Home

Av Odd Myrland.

  • Artikkelen tar for seg hva Guds ord sier om Jesu guddommelige liv, og forklarer hvordan vi kan følge i hans fotspor.

Jesus er vår frelser, vår forsoner, vårt liv, vår herre og vårt eneste håp. Han er også «et eksempel, for at dere skal følge i hans fotspor» (1Pet 2:21).

Her skal vi forsøke å belyse Jesus fra ulike vinkler, særlig hans liv på jorden før Golgata. Denne artikkelen handler om et liv på et meget høyt åndelig nivå. For min egen del er det et liv jeg ber om nåde til å få mer og mer del i.

I Åp 19:12 står et viktig skriftsted: «….Han har en innskrift med et navn som ingen kjenner uten han selv.» Bibelen forteller oss mye om Jesus. Men det er også en del felter Bibelen ikke uttaler seg om. Dem kan vi trøstig la ligge. Det er nok at Jesus kjenner det selv. Vi vil få vite det når vi en dag får treffe ham og får «se ham som han er» (1Joh 3:2).

I denne artikkelen er det tale om veien i Jesu fotspor. Jeg vil da understreke at denne veien bare er for dem som er frelst ved Jesu blod og er fylt med Den Hellige Ånd. Dersom Jesus bare blir et menneskelig forbilde, et «religiøst geni» osv., er man fullstendig på villspor.

Fra begynnelsen
Joh 1:1-4: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til. I ham var liv, og livet var menneskenes lys.» Jesus var hos sin Far og var selv Gud, og han deltok i skaperverket.
Om Jesu tilværelse før han kom hit til jorden, sier han selv:

«Og nå, herliggjør du meg, Far, hos deg selv med den herlighet jeg hadde hos deg før verden ble til!» (Joh 17:5)
«Før Abraham ble til, er jeg.» (Joh 8:58)

I Ordspr 8 er visdommen beskrevet på en måte som mange oppfatter som å handle om Jesus, selv om det ikke er entydig. Her er han kalt verksmester (andre oversettelser har kunstner, bygningsmann) (v. 30). Han var med og satte grenser for havet, osv.

I Kol 1:16-17 står det om Jesus: «For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, enten det er troner eller herredømmer eller makter eller myndigheter. Alt er det skapt ved ham og til ham. Han er før alle ting, og alt består ved ham.»

Frivillig til jorden
Fil 2:5-8: «La dette sinn være i dere, som òg var i Kristus Jesus, han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men gav avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden – ja, døden på korset.»

2Kor 8:9: «For dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde, at han for deres skyld ble fattig da han var rik, for at dere ved hans fattigdom skulle bli rike.»
Jesus valgte altså selv å forlate den opphøyde stillingen i himmelen for å frelse oss. Han kom til jorden og ble fattig. Sett i forhold til sin stilling i himmelen ville han ha blitt fattig selv om han var kommet i jordisk herlighet og ære. Men han fornedret seg selv her på jorden og levde et liv som det heller ikke var noen jordisk stas med. Han sa om seg selv (Matt 8:20): «..Revene har huler, og himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke det han kan helle sitt hode til.» For vanlige mennesker fortonte han seg slik: «..Han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet. Vi så ham, men han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i ham.» (Jes 53:2). Til slutt døde han i vanære og smerte, som en forbryter på et kors.

Det Jesus «gav avkall på» (Fil 2:7) da han kom til jorden, var å være Gud lik (vers 6). Han var Guds Sønn også mens han var på jorden. Det ser ut for at han lot seg tilbe. Nøyaktig hva han gav avkall på og hva han beholdt, trenger vi vel ikke å ha noen mening om. Noe står: Jesus sa at han ikke kjente «dagen eller timen» for de siste ting, det kjente bare Faderen (Mark 13:32). Jesus visste altså ikke like mye som Faderen. I Joh 14:28 sier han at «min Far er større enn jeg». I Heb 2:7 står det at Gud stilte ham lavere enn englene. De ulike oversettelsene gjengir dette forskjellig, noen at Gud gjorde dette «for en kort tid», andre at Gud stilte ham «litt lavere» enn englene. Detaljene i dette får vi nok vite «over der».

Jesus utførte sine store mirakler ved å be til Faderen. Han og Faderen var ett (Joh 10:30), slik at Jesus alltid ble bønnhørt (Joh 11:41-42).

Jesus som barn
Luk 1:35: «Engelen svarte og sa til henne [Maria]: Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn.»

Rom 1:3-4: «[Guds evangelium] om hans Sønn, han som etter kjødet er kommet av Davids ætt, og som etter hellighets Ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre.» Han var altså et i og for seg vanlig menneske «etter kjødet», av Davids ætt. Etter sin Ånd var han Guds Sønn.

Det er tydelig at Jesus hadde en hellighet også som menneske som vi andre ikke har, slik engelen sa til Maria. Derfor kunne Jesus gå gjennom barndommen, og siden resten av livet, uten noensinne å synde i tanke, ord eller gjerning. Det kan ikke vi. I motsetning til oss hadde han Den Hellige Ånd som en del av sin egen personlighet, helt fra begynnelsen av. Jesus hadde en hellighet som ikke behøvde noen soning. Han var selv sonofferet.

Jes 7:15-16 er profeti om Jesus: «Rømme og honning skal han ete ved den tid han skjønner å forkaste det onde og velge det gode. 16 For før gutten skjønner å forkaste det onde og velge det gode, skal landet til de to kongene du gruer for, ligge øde.» Riktignok henviser dette kanskje umiddelbart til samtidige konger, nevnt i vers 1. Men profetier har ofte «dobbel bunn». Noen har derfor ment at dette kanskje betyr at Jesus som liten gutt var skjermet for fristelser og påvirkning fra de to «kongene» djevelen og kjødet. Men uansett blir dette spekulasjoner. Det som ikke står klart i Bibelen, trenger vi ikke ha noen bestemt mening om.

Luk 2:52: «Og Jesus gikk fram i visdom og alder og i velvilje hos Gud og mennesker.» I andre oversettelser er det brukt at han «vokste». Som menneske gjennomgikk Jesus den vanlige utviklingen fra spedbarn til voksen. Han måtte sikkert lære å snakke, gå osv. som alle andre. Men videre detaljer (som f. eks. hvor mye han gråt, hvordan han gråt og hva han gråt for) kjenner vi ikke. Vi vet bare at han hele tiden hadde Guds velbehag over seg (Luk 2:40).

Det var Guds vilje at Jesus skulle bli født av en gudfryktig kvinne og vokse opp i et godt hjem. Episoden som 12-åring i templet viste at han var klar over sin situasjon som Guds Sønn (Luk 2:42-52), og at han hadde hatt rikelig anledning til å studere Guds ord. I barndommen var Jesus tydeligvis skjermet fra verdens ondskap. Siden ble det, som vi vet, annerledes.

