledt som en narrekonge og hyllet til spott og spe av de råe soldater som slo ham og spyttet på ham. Kristus forble gjennom det hele tålmodig og stille som et får for dem som klipper det. Han opplot ikke sin munn. Hvilken veltalende stillhet! Han bar stille den uten tvil trasige soldatkappen som skulle forestille et kongelig purpurskrud, for at han skulle kunne iføre oss den ypperste kledning, brudedrakten. Ære være Faderen og Sønnen. Faderen skånet ham ikke for Judas-kysset og ikke for Getsemane-angsten. Kalken ble gitt ham, den som vi hadde fylt med skam tok han av Faderens hånd og drakk til siste dråpe, for at vi skulle bli frikjøpt fra dom, forbannelse og dødsfrykt. Denne kalken ble for oss fylt av all åndelig velsignelse i det himmelske [Ef 1:3]. Han som ikke visste av synd, ble for oss gjort til synd, for at vi i ham skulle bli gjort rettferdige for Gud [2Kor 5:21].
En slik frelser samles vi om her i dag og i morgen. Uten det var i fortsatt i våre synder. Uten det var vi fortsatt på vei inn i mørket og evig fortapelse bort fra Gud. Nå er veien åpen. La oss prise ham. La oss leve for ham. La oss gi ham den lønn at han får oss med inn i de evige boliger. Det er den lønn han ønsker å få.

Må Gud velsigne denne dagen og enhver som står fram. La oss bøye oss, bøye våre hjerter i dyp ærbødighet og takknemlighet. Takknemlige barn er lykkelige barn, det gjelder voksne brødre og søstre. Det er ikke plass til misnøye der takknemligheten har tatt sin bolig. Lovet og priset være Gud av hele mitt hjerte.

Heb 1:1-11: «Etter at Gud i fordums tid mange ganger og på mange måter hadde talt til fedrene gjennom profetene, 2 har han nå i disse siste dager talt til oss gjennom Sønnen. Ham har han innsatt som arving til alle ting. Ved ham har han også skapt verden. 3 Han er avglansen av hans herlighet og avbildet av hans vesen, og han bærer alle ting ved sin krafts ord. Etter at han hadde fullført renselsen for våre synder, satte han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye. 4 Og han er blitt så meget større enn englene, som han har arvet et herligere navn framfor dem. 5 For til hvem av englene har han noen gang sagt: Du er min sønn, jeg har født deg i dag! – og et annet sted: Jeg vil være far for ham, og han skal være sønn for meg? 6 Og når han så igjen fører den førstefødte inn i verden, sier han: Og alle Guds engler skal tilbe ham! 7 Om englene sier han: Han gjør sine engler til vinder og sine tjenere til flammende ild. 8 Men om Sønnen sier han: Din trone, Gud, står i all evighet, og rettferds stav er ditt rikes kongestav. 9 Du elsket rettferd og hatet urett. Derfor, Gud, har din Gud salvet deg med gledens olje framfor dine medbrødre. 10 Og: Du, Herre, la i begynnelsen jordens grunnvoll, og himlene er dine henders verk. 11 De skal gå til grunne, men du forblir. De skal alle eldes som et klesplagg».
Frelsen var planlagt fra Gud side, det kan vi se av profetiene. Profetene i GT var store Guds menn. Men så kom Jesus, og han viste oss hvordan Gud egentlig er.

Gud har en plan for våre liv også. Vi er frelst av bare nåde. Vi bør leve slik at vi har en kjærlighet i vårt hjerte til Jesus, at vi kan skjønne hvor stor han er. Mange skjønner ikke hva Jesus har gjort for oss. Han kom fra Faderen og viste hvordan Gud var. Vi kan lære av det.

Det er godt at vi har Bibelen, som vi kan tro på. Det verste et menneske kan oppleve, er å falle fra og ikke lenger tro at Bibelen er å stole på. Så langt ned i tvil og vantro og elendighet kan vi komme. Men Gud står bakom sitt ord. Alt som står her, er Guds Ord. Jeg priser Gud at han sendte sin Sønn til jorden.
Jesus var i sin himmel. Han så hele menneskehetens nød, og lot seg føde som et vanlig menneske. Så led han for oss, og var et eksempel for oss. Tenk på alle beretninger om hva han gjorde. Han vakte opp døde, helbredet syke osv. Det kan vi lese om. Vi har veldig grunn til å være takknemlige for hva Jesus har gjort for oss. Den rettferdige døde for min og din skyld.

Døden kunne ikke holde Jesus fordi han ikke syndet. Mange så ham etter at han var oppstått fra de døde, opptil flere hundre på en gang [1Kor 15:6]. Jeg vil prise Gud for det verket han gjorde i sin Sønn.

Guds ord i oppfyllelse i Israel. Det skal det også gjøre i vårt liv, åndelig. 1Pet 1:17-21: «Når dere påkaller som Far ham som dømmer uten å gjøre forskjell, enhver etter hans gjerninger, da ferdes i frykt i deres utlendighets tid. 18 For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, 19 men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam. 20 Han var forut kjent, før verdens grunnvoll ble lagt, og for deres skyld er han blitt åpenbaret ved tidenes ende. 21 Ved ham er dere kommet til å tro på Gud, som oppreiste ham fra de døde og gav ham herlighet. Derfor er deres tro også håp til Gud.»

Her står det, som mange andre steder, vektige ting om vår frelse, om liv og død, fortapelse og evig herlighet. Alt blir et enten-eller i Jesus. Han var den fullkomne motsetning til alt ondt. Hele guddommens fylde tok legemlig bolig i ham [Kol 2:9]. Så kan vi få del i ham og bli borgere i hans rike. Han har gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt. Likevel er de aller fleste opptatt av andre ting. Som regel kommer han i bakgrunnen. Det er veldig lett at andre ting er forgrunnen og han i bakgrunnen.

Et ord heter identitet. Vår identitet har mange sider: Et navn, et yrke, et land, en kommune, en utdanning, osv. Vi som er her har vært på stevne på Våle. De vi møter der, blir noe av min identitet. Men først og fremst hører vi Jesus til. Han skal være vår identitet.

Heb 12:18-19: «For dere er ikke kommet til et fjell som en kan føle på, til flammende ild og skyer, mørke og storm, 19 til basunlyd og en røst som talte slik at de som hørte den, bad om at det ikke måtte bli talt mer til dem.»
V. 22-24: «Men dere er kommet til Sions berg, til den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, til englenes myriader, 23 til høytidsskaren og menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himlene, til en dommer som er alles Gud, og til de fullendte rettferdiges ånder, 24 til Jesus, mellommannen for en ny pakt, og til det rensende blod som taler bedre enn Abels blod.»
Vi kan så lett være kommet til bil, hage, hus, blomster, mat, klær osv. Vi er kommet til en verden med aviser, ulike folk har en glans og blir idealer. Men tenk å være kommet til det vi leste her, være der og ha sin identitet i ham.
Paulus skriver i Gal 2:20: «Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg.»

Det betyr ikke så mye om man får ære eller vanære. Han levde i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg.

Så kan vi få del i noe av Jesu ord: Milde ord, gode ord, takknemlige ord. Tenk å ha ham i sitt hjerte som Herre og Frelser. Ser vi det, blir alt annet av liten verdi. Da blir Jesus sentrum, så faller alle brikker i livet på plass. Alt kommer på plass fordi han elsker meg. Alt står fast i ham om alt annet rystes og rokkes.

Jes 53:1-12: «Hvem trodde det budskap vi hørte? Og for hvem ble Herrens arm åpenbaret? 2 Han skjøt opp som en kvist for hans åsyn, som et rotskudd av tørr jord. Han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet. Vi så ham, men han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i ham. 3 Foraktet var han og forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom. Han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet. 4 Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret. Men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. 5 Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom. 6 Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham. 7 Han ble mishandlet, og han ble plaget, men han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det. Han opplot ikke sin munn. 8 Ved trengsel og ved dom ble han revet bort. Men hvem tenkte i hans tid at når han ble utryddet av de levendes land, så var det for mitt folks misgjernings skyld plagen traff ham? 9 De gav ham hans grav blant ugudelige, men hos en rik var han i sin død, fordi han ingen urett hadde gjort, og det ikke var svik i hans munn. 10 Men det behaget Herren å knuse ham. Han slo ham med sykdom. Når du gjør hans sjel til et skyldoffer, skulle han se etterkommere og leve lenge, og Herrens vilje skulle ha framgang ved hans hånd. 11 Fordi hans sjel har hatt møye, skal han se det og mettes. Ved at de kjenner ham, skal den rettferdige, min tjener, rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal han bære. 12 Derfor vil jeg gi ham de mange til del, og sterke skal han få til bytte, fordi han uttømte sin sjel til døden og ble regnet blant overtredere – han som bar manges synd, og han bad for overtredere.»

Det er vanskelig helt og fullt å forstå Jesu budskap, særlig det budskap som ligger i hans liv på jorden og den behandling han fikk og det han måtte gjenomgå.

V. 5: «Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.»

Jesus ble et sonoffer. Han skulle sone skylden for menneskeheten. Det ligger en veldig skyld over hvert menneske, ellers ville ikke Jesus ha blitt behandlet slik.

Det er skrevet mange sanger om det. Men til behag for Jesus er å forstå den synden vi selv bærer, den han måtte sone. Det blir tomme ord å prise Jesus hvis jeg ikke erkjenner den skylden han sonet for meg. Det er vanskelig å finne avgrunnsdypet i meg selv. Når jeg ser det som mishager Gud i meg selv, kan jeg se at dommen er tatt bort og hva Jesus egentlig gjorde. Da får det en veldig betydning.

Men det er vanskelig for et menneske å gå i seg selv og bedømme seg selv rett. Vi vil så rett pynte på oss selv. Vi vil ha ære, ta oss ut og bli beundret. Jesus ble slik at folk ikke hadde lyst til å se på ham [v. 3]. Folk snudde seg bort når de møtte ham. Han brakte til syne den fordervelse som ligger i et menneske.

Men dommen som lå over oss, ble sonet og tatt bort. Og så kan vi komme ut av synden og bli værende i ydmykhet, med ringe tanker om oss selv.

Rom 8:1: «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.» Er ikke det et fint vers? Ingen fordømmelse, står det. Ingen. Det er litt av et påskebudskap for oss. Vi sitter her og ransaker oss selv, og finner at det er stor ulikhet mellom oss og Jesus.

