Home

Av Hans Nielsen Hauge.

Her har vi det glade budskap, evangeliet som han (Jesus) var salvet av sin Faders ånd og sendt til å forkynne for fattige: Når vår ånd føler seg fattig og har vendt sin attrå fra verden, når vårt hjerte er sønderknust og vi kjenner vi er fangne i lastenes lenker, når vi føler vi er åndelig blinde og ikke ser verken vår egen elendighet eller Herrens frelse – da vil han åpne øynene så vi får se begge deler, og av sin guddoms nåde ikke alene forkynne oss Guds barmhjertighet og tilgivelse for begåtte synder, men han vil også gi oss kraft til å overvinne synden, så den ikke skal herske over oss (Rom.6,14). Derved blir de som før var plaget og engstet av synden, frie. Den Sønnen får frigjøre, blir virkelig fri og har forgjettelse (løfte) om å få bli i huset evindelig (Joh.8,35-36).

Skrifter og forkynnere som taler meget om troen og opphøyer den som det viktigste hovedpunkt i kristendommens lære, men lite eller intet nevner om den høyviktige forandring som bør gå forut for den rette tro, heller ikke om den nye lydighet som er en uadskillelig følge av den levende tro, de er blinde ledere som gjør himmelveien bred og lett, bedrar sjelene ved å trøste folket med falsk trøst, preker fred og dømmer sjeler til livet som ikke skulle leve (Esek.kap.13).

Å tro at det er en allmektig Gud som har skapt og frembrakt alle ting og oppholder dem, at han ved Sønnen har forlikt den falne menneskeslekt med seg selv og at han vil ved den Hellige Ånd styrke ethvert lydig menneske til en rettskaffen vandel etter vår barnelærdom og bekjennelse – denne tro må et menneske nødvendigvis ha før han komme til omvendelse og sinnsforandring. … Men denne tro er ennå bare en kunnskap, en hjernetro. Den har verken kraft til å forandre mitt hjerte eller gi meg seier over synden og verden. Tvert imot fører den mange tusen mennesker i (falsk) sikkerhet, idet de blir stående ved denne kunnskapstro, velsigner seg i sitt hjerte og sier at det skal nok gå meg vel, ennskjønt de vandrer i sitt hjertes hardhet (5.Mos.29,19). Et «Herre, Herre!» hjelper intet (Matt.7,21; 25,11), og de som priser folket salig ved en slik tro, de forfører det.

Annerledes er det med den tro som skjenkes ved gjenfødelsen. Denne Guds gave som griper Kristus og i ham rettferdigheten av idel nåde (Ef.2,7-8), den forandrer og renser vårt hjerte (Ap.gj.15,9). Den virker i hjertet nytt hat til det onde og ny kjærlighet til Gud og alt som er til Guds behag. Den gir seier over synden (Rom.6,14), og den overvinner verden (1.Joh.5,4). Ved den kan vi tilegne oss Kristus som vår eiendom, som den som er gitt oss av Gud til rettferdighet, helliggjørelse og forløsning (1.Kor.1,30). Den som slik er rettferdiggjort, skal leve ved sin tro (Joh.3,36; Rom.1,17), såfremt troen viser seg i de rette, levende frukter og man blir bestandig i den til sin død. Den som unndrar seg, har min sjel ikke lyst til, sier Herren (Hebr.10,38). Men den som holder ut inntil enden, han skal bli frelst (Matt.24,13).

Denne tro er den viktigste hovedsak for meg, og den er den beste trøst i all min trengsel, for denne tro fører med seg den fred som Kristus forjetter sine (Joh.14,27; 16,33). Jeg gir ikke som verden gir, var hans ord. Verdens fred er fred i synden og frihet til å synde, men Kristi tro og Kristi fred bevarer vårt hjerte fra verdens forførelse, trøster oss mot dens forfølgelse og frir oss fra syndens herredømme, lovens forbannelse og lovens straff, men vel å merke ikke fra lydighet mot loven. «Jeg er ikke kommet for å oppheve loven og profetene, men for å oppfylle dem» (Matt.5,17). «Opphever vi da loven ved troen? Langt derifra, vi stadfester loven» (Rom.3,31).

Dette er altså i korthet mit syn på den sanne og frelsende tro. … Søker vi i troens enfoldighet og ved Guds Ånds opplysning å lære skriften å kjenne i dens sammenheng og især den rette mening i Kristi egne ord, vil vi alltid finne at han vel priser troen som det vi loves frelse ved, men at han like så ofte, ja oftere henviser menneskene til å vise sin tro i gjerninger: «Synd ikke mer», «gå da hen og gjør likeså», «gjør det, så skal du leve».

Men han er ikke fornøyd med bare de utvortes gode gjerninger. Først og fremst krever han hjertets renhet og rettskaffenhet, og så vil det herav, som av en ren kilde, flyte rene og gode gjerninger til Guds ære og nestens gagn. Tallrike anvisninger hertil finner vi i hans bergpreken, hvor han ikke bare krever ren lære og gode gjerninger, men også hjertes oppriktighet. Videre viser han lovens åndelige mening og at hos Gud blir viljen tatt i gjerningens sted: Den som blott ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede drevet hor med henne i sitt hjerte – hat mot vår bror er mord – for usømmelige, vredaktige ord blir vi skyldige til helvetes ild – på dommens dag skal vi gjøre regnskap for hvert unyttig ord som vi har talt – vår tale skal være ja, ja og nei, nei og ingen banning og bespottelig tale – vi skal ikke hevne oss på vår fiende, men elske og be for dem som overfaller og forfølger oss osv.

(Teksten er hentet fra «Hovedverker av den kristne litteratur», bind 9. Redigert av biskop Olav Hagesæther. Lutherstiftelsens forlag)

Først publisert i nr. 2/2003.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s