Jesu liv på jorden
Av ytre forhold vet vi lite om Jesus til han begynte sin offentlige framtreden omkring 30 år gammel (Luk 3:23). Vi leser om hans fattige fødsel (Luk 2), at familien måtte flykte til Egypt (Matt 2:13-15), at de siden bodde i Nasaret (Matt 2:19-23), og altså om episoden som 12-åring i templet (Luk 2:40-52). Han blir kalt «tømmermannens sønn» (Matt 13:55) og også for «tømmermannen» (Mark 6:3). At dette står i bestemt form, betyr antakelig at han var den eneste tømmermannen i Nasaret. Tømmermennene laget både hus (dører, vinduer, trebjelker) og innbo (senger, stoler, bord, kister, benker,..) Justin Martyr var født i Israel ca. år 120, og døde som martyr i Roma ca. 165. Han fortalte at Jesus også laget treploger og åk. Han hadde brødrene Jakob, Josef, Simon og Juda (Matt 13:55). I v. 56 er «de alle» brukt om søstrene, så av dem må han vel ha hatt minst tre. (I Mark 6:3 er broren Josef kalt Joses.) (Siden Jesus var Guds Sønn, var disse altså halvsøsken.)
På det åndelige planet forteller Bibelen ganske mye om hans liv på jorden. Vi skal se på noe av det i denne artikkelen.

Ikke som jeg vil
I Getsemane-hagen, like før han skulle dø, var Jesus i en sterk kamp. Der bad han det som jeg synes kan stå som en overskrift over hans liv: «.. ikke som jeg vil, bare som du vil.» (Matt 26:39).

I Joh 5:30 sier han: «Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv. … For jeg søker ikke min vilje, men hans vilje som har sendt meg.» Og i Heb 10:5-7: «… et legeme dannet du for meg. … Se, jeg kommer … for å gjøre din vilje, Gud.»
Heb 5:8: «Enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led.» Jesus måtte ikke lære lydighet slik den må lære som har vært ulydig. Men han måtte lære hva lydighet vil si, hva det var å gjennomføre Guds vilje. Og lydigheten gikk gjennom lidelse.

Guddommelig liv
Grunnen til at det kostet Jesus lidelse å være lydig også før Golgata, var at Jesus skulle leve ut et guddommelig liv i et menneskelig legeme. Lydigheten bestod i å bringe det menneskelige legemet til å uttrykke hans guddommelige liv.

Det eneste stedet i Bibelen hvor uttrykket «guddommelig natur» er brukt, er i 2Pet 1:4, og der handler det om oss. Men det samme står på andre måter, som i Joh 17:6: «Jeg har åpenbaret ditt navn for de mennesker som du gav meg av verden….» (De andre forstod ikke det guddommelige ved Jesu liv.) I Joh 12:28 står det at Jesus hadde herliggjort Faderens navn.

2Kor 4:4-6: «…lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde. … Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn…».

Det guddommelige livet kalles også for Åndens frukt (Gal 5:22): Kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet. Når vi tolker disse begrepene i lys av Jesu liv, blir innholdet mye sterkere enn den forståelsen vi kanskje ellers ville ha av dem.

En viktig side står i Heb 1:9 (sml. Salme 45:8): «Du elsket rettferd og hatet urett. Derfor, Gud, har din Gud salvet deg med gledens olje framfor dine medbrødre.» Jesus var Mesteren i alt, også i den forstand at han hadde større glede enn alle sine etterfølgere. En fullkommen, usigelig glede. Det er et viktig perspektiv som ligger i bunnen i hvert eneste tilfelle av «gjennom lidelser» (Heb 2:10) som vi skal se i det følgende. I Joh 15:11 leser vi: «Dette har jeg talt til dere for at min glede kan være i dere, og deres glede bli fullkommen.» Jesus hadde den fullkomne gleden.

Overvant verden
Som vi siden skal se, under overskriften Sjelen, er jordisk ett av de uttrykkene som brukes om Adam, både før og etter fallet. Jesus er den himmelske. Vi skal nå se på Jesu forhold til det jordiske, til verden.
Joh 16:33: «Dette har jeg talt til dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsel. Men vær frimodige! Jeg har overvunnet verden.»
Jesus overvant verden. Han overvant den bl. a. på den måten at han hadde fred i trengsler. Og når vi er i ham, kan også vi ha fred når det stormer rundt oss og i oss.

I det følgende skal vi se noen eksempler på hva Bibelen sier om hvordan Jesus overvant verden. Jeg har valgt følgende områder: Eiendom, ære, makt, det annet kjønn, kroppen (unngå smerte, gode følelser), vennskap og familiebånd. Dette er ikke på noen måte ment å være noen fullstendig liste. Men det er altså de feltene jeg har med i denne artikkelen.

Eiendom
Mange av skriftstedene på dette feltet har den formen at Jesus gir formaninger til oss. Men det er all grunn til å tro at dette også var personlige vitnesbyrd fra Jesu side om hvordan han selv hadde det og handlet.

Luk 6:30: «Gi til hver den som ber deg, og krev ikke tilbake fra den som tar ifra deg det som ditt er.» Og i vers 29: «..Når en tar din kappe fra deg, så nekt ham heller ikke kjortelen!» Matt 5:42: «..vend deg ikke bort fra den som vil låne av deg.» Jeg tror at Jesus gjorde alt dette helt bokstavelig, og brukte det som anledninger til å overvinne verden. Han gjorde seg helt fri fra all tilknytning til eiendom og fra alle de motforestillingene vi har mot å leve et slikt liv.

Luk 6:35,38: «..Gjør vel og lån bort uten å vente noe igjen! Da skal deres lønn bli stor… Gi, så skal det bli gitt dere! Et godt mål, stappet, ristet og overfylt, skal bli gitt dere i fanget! For med det samme mål som dere har målt med, skal det måles igjen til dere.» Vi ser at ønsket om evig lønn er et kristelig og godt motiv for å gjøre det gode. Jesus oppfordrer til denne «troens egoisme».

Det står om flere kvinner som «tjente dem [Jesus og disiplene] med det de eide» (Luk 8:3). Da Jesus hang på korset, stod «mange kvinner» som hadde «tjent ham» på avstand og så på (Matt 27:55). De hadde en kasse som Judas bestyrte, og som han underslo midler fra (Joh 12:6). Dette visste Jesus om, men han viste hvor løst (fri) han var fra penger ved å tåle og elske Judas i den grad at disiplene ikke hadde noen idé om hvem Jesus snakket om like før Judas gikk og forrådte ham (Joh 13:21-22.).