V. 2: «For livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov.» Loven hadde budskapet «Du skal ikke». Ånden har frigjort meg. Ånden sier hva vi får lov til.

Er vi frigjort, er vi opptatt med å bli mer lik Jesus. Vi hørte om æresyke. Vi har misunnelse og avind. Alt slikt kan vi bli frigjort fra.

Det er godt når vi kan male Kristus for hverandre. Det ble sagt vi ikke helt forstår dybden i den straffen Jesus påtok seg. Jeg står overfor det i frykt og beven.

Vi finner veldig sterkt hvordan Jesus kom som menneske. Han hadde i seg det et menneske har med ånd sjel og legeme, følelser, han gråt og gledet seg.
Luk 22:39-42a: «Og han gikk ut og drog til Oljeberget, som han pleide, og disiplene fulgte med ham. 40 Da han kom til stedet, sa han til dem: Be at dere ikke må komme i fristelse. 41 Og han slet seg fra dem, omtrent så langt som et steinkast. Der falt han på kne, bad og sa: 42 Far, om du vil, så la denne kalk gå meg forbi!» Jesus var et menneske, og som menneske ønsket han ikke å gjennomgå denne lidelse. Men Den Hellige Ånd i ham tvang ham til å gå den veien.

V. 42b-44: «Men la ikke min vilje skje, bare din. 43 Da viste en engel fra himmelen seg for ham og styrket ham. 44 Og han kom i dødsangst og bad enda mer inntrengende, og svetten hans ble som bloddråper som falt ned på jorden.» Han var i dødsangst. Han kjente smerten og frykten som menneske for det han skulle gå i møte.

V. 45: «Så stod han opp fra bønnen og kom til sine disipler. Og han fant dem sovende av bedrøvelse.»

Ikke en gang fra de aller nærmeste fikk han støtte.
Jeg priser min Frelser for hans brennende kjærlighet. Kjærligheten tvang ham. Tenk på Faderen som gav sin Sønn, som ofret det dyreste han eide. Jesus hang på korset og måtte lide. Det er ikke følelser, det er en realitet.

1Kor 1:18-21: «For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft. 19 For det står skrevet: Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de forstandiges forstand vil jeg gjøre til intet. 20 Hvor er en vismann? Hvor er en skriftlærd? Hvor er en forsker i denne verden? Har ikke Gud gjort verdens visdom til dårskap? 21 For da verden ikke ved sin visdom kjente Gud i Guds visdom, fant Gud for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap.»
Forkynnelsens dårskap: Jeg regner meg som et rimelig oppegående menneske, som følger med det som skjer. Tror jeg, i året 2004, at Jesus døde for våre synder? Ja. Tror jeg at han var virkelig død og stod opp igjen? Ja. Tror jeg at han ble sett av mange mennesker? Ja. Tror jeg at han fór legemlig til himmelen, slik at de som stod der kunne se at han fór opp? Ja. Tror jeg at han sitter i himmelen og styrer? Ja. Tror jeg at han skal komme legemlig igjen, ned på Oljeberget, slik at de som er der kan se ham? Ja. Tror jeg at han skal opprette et fredsrike på jorden? Ja. Tror jeg at vi skal være sammen i evigheten i herlighet og glede? Ja.
De kristne sannheter må ikke bli et slags eventyr eller sagn for oss. Vi tror dem, helt bokstavelig. Den Hellige Ånd er troens ånd [2Kor 4:13].
Møte lørdag 10.04.04 kl. 16.00. Fra dette møtet har vi referert fra 10 innlegg.

Vi har virkelig noe å glede oss over og glede oss til. Jesus kommer for å gi fred til hele jorden [Jes 9:5-7]. Det er noe kolossalt å bli grepet av. Vi har mye å glede oss over.

Joh 18:36-37: «Jesus svarte: Mitt rike er ikke av denne verden. Var mitt rike av denne verden, da hadde mine tjenere kjempet, så jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men nå er mitt rike ikke av denne verden. 37 Pilatus sa da til ham: Men konge er du altså? Jesus svarte: Du sier det, jeg er konge. Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden, at jeg skal vitne for sannheten. Hver den som er av sannheten, hører min røst.» Dette kaller Paulus for den gode bekjennelse [1Tim 6:12-13]. Det var Jesu bekjennelse for Pontius Pilatus. Han spurte: Hva er sannhet? Det spør mange om fremdeles.
Joh 1:14: «Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.»

Jesus kom med sannheten. Jeg har tenkt på det når jeg leser om Jesu bekjennelse. Like før hadde han sin kamp i Getsemane. «Skje ikke min vilje, men din.» [Luk 22:42] Han hadde en vilje, men han elsket menneskene. Han som var Gud lik, tok en menneskeskikkelse på seg [Fil 2:5-8], og led korsdøden som gudsbespotter – han som var Gud. Hvorfor gjorde han det? Han elsket deg, meg og alle mennesker. Han åpnet veien tilbake til Gud, så vi kunne bli frelst.

Jesus ropte på korset: Det er fullbrakt [Joh 19:30]. Hva var fullbrakt? Det var det største slaget i åndeverdenen som noen gang har stått. Jesus seiret over dem på Golgata. Jesus trengte ikke for sin egen del ha gått denne veien. Det var for din og min skyld.

Jeg må sørge for hver dag å be om Guds nåde over mitt liv. Gud vil svare en slik bønn.

Jesus kommer legemlig ned på Oljeberget igjen. Og han har sine hellige med seg.

Om de kristne i den første tiden ble det sagt: «Se, hvor de elsker hverandre.» De ofret seg for hverandre. Tenk å elske hverandre slik, sette sitt liv til slik som Jesus gjorde.

Rom 8:32-33: «Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvordan skulle han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham? 33 Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør.»

Kan du tro at du er utvalgt, broder og søster? Gud drar på alle mennesker, men få er utvalgt. Hvordan kan du vite at du er utvalgt? Har du hørt sannhetens evangelium og tatt imot det, er du utvalgt. Du har mulighet for å bli en avglans av hans elskede sønn.

V. 34-35: «Hvem er den som fordømmer? Kristus er den som er død, ja, mer enn det: som også er oppstått, som også er ved Guds høyre hånd, som også går i forbønn for oss. 35 Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel eller angst eller forfølgelse eller sult eller nakenhet eller fare eller sverd?»

Vi har en kolossal frelse. Guds ord kløver sjel og ånd [Heb 4:12] for at vi skal bli rene, helliggjorte, satt i stand til han kommer. La oss bli beredt til Jesu komme. Vi har Guds ord. La oss bruke det, venner. La oss bli flittige bibellesere, og be om åpenbaring i hans ord. Da skal vi få se mer av Guds herlighet, av Jesus Kristus. Det er en dårskap for menneskene. Men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft [1Kor 1:18].

La oss leve i ærefrykt for hans navn. Vi kan ikke selv stå imot djevelen. Men Jesus har vunnet seieren på korset. Men i hans fotspor kan vi seire.
Jesus sier at den som vil følge etter Jesus, må hver dag fornekte seg selv [Luk 9:23]. Det er ikke tungt når vi har det rett.

Jesu-navnet blekner aldri, står det i sangen. Det lyser for tid og evighet, samme hvordan det kan se ut her i verden. Det er noe veldig hva han har gjort, ofret og tilveiebrakt. Det er «så stor en frelse» [Heb 2:3].

Joh 17:4-5: «Jeg har herliggjort deg på jorden idet jeg har fullført den gjerning som du har gitt meg å gjøre. 5 Og nå, herliggjør du meg, Far, hos deg selv med den herlighet jeg hadde hos deg før verden ble til!» Dette sammenfatter Jesus: «Jeg har herliggjort deg på jorden.» Hva betydde det? Han satte sin egen vilje til side, og gjorde bare Faderens vilje. Slik kunne han dag for dag herliggjøre Faderens navn. Det var en enkel, men smertefull vei. Det talte til meg da dette ordet kom i mitt hjerte: Herliggjør jeg Jesu navn? Jesus er glad for at vi priser hans navn med vår tunge. Men det er først når det blir i gjerning og sannhet at det virkelig blir sant [1Joh 3:18]. Jesu frelsesverk begynte ikke langfredag. Det begynte da han kunne skille det edle fra det uedle [Jer 15:19]. Da merket han at han hadde en vilje, og at Gud hadde en vilje. Og alle de tusenvis av anledninger utnyttet han til fulle, slik at han herliggjorde Faderens navn.

Da Jesus talte her, var verket ikke fullbrakt. Men han herliggjorde Guds navn så langt. Han fortsatte på nattverdsmåltidet, i Getsemane, i borggården osv. – i lydighet. Og på korset, helt til det var fullbrakt.

Det er forholdsvis lett for oss mennesker å ta imot Jesus og være takknemlig for det han gjorde. Men er vi så takknemlige at det blir en forløsning i våre liv? Fariseerne trodde at de ble kvitt Jesus da han hang på korset. Men så stod han opp igjen, og han fikk brødre. Det regnet ikke ypperstepresten med. Jesus har fått mange brødre og søstre, som vil følge ham der veien går, i det dype. Jeg priser Jesus for at han er blitt en redningsmann. Jeg priser for at det ikke bare er en kristen kulturarv, men en personlig Jesus jeg trenger hver dag.
V. 22: «Og den herlighet som du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, likesom vi er ett,» Det er lettere å snakke vakkert om det Jesus led på Golgata enn å lide synden ut i Åndens kraft. Men Jesus sier at han har gitt sin herlighet videre til oss. Han har etterlatt seg fotspor som vi ikke bare skal fortelle om, men vandre i. Det er noe å prøve seg på, om det ikke er noen mangler i våre liv. Har jeg utnyttet frelsespotensialet? Skjønner jeg egentlig frelsesverket? Klikker det, har jeg jo ikke skjønt det. Hvis det kommer onde tanker, er det ikke blitt lyst nok. Da har jeg ikke fått herliggjort Jesu navn slik jeg skulle gjøre der jeg står.

Påsken rommer et veldig budskap.
1Pet 1:3: «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde». Jesus er vitterlig oppstanden. Men er vårt håp og vår begeistring levende? Taler vårt ansikt om begeistring om at han stod opp fra de døde? Det spørsmålet må vi stille oss selv.

V. 5-6: «dere som ved Guds makt blir holdt oppe ved tro, til den frelse som er ferdig til å bli åpenbaret i den siste tid. 6 Derfor jubler dere av glede, selv om dere nå en liten stund, når så skal være, har sorg i mange slags prøvelser.»
Dette er en vei Jesus har gått.

