Home

Av Rolf Myrland.

«Men han som for en kort tid ble satt lavere enn englene, Jesus, ham ser vi kronet med herlighet og ære fordi han led døden, for at han ved Guds nåde skulle smake døden for alle. Da han førte mange barn til herlighet, sømmet det seg for ham, som alt er til for og alt er til ved, å fullende deres frelses høvding gjennom lidelser. For både han som helliggjør, og de som blir helliggjort, er alle av én. Derfor skammer han seg ikke ved å kalle dem brødre» (Hebr.2,9-11).

Vi kan i Bibelen se at Jesu vei gikk gjennom lidelser – helt fra starten av: Født i en stall av en ung mor, tilsynelatende i skam – utenfor lovlig ekteskap, flyktning i Egypt, tømmermanns sønn i en «filleby» («kan det komme noe godt fra Nasaret?»), stemplet som gal av familien, beundret av mengder som likevel ikke tok imot hans ord, disipler som hadde vanskelig for både å tro og forstå, motsigelse av syndere, fristet av djevelen, vel kjent med sykdom, plaget, slått av Gud og gjort elendig, en man skjulte sitt ansikt for, forsøk på å styrte ham utenfor et stup, uten egen eiendom osv.

Når Bibelen taler om Kristi lidelser, peker den som oftest på slike daglige lidelser og plager som mennesker kan bli utsatt for. Når det gjelder Jesus, kom punktum for hans lidelser på Golgata kors. Der ble han utsatt for den ytterste lidelse – den hellige og uskyldige led pine og spott og død, for din og min skyld. Han bar det for alle mennesker, vi som av oss selv er skyldige til evig død og fortapelse. Et lyteløst, frivillig offer, til soning for alles synd.

Når Bibelen fokuserer på Jesu lidelser, kunne man tenke seg at den utelukkende pekte på hans lidelse (entall) og død på korset. Men den taler alltid om hans lidelser (flertall), og peker mest på de trengsler, fristelser og prøver han gjennomgikk gjennom hele livet her på jorden. Den kobler også Jesu lidelser direkte mot de lidelser vi som hans disipler møter på: «For likesom Kristi lidelser kommer over oss i rikt mål, så er og vår trøst rikelig ved Kristus» (2.Kor.1,5.). «…og samfunnet med hans lidelser, idet jeg blir gjort lik med ham i hans død» (Fil.3,10). «Men i samme grad som dere har del i Kristi lidelser, skal dere glede dere…» (1.Pet.4,13). Ved å se mer på Jesu lidelser kan vi også bedre se hans fotspor.

Vi ser inn i Jesu lidelse når han ber i Getsemane, men finner sine næreste og kjæreste venner sovende, midt i sin kamp. Vi ser også hva Jesu lidelse først og fremst dreide seg om: «Ikke som jeg vil – men som du vil!» Den smertefulle lidelse å overgi seg helt og fullt i Guds hånd, selv når veien skulle gå gjennom å bli forrådt, hånet, slått, spyttet på, korsfestet og drept – det kostet ham en kamp der svetten falt som blodsdråper. Han kunne nok ønske en lettere vei. Men da hadde han ikke blitt vår frelses høvding. Hvis han unndro seg Faderens vilje, hadde han sviktet sin store oppgave. Gjennom den annen Adams fullkommne lydighet, gjenopprettet han den første Adams fall ved ulydighet (Rom.5,18-19). Vi kan altså si at vår frelses høvding ble fullendt gjennom lidelse og lydighet (Hebr.5,8-9). Ja – selve lidelsen var alltid å bøye seg under Faderens vilje – hva som enn møtte ham på denne jord.

