Home

Fra “På høyere grunn” av S. L. Brengle.
“Si alltid Gud og Faderen takk for alle ting.” Paulus

 Ingenting er mer fullstendig skjult for “de vise og forstandige” enn den velsignede kjennsgjerning, at det er en hemmelig kilde til kraft og seier i det å love og prise Gud.

 Satan holder ofte kristne i en slags bundethet som ikke kan løses ved noe annet middel enn dette. Mangen oppriktig sjel kunne ha blitt helt frigjort for denne bundethet, om han eller hun bare hadde våget å se sjelefienden inn i øynene og ropt: “Ære være Gud!”

 Hele forsamlinger kan være bundet på denne måten. Det er nesten som et tomt, likegyldig uttrykk i de tilstedeværendes blikk. Ingen oppmerksomhet, ingen forventning. En kvelende stillhet og “dødens ro” synes å hvile over den. Men la så en mann fylt av Ånden og himmelsk salighet stå opp og prise Gud, og det som var bundet, løses. Hvert menneske synes å våkne opp og begynne å vente at noe skal skje.

 Juble og lovprisning av Herren for frelsen er hva flammen er for ilden. Det kan være en glød i ditt ildsted, men først når ilden flammer opp, merker vi varmen fra den. Vårt åndelige liv skulle være så friskt og flammende at vi i alle forhold i livet er så fylt med den Hellige Ånd at det blir oss en naturlig trang å bryte ut i lovprisning av vår herlige Gud.

 Men det må likevel innrømmes at noen menneskers “fryderop” er like avskrekkende som lyden av en tom arbeidsvogn som ruller hen over en ujevn steinbru. Det er som å fyre med løse patroner. Det blir bare støy.
 Det er andre igjen som venter på Gud på ensomme steder, som søker hans åsyn av hele sin sjel. De ber med en usigelig lengsel etter å kjenne Gud i all hans fylde og se hans rike komme med kraft. De stoler på løftene, de ransaker Guds ord og grunner på det dag og natt – inntil de er fylt med Guds store tanker og sannheter. Og så kommer den Hellige Ånd over dem og fyller dem med en så stor og evig vekt av herlighet, at de er tvungne til å prise Gud. Og når de roper, da gjør det virkning som merkes.

 Fru Booth Clibborn skrev en gang: “Intet kan fylle helvede med slik uvilje og raseri som en freidig, modig, djeveltrossende tro. Intet kan beseire en mann som er fylt av sann jubelfryd i sin sjel. Jord og helvede flykter for ham, og hele himmelen fylker seg om ham for å hjelpe ham i kampen.”

 Da Josvas hærer ropte, falt Jerikos murer. Da Josafats folk begynte å synge og juble, la Herren et bakhold for Ammon, Moab og folket på Seirs berg, og de ble slått.

 Da Paulus og Silas med forslåtte og blødende legemer lå i den dypeste celle i det uhyggelige romerske fengsel, sang de Gud lovsanger midt på natten. Og Herren sendte et jordskjelv, som rystet fengselet i sin grunnvoll, slapp fangene løs, og frelste fangevokteren og hans familie. Det er ingen tenkelig vanskelighet som ikke vil forsvinne for den mann som lover og priser Gud.
 Da den fromme dr. Cullis i Boston ikke hadde en øre i kassen til de store forpliktelsene som hvilte på ham, og han ikke visste hvorledes han skulle få mat til pasientene i sitt hjem for tuberkuløse, så gikk han inn på sitt kontor, leste sin Bibel, ba og vandret opp og ned i rommet, mens han priste Herren og forsikret at han ville stole på ham. Og det for menneskene så underlige skjedde. Det strømte midler inn fra alle deler av jorden! Bønnhørelsen uteblir aldri, når et menneske, som utøser sitt hjerte i bønn, våger å tro på Gud og gir denne tro uttrykk i lovprisning.

 Jubel er det endelige og til like det høyeste uttrykk for tro. Når en synder kommer til Gud i oppriktig anger og søker frelse i tillit til Jesus alene, når synderen i tro mottar rettferdiggjørelsens velsignelse – da vil det første uttrykk for denne tro bli tillit og lovprisning.

 Uten tvil er det likevel mange som bekjenner å ha mottatt rettferdiggjørelsen, men som aldri priser Gud. Kanskje grunnen er den at deres tro er så svak og blandet med tvil og frykt.

Når den rettferdiggjorte mann ser Guds hellighet og Guds fordring på enhver del av hans vesen, og erkjenner den selviskhet og verdslighet som ennå vil besmitte ham – når han etter mange mislykte forsøk på å rense seg selv, etter mange samvittighetsskrupler og nederlag kommer til Gud for å bli renset ved det dyre blod og døpt med den Hellige Ånd, da vil det endelige resultat av den tro som resolutt og helt griper velsignelsen, ikke bli bare bønn, men også jubel og lovprisning.