Matt 11:28-29: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile! 29 Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler.»

I en så stor forsamling som dette er det mye nød, men også mye sann hjelp i Jesus Kristus. Han vil hjelpe dem som sliter, og reise oss opp til et nytt liv.
1Pet 1:7: «Dette skjer for at deres prøvede tro, som er langt mer kostbar enn det forgjengelige gull – som jo lutres ved ild – skal finnes til lov og pris og ære ved Jesu Kristi åpenbarelse.» Vi blir prøvd på den ene og andre måten, med ektefellen, barna, på arbeidsplassen, osv. Gud vil prøve oss. Han vil ha fram et kar til ære, rede til all god gjerning.

V. 8: «Ham elsker dere, enda dere ikke har kjent ham. Ham tror dere på, enda dere nå ikke ser ham. Og dere fryder dere med en usigelig og herliggjort glede».

De som elsker Jesus mest kan fryde seg med en slik usigelig og herliggjort glede. De som lever nærmest Jesus.
Vi er ikke farløse, ikke forlatt. Jesus Kristus kan gå ved vår side. La oss kaste oss i Frelserens armer, da skal vi få hvile for våre sjeler.

Det er velsignet å ta imot Guds ord, det er vår mat. Så får vi slike herlige, lettfordøyelige retter. Priset og lovet være Gud.
Jesus holdt Bergprekenen. Den står både hos Matteus [Matteus, kap. 5-7] og Lukas [Luk 6:20-49]. Mange dagligdagse ting står i Bergprekenen. Det er godt å lese det Jesus har sagt, enkelt og greit.

Matt 7:24: «Derfor – hver den som hører disse mine ord og gjør etter dem, han blir lik en forstandig mann som bygde huset sitt på fjellgrunn.» Vi skal først høre og så gjøre etter dem. Gjør vi det, går det oss veldig godt.
V. 25: «Og regnet skylte ned, og flommen kom, og vindene blåste og kastet seg mot dette huset. Men det falt ikke, for det var grunnlagt på fjell.» Dette står i Lukas også. Det står fast.

V. 26: «Men den som hører disse mine ord og ikke gjør etter dem, han blir lik en uforstandig mann, som bygde huset sitt på sand.» Det er den som bare hører og hører. Må Ordet sette seg fast i våre hjerter. Vi har den fordelen at vi hører sannhetens ord.

Vi skal gi akt på utgangen av de troendes liv [Heb 13:7], og så etterfølge hvis det er godt.
Vær frimodig med å vitne og be. Ikke vær som stumme hunder [Jes 56:10].

Der hvor to eller tre er samlet i hans navn, er han midt iblant dem. Mine ører, mine øyne, mitt hjerte er da vendt mot ham, mot Golgata. Når det er slik, når vårt hjerte lenges og hungrer etter et møte med Jesus, går han aldri forbi oss. Takk og lov at Gud kjenner vårt hjerte og våre tanker. Det er en stor glede for oss. Det er en stor glede for meg, kjære venner. Jeg vil komme til himmelen. Jeg vil se ham med mine egne øyne, slik som han er.

Jeg vil at Jesus skal være stor i mitt liv. Men da må jeg selv være veldig liten i mine egne øyne. Slik bør det være i hvert hjerte. Ellers kan ikke Jesus bli stor. Når hjertet er et stort jeg, kan vi ikke gjøre Guds vilje.

Jeg har Det rett når vi vil gjøre Guds vilje. Slik ønsker en ekte kristen å ha det. Men for å kunne oppfylle Guds vilje, må jeg gi mitt selvliv som offer. Da kan Gud gjøre noe i meg. Bare da kan Gud ta meg og gjøre det som han ønsker.

Jesus hadde en veldig kamp i Getsemane. Kjødet vil ikke gjøre Guds vilje, men Ånden vil [Rom 8:5].

Rom 8:12-13: «Derfor, brødre, skylder vi ikke kjødet noe, så vi skulle leve etter kjødet. 13 For dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø. Men dersom dere ved Ånden døder legemets gjerninger, skal dere leve.»
Elskede brødre og søstre. Gud kalte oss. 1Pet 2:19-25: «For dette finner nåde, om noen av samvittighet for Gud tåler sorger når han lider urettferdig. 20 For hvilken ros fortjener dere vel om dere finner dere i straff når dere har syndet? Men om dere tåler lidelse når dere har gjort godt, da finner det nåde hos Gud. 21 For til dette ble dere kalt, fordi også Kristus led for dere, og etterlot dere et eksempel, for at dere skal følge i hans fotspor, 22 han som ikke gjorde synd, og det ble ikke funnet svik i hans munn, 23 han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt og ikke truet når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig, 24 han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi skal dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten. Ved hans sår er dere blitt legt. 25 Dere var jo som villfarne får, men er nå omvendt til deres sjelers hyrde og tilsynsmann.»

Vi leste i vers 21 at vi er kalt fordi Kristus led for oss. Han etterlot oss et eksempel for at vi skal følge i hans fotspor. Hvor går hans fotspor? Hvor gikk han her på jorden? Korset var slutten på hans ferd, da han døde for oss, og oppstod til vår rettferdighet. Paulus skriver: Jeg dør hver dag [1Kor 15:31]. Hans eget jeg døde. Han levde for Gud. Han sa: «Jeg lever ikke lenger selv.»
Jesus sa: Den som ser meg, ser min Far i himmelen [Joh 14:9]. Verden ser Jesus når den ser oss [2Kor 4:11]. Kan barna se Jesus i sine foreldre? Kan våre kolleger se Jesus i oss?

Jesu mildhet, kjærlighet, tilgivelse med mer skal strømme ut fra oss. Det klarer vi ikke som mennesker, å elske våre fiender. Men det er mulig for Gud.
Fil 2:3-8: «Gjør ikke noe av ærgjerrighet eller av lyst til tom ære, men akt hverandre i ydmykhet høyere enn dere selv. 4 Ingen må bare se på sitt eget, men enhver må også ha de andres gagn for øye. 5 La dette sinn være i dere, som òg var i Kristus Jesus, 6 han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, 7 men gav avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, 8 fornedret han seg selv og ble lydig til døden – ja, døden på korset.» Jesus er Gud. Han fornedret seg selv. Derfor kunne han oppfylle Guds vilje. Vi har denne underfulle forrett å være Guds barn.

Heb 5:7-10: «Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt. 8 Enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led. 9 Og da han var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som er lydige mot ham, 10 og han ble av Gud kalt yppersteprest etter Melkisedeks vis.»

Heb 12:1-3: «Så la oss derfor, da vi har en så stor sky av vitner omkring oss, legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss, 2 med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender. For å oppnå den glede som ventet ham, led han tålmodig korset, uten å akte vanæren, og har nå satt seg på høyre side av Guds trone. 3 Ja, gi akt på ham som utholdt en slik motstand fra syndere, for at dere ikke skal gå trett i deres sjeler og bli motløse.»

Rom 3:24: «Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus.»

Forløsningen i Kristus Jesus! Han skal forløse meg fra synden, skille den fra mitt liv. Han skal skille sjel og ånd, så ånden ikke blir påvirket av sjelen [Heb 4:12]. Vi skal få en guddommelig natur [2Pet 1:4]. Jeg vil være en av dem som vi hørte om. Menneskene skal kunne se Jesus i meg. Jeg har fått noe av dette livet. Jeg har fått begynne på veien. Jeg er mer frelst nå enn for et år siden [Fil 2:12]. Jeg må prise Gud for det.

Jeg må arbeide med å tenke over hva jeg sier. Jeg har så lett for å si ting uten å tenke ordentlig over det.
Ord 15:28: «Den rettferdiges hjerte tenker på hvordan en skal svare, men den ugudeliges munn lar onde ting strømme ut.»

«Jeg sier det rett fram, jeg.» Slik kan vi være av naturen. Det kan være noe bra med det også. Men det er ikke alltid klokt å si alt uten videre. Jeg burde være mer forsiktig mange ganger. Tenk om jeg kan ha velsignelse i mine ord, at jeg kan tenke over det jeg sier og være forstandig. Det er synd å komme med uviselige ord. Må Gud hjelpe meg at jeg kan være en forstandig mann som kan vise menneskene en hjelpende hånd.

Peter sa til Jesus: «Dette må ingenlunde vederfares deg.» [Matt 16:22] Jesus forstod at Peter ville avlede ham fra døden på korset. Jesus sa: Vik bak meg, Satan [Matt 16:23, Mark 8:33].

Satan vil avlede deg når du skal gjøre Guds vilje. Ellers kan du gjerne gå på møter, bønnemøter også, bare du ikke gjør hans vilje.
Matt 12:37: «For etter dine ord skal du bli kjent rettferdig, og etter dine ord skal du bli fordømt.» Det gjelder å være våken og høre om det er ubetenkt det jeg sier.

Vi kan ikke ha tjenere som forandrer lære og ånd når det presser på.
Hele ungdomsflokken vår kan fare av sted feil vei hvis de blir døpt med en feil ånd. Derfor må vi våke om det er den rette ånd.

Tror jeg budskapet? Tror jeg at Jesus lever? Jeg er veldig takknemlig for at jeg har fått troen i hjertet. Hva betyr Jesu blod for meg personlig? Er jeg blitt lykkelig? Jeg er veldig takknemlig for det verket Jesus har tilveiebrakt for meg personlig, at jeg er reddet fra fortapelsen. Tenk for en glede jeg kan ha i livet og gi mine barn.

Jeg vil høre sannheten og tro på sannheten.
Emmaus-vandrerne gikk sammen med Jesus og hørte på ham. De tilbød ham å komme inn hos dem. Da sa de: Brente det ikke i våre hjerter? [Luk 24:32] Slik jeg har hørt her i dag, brenner i mitt hjerte, å høre om Jesu liv og lidelse. Så fór de av sted tilbake til Jerusalem for å fortelle til de andre. Men fortsatt trodde de ikke. De så Jesus, og trodde det var en ånd.

Luk 24:37-38: «Men de ble forferdet og fylt av frykt, og trodde det var en ånd de så. 38 Han sa til dem: Hvorfor er dere forferdet? Hvorfor stiger tvilende tanker opp i deres hjerter?»

Det kan komme tvilende tanker opp. V. 39: «Se mine hender og mine føtter, at det er meg selv! Rør ved meg og se! For en ånd har ikke kjøtt og ben, slik dere ser at jeg har.»