Tross dette kunne altså Jesus si: «…Revene har huler, himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke det han kan helle sitt hode til.» (Luk 9:58)

Til slutt, på Golgata, tok de fra ham resten av det han eide: De tok hans klær og kastet lodd om dem (Luk 23:34). Da hadde han drukket begeret til bunns hva eiendom angår. At han kunne ta også dette med en fylde av Åndens frukt, var hans endelige seier over verden på dette feltet.

Ære
I Joh 5 finner vi en stor tale Jesus holdt til jødene. I v. 41 leser vi: «Jeg tar ikke imot ære fra mennesker.» Og i v. 44 retter han det motsatte som en anklage mot jødene: «Hvordan kan dere tro, dere som tar ære av hverandre? Og den ære som er av den eneste Gud, den søker dere ikke.»

Jesus søkte ikke ære av mennesker (Joh 8:50), heller ikke den æren han hadde full rett på. Det har flere sider: Han gjorde ingenting for å bli kjent, for å få heder og ære. Han talte ikke av seg selv, og søkte ikke sin egen ære (Joh 7:18). Han gjorde ingenting for å stikke seg fram under gudstjenesten i synagogen, for å bli valgt til leder i noen sammenheng, for at noen skulle se hvor dyktig han var. Han fornedret seg selv (Fil 2:8). Det var ikke noe stort og flott ved Jesus, menneskelig sett.

Han «tok en tjeners skikkelse på seg» (Fil 2:7). Det vil bl. a. si at han gjerne gjorde de jobbene ingen likte. Det viste han da han vasket disiplenes føtter (Joh 13:4-15). Det var neppe noe spesielt for denne episoden. Det var slik han levde. Det ser vi også av historien om «den andre mil» (Matt 5:41).

Sine mange gode gjerninger gjorde han uten å ville sees av menneskene, ellers ville han ha mistet sin lønn. (Matt 6:1ff.) Det samme gjelder de gavene han gav. Han gjorde det så skjult som mulig. Han ønsket ingen ære av mennesker.
Da noen ville gjøre Jesus til konge, trakk han seg tilbake og gikk opp i fjellet, alene (Joh 6:15). Da noen grekere ville se den berømte profeten, talte Jesus om å hate sitt liv (=sin sjel) i denne verden og dø som et hvetekorn. I hans tjeneste får vi Guds ære, ikke ære av mennesker. Vi søker den ikke heller (Joh 12:20-26).

Men det at Jesus ikke søkte egen ære, var bare den ene halvdelen av bildet. Heb 12:2 er et mektig vers: «… For å oppnå den glede som ventet ham, led han tålmodig korset, uten å akte vanæren, og har nå satt seg på høyre side av Guds trone.» Den evige gleden var Jesu motiv for at han ikke «aktet» (brydde seg om) vanæren der han hang på korset, foraktet som en forbryter. Det betyr at vanæren ikke fikk forstyrre hans glede, fred, kjærlighet osv. Det var Åndens seier over det jordiske, seieren over verden på dette feltet.

Korsets vanære var den store prøven. Men Jesus hadde utholdt «motstand fra syndere» tidligere også (Heb 12:3). Det var nok ydmykende da hans nærmeste slektninger møtte opp og skulle «ta hånd om ham» fordi de mente at han var «helt fra seg» (Mark 3:21). Alt dette bar Jesus med glede, fred, kjærlighet osv. i en ufattelig stor grad. Han var saktmodig og ydmyk av hjertet (Matt 11:29). Det vil si at han ikke bare fant seg i alle slags ydmykelser. Han søkte dem og gledet seg over dem.

Makt
Det motsatte av å søke makt, er å være tjener. Som vi allerede har vært inne på, var Jesus en tjener. I Fil 2:7 leser vi at han tok «en tjeners skikkelse» på seg. De som møtte ham, møtte en som hjalp dem, som gikk den andre mil (Matt 5:41), som vasket disiplenes føtter (Joh 13), og sikkert gjorde tusenvis av andre tjenester.

I en av sine bøker forteller Richard Wurmbrand, som satt i mange år i fengsel for sin tros skyld i det kommunistiske Romania, om en russisk offiser som for første gang fikk høre noe fra Bibelen. Det var det vi kaller historien om «Emmaus-vandrerne» (Luk 24:13-31), som opplevde at den oppstandne Jesus sluttet seg til dem. Offiseren la merke til en detalj mange av oss kanskje har oversett: Da Emmaus-vandrerne kom fram til stedet, ville Jesus gå videre.
De måtte nøde ham til å spise sammen med dem (v. 29). Dette var så ulikt kommunistene, som alltid presset seg på overalt, at offiseren ble helt begeistret. Dette er sikkert også en viktig side ved den Jesus som stiller seg utenfor hjertets dør og banker på, og så er det opp til oss å åpne (Åp 3:20).

I tillegg til alt det andre Jesus gjorde, vet vi at han helbredet et stort antall mennesker. Det var sikkert ofte anstrengende for Jesus. Men han stilte opp både for legemlig og åndelig nød, uten krav og betingelser.

Det annet kjønn
Matt 5:28-29: «Men jeg sier dere: Hver den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede drevet hor med henne i sitt hjerte. Om ditt høyre øye frister deg til fall, da riv det ut og kast det fra deg! For det er bedre for deg at du mister ett av dine lemmer enn at hele ditt legeme blir kastet i helvete.»

Dette sier oss noe om hvor sterkt Jesu uskadde sjel reagerte mot enhver form for synd på dette området, som er så vanskelig for de fleste av oss. For oss virker Jesu ord kanskje overdrevne. Men jeg tror at han selv mente det helt bokstavelig for sin egen del.

I Matt 19:12 taler Jesus om mennesker som har «gjeldet seg selv» for himlenes rikes skyld. «Den som er i stand til å fatte dette, han fatte det,» sa Jesus. Det er åndelig å forstå, og handler om at alle tanker på et kjønnsliv, også det som er lovlig, er brakt til opphør. Jeg antar at Jesus hadde gjort dette selv. På dette feltet måtte nok Jesus tømme begeret allerede i sin tidlige ungdom.
Paulus antyder vel i 1Kor 7:7-9 at han hadde gjort (noe av) det samme. Det var altså snakk om en total troskap i tanker, blikk, berøring og alt annet som har med dette å gjøre.

Kroppen
Etter at Job hadde hatt første runde med store trengsler, svarte Satan Gud: «..Hud for hud! Men alt det en mann har, gir han for sitt liv. Rekk bare din hånd ut og rør ved hans ben og kjøtt! Da skal han for visst si deg farvel like opp i ansiktet.» (2:4-5).