 Og når denne frelste og helligede mann med synet på verdens elendighet og med følelsen av Jesu egen hellige kjærlighet og nidkjærhet går til krig mot “fyrstedømmer og makter, mot verdens herrer som hersker i denne tids mørke, mot ondskapens åndehær under himmelen”; når han etter å ha kjempet og grått i bønn til Gud om å utgyte sin Ånd, til slutt vinner seier, da forvandles hans bønn til lovsang, og hans tårer til jubelrop, og hans tilsynelatende nederlag til en herlig seier.

 Men ingen må likevel tenke at han ikke bør juble og prise Gud med mindre han føler en mektig triumfbølge overstrømme sin sjel. Om et menneske unnlot å be før han følte denne Åndens mektige kraft i hjertet, så ville han aldri komme til å be. Vi må bruke den bønnens nådegave som er gitt oss, vi må be og ikke bli trett, så vil vi erfare den mektige energi med hvilken den Hellige Ånd virker i oss.

 Vi også oppvekke og framelske lovprisningen av Gud og legge vår viljekraft til. Da profeten Habakuk hadde mistet alt og var omgitt av de største trengsler, ropte han: “Jeg vil fryde meg i Herren, jeg vil juble i min frelses Gud!”

 Vi er jo Guds medarbeidere, og hvis vi vil prise ham, vil han nok sørge for at vi får noe å prise ham for. Vi leser om Daniel at han ba tre ganger om dagen, men vi overser den kjennsgjerning at han samtidig takket Gud, hvilket også er en slags lovprisning.

 David sier: “Sju ganger daglig vil jeg prise deg!” Atter og atter får vi formaning og oppfordring til å prise Gud, rope høyt av fryd og være glade. Men om noen ikke vil fryde seg i Gud, fordi de sjenerer seg og skammer seg for mennesker, så må de heller ikke forbauses over at de ingen fryd har, og ingenting som likner dette å være “mer enn seirende” som Paulus vitner om.
 Å, om de bare ville bli alene med Gud i sine hjerter” – Der er stedet å være alene med Gud! – Et virkelig jubelrop er verken mer eller mindre enn et naturlig uttrykk av glede over at Gud bor i våre hjerter. Og om de vil prise ham for hans underfullt gjerninger, prise ham fordi han er verd vår loprisning, prise ham uavhengig av sine følelser, i mørke som i lys, i anfektelsestider som i seierstider, ja, da vil de snart bli i stand til virkelig å juble av fryd. Og intet menneske vil kunne berøve dem deres glede, men Gud vil gi dem å drikke av sin gledes flod.

 Mange sjeler har nok utøst sine hjerter i bønn under store fristelser og det mest forferdelige mørke, men har etterpå sunket tilbake i fortvilelse. Hvis et slikt menneske bare hadde sluttet sin bønn med takksigelse og våget i Guds navn å rope av fryd i tro på hans løfter, ville det ha fylt helvede med forvirring og det menneske ville ha vunnet en seier som hadde brakt alle himmelens harper til å klinge av glede og jubel. Mangt et bønnemøte er mislykket nettopp i det øyeblikk jubelropene burde ha begynt å lyde. Sanger blir nok sunget, vitnesbyrd avlagt, de uomvendte advart og innbudt og bønner oppsendt til Gud. Men ingen brøt sin vei fram til det punktet at han i tro kunne prise Gud på en forstandig måte for seieren. Den jublende tros seier manglet.
 Fra det øyeblikk vi blir født av Gud, og gjennom hele vår pilegrimsreise fram til det øyeblikk vi åpent og klart skal se Jesus som han er og forherliges med ham, har vi rett til å fryde oss, og vi burde også gjøre det. Det er vårt store privilegium og vår helligste plikt. Og om vi ikke gjør det, tror jeg nesten det må bringe forvirring blant englene og fylle djevlene i den bunnløse avgrunn med skadefryd.

 Ja, i sannhet burde vi prise ham. Det er nesten den eneste ting vi kan gjøre på jorden, som vi ikke behøver å opphøre med i himmelen! Gråt, faste, bønn og selvfornektelse – ja, alle kamper mot helvede vil stanse, men lovprisning av Gud, våre hallelujarop til ham som elsket oss og renset oss fra synd i sitt eget blod og gjorde oss til konger og prester for Gud – den sangen skal runge gjennom himlene for evig!

 Priset være Gud og Lammet i all evighet!

Først publisert i nr. 4 og 5/2004.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s