Tenk, han måtte vise dem sine naglemerkede hender og føtter for at de skulle tro. Det er blitt en veldig opplevelse å høre sannheten og livets ord, at vi kan gjøre etter det vi hører.

Vi kan granske skriftene på to måter: For å finne hva vi kan tillate oss, eller for å gjøre som de fra Berøa [Apg 17:10-11]. De gledet seg og kom til troen på ordet. Da blir det glede, da blir det trøstefullt. Må vi bli grepet av det vi har hørt.

Jeg vil takke Gud for at vi kan komme sammen for å bli utfridd fra synden.
Matt 3:16-4:2: «Da Jesus var blitt døpt, steg han straks opp av vannet. Og se, himmelen åpnet seg for ham, og han så Guds Ånd stige ned som en due og komme over ham. 17 Og se, det lød en røst fra himmelen: Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag. 1 Da ble Jesus av Ånden ført ut i ørkenen for å fristes av djevelen. 2 Og da han hadde fastet i førti dager og førti netter, ble han til sist sulten.»

V. 9-11: «Og han sa til ham: Alt dette vil jeg gi deg, dersom du vil falle ned og tilbe meg. 10 Da sa Jesus til ham: Bort fra meg, Satan! For det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene. 11 Da forlot djevelen ham, og se, engler kom og tjente ham.»
Gud hadde velbehag i Jesus. Men like etter ble han ført ut i fristelse, og han måtte faste i førti dager. Det står også om oss at Gud vil at hver og en skal komme til sannhets erkjennelse [1Tim 2:4]. Gud har velbehag i oss også [1Tess 4:1], men vi må gå den veien Jesus gikk. Den endte på Golgata.
Jesus sa: Bort fra meg Satan [Matt 16:23]. Da kom englene ned og tjente ham.

1Pet 2:1-3: «Legg derfor av all ondskap, all svik og hykleri, misunnelse og all baktalelse. 2 Som nyfødte barn må dere lengte etter den uforfalskede åndelige melk, for at dere ved den kan vokse til frelse 3 – så sant dere har smakt at Herren er god!» Kjenner vi ikke at Herren er god? Kjenner vi ikke eldre personer som har fått en gledesfylde i seg?

V. 4: «1 Pet 2, 4 Kom til ham, den levende stein, som vel ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud». Han lever i dag også, han kan være vår hjelp.

V.5: «og bli også selv oppbygd som levende steiner til et åndelig hus, til et hellig presteskap til å bære fram åndelige offer, slike som er Gud til behag ved Jesus Kristus.» Vi må frembære det som koster noe.

V. 9: «Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys». Det verset har jeg hatt med meg siden jeg var ung. Vi er utvalgt. Vi er noe annet enn folk flest. Vi må ta det alvorlig i forhold til det livet Jesus levde. Vi må komme til ham. Det skal bli lyst i vårt indre, lyst i vårt ansikt. Det skal stråle Jesus Kristus av oss. Det kan ikke skjules hvis vi går i hans fotspor.

Vårt påskelam er slaktet [1Kor 5:7].
Joh 12:1-3: «Seks dager før påske kom så Jesus til Betania, der Lasarus bodde, han som Jesus hadde oppvakt fra de døde. 2 Der holdt de et festmåltid for ham. Marta vartet opp, og Lasarus var en av dem som satt til bords sammen med ham. 3 Maria tok da et pund ekte, meget kostbar nardus-salve og salvet Jesu føtter, og hun tørket hans føtter med sitt hår. Og huset ble fylt av salvens duft.»

Jesus trakk seg bort fra offentligheten og var sammen med sine nærmeste de siste dagene av hans liv. Han visste at han skulle dø.
Maria knuste salvekrukken [Mark 14:3], som skal ha vært verd en årslønn. Hun lot seg ikke styre av skikk og bruk, men av minnelsen og det hun kjente var riktig der og da.

Vi kristne skal være som en nardus-krukke når vi kommer sammen. Vi må ta av korken, så de andre får kjenne den velduften vi har fått av Gud. Og så går vi kanskje igjen på den måten. Mitt liv må være en krukke som er knust, så det kan være en duft for dem som lengter etter den.
Hvordan kan jeg vite at jeg er utvalgt? Det som ingenting er, det utvalgte Gud seg [1Kor 1:28]. Så kan jeg kjenne i mitt eget liv, hvordan det er. Er jeg ingenting, er jeg utvalgt, og kan være frimodig på det.

Skal vi være enige om å knuse krukken, så duften fra nardussalven kan strømme ut?
Da må vi først få en slik duft inne i oss. Jesus sa: Dere er mine venner dersom dere gjør det jeg byder dere [Joh 15:14].

Det er forskjell på tjenere og venner [Joh 15:15]. De skulle få del i ham og hans herlighet. På det tidspunktet hadde de ikke fått Den Hellige Ånd. Men de hadde sett Jesus og lært av ham.

Joh 16:12-15: «Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. 13 Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale av seg selv, men det han hører, skal han tale, og de kommende ting skal han forkynne dere. 14 Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av mitt og forkynne det for dere. 15 Alt det som Faderen har, er mitt. Derfor sa jeg at han tar av mitt og forkynner for dere.»

Vi har fått talsmannen i våre hjerter. Vi som har fått del i ham, la oss vandre med ham, slik at han kan åpenbare Kristus for oss. For slutten er nær.
Åp 22:16: «Jeg, Jesus, har sendt min engel for å vitne om dette for dere i menighetene. Jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjerne.» Ånden sier bare det Jesus sier og gjør. La oss høre hva han har å si til oss dag og natt, i hvert enkelt tilfelle i vårt liv.

Møte søndag 11.04.04 (1. påskedag) kl. 12.15. Fra dette møtet har vi referert fra 12 innlegg.

Det er godt å kunne feire påskehøytiden. Det er en enorm redningsaksjon Gud satte i gang, og en opprenskningsaksjon med det samme. Det er mye stort med påsken. Det var en skikkelig rengjøringsprosess. Mye synd hadde stablet seg opp i menneskenes samvittighet, spesielt hos hedningene. Jødene la vekt på forsoning i sin gudstjeneste, de ble renset på en måte, på Yom Kippur og ellers.

Det er loven som gjør at vi mennesker får syndserkjennelse. Men Den Hellige Ånd virket nok også i hedningenes hjerter, så de kunne se sin egoisme. Avind, misunnelse, løgn, tyveri – og ingen mulighet for å rense seg. Gud hadde bestemt for lenge siden at det måtte rensing til. Alle som hadde en syndebyrde kan nå legge av syndebyrden ved Jesu kors og oppstandelse. Hvor dette budskapet blir forkynt, oppstår automatisk glede.

Jødene, i hvert fall de troende, tar det veldig nøye med påskefeiringen.
2Mos 12:7-11: «Så skal de ta av blodet og stryke på begge dørstolpene og på den øverste dørbjelken på de hus hvor de eter det. 8 De skal ete kjøttet samme natt, stekt over ilden og med usyret brød og bitre urter skal de ete det. 9 Dere må ikke ete noe av det rått eller kokt i vann, men stekt over ild, med hode, føtter og innvoller. 10 Dere skal ikke levne noe av det til om morgenen. Er det noe igjen om morgenen, skal dere brenne det opp i ilden. 11 På denne måten skal dere ete det: Med belte om livet, med sko på føttene og med stav i hånden. Og dere skal ete det i hast, det er påske for Herren.» Morderengelen gikk forbi. Jeg er veldig glad for det. Jesu blod gjør at morderengelen går forbi. De som ikke kjenner til Jesu blod og omvendelse, kan ikke stå imot onde ånder.

V. 12-17: «For samme natt vil jeg gå igjennom hele landet Egypt og slå i hjel alt førstefødt i landet Egypt, både folk og fe. Og over alle guder i Egypt vil jeg holde dom. Jeg er Herren. 13 Blodet på de hus hvor dere er, skal være til et tegn for dere. Når jeg ser blodet, vil jeg gå dere forbi. Intet dødelig slag skal ramme dere når jeg slår landet Egypt. 14 Denne dag skal være en minnedag for dere, dere skal holde den som en høytid for Herren. Det skal være en evig forskrift for dere å holde den, slekt etter slekt. 15 I sju dager skal dere ete usyret brød. Straks på den første dagen skal dere ha all surdeig bort fra deres hus. Hver den som eter syret brød fra den første til den sjuende dagen, han skal utryddes av Israel. 16 På den første dagen skal dere holde en hellig samling, og likeså på den sjuende dagen en hellig samling. Disse dagene skal dere ikke gjøre noe arbeid, bare den mat som hver av dere trenger, skal dere lage til. 17 Dere skal holde de usyrede brøds høytid, for nettopp på denne dagen førte jeg deres hærer ut av landet Egypt. Derfor skal det være en evig forskrift for dere å holde denne dagen, slekt etter slekt.»

V. 22-23: «Og dere skal ta en isopkvast, dyppe den i blodet som er i skålen, og stryke noe av blodet i skålen på den øverste dørbjelken og på begge dørstolpene. Og ingen av dere skal gå ut gjennom sin husdør før om morgenen. 23 For Herren vil gå gjennom landet for å slå egypterne, og når han ser blodet på den øverste dørbjelken og på begge dørstolpene, skal han gå forbi den døren og ikke la ødeleggeren slippe inn i deres hus og slå dere.»
Ikke glem renselsen fra dine fordums synder [2Pet 1:9]. Glemmer vi den, står onde ånder i kø og vil ødelegge oss, spesielt hovmotsånder, selvbehag og andre ånder.

Det er noe som heter pakkeløsning. Kjøper vi for eksempel skiutstyr samlet, blir det billigere. Når vi går på ski, trenger vi to staver. Vi har også to staver i kristenlivet. På den ene står det rettferdiggjørelse, på den andre helliggjørelse. Skal vi komme fram i vårt kristenliv, må vi ha begge. Spesielt i oppoverbakke trenger vi to staver.

Med for stor vekt på helliggjørelse, blir det selvdyrkelse. Det blir jeg, meg og mitt. Det skulle virke motsatt: Mindre tid for seg selv, mer tid for andre.
Hele livet er lagt opp med fortjeneste og innsats. Helliggjørelsesforkynnelse kan gi en byrde og et strev. Man har kanskje ikke fått øynene opp for forsoningen og rettferdiggjørelsen. Først når du har opplevd dette og kjenner frelsesfryden i ditt hjerte, kan du gå videre i helliggjørelse. Mange har trellet enormt. De har ikke klart å slappe av og ta imot forløsningen ved Jesu blod uforskyldt. Det er ingen selvfølge at de som går på våre møter, er frelst av nåde.