Jesus slapp ikke unna lidelse i kroppen. Fullt ut rammet det ham på korset. Men også tidligere tålte han lidelse og smerte – med glede. At det skjedde frivillig, ser vi bl. a. av Jes 50:6: «Min rygg bød jeg fram til dem som slo, og mine kinner til dem som rykket meg i skjegget. Mitt ansikt skjulte jeg ikke for hån og spytt.» Vi ser det også av Matt 5:39: «..Sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til.»

Hvor mye vold Jesus var utsatt for før hans siste lidelser, vet vi ikke. Men det er tydelig at han hadde opplevd det, og at han oppgav sin rett på dette feltet også. Tenk ikke å sette seg imot det når noen gjør en fysisk vondt! Ikke noe forsvar, ingen mottiltak. Han skjelte ikke igjen når han ble utskjelt, og truet ikke når han led (1Pet 2:23). Ikke en eneste liten trussel, f. eks. om å melde det til politiet (eller det som svarte til det)!

En annen type smerte som Jesus frivillig påtok seg, finner vi i Matt 5:41: «..om noen tvinger deg til å følge ham én mil, da gå to med ham!» Jesus var en tjener for alle uten hensyn til hva han følte og kjente i sin kropp. Hva det innebar av anstrengelser, gnagsår, nattevåk m.m. kan vi snaut nok ane. Han åpenbarte den kjærligheten som er Gud (1Joh 4:8,16), uansett hvilke kroppslige lidelser det påførte ham.

I Luk 6:12 står det at Jesus var i fjellet hele natten for å be. Heb 5:7 forteller om «sterkt skrik og tårer». Jesu liv var ingen parademarsj, det var kamp og strid. Alt tyder på at Jesu bønnestilling var på kne (sml. bl. a. Luk 22:41, Dan 6:11, Apg 9:40, 20:36, 21:5, Ef 3:1,14). Det kjentes nok i kroppen etter hvert som timene gikk.

Jes 53:3-4: «Foraktet var han og forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom. Han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet.

Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret. Men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig.» Vi tenker vel først og fremst på Golgata når vi leser dette. Men «vel kjent med sykdom» antyder at han hadde sine plager tidligere i livet også. I alt var det bare Åndens frukt som kom fram, også i hans eget tankeliv: Glede, fred osv.

Hvor lite hensyn han tok til kroppens reaksjoner, ser i vi Getsemane: «Og han kom i dødsangst og bad enda mer inntrengende, og svetten hans ble som bloddråper som falt ned på jorden.» (Luk 22:44). Jesus tok ikke hensyn til hva kroppen følte. Men nettopp det at han hadde de samme følelsene som oss, og måtte overvinne dem, gjør ham stor som Frelser og forløper. Hva ville det ha vært hvis Jesus bare var en «maskin» som ikke kjente lidelsen? Han ofret seg for oss med legeme og sjel.

Også på dette feltet måtte Jesus tømme begeret til fulle på korset. Jeg skal ikke forsøke å male ut de smertene Frelseren måtte tåle der han hang med spikre gjennom hender og føtter. Jeg vil bare slå det fast: Han ofret alt.

Vennskap og familiebånd
Jesus var en god sønn. Han var lydig mot sin mor og sin stefar (Luk 2:51), og han hadde velvilje både hos Gud og mennesker.

Men det er klare tegn i Bibelen på at Jesu forhold til sine nærmeste ikke alltid var det letteste. Det skyldtes at Jesus gikk en vei hans familie ikke hadde noen mulighet for å forstå før de hadde fått Den Hellige Ånd.

Vi aner dette første gang allerede da Jesus kom i templet som baby, da Simeon sa til Maria: «Se, denne er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt, men også din egen sjel skal et sverd gjennombore, for at mange hjerters tanker skal bli åpenbaret.» (Luk 2:34-35). Det skjedde først og fremst da Jesus ble korsfestet. Men det var nok en del andre «sverd» også:

Som 12-åring i templet ble Jesus igjen da foreldrene dro hjem (Luk 2:42-51), fordi han skulle være i templet («min Fars hus»). Maria sa: «Barn, hvorfor gjorde du dette mot oss?» Der står det rett ut: «Men de forstod ikke det ord han talte til dem.» (v. 50).

Da Maria og Jesus var sammen i bryllupet i Kana, hvor Jesus gjorde det første miraklet (Joh 2:11), avviste han sin mor da hun forsøkte å få ham til å gjøre sitt under. I 1930-oversettelsen er avvisningen formulert slik: «Hvad har jeg med dig å gjøre, kvinne?» (Joh 2:4). Men han gjorde som hun sa.

Vi har sett hvordan Jesus opptrådte i forhold til ære, eiendom osv. Dette hadde hans familie ingen forutsetninger for å forstå. De betraktet ham tydeligvis som en sinnsforvirret fanatiker som de måtte ta seg av. Som tidligere nevnt møtte de på et tidspunkt opp og skulle hjelpe Jesus fordi «han er helt fra seg» (Mark 3:20-21).

Kanskje det var noe lignende som lå bak det som fortelles senere i samme kapittel, i v. 31-35? Hans mor og hans brødre stod utenfor og ville snakke med ham. Men Jesus sa: «Hvem er min mor og mine brødre? … Den som gjør Guds vilje, han er min bror og søster og mor.» Jesus gav altså klar beskjed om at hans familie ikke fikk blande seg i hans virksomhet. Det gikk nok flere «sverd» gjennom både Maria og Jesus ved slike anledninger. Men Jesus kunne ikke la familiebånd eller vennskap stå i veien for den gjerningen han skulle utføre.

Selv om Jesus var omgitt av gode venner, var han nok en grunnleggende ensom mann. For hans venner kunne ikke egentlig forstå den veien han gikk.
Men han hadde altså gode venner rundt seg. Så kom kampen i Getsemane. Hans aller nærmeste venner (Peter, Jakob og Johannes) sovnet mens Jesu svette falt som blodsdråper. Like etter bannet Peter på at han ikke kjente Jesus (Matt 26:74). De andre sviktet. Som Jesus sa: «..det kommer en time…. da dere alle skal bli spredt, hver til sitt, og la meg være alene. Men jeg er ikke alene, for Faderen er med meg.» (Joh 16:32).

Jesus opplevde altså å bli revet løs fra familiebånd og vennskap. Det guddommelige livet krevde at han stod alene med Faderen. Til slutt forlot også Faderen ham (Matt 27:46-50).

