Home

Av Emil Gustafson.

Høysangen 4, 7: ”Alt er fagert ved deg, min venninne, og det er intet lyte på deg.”

 Vi vender tilbake til brudens erfaring. Da brudgommen første gang dro henne til seg med sin kjærlighet, da tenkte hun i hovedsak på seg selv, sin frelse, sin glede i ham, sin lykke med ham. Det var ikke utelukkende for hans egen skyld at hun første gang helliget sitt liv til ham, for hun hadde ikke da lært seg fullt ut å sette pris på ham. Hun var opptatt med arbeidet i hans vingård og den tillit og innflytelse som han skulle gi henne. Hun kom på hans eget ord for å bli velsignet. Hun ble velsignet. Kjærligheten vant. Hun ”flyr” med sin venn mens hun ”drages” av ham.

 Etter paktsdagen ved klippen begynner han å tale med henne også om de små revene som ødelegger vingården, og slik ga han tydelig til kjenne den høye og hellige interesse han hadde for sitt formål. Det som ingen andre brydde seg om, det gjorde han til samtaleemne med bruden, og de fikk derved mulighet til å se inn i hverandres hjerter og bli mer festet til hverandre. Og er vår overgivelse sann, da skal Herren gi oss sine bud, og lydighet må være en frukt av hellig overgivelse. Et alvorligere liv, i hvilket Guds Ånd til og med straffer slikt som våre kristne venner ikke anser for å være urett, det er et tegn på at sjelen har kommet nærmere sin Gud. På grunn av denne overgivelse oppstår det alltid forskjell på kristne og kristne: den ene har hans bud, den andre har dem derimot ikke. Og hun som har begynt å hungre og tørste etter rettferdighet, hun gleder seg over Åndens tukt, og sier: ”Min elskede er min, og jeg er hans” (kap.2,16). Ved at han gjør kjent for meg sin viljes hemmelighet kan jeg med sikkerhet vite at han er min. Helt og holdent min! Hvilken glede å eie ham! Og dog ligger det en enda større salighet skjult i å være hans.

Av Emil Gustafson (oversatt fra svensk).

Kommentar:
 Dette er en utmerket beskrivelse av et sant og fruktbærende kristenliv. Livet blir ikke helt på noen annen måte. Det er et udelt og elskende hjerte hos oss som får brudgommen til å si: ”Alt er fagert ved deg, min venninne, og det er intet lyte på deg”. Tror vi på denne hans bestemte forsikring, da har vi frelsesvisshet ved den samme tro. Men det duger ikke å være tvesinnet, hjertet må være helt overlatt til ham (Jak.4,8-9).

Erling Ekholt

Først publisert i nr. 4/2003.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s