Ef 2:4-9: «Men Gud, som er rik på miskunn, har, på grunn av sin store kjærlighet som han elsket oss med, 5 gjort oss levende med Kristus, vi som var døde ved våre overtredelser. Av nåde er dere frelst. 6 Han oppvakte oss med ham og satte oss med ham i himmelen, i Kristus Jesus, 7 for at han i de kommende tider kunne vise sin nådes overveldende rikdom i godhet mot oss i Kristus Jesus. 8 For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. 9 Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg.» La oss understreke vers 8: Ikke av dere selv. Det vi har oppnådd på helliggjørelsens vei, er ikke av oss selv.

Har vi synder på samvittigheten, må vi komme fram med dem. Har du gjort noe kriminelt, så si det til politiet. En jeg kjenner, bekjente at han hadde tatt vekslepenger hjemme som barn. Det kan være mye forskjellig.
1Kor 5:6-8: «Det passer dårlig at dere roser dere! Vet dere ikke at en liten surdeig syrer hele deigen? 7 Rens derfor ut den gamle surdeig, så dere kan være ny deig, siden dere jo er usyret. For vårt påskelam er slaktet, Kristus. 8 Så la oss holde høytid, ikke med gammel surdeig, ikke med ondskapens og lastens surdeig, men med renhets og sannhets usyrede brød!» Påske og renhet kan ikke skilles. Det er bedre å be om tilgivelse en gang for mye enn en for lite. Men vi taper på at surdeigen ligger der. Den utvider seg, sakte men sikkert. Til slutt blir hele frelsen borte for deg. Den ene synden skygger for alt annet. De helliges samfunn blir mindre viktig. Det er en synd du ikke bekjenner.

1Joh 1:7: «Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.» All synd kan renses. Men den må bekjennes først.

V. 8-2:2: «Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. 9 Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. 10 Dersom vi sier at vi ikke har syndet, så gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss.

1 Joh 2, 1 – 2 Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. 2 Og han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens.» Det er håp for hvert eneste menneske. Det er påskebudskapet. Det sier vi også etter pinsen. Gud sendte en forfølgelse og spredte de kristne for at også andre skulle få del i budskapet [Apg 8:3-4].
Jeg priser Gud for at jeg i sin tid ble oppreist og fikk denne gleden i mitt hjerte. Syndene var som skarlagen, men ble hvitere enn snø [Jes 1:18].
Dette er ABC i kristenlivet. Men det må gå hånd i hånd med helliggjørelsen, la oss ikke glemme det.

Jeg vil takke Gud for at vi kan samles og påminnes om dette budskapet. Tenk at vi lever i nådens tidshusholdning. Jesus var mellommannen for en ny pakt. Han førte noe helt nytt inn i verden.

Luk 22:15-16: «Han sa til dem: Jeg har lengtet inderlig etter å ete dette påskemåltid sammen med dere før jeg lider. 16 For jeg sier dere: Jeg skal aldri mer ete det før det er blitt fullendt i Guds rike.» Budene og forskriftene brakte ingen fram til fullkommenhet. Det skulle bli fullkomment i Guds rike.
Heb 9:9-10: «Dette er et bilde inntil den nåværende tid. I samsvar med dette blir det så båret fram både gaver og offer, som ikke makter å gjøre den som tjener Gud, fullkommen etter samvittigheten. 10 Sammen med bud om mat og drikke og forskjellige renselsesbad er dette kjødelige forskrifter som er pålagt inntil den tid da alt skulle settes i rette skikk.»

Guds rike skulle settes i rette skikk. V. 11-12: «Men da Kristus kom som yppersteprest for de goder som skulle komme, gikk han gjennom det telt som er større og mer fullkomment, som ikke er gjort med hender – det vil si: som ikke er av denne skapning. 12 Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning.» Da er det blitt fullkomment. Nådestolen er kommet på plass. I vårt liv kjenner vi alteret, ting som må ofres og gis.

Vi skal vokse fram og bli en del av Jesu Kristi rike. Heb 10:16: «Dette er den pakt jeg vil opprette med dem etter disse dager – så sier Herren: Jeg vil gi mine lover i deres hjerter og skrive dem i deres sinn». I det livet kommer vi til hvile. Da er det glade budskap blitt oss til nytte. En sliter i det gamle, hvordan en må gjøre, uten å komme til selve det livet Jesus brakte fram.

Ord 3:7-14: «Vær ikke vis i egne øyne, frykt Herren og vik fra det onde! 8 Det skal være helsebot for din kropp og gi ny styrke til dine ben. 9 Vis Herren ære med gaver av ditt gods og med førstegrøden av hele din avling! 10 Så skal dine forrådshus fylles med overflod og dine pressekar flyte over av most. 11 Min sønn! Forakt ikke Herrens tukt og vær ikke utålmodig når han refser deg! 12 For den Herren elsker, den refser han, slik som en far gjør med den sønn han har kjær. 13 Salig er det menneske som har funnet visdom, det menneske som vinner forstand. 14 For det gir bedre vinning enn å vinne sølv, og bedre utbytte enn gull.» Det er stort det vi kan få tak i. Når vi får høre det vi hører her, er det større enn det vi kan tenke oss som menneske. Gud kan hjelpe oss bort fra alt det kjødelige og mørke.

Paulus skriver om friheten. Gal 6:14-16: «Men det skal være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors! For ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden. 15 For det som betyr noe, er verken å være omskåret eller uomskåret, men å være en ny skapning. 16 Og så mange som går fram etter denne rettesnor – fred og miskunn være over dem og over Guds Israel!» Det er en kolossal rettesnor og retningslinje. Verden skal være korsfestet for oss og vi for verden.

Vi skal lukke våre øyne for denne verden. Korset skal revolusjonere vårt forhold til verden, det synlige, det vi har lyst til, det vi ønsker og er opptatt av. Nesten all annen påvirkning er stikk motsatt: Nyte, få, oppleve, bruke, ha det morsomt og behagelig, spenning, osv. osv. For Paulus var verden blitt korsfestet for ham, og han for verden. Det gjelder å ha det rette synet på Jesu kors.

Som mennesker er vi født inn i verden. Men dersom vi aldri var kommet ut av fødestuen, ville det vært fattig. Et fullverdig menneskeliv har blomster, dufter, familie, samfunn osv.

Ved Jesu blod, uforskyldt av nåde, er vi begynt som en ny skapning. Men så skal vi gjøre det gode uten å bli trette. Vise omsorg. Være takknemlige og glade. Det er virkningen i oss av det som skjedde i Jesus.
Man kan gå Via Dolorosa i Jerusalem og tro at man etterfølger Jesus. Men er det verden søker viktig for meg? Eller er det Guds rike.

Jeg leste i dag bønner Paulus bad for dem han skrev brevene til. Ef 1:17: «Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må gi dere visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om seg». Her bad Paulus om at de måtte se Gud, herlighetens Far.

V. 18-23: «og gi deres hjerter opplyste øyne, så dere kan forstå hvilket håp han har kalt dere til, hvor rik på herlighet hans arv er blant de hellige, 19 og hvor overveldende stor hans makt er for oss som tror, etter virksomheten av hans veldige kraft. 20 Det var denne han viste på Kristus da han reiste ham opp fra de døde og satte ham ved sin høyre hånd i himmelen, 21 over all makt og myndighet, over alt velde og herredømme og over hvert navn som nevnes, ikke bare i denne verden, men også i den kommende. 22 Alt la han under hans føtter, og gav ham som hode over alle ting til menigheten, 23 som er hans legeme, fylt av ham som fyller alt i alle.»

Det blir konklusjonen: Han fyller alt i alle. En av hovedsakene Paulus’ bønn var at de skulle kjenne behovet for Guds kraft, at det er ved den vi lever og rører oss og er til.

Jeg får mer lyst til å be til ham, så jeg kan få mer av denne store kraften.

2Mos 3:13-14: «Da sa Moses til Gud: Men når jeg nå kommer til Israels barn og sier til dem: Deres fedres Gud har sendt meg til dere! – og de så spør meg: Hva er hans navn? – Hva skal jeg da svare dem? 14 Da sa Gud til Moses: Jeg er den jeg er. Og han sa: Så skal du si til Israels barn: JEG ER har sendt meg til dere.» Han er allmaktens Gud, han ER.

Vi hørte at engelen sa ved graven: Han er ikke her, han ER oppstanden [Matt 28:6]. Gud ER langmodig, ER kjærlig. En sønn ligner gjerne på sin far. Jeg må kunne si: Jeg er langmodig, mild, saktmodig. Mengden kan være noe annet. Men jeg skal være lik min far.

1Joh 4:11-12: «Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre. 12 Ingen har noensinne sett Gud. Dersom vi elsker hverandre, da blir Gud i oss, og kjærligheten til ham er blitt fullkommen i oss.» Da kan vi se hva Gud har gjort hos hverandre. Vi er ikke fullkomne, men vi elsker hverandre. Da blir kjærligheten virksom i oss. Den gjør at vi blir veldig lykkelige, glade og takknemlige. Da kan vi prise og love Gud.

Jeg sa til en: «Du må elske dine medmennesker.» Han svarte: «Jeg er ikke slik av naturen.» Men vi må be om det, så skal vi få. Da åpner han sin ånd og sitt hjerte, og så gir han oss kjærligheten. Vi ser på hverandre på en ny måte: Det er min bror, jeg er glad i ham. Blir vi stramme og mutte, er ikke Jesu kjærlighet virksomme i oss.

De som ikke ser Guds verk hos hverandre, men har en masse teorier, har ikke funnet det som teller. Ser du Jesus i din bror? Da blir du lykkelig og glad.

Jeg takker Gud for hva Jesus har gjort. Ellers kunne jeg ikke ha stått her.
Vi skal minnes Jesus hver dag. Men det ligger også en fare der. Vi må ikke glemme helliggjørelsen, ellers blir vi en skjøge. Legges all vekt på det Jesus har gjort, blir mange forvillet. De priser Gud, men går hjem og er av verden.
1Tess 5:3-4: «Når de sier: Fred og ingen fare! – da kommer en brå undergang over dem. Den kommer som veer over en kvinne som skal føde, og de skal slett ikke slippe unna. 4 Men dere, brødre, er ikke i mørket, så dagen skulle komme over dere som en tyv.» I mørket kommer tyven til vanlig. De som lever i mørket, blir som en tyv. De blir ikke renset.