Men dette førte ikke til at Jesus ble hard, eller at han elsket sine venner mindre. Det står tydelig i Joh 13:1: «…..som han hadde elsket sine egne som var i verden, slik elsket han dem til det siste.» På korset kunne han bare tale med stor smerte. Da sørget han for at apostelen Johannes tok seg av hans mor (Joh 19:26-27). Og helt til slutt: Han ble opptatt til himmelen mens han løftet sine hender og velsignet sine elskede venner (Luk 24:50-51).

Jesu brødre etter pinsedagen
Da Jesus var oppstanden, viste han seg for Jakob, det vil trolig si sin bror (1Kor 15:7). Etter himmelfarten var Jesu brødre med blant dem som ventet på den øvre salen (Apg 1:13-14). Da Den Hellige Ånd var utgytt, falt brikkene på plass for hans brødre, og de kom til tro på sin bror:
Apg 12:17: «Han [Peter] gav tegn til dem med hånden at de skulle tie, og så fortalte han dem hvordan Herren hadde ført ham ut av fengslet. Og han sa: Fortell dette til Jakob [Jesu bror] og brødrene.»

Gal 1:18-19: «Deretter, tre år senere, drog jeg opp til Jerusalem for å bli kjent med Kefas, og jeg ble hos ham i femten dager. Men noen annen av apostlene oppsøkte jeg ikke, bare Jakob, Herrens bror.»

Gal 2:9: «Da de som gjaldt for å være støttene – Jakob og Kefas og Johannes – ble kjent med den nåde som var meg gitt, gav de meg og Barnabas samfunnshånd, for at vi skulle gå til hedningene, men de til de omskårne.»
1Kor 9:5: «Har vi ikke rett til å føre med oss en søster som hustru, slik som de andre apostlene og Herrens brødre, og Kefas?»

Det er alminnelig antatt at det er Jakob, Jesu bror, som har skrevet Jakobs brev. Og en annen av Jesu brødre, Judas, antas å ha skrevet Judas’ brev. Han nevner i ydmykhet riktignok ikke dette, men presenterer seg som «Jakobs bror» (Jakob var den mest kjente av de to).

Ifølge historien led Jakob martyrdøden mellom år 62 og 66.
Dette at Jesu brødre kom til å tro på ham, styrker troverdigheten av Bibelens bilde av Jesus. For å forstå hva jeg mener med det, kan du tenke deg hvor mange av dine søsken som kunne være villig til å bli martyr for det budskapet at du er uten synd, at du f. eks. gjennom hele din oppvekst aldri gjorde eller sa noe syndig. Det er nok ikke mange yngre brødre og søstre som har oppfattet sin storebror slik, nei! Man kan kanskje lure andre mennesker, men ikke sine søsken.

Under forbannelsen
Gal 3:13: «Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre.»

Vi ser i Bibelen at i Edens hage var menneskene og jorden under Guds velsignelse. Men da mennesket var falt i synd, sa Gud til Adam: «Fordi du lød din hustrus røst og åt av treet som jeg forbød deg å ete av, skal jorden være forbannet for din skyld. Med møye skal du nære deg av den alle dine levedager. Torner og tistler skal den bære for deg, og du skal ete av markens vekster.» (1Mos 3:17-18) Jorden ble altså lagt under forbannelse for syndens skyld. Med det kom også sykdom og død.

I 5Mos 28:1-14 finner vi at når vi holder Guds bud, blir forbannelsen opphevet. Siden ingen holder budene fullt ut, gjelder dette bare delvis. Men likevel: Når vi «hører på Herrens, din Guds røst» og «akter vel på å holde alle hans bud», skal vi være velsignet. Vi skal nå se på de samme feltene vi så på i forbindelse med Jesu liv. (Der det ikke står henvisning, er det tatt fra 5Mos 28:1-14.)

Eiendom: Herren skal gi overflod på alt som godt er (barn, kveg, avling, arbeidet skal lykkes).

Ære og makt: Gud skal heve oss over alle folkene. Folk skal respektere oss («frykte deg»). Vi skal bli «hode» og ikke «hale», altså være innflytelsesrike. Vi skal alltid være «ovenpå» og «aldri ligge under».

Det annet kjønn: Gud velsigner med «livs frukt» (barn). – Salme 128:5-6: «Herren skal velsigne deg fra Sion. … du skal se barn av dine barn.»
Kroppen: I 2Mos 23:25 står det at Herren vil «velsigne ditt brød og ditt vann» og «holde sykdom borte fra deg».

Vennskap og familiebånd: I de andre velsignelsene forutsettes også dette.
Jesus var uten synd, og hadde derfor rett til all denne velsignelsen. Og dessuten hadde han rett til å slippe å dø. Men i stedet valgte han frivillig å bli en forbannelse for oss. Derfor var han fattig, vanæret, barnløs, ensom og plaget av smerte og sykdom gjennom livet. Til slutt døde han i den ytterste smerte og vanære. Ved dette kunne han åpenbare den guddommelige kjærligheten for sine medmennesker, gjennom livet og til slutt fullt ut på Golgata, slik vi har sett eksempler på.

Fullt ut rammet forbannelsen Jesus på korset. Men vi ser at mye av dette rammet ham, helt eller delvis, også tidligere i livet.

Sjelen
1Kor 15:45-49: «..Det første mennesket, Adam, ble til en levende sjel. Den siste Adam ble til en ånd som gir liv. Men det åndelige er ikke det første, men det naturlige, og deretter det åndelige. Det første mennesket var av jorden, jordisk. Det andre mennesket er av himmelen. Som den jordiske var, slik er også de jordiske. Og som den himmelske er, slik skal også de himmelske være. Og likesom vi har båret bildet av den jordiske, så skal vi også bære bildet av den himmelske.»

Her er følgende uttrykk brukt om Jesus: Ånd som gir liv, åndelig, av himmelen, himmelsk. Om Adam (også før fallet) er disse uttrykkene brukt: Levende sjel, naturlig (ordet er egentlig «sjelisk» eller «sjelelig»), av jorden, jordisk.

Det står ikke mye om Adams tilstand i paradiset før fallet. Men det som står, handler om sunn, jordisk nytelse under Guds velsignelse: Han kunne fritt ete av hvert tre i hagen unntatt treet til kunnskap om godt og ondt (1Mos 2:16). Han var i full harmoni med skaperen, verden og seg selv. Det er også rimelig å tro at vi kan bruke noen av skriftstedene om tusenårsriket parallelt for å få et bilde av situasjonen for Adam og Eva. Det forsterker inntrykket av jordisk velsignelse (f. eks. Jes 65:25, Amos 9:11ff). Adams liv var slik Guds løfter er til dem som holder hans lov.