Her går også veien for dem som følger ham. Derfor kan apostlene tale om Kristi lidelser som rikelig kommer over oss, og samfunn med hans lidelser. Det blir også lidelse og smerte for enhver disippel som av hjertet oppgir alt sitt eget for alltid å være i Faderens vilje. Det er denne lidelse Peter peker mot, når han skriver om lide i kjødet og bli ferdig med synden «slik at dere ikke lenger skal leve etter menneskers lyster, men etter Guds vilje…» Han kobler her Jesu lidelser og våre, og med samme virkning (1.Pet.4,1-2). Også vi må akte oss døde for synden (Rom.6,11), og alltid bære Jesu død med oss i legemet for at hans herlighet kan åpenbares i vårt legeme (2.Kor.4,10-11). «Jesu død» innebærer død over all egen vilje (jfr. Getsemane), lydighet – om nødvendig inntil døden på korset (Fil.2,8). Her er Jesus vår store Mester og den fullkomne og fullendte forløper. Vi ser og følger stykkevis – men Gud har behag i vår trofasthet og lydighet innen det lys vi ved hans nåde har fått.

Bibelen fokuserer på Jesu lidelse og død, hans smerte og trengsler – gjennom hans liv og til slutt på Golgata. Allerede mens han vandret sammen med disiplene sa han: «Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det» (Matt.16,24-25). Her knytter Jesus sin vei direkte til etterfølgernes vei i hans fotspor. Bibelen forkynner Jesu liv i lidelser og død – og samtidig vårt liv og vårt samfunn med ham i hans lidelser. Akkurat som vi trenger salvede øyne til klarere å se herligheten i Jesu lidelse og død – trenger vi stadig klarere å se herligheten i vår lidelse og død med ham. Kan vi se hans herlighet, når han trett favner og velsigner barna som disiplene ville skyve vekk? Ser vi hans herlighet når han tørst taler til kvinnen om det levende vann han kan gi henne? Ser vi herligheten i hans: «Heller ikke jeg fordømmer deg?» Og like mye hans herlighet når han sier: «Gå bort, og synd ikke mer!» Ser vi hans herlighet når han led urett og uskyldig tok vår straff på seg?» Ser vi herligheten i å følge hans fotspor hvis vi blir utsatt for urett eller negative rykter? Ser vi at gjennom alle små og store lidelser ble Jesus fullendt som vår frelses høvding? Ser vi også at Gud har begynt et verk og et løp som han vil fullende i oss, der vi mest mulig likedannes med hans Sønns billede. Da må vi tåle samfunn med hans lidelser og bære hans død med oss i legemet (2.Kor.4,10-11). En død over alt som ikke er i pakt med Guds vilje.

Disiplene sovnet i Getsemane. Jesus forble fullt våken i dette sinn: Ikke som jeg vil, men som du vil! I denne tilstand er det han formaner også oss til å våke – hver tid og stund! Den lidelse dette fører til, virker en sann og evig herlighet som er til Guds behag. Profetene hadde med undring sett fram mot Kristi lidelser og herligheten deretter (1.Pet.1,11). Vi kan med forventning se fram til den herlighet som følger når vi er i samfunn med Jesus i hans lidelser, så Guds vilje får skje i vårt liv – om vi så skal måtte oppleve forsakelse og spott, forfølgelse og død.

Vi slipper nok atskillig lettere enn Jesus gjorde. Gud måler og veier alt han sender i vår vei så vi skal kunne tåle det. Men Guds hensikt er at vi, som Jesus, skal fylles av den kjærlighet som tåler alt, utholder alt, aldri faller bort, ikke blir bitter, ikke gjemmer på det onde osv. Ser vi, som Jesus, på herligheten deretter, når anledningen er der til å lide urett, bli forfulgt eller baktalt?: «Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himlenes rike er deres. Ja, salige er dere når de spotter og forfølger dere, og lyver allslags ondt på dere for min skyld. Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. For slike forfulgte de profetene før dere» (Matt.5,10-12).

Bibelen er et mektig vitnesbyrd om Kristi lidelser og herligheten deretter – og den lidelse som venter alle som vil følge ham – og herligheten deretter. Vi kan prise Gud for at vi kan se herligheten i det verk som ble fullbrakt på Golgata – og herligheten i å følge i de fotspor Jesus etterlot oss.

Først publisert i nr. 2/2003.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s