V. 5-6: «Dere er alle lysets barn og dagens barn. Vi hører ikke natten eller mørket til. 6 La oss derfor ikke sove som de andre, men la oss våke og være edrue.» Vi må stå i lyset. Der ser vi våre svakheter, og så renser vi oss, så får vi Kristi dyder i vårt indre. Så alvorlig er det å rense seg. Vi skal være ivrig og finne vårt eget kjød, så vi kan rense oss som han er ren [1Joh 3:3]. Har vi lidt i kjødet, er vi ferdig med synden [1Pet 4:1]. Da kommer ikke Jesus som en tyv, men som vår Herre og Mester.

Lever vi ikke i lyset, blir det skjøgedom, da nytter det ikke å tale om det Jesus har gjort. Vi ser alle at vi gjør feil, og sørger. Men la oss ikke komme inn i skjøgedommen. Det er lett å komme dit. Skjøgen skal brenne opp med ild [Åp 17:6]. Vi skal kjempe og stride og bli fri fra alt det skjøgen forkynner. Jeg priser Gud at Jesus har banet veien.
Vi taler om Jesus. Vi skal bli som han. Da elsker vi Jesus.

Jeg er Gud inderlig takknemlig for at jeg får være her i dag. Jeg priser ham av hele mitt hjerte for at jeg får være sammen med dere. Det er et veldig flott samfunn.

2Pet 1:3-4: «Ettersom hans guddommelige makt har gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt, ved kunnskapen om ham som har kalt oss ved sin egen herlighet og kraft, 4 og gjennom dette har gitt oss de største og mest dyrebare løfter, for at dere ved dem skulle få del i guddommelig natur, etter at dere har flyktet bort fra fordervelsen i verden som kommer av lysten». Det er de største og dyreste løfter. Er ikke det noe å prise Gud for og rope halleluja for? Jeg priser Gud for at jeg får være iblant dere, og at Guds Ånd er levende. Jeg priser Gud av hele mitt hjerte.

Må Gud styrke oss. Jeg vil formane både meg selv og alle til å være vedholdende i bønnen. Benytt de kostbare tidene vi har til å be for og med hverandre etter som Gud minner oss. Det går an å få bønnens ånd, så du til stadighet er i bønn. Gud hjelpe oss alle sammen. Jeg er så takknemlig for at jeg fikk komme hit i dag. Må Gud styrke oss alle til å være tro om dagen i det skjulte, og ta vare på anledningene til det gode. Vi må være våkne og brennende i ånden, så vi kan tjene Herren om dagen i det skjulte. Så har vi noe å komme med på møtet.

Jeg vi prise Gud for at han har frelst meg, for at Ordet gjør virkning på hjertet mitt. Jeg har tenkt mye på samfunn i det siste, på vennene. Jeg har tenkt på å elske hverandre, som vi hørte. Det er lett å bare snakke om kjærligheten. Jeg må leve i kjærligheten om dagen, når jeg er sammen med vennene.

Kol 3:5.8.12-17: «5 Så død da deres jordiske lemmer: Utukt, urenhet, syndig lidenskap, ond lyst og pengegriskhet, som er avgudsdyrkelse. 8 Men nå skal dere legge av alt slikt: vrede, hissighet, ondskap, spott, skammelig snakk fra deres munn. 12 Dere er Guds utvalgte, hellige og elskede! Ikle dere da inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og tålmodighet, 13 så dere tåler hverandre og tilgir hverandre dersom en skulle ha noe å anklage en annen for. Likesom Kristus har tilgitt dere, skal også dere tilgi hverandre. 14 Men over alt dette, ikle dere kjærligheten, som er fullkommenhetens sambånd. 15 La Kristi fred råde i hjertene deres! Til den ble dere jo kalt i det ene legeme. Og vær takknemlige! 16 La Kristi ord bo rikelig blant dere, så dere lærer og formaner hverandre i all visdom med salmer og lovsanger og åndelige viser og synger med takknemlighet i deres hjerter for Gud. 17 Og alt dere gjør, i ord eller gjerning, gjør det alt i Herren Jesu navn, med takk til Gud Fader ved ham!»

Slikt vil jeg ha mer av. Jeg vil lære å elske mine brødre og søstre. Jeg vil takke for det som er kommet fram. Må vi ikke ha noe parti, ha imot hverandre, men elske hverandre inderlig av hjertet. Da gjelder det å benytte nådetiden om dagen og arbeide med det indre livet.

1Kor 5:7-8: «Rens derfor ut den gamle surdeig, så dere kan være ny deig, siden dere jo er usyret. For vårt påskelam er slaktet, Kristus. 8 Så la oss holde høytid, ikke med gammel surdeig, ikke med ondskapens og lastens surdeig, men med renhets og sannhets usyrede brød!»

Den gamle surdeigen har jeg fått oppleve i forbindelse med arbeidet. Jeg har vært i kontakt med grunneiere: To brødre som ikke kan snakke med hverandre, som tredjemann må jeg snakke med begge og formidle beskjeder mellom dem, selv om de er brødre og naboer.

Vi er kalt til å ha høytid hver dag, hele året. Surdeigen må være bannlyst i våre liv. Foreldre har en stor oppgave. Det står: Salig er de rene av hjertet, for de skal se Gud [Matt 5:8].

Ungdommen og barna må formanes til å bli bevart i renhetens ånd, at ikke noen surdeig får vokse og volde skade. Det er min formaning til meg selv og alle: Bli bevart i renhets ånd, hele året.

Det er fantastisk når Guds ord virker rensning i hjertene.
Salme 22:2-9: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Langt borte fra min frelse er min klages ord. 3 Min Gud! Jeg roper om dagen, og du svarer ikke – og om natten, jeg tier ikke. 4 Like fullt er du hellig, du som troner over Israels lovsanger. 5 Til deg satte våre fedre sin lit. De stolte på deg, og du fridde dem ut. 6 De ropte til deg og ble reddet. Til deg satte de sin lit, og de ble ikke til skamme. 7 Men jeg er en orm og ikke et menneske, jeg er spottet av mennesker og foraktet av folk. 8 Alle som ser meg, spotter meg, vrenger munnen og rister på hodet: 9 Sett din vei i Herrens hånd! La ham redde ham! Han skal utfri ham siden han har behag i ham.» Slik var Jesu innstilling hele livet. På grunn av dette verket, stod han opp igjen, og viste at han overvant synden.

1Pet 1:13-19: «Bind derfor opp om dere, om deres sinn, vær edrue og sett deres håp fullt og fast til den nåde dere får i Jesu Kristi åpenbarelse. 14 Som lydige barn må dere ikke skikke dere etter de lyster som dere før hadde, i deres uvitenhet. 15 Men vær, etter Den Hellige som kalte dere, også dere hellige i all deres ferd. 16 For det er skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig. 17 Når dere påkaller som Far ham som dømmer uten å gjøre forskjell, enhver etter hans gjerninger, da ferdes i frykt i deres utlendighets tid. 18 For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, 19 men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam.»

Jeg priser Gud for at sverdet kan gå over mitt liv. Jeg har fått begynne på denne veien i renselse. Han lærer meg å vandre rett. Må Gud hjelpe oss til å ha høytid hele året, med en vedvarende rensning i hjertebunnen, at ikke noen surdeig får vokse fram.

V. 14: «Som lydige barn må dere ikke skikke dere etter de lyster som dere før hadde, i deres uvitenhet.» Alle kjenner dette. Vi må ikke la noe urent ha plass i våre liv, men få bort alt som vil hindre oss i å leve fullt og helt for Gud.

Vi har hørt både sverd over kjødet og trøst og håp for veien videre.
Salme 68:19: «Du fór opp i det høye, bortførte fanger, tok gaver blant menneskene, også blant de gjenstridige, for å bo der, Herre Gud!» Det er blitt min redning at han også arbeider med de gjenstridige.

V. 20: «Lovet være Herren dag etter dag! Legger man byrde på oss, så er Gud vår frelser. Sela.» Livet er oppdelt i dager. Dag etter dag skal vi si: Lovet være Herren. Dagene skifter, og det kan være tunge dager. Vi prøves på mange måter. Men han er vår frelse, alle dager.

V. 21: «Gud er for oss en Gud til frelse, og hos Herren Herren er det utganger fra døden.»
Jeg takker for stevnet og hans usigelig store nåde.

Møte søndag 11.04.04 (1. påskedag) kl. 16.00. Vi har referert fra 12 innlegg å dette møtet.

Når et menneske omvender seg, kommer en velsignelse over livet. Som uomvendt farer vi rundt som en stjerne uten mål og mening. Det kan komme mange forhold en skal gå gjennom, men Gud har lagt alt til rette for dem som elsker ham [Rom 8:28]. Navnet er innskrevet i livets bok. Jeg er et menneske som skal dannes for evigheten. Det skal passe inn i Guds rike. Det skjer en dannelse her i vår levetid. Det er en nåde å få komme sammen og høre Guds ord og bli påvirket. Mange går i sitt sinns tomhet. Men for den som har fått sin navn innskrevet i livets bok, er det kommet en evig mening. Englene er tjenende ånder for dem som skal arve frelsen [Heb 1:14]. Jeg må begynne å tro storheten ved at jeg, en alminnelig fordervet synder, ble kalt. Men jeg må søke etter Åndens fattigdom. Jeg kjenner min avmakt og min elendighet. Men jeg har tro på Jesus og tillit til ham. Han skal føre meg fram og danne meg. Alt det som det gudløse menneske finner ondt, sender han på min vei for å rense meg, for å gi meg visdom, så jeg kommer inn i de evige boliger med en høy rikdom.

Men det er mulig å miste velsignelsen. Jeg kan falle i fristelse til verdens lyst. Vi kan tenke på Josef som flyktet fra Potifars hustru, og ble satt i fengsel. Han kunne ha sluppet inn bitterhet. Men han holdt fast ved sin skaper. Og da Gud hadde fått virket i Josef det han ville, åpnet fengslets dører seg, og så kunne han brukes.

Det skal skje en dannelse med oss. Vi er råmateriale som er tatt ut av menneskene. Vi kan ikke brukes slik. Men midt i alt gjelder det å ha Guds nåde og velsignelse over livet, slik at uansett holder jeg hodet høyt og ser fram til hva det skal bringe meg. Det skal komme et Guds menneske ut av livet, et menneske som bærer hans fylde og visdom.