Adam var en levende sjel, så vi. Sjelen er vår personlighet, vår smak, våre følelser, vår menneskelige vilje. I parallellstedene Matt 16:26 og Luk 9:25 finner vi at seg selv brukes i stedet for sin sjel. Og som vi så i 1Kor 15: Adams sjel (også før fallet) var jordisk. Det vil bl. a. at hans glede hadde bakgrunn i jordiske forhold, i det han kunne se, høre, lukte, smake og føle.
I Studiebibelen er uttrykket «det høyeste selvliv» brukt som en forklaring på sjel (til Matt 16:26). At det er slik, ser vi av 1Pet 2:11: «Mine kjære! Jeg formaner dere som fremmede og utlendinger, at dere avstår fra de kjødelige lyster, som strider mot sjelen.» De kjødelige lystene kunne vi kalle et «lavere selvliv». Også mange uomvendte mennesker reagerer med avsky mot vold, å «undertrykke en arming» (Ordspr 14:31), løftebrudd, seksuelle perversiteter og andre synder. Noen eksempler på kjødets gjerninger, som følger av kjødets lyster, er gjengitt i Gal 5:19ff.

Det ordet som er brukt for sjel i den greske grunnteksten til det nye testamentet, er ulike former av ordet psyke. Vi kjenner det fra psykologi (læren om sjelen) og psykiatri (læren om sykdommer i sjelen). Det har en rekke betydninger:

a) Det som lever videre etter at kroppen dør (Matt 10:28, Åp 6:9, 20:4).

b) Vårt fysiske liv (Apg 27:22).

c) Men i denne artikkelen ligger hovedvekten altså på betydningen «det høyeste selvliv».

Veien Jesus gikk, var at han «uttømte sin sjel til døden» (Jes 53:12). Det betyr at han fysisk sett døde. Men det betyr også at han «satte sitt liv (= sin sjel) til» for sine medmennesker gjennom livet (1Joh 3:16), at han fornektet seg selv (Luk 9:23) og mange andre uttrykk som dekker den samme realiteten: Hans jordiske tilknytning ble brutt og erstattet av en himmelsk. Ved det kunne han uttrykke Guds kjærlighet, selv om det kostet eiendom, ære osv. Det skjedde gjennom hele livet, som vi har sett en rekke eksempler på. Det er hans fotspor, selv om vi i praksis gjør det i langt svakere grad.

Hvor går Jesu fotspor?
Vi har nå sett noe om hvordan Jesus levde da han var menneske på jorden. Ett av spørsmålene som da melder seg, er: Hvordan kan vi etterfølge Jesus i vårt eget liv? Skal vi hogge av oss hendene når vi blir fristet, gi penger til alle som ber oss om det, osv.? Eller gir Bibelen oss noen nøkler til å få hjelp av Jesu fotspor på andre måter, slik at de hjelper oss til å seire over synden? Kan vi få mer og mer del i et liv som gir lønn, hvor vi kan samle oss skatter i himmelen (Matt 19:21)?

Vi vil igjen se på de samme feltene av livet som vi så på tidligere.

Eiendom
Ef 4:28: «Den som stjal, må ikke stjele lenger, men heller arbeide og gjøre noe godt med sine egne hender, så han kan ha noe å gi til dem som trenger det!» Dette er en ganske typisk formaning fra apostlenes side. Sammenlikner vi den med Jesu sterke formaninger (gi til alle som ber oss m.m.), ser vi at den er mye svakere.

Hva ligger bak dette? Er det en motsetning mellom Jesus og Paulus?
Det er viktig å være klar over at Jesu formaninger ikke er bud i den forstand at det han sier, er noe krav for at vi ikke skal falle ut av nåden. Det er oppskriften på et liv som gir maksimal lønn i himmelen. I gammel tid ble dette av og til kalt «evangeliske råd». Noen har også kalt det for et «maksimumsliv».

Paulus taler derimot her om minimum, det som er et absolutt krav: «Den som stjal, må ikke stjele lenger.» Dersom man som kristen fortsetter med å stjele, vil man falle ut av nåden igjen. Tyver er blant dem som ikke skal arve Guds rike (1Kor 6:9-10). Det er det avgjørende. Og så bør vi ha «noe» å gi, da kan vi få lønn (hvis vi er «glad giver», 2Kor 9:7, og ikke gir «for å bli sett av mennesker», Matt 6:1-4). Jo mer vi gir på den rette måten, jo mer lønn får vi. – Det er derfor ingen motsetning mellom Paulus og Jesus.

Ved frivillige gaver kan man velge selv om man vil «miste sitt liv», sin jordiske sjel. Men noen ganger tar Gud selv fra oss det vi eier og kanskje er glade i: Noe går i stykker, det brenner opp, det blir stjålet. Oppskriften på hvordan Jesu etterfølgere skal ta det da, står i Heb 10:34: «…dere fant dere med glede i at deres eiendeler ble røvet fra dere, for dere visste at dere hadde en bedre eiendom, som varer ved.» Tenk, med glede! Slik fikk hebreerne nåde til å ta det, og det endatil da de var nyfrelste (v. 32).

I hvert fall: I Jesu fotspor blir vi såpass løst fra det jordiske at vi overvinner alle former for tyveri og bedrag.

Vi overvinner også bekymring for det jordiske. Fil 4:6: «Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres bønneemner komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takk.» 1Pet 5:7: «Og kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere.» Luk 12:22-23: «Og han sa til disiplene: Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal ete, heller ikke for kroppen – hva dere skal kle dere med! For livet er mer enn maten og kroppen mer enn klærne.» I Matt 6, fra v. 25 av, viser Jesus til himmelens fugler, liljene og gresset på marken. Og så sier han de kjente ordene: «Søk da først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg!» (V. 33) Og i v. 34: «Vær da ikke bekymret for morgendagen. For morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.»

Vi kan også ta det kristelig hvis og når vi kommer i konflikt om eiendom. Vi får det som Paulus skriver i 1Kor 6:7: Vi ser det som et tap på føre saker mot hverandre, og en vinning å lide urett. (Å lide urett frivillig og med glede, gir evig lønn.)

I Fil 4:11 sier Paulus: «… jeg har lært å være fornøyd med det jeg har.» Og Heb 13:5: «La deres ferd være fri for pengekjærhet, så dere er fornøyd med det dere har. For han har sagt: Jeg skal ikke slippe deg og ikke forlate deg.» Dette er det viktigste elementet i nøysomhet. Misnøye er det stikk motsatte av Jesu fotspor. Men «…gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning!» (1Tim 6:6)

Å kjøpe eiendeler som er unødvendige, eller dyrere enn nødvendig, for å ha dem som status-symboler, strir mot kristen nøysomhet og mot formaningen i Rom 12:16: «…Trakt ikke etter det høye, men hold dere gjerne til det lave! …» Men på dette feltet kan vi ikke dømme hverandre. Hvilke motiver vi har, hører med blant «det skjulte» som «hører Herren vår Gud til» (5Mos 29:29).
Og endelig: Vi samler oss skatter i himmelen ved å gi, fortrinnsvis uten at noen vet det (Matt 6:1ff). Vi blir frigjort fra de jordiske eiendelene for å kunne tjene Gud og våre medmennesker.