1Mos 25:28-32: «Isak holdt mest av Esau, for han likte vilt. Men Rebekka holdt mest av Jakob. 29 En gang da Jakob holdt på å koke en matrett, kom Esau hjem fra marken, rent utkjørt. 30 Og Esau sa til Jakob: Vær så snill, la meg få sette til livs noe av det røde – dette røde du har der. For jeg er rent utkjørt. Derfor kalte de ham Edom. 31 Da sa Jakob: Selg meg da i dag din førstefødselsrett. 32 Og Esau svarte: Se, jeg holder på å dø, hva verd har vel da førstefødselsretten for meg?» Esau viste et sinnelag som ikke dugde. Han mistet velsignelsen.

Heb 12:12: «Rett derfor opp de slappe hender og de svake knær!» Vi har det profetiske ord. Leser vi Jesu profetier om de siste tider, bør vi ta dette til etterretning. Da Jesus fortalte om sin lidelse, sa Peter: Dette må ikke hende deg. Jesus sa: Vik bak meg, Satan [Matt 16:23]. Slik må også vi gi akt på Skriftens ord.

V. 13-14: «La deres føtter gå på rette veier, så det halte ikke vris av ledd, men heller blir helbredet. 14 Jag etter fred med alle, og etter helliggjørelse. For uten helliggjørelse skal ingen se Herren.» Vi må ha på hjertet å holde fred med alle og unnfly all ufred, så langt det lar seg gjøre.

V. 15-17: «Se til at ikke noen forspiller Guds nåde. La ingen bitter rot få vokse opp og volde skade, så mange blir smittet av den. 16 Se til at ikke noen er utuktig eller verdslig som Esau, han som solgte sin førstefødselsrett for et eneste måltid mat. 17 Dere vet jo at da han senere ville arve velsignelsen, ble han avvist, enda han søkte den med tårer, for han fant ikke rom for omvendelse.»

Har jeg fått denne Guds nåde, denne velsignelsen? Den gir mening og mål med mitt liv. Så kommer ulike forhold i livet, og det er utsendt for at jeg skal prøves og dannes etter min Frelsers billede. Men jeg kan synes det er for hardt, tungt, urettferdig, meningsløst. Så blir det tungt. Gleden blir borte. Da gjelder det om å finne tilbake hvor det gikk galt. Og så få det gjort opp og gjort om.

Men er jeg stolt i meg selv, så jeg ikke vil ydmyke meg? Veien går bare ved å erkjenne og ydmyke seg, både for Gud og for mennesker. Da gjenopprettes freden, samfunnet og herligheten.

Guds velsignelse er skatten mannen fant i akeren [Matt 13:44]. Vi må ha dette som vår skatt, det eneste som betyr noe i alle livets forhold. Alt annet får gå som det best kan.

Vi har hørt et velsignet budskap i dag, kjære venner. Det er verd å glede seg over. Det griper inn i alle livets forhold.

Jeg tenkte på korset, at Jesus døde for våre synder. Det er en veldig velsignelse. Tenk at Gud har den kjærligheten at han ofret sin eneste sønn, og at Jesus frivillig gikk inn i dette. Han banet en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød. Nå er den veien åpnet for oss. Det som var umulig for loven, gjorde Gud [Rom 8:3]. Det var den eneste muligheten som kunne redde menneskeheten. Vi var falt i våre synder.

Jesus kom og løskjøpte oss. Det var umulig hvis ikke gjelden ble slettet. Satan måtte overvinnes. Jesus overvant djevelen og all ondskap på korset.
Vi må tro alt han har sagt, uten å legge til eller trekke fra. Hvis ikke, er vi hjelpeløse.

Her er noe både noe for dem som trenger fast føde og dem som trenger melkeflaske.

Fil 2:1-3: «Er det da noen trøst i Kristus, er det noen oppmuntring i kjærligheten, er det noe samfunn i Ånden, finnes det noen medfølelse og barmhjertighet, 2 da gjør min glede fullkommen, så dere har det samme sinn og den samme kjærlighet, ja, med én sjel har det ene sinn. 3 Gjør ikke noe av ærgjerrighet eller av lyst til tom ære, men akt hverandre i ydmykhet høyere enn dere selv.» Du og jeg må ta en tjeners skikkelse. Jesus vasket disiplenes føtter [Joh 13:4-10].

Heb 4:15: «For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet, men en som er prøvet i alt i likhet med oss, men uten synd.»

Jesus er prøvd i alle forhold, med sykdom og alt annet. Vi får aldri slike prøvelser, ikke så hardt som han. Og ikke over evne, står det [1Kor 10:13]. Alt vi kommer opp i, har Gud tilrettelagt. Vi må ikke tenke på mennesker som forårsaker at vi blir prøvd. Vi må tenke på vår egen frelse.

V. 16: «La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, for at vi kan få miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid.»Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. 9 Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. 10 Dersom vi sier at vi ikke har syndet, så gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss.»

Vi er arvinger. Vi er Jesu Kristi brødre. Vi har så lett for å legge skylda på de andre, eller på forholdene. Når jeg synder, skal jeg se min synd og utålmodighet og irritasjon, vrede, fiendskapet i min natur. Jesus drepte fiendskapet på korset. Vi skal etterfølge ham. Hvis vi ikke får slutt på fiendskapet, døde Jesus forgjeves.

Dersom vi dømmer oss selv, blir vi ikke dømt [1Kor 11:31]. Det er velsignet når vi blir renset fra det onde.
Du kan komme fram med et enkelt vitnesbyrd. Gud har utvalgt de elendige [1Kor 1:26-29].

Vi er av mange slag og står på ulike stadier. Vi skal elske hverandre som vi er. Jesus sier at vi skal være ett likesom han og Faderen er ett [Joh 10:30]. Det er en kjærlighetens enhet, om man elsker hverandre. Man har ikke noen krav til noen, men bare tjener og viser kjærlighet og godhet.

Vi har hørt om Jesu liv, om hva han valgte. Jesus kom på valg. Vi må også velge. Jesus valgte å gi avkall på herligheten hos Gud, og tok en tjeners skikkelse på seg.

Vi hørte i går hvordan Jesus som avslutning på Bergprekenen sa at bare de som gjør Guds vilje, bygger på fjell. Og de som ikke gjør den, bygger på sand, og deres byggverk faller i grus [Matt 7:21-27].

De valgene vi tar, er skjebnesvangre. Det er bare en vei som fører til livet.
Hva hører jeg på? Er det Guds røst fra himmelen? Eller er det røsten fra avgrunnen, om å gjøre etter sin egen lyst?

5Mos 30:10-15: «så sant du hører på Herrens, din Guds røst, så du tar vare på hans bud og hans lover, og det som er skrevet i denne lovens bok, og så sant du omvender deg til Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel. 11 For dette bud som jeg gir deg i dag, er ikke for høyt for deg, og det er ikke langt borte. 12 Det er ikke oppe i himmelen, så du må si: Hvem vil fare opp til himmelen for oss og hente det ned og la oss høre det, så vi kan gjøre etter det? 13 Det er heller ikke på den andre siden av havet, så du må si: Hvem vil fare over havet for oss og hente det til oss og la oss høre det, så vi kan gjøre etter det? 14 Men ordet er deg ganske nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan gjøre etter det. 15 Se, jeg har i dag lagt fram for deg livet og det gode, og døden og det onde.» Og vers 19-20: «Jeg tar i dag himmelen og jorden til vitne mot dere: Livet og døden har jeg lagt fram for deg, velsignelsen og forbannelsen. Velg da livet, så du kan få leve, du og din ætt! 20 Elsk Herren din Gud, hør på hans røst og hold fast ved ham! For dette er ditt liv, og da skal du nå en høy alder og få være i det land som Herren med ed har lovt å gi til dine fedre Abraham, Isak og Jakob.»

Moses valgte heller å lide med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden. Han så fram til lønnen [Heb 11:25-26].
Jesus sa: Når dere ser meg, se dere Faderen [Joh 14:9]. Vi hørte: Hva ser folk når de ser meg?

2Pet 1:19: «Og desto fastere har vi det profetiske ord, som dere gjør vel i å akte på. Det er som en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen lyser fram og morgenstjernen går opp i deres hjerter.»
Tenk når morgenstjernen går opp i hjertet. Når folk ser oss, skal de se lyset fra himmelen, midt i at vi gir dem sannhetens ord.

Jeg vil prise Gud for påskeevangeliet, at Jesus gikk i døden for meg og for deg. Og, som vi hørte: Å gjøre Guds vilje. Jesus sa: Den som gjør min Fars vilje, er min bror og min mor [Matt 12:50]. Da blir vi som den som satte sitt hus på fjell.

Det er ikke bare et spørsmål om den rette lære. Ludvig Karlsen døde nylig. Jeg har ikke alltid vært enig med ham. Men han har gjort Guds vilje og fått den ut i praksis. Vi vet ingenting om hvem som kommer nærmest Jesus i evigheten [Matt 20:20-23].

Det er viktig å ha et samfunn å komme til. Jeg tenkte på hvordan Jakob gikk sin bror i møte. Det er et vakkert uttrykk: Han gikk sin bror i møte. 1Mos 33:3.10: «Selv gikk han fram foran dem og bøyde seg sju ganger til jorden, inntil han kom fram til sin bror. 10 Jakob sa: Nei, jeg ber deg! Har jeg funnet nåde for dine øyne, så ta imot min gave. For da jeg så ditt ansikt, var det som om jeg så Guds eget ansikt, så vennlig var du mot meg. »

Tenker jeg på dette når jeg møter mine venner? Stiller jeg krav til mine medbrødre, eller ser jeg Guds ansikt? Finner jeg om det er noe jeg selv kan rense meg fra? Er vi ydmyke, kan vi høre Guds tale fra dem som kan virke litt problematiske. Må Gud hjelpe oss så vi bygger samfunnet slik, at vi først ydmyker oss selv og møter hverandre i enhets ånd.

Kanskje vi har grunn til å ydmyke oss for hverandre? Jesus kalte disiplene for sine brødre etter oppstandelsen, og sa at han går til «min Far og deres Far, min Gud og deres Gud» [Joh 20:17]. Jeg synes det er så vakkert. Han kalte oss brødre før vi begynte på veien. La oss ta vare på førstefødselsretten vi har fått.

Joh 6:63: «Det er Ånden som gjør levende, kjødet gagner ikke noe. De ord jeg har talt til dere, er ånd og er liv.»

Vi har hørt ånd og liv her på stevnet. Det har gjennomtrengt mitt hjerte, så jeg er veldig glad for at Gud har fått virket i meg til å gå på denne veien han har banet. Det var for min skyld han ble korsfestet.