Lykkelig er den som får nåde til å ta Jesu ord bokstavelig og virkelig etterfølge ham i tro på dette feltet.

Ære
Joh 5:44: «Hvordan kan dere tro, dere som tar ære av hverandre? Og den ære som er av den eneste Gud, den søker dere ikke.» Her setter Jesus det å ta ære av mennesker opp som det motsatte av å tro. Når vi får et klart blikk for himmelen og for Guds ære, blir ære av mennesker mindre viktig.
Matt 11:28-30: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile! Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler. For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett.» Å være ydmyk er (bl. a.) det motsatte av å søke menneskers ære. Når vi lærer ydmykhet av Jesus, er det mye som blir lettere i vår kamp mot synden.

Tom ære
I Gal 5:26 og Fil 2:3 er uttrykket «tom ære» brukt. Det må først og fremst gjelde ære som er tom også i mange uomvendte menneskers øyne: Dumdristige vågestykker (bl. a. råkjøring med bil), synd på det seksuelle området, evnen til å banke opp eller skremme folk, osv.

Men «tom ære» innbefatter nok mye mer i Guds øyne. I Fil 2:3 står det at vi ikke skal gjøre noe av «ærgjerrighet». (I 2Kor 12:20 og Jak 3:14 er det samme greske ordet oversatt med selvhevdelse.) Der kan hver og en av oss prøve oss selv når vi gjør noe som er godt: Er det å få ære, å hevde oss, å vise igjen osv. med blant våre motiver? Da har vi noe i vårt hjerte som Den Hellige Ånd kan og bør rense bort.

Det motsatte er: «akt hverandre i ydmykhet høyere enn dere selv» (Fil 2:3). Det blir galt å bruke dette verset slik noen gjør: De sier at gudfryktige mennesker ikke skal forkynne at noe er synd, men mene at de som åpent bryter Guds bud, lever bedre enn dem selv. Dette er en ugudelig «tolkning» som helt klart strir mot de bud som er gitt menigheten med hensyn til hvordan åpenbar synd skal behandles (f. eks. Matt 18:15-16 og 1Kor 5:11). – Setningen står som en motsetning til å gjøre noe av ærgjerrighet (selvhevdelse) eller av lyst til tom ære. Det handler om å ta hensyn til andres interesser, og stelle seg slik at det godt kan bli de andre som får ros av det flere har vært sammen om (og kanskje jeg egentlig var den som bidro mest), osv.

Et beslektet vers står i Rom 12:10: «…Kappes om å hedre hverandre.» Jeg skal altså ha det som en idrett å gi andre all den ros de fortjener, og vel så det – uten at det blir løgn.

Sterkest betydning får nok begrepet «tom ære» når vi leser 1Kor 13:1-3: «Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg en lydende malm eller en klingende bjelle. Om jeg har profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. Og om jeg gir alt det jeg eier til mat for de fattige, og om jeg gir mitt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet.» Vi skal «være noe», åndelig sett. Det er vi, ser vi, når vi får del i guddommelig kjærlighet. Da kan vi leve et liv som gir lønn i himmelen. – Det er nok i en lignende sammenheng Paulus skriver i Gal 6:3: «For dersom noen synes at han er noe, men ingenting er, da bedrar han seg selv.»

La oss tenke over hva som kan få oss til å føle stolthet, eller lignende. Har det sammenheng med at vi har fått nåde til å få del i noe guddommelig kjærlighet? (Er det sant, virker det nok ikke stolthet, bare glede.) Eller dreier det seg om det som ifølge 1Kor 13 er intet, ingenting? Blir vi altså stolte over, og søker ære for, det som er verdiløst? Hvis noen roser oss for å ha mye kunnskap, f. eks., er vi da helt klar over at i Guds øyne er dette ingenting? – Det gjelder å få det rette verdisynet. Da blir vi ikke så opptatt av hva folk mener om oss.
Det er Guds ære vi skal søke. Et eksempel på hvordan vi gjør det, står i Rom 2:7: «Til dem som med utholdenhet i god gjerning søker herlighet og ære og uforgjengelighet, skal han gi evig liv.» Vi ser at ved utholdenhet i god gjerning (mest den som er skjult for mennesker), får vi Guds ære.

Vis i egne øyne
Ordspr 3:7: «Vær ikke vis i egne øyne, …» Rom 12:16 sier det samme på en annen måte: «… Vær ikke selvkloke!»

Dette har flere sider. En viktig side står i 1. Kor. 4, 5-6: «Døm derfor ikke noe før tiden, før Herren kommer. Han skal føre fram i lyset det som er skjult i mørket, og åpenbare hjertenes råd. Da skal enhver få sin ros av Gud. Brødre, for deres skyld har jeg overført dette på meg selv og Apollos, for at dere av oss kan lære at en ikke skal gå ut over det som er skrevet, så ingen av dere skal bli oppblåst, for den ene mot den andre.»

Disse versene forteller oss en rekke viktige forhold. Jeg vil understreke to av dem: Vi skal vente med å innta et standpunkt i saker som ennå ikke er avklaret. Vi skal vente til «Herren kommer». Det kan være opprykkelsen.
Men jeg tror at det også kan være at Herren avklarer og åpenbarer sakene tydelig her i livet. Et eksempel: Noen «endrer profil» i enkelte saker. I starten kan man undre seg noe over hvilken vei dette bærer. Men etter hvert blir det åpenbart, f. eks. ved at ungdommen mister interessen for Guds ord og etter hvert kanskje helt mister troen.

Den andre viktige lærdommen er å «ikke gå ut over det som er skrevet». Vi skal altså ikke la oss narre til å innta klare standpunkter på felter hvor Bibelen tier. Og vi skal slett ikke overprøve Guds ord på noen måte, f. eks. ved å si at «det er andre tider nå».

1Kor 10:12: «Derfor, den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller!»

Gjerne til det lave
Rom 12:16: «…Trakt ikke etter det høye, men hold dere gjerne til det lave!…» «Gjerne» betyr i denne sammenhengen «med forkjærlighet». Altså: Har jeg valget mellom det lave og noe som er høyere, foretrekker jeg det lave.
«Det høye» i denne forbindelsen er det som er stort i menneskers øyne, men ikke i Guds. Det kan f. eks. være fine titler, viktige stillinger, berømte venner, status-eiendeler og mye mer.