Joh 7:37-38: «Men på den siste, den store dag i høytiden, stod Jesus og ropte ut: Om noen tørster, han komme til meg og drikke! 38 Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann.»
Det er jeg som må gripe troen på Guds ord. Jeg må la ordet virke til frelse og utfrielse. Jeg er glad for at jeg fikk komme på stevnet her og høre det vi har hørt. Vi har så vanskelig for å slippe Gud og Jesus til. Vi vil gjøre noe selv. Men når han får komme til, da skjer det. Vi skal kaste alt på ham.

Jeg vil takke Gud for alle som har tømt salvekrukken ut over oss.
Vi tilhører Jesus, det er han som har kjøpt oss. 1Pet 1:17-19: «Når dere påkaller som Far ham som dømmer uten å gjøre forskjell, enhver etter hans gjerninger, da ferdes i frykt i deres utlendighets tid. 18 For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, 19 men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam.»

Vi har hørt mye om dette på stevnet. Men det er godt å tenke over dette for sin egen del, «hva min frelse kostet har».

Dersom jeg skal kunne salve mine medmennesker, må noe knuses i meg. Vi må knuse salvekrukken. «Mitt kjød liker ikke ditt kjød,» sa en. Men ordet skal gjøre noe med oss.

Matt 26:13: «Sannelig sier jeg dere: Hvor som helst i hele verden dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.»
Hvilket minne har forsamlingen om meg? Er det salvelse eller noe helt annet? Det gode i oss har ingen nytte hvis det ikke kommer ut. Krukken må bli knust [Mark 14:3]. Jeg vil være en slik krukke, så mitt liv kan være til velsignelse for mine nærmeste og min omkrets. Så de kan kjenne at det dufter godt. Det er min trang.

Jeg er Gud inderlig takknemlig for at jeg er frelst av nåde ved tro på Herren Jesus. Det er blitt en kilde til glede og kraft og hjelp i meg. Takk for alt som mange har bidradd til.

Bare ved nød for sjelers frelse kan man tale så det frigjør og forløser. Det er noe å ta med for alle som stiller seg fram. Den som taler, skal tale som Guds ord [1Pet 4:11]. Det er lett å tale og ville ha fram noe jeg har grublet og gjennomtenkt. Personlig liker jeg den talen som er enkel og klar, det som gjør inntrykk på hjertet.

Må Gud gi oss nåde til å stå i Den Hellige Ånd, så forsamlingen forløses fra alle bånd.

Alt er skapt til ham og ved ham [Kol 1:16].
Joh 14:27: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!»

Salme 63:2-9: «Gud! Du er min Gud! Tidlig søker jeg deg. Min sjel tørster etter deg, mitt kjød lengter etter deg i et tørt og uttørket land, hvor det ikke er vann. 3 Slik har jeg skuet deg i helligdommen, da jeg så din makt og din herlighet. 4 For din miskunnhet er bedre enn livet. Mine lepper priser deg. 5 Slik vil jeg love deg hele mitt liv, i ditt navn vil jeg oppløfte mine hender. 6 Min sjel skal bli mettet som med fete retter. Med jublende lepper skal min munn lovprise deg. 7 Når jeg kommer deg i hu på mitt leie, tenker jeg på deg gjennom nattevaktene. 8 For du har vært min hjelp, og under dine vingers skygge jubler jeg. 9 Min sjel henger fast ved deg, din høyre hånd holder meg oppe.»

Vi synger: «Så fikk du den levende møte.» Får vi møte Jesus, blir det salig midt i alt som kan møte oss. Jeg takker ikke bare for første gang jeg fikk møte ham og be om tilgivelse, men også for hver gang siden når jeg har fått komme til Jesus. Livet blir salig.

Vitnesbyrd igjen: Utslagene overfor mine medmennesker viser hvordan jeg elsker Jesus, mannen min, barna og alle dem jeg omgås.

Vi går bare forbi her på jorden, vår vei går mot himmelen. Vi lærer å bli lik Jesus. Det lykkes ikke alltid, og iblant snubler vi. Men likevel går vi videre sammen med Jesus, for han er kjærlighet. Hans hellige blod er sterkt i dag, og det renser oss fra all synd. Da må vi bekjenne og omvende oss.
Salige er de som sørger, for de skal bli trøstet [Matt 5:4]. Når hjertet blir knust, kommer Jesus. Når vi kjenner kjærligheten, er Jesu her og Den Hellige Ånd her.

Et ord har arbeidet i meg hele veien hit. Jeg stod veldig tidlig opp i morges. Jeg fikk dette ordet på hjertet da også. Jeg vil si det kort:
1Kor 13 er et kjent kapittel for alle oss. [Det er kjærlighetens kapittel.] Hvordan blir loven fullbyrdet? Da Jesus kom til denne jorden, sa han at han kom for å oppfylle loven [Matt 5:17]. Ikke en eneste bokstav av loven skal forsvinne [Luk 16:17]. Han døde for våre synder og stod opp til vår rettferdighet [Rom 4:25]. Jesu lære og apostlenes lære sier at kjærligheten er lovens oppfyllelse [Rom 13:10]. Du kan flytte fjell og gjøre under. Men uten kjærlighet er det tomme ord. Vi kan gi vårt legeme til å brennes. Vi trenger tro og håp for at vi kan lære kjærlighet. I himmelen trenger vi ikke tro, der kommer bare kjærligheten. Dette kapittel 13 forteller hva kjærligheten inneholder, hvordan vi skal lære den. Den gjør ikke noe ondt.

Kjærligheten gir nød for mennesker som er på vei mot fortapelsen. De som elsker Gud, vil ikke at noen skal havne i helvete. Vi har ansvar for å gi denne kjærligheten. Men først må vi få og lære den.
Venner, lovet være Gud. Vi trenger nåde. Gud gir den ydmyke nåde. Vi får miskunnhet når vi ydmyker oss for Guds åsyn.

Jeg vil takke for det vi har hørt. Jesus gir brann i hjertet.
1Mos 3:19b: «…. Støv er du, og til støv skal du vende tilbake.» Det står om Adam og om meg. Jeg er støv.

Fil 2:5-9: «La dette sinn være i dere, som òg var i Kristus Jesus, 6 han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, 7 men gav avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, 8 fornedret han seg selv og ble lydig til døden – ja, døden på korset. 9 Derfor har og Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navn som er over alle navn». Han valgte selv. Om samme sinnelag skal være i oss. Det kan Gud også virke. Han er den som virker i oss både å ville og virke [Fil 2:13]. Gud har virket i meg at jeg vil av eget, fritt valg gå samme vei som Kristus.

Jeg takker for enhver oppmuntring, for alt som står i Guds ord. Ikke noe ord er mindre verdifullt enn noe annet.

Jeg er takknemlig for at jeg har frimodighet til å stå her og takke for hva han har gjort for meg. Hvorfor er noen stumme på møtene? Hver får spørre seg selv.

Det har vært veldig godt å sitte og høre om herligheten ved Jesu liv, Jesu død og hans oppstandelse. Det ble god belyst i går og i dag. Jeg er takknemlig for at jeg har grepet troen på det. Jeg må leve etter det og leve ved det. Vi må ha både rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen. Det ene er en gave. Følgen blir den annen stav når vi er trofaste.

1Kor 1:30: «For det er hans verk at dere er i Kristus Jesus, han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning,»
Hvis vi ser en fugl fly der vi bor, og så flyr den mest med en vinge? Den sirkler rundt. Slik kan vi i vårt kristenliv sirkle rundt om det ene eller andre. Legger jeg eller du merke til at jeg eller en annen sirkler rundt? Vi skal fly rett fram, med balanse. Det mangler ingenting i Jesus, alt er innbefattet. Hans kjærlighet rekker langt, langt utover vår vesle kjærlighet. Må Gud styrke og oppgløde oss hver på vårt sted, så vi får alt med.

Vi har stor grunn til å ta det med og bevare det i våre hjerter. Det er ofte vanskelig med sammenheng mellom liv og lære.
Jeg tenkte på meg som far. Ønsker jeg at mine barn skal bli som jeg er? Eller som mor? Kanskje ikke, i hvert fall på noen områder. Men vi har et ansvar for våre barn. Det er ikke lett å være forbilde. Men vi som foreldre skal i første rekke være forbilder.

Læren har mye å si. Vil noen gjøre hans vilje, han skal kjenne om læren er av Gud [Joh 7:17]. Men det er ikke sikkert at man er et forbilde selv om man har en fortreffelig lære. Det er lettere å herske enn å være forbilde. Der kommer jeg ofte til kort. Det kommer også av at vi vet så mye om den rette læren. Det trenger vi.

Men det står i 2Tim 3:10: «Men du har etterfulgt meg i lære, i livsførsel, i forsett, i tro, i tålmodighet, i kjærlighet, i utholdenhet». Her står det ikke bare om lære, men det kommer seks dyder. Et sted bruker Paulus uttrykket «mine veier i Kristus» [1Kor 4:17]. Og han sier «min ferd» [Apg 20:18, 2Tim 3:10]. Han anbefaler sin egen livsførsel. Det er nesten utrolig at han kunne si det. Så nær Jesu lære levde han. V. 11: «i forfølgelser, i lidelser – slike som møtte meg i Antiokia, Ikonium og Lystra, ja, alle slags forfølgelser som jeg har gjennomgått. Og Herren har fridd meg ut av dem alle.»

Kan vi etterlate en slik lære og ferd i våre hjem, har barna virkelig noe å holde seg til. Men noen tar andre lærer også. Det er Paulus veldig klar på. 2Kor 4:3-4: «Er så vårt evangelium likevel skjult, da er det for dem som går fortapt, det er skjult. 4 For denne verdens gud har forblindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde.»
Læren har veldig mye å si, for det er Jesu Kristi lære, det er Guds eget ord. Det ordet skal forme og danne oss. Oppskriften og retningslinjene finner vi i evangeliet. Her må vi vokte oss, noen og enhver.

2Kor 2:14: «Men Gud være takk, som alltid lar oss vinne seier i Kristus og ved oss åpenbarer duften av kunnskapen om ham på hvert sted.» Kunnskapen kan oppblåse, når den ikke blir omsatt i praksis. Men når vi har det som vi leste her, blir vi ikke oppblåste. Det handler om dem som stiller seg slik at de får nåde av Gud.

Må vi stå fast og bygge på apostlenes og profetenes grunnvoll, hvor Jesu selv er hjørnesteinen [Ef 2:20].

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s