Tvert imot skal vi følge Jesu fotspor ved å gjøre det arbeidet som er foraktet, som ingen vil ha. «Vaske hverandres føtter», «gå den annen mil», bære hverandres byrder (Gal 6:2) ved å hjelpe hverandre og lytte til hverandre, osv.
Ifølge Egil Strands Håndbok til Det nye testamente kan «det lave» gå på stillinger o.l.. Man foretrekker altså å unngå maktposisjoner, framtredende stillinger i menigheten, yrkeslivet og ellers (selv om det jo klart er en god gjerning å fylle slike stillinger også, sml. 1Tim 3:1). Men det dreier seg også om ringe mennesker. Den danske oversettelsen fra 1948 (Bibelselskapet) sier: «..hold jer til de ringe». Strand siterer F. Godets kommentar: «Her er tale om de mest trengende, de mest uvitende, de minst innflytelsesrike medlemmer av menigheten, som den troende skal føle seg mest draget imot.» Det gjelder sikkert også mennesker man treffer i andre sammenhenger enn menigheten.
Det stemmer med 1Kor 12:24: «…Gud satte legemet slik sammen at han gav det ringeste størst ære». Dersom vi ikke har det slik, må vi spørre oss selv om menigheten fungerer som et Kristi legeme.

Tjeners skikkelse
Fil 2:5-7: «La dette sinn være i dere, som òg var i Kristus Jesus, han som … tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse.»
Matt 23:11f: «Men den største blant dere skal være tjener for de andre. Den som opphøyer seg selv, skal fornedres, og den som fornedrer seg selv, skal opphøyes.»

Noen må ta ansvar i menigheten. Og, som det står (1Tim 3:1): «… Om noen gjerne vil ha et tilsynsembete, så er det en god gjerning han har lyst til.» Man må vokte sitt hjerte, så det blir Den Hellige Ånd som setter til tjenesten, ikke ens egen æresyke eller en klikk av tilhengere (Apg 20:28).

Vi bør ikke søke stillinger på grunn av makten og æren. Det passer seg ikke for kristne å bruke spisse albuer for å komme oss fram i denne verden. Vi skal vokte oss for stillinger som krever at en bruker press eller skitne triks og omgås sannheten på en «tøyelig» måte. Det er også farlig med stillinger som krever «hele mannen», slik at vi ikke får tid og ro til stillhet, åndelig liv og kristent samfunn.

Det er mange som kaller det de gjør i menigheten for «tjeneste», mens de i virkeligheten hersker. Det er nemlig lett å bli en hersker i menigheten. Det gjelder særlig eldste og ledere av alle slag (1Pet 5:3). Og mye av herskingen skjer i gode hensikter: Man vil hindre «utglidning» og frafall, og «vokte» de «sauene» man har i sin hjord.

2Kor 1:24: «Ikke så at vi er herrer over deres tro, men vi er medarbeidere på deres glede. ….» Det er et viktig vers å legge seg på hjertet. Vi skal ikke bestemme eller presse gjennom hva noen skal tro. Vi skal overbevise hverandre om hva som er rett, ikke stille opp en lære som alle må godta for å være «blant oss» (2Tim 4:2). (Noe annet er det at vi må ha rett til å forkynne Guds ord i sannhet, og ikke kan godta når noen vil nekte oss det.)

1Kor 10:23: «Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner. Jeg har lov til alt, men ikke alt oppbygger.» Jeg er blitt fortalt at «Jeg har lov til alt» var et vanlig ordtak i Korint, og Paulus kommenterer det. – Vi bør kunne legge fram hva som gagner våre medmennesker. Altså også forklare hva som etter mitt lys, og kanskje også Guds lys, kan skade deres åndelige liv.

En viktig side ved dette står i 2Kor 6:3: «Vi vil ikke i noe gi mennesker grunn til anstøt,…» I Kristi sinn ligger det å frivillig begrense sin kristne frihet for ikke å skape vansker for medkristne som anser min handlemåte for synd. I 1Kor 8:13 ser vi hvor langt Paulus gikk i akkurat dette: «Derfor, om mat volder min bror anstøt, da vil jeg aldri i evighet ete kjøtt, for at jeg ikke skal bli til anstøt for min bror.» For sin egen del, for Guds ansikt, hadde Paulus full frihet. Men han gav med glede opp sin frihet for ikke å skape vansker for andre som hadde en annerledes samvittighet.

Bibelen taler klart om hva slags synd det skal gripes inn mot i menigheten (se f. eks. 1Kor 5:9-13). Vi ser det samme i 1Joh 5:16: «Dersom noen ser sin bror gjøre en synd som ikke er til døden, så skal han [ikke gripe inn, bare] be, og han skal [ved det] gi ham liv – det vil si dem som synder, men ikke til døden [synd som ikke dreper gudslivet]. Det finnes synd som er til døden, det er ikke om den jeg sier at han skal [nøye seg med å] be. [Overfor slike synder skal man også gripe inn, i verste fall med utstøtelse.]»

Ære og vanære
2Kor 6:3-8: «Vi vil ikke i noe gi mennesker grunn til anstøt, for at ikke tjenesten skal kunne lastes. I alt viser vi oss som Guds tjenere: i stor tålmodighet, i trengsler, i nød, i angst, under slag, i fengsler, under opptøyer, i hårdt arbeid, under nattevåk, i sult, i renhet, i kunnskap, i langmodighet, i godhet, i Den Hellige Ånd, i oppriktig kjærlighet, ved sannhets ord, ved Guds kraft, med rettferds våpen på høyre og venstre side, i ære og vanære, med dårlig rykte og godt rykte. Som forførere og likevel sannferdige.»

Dette er nok det sterkeste personlige vitnesbyrd jeg vet om. Det kanskje aller sterkeste er at Paulus ikke skriver «jeg», men «vi». Det var altså flere som kunne avlegge dette som sitt personlige vitnesbyrd.

Jeg synes det blir klarest når vi deler versene opp i trengsler (nød, angst, slag, fengsler, opptøyer, hardt arbeid, nattevåk, sult, i ære og vanære) og reaksjoner (tålmodighet, renhet, kunnskap, langmodighet, godhet, Den Hellige Ånd, oppriktig kjærlighet, ved Guds kraft). For hver av trengslene kan vi ta alle reaksjonene: Under nattevåk viste Paulus tålmodighet, renhet osv. I sult viste han også tålmodighet, renhet osv. Det samme under slag, i fengsler, i ære, i vanære, i angst osv.

Vi ser at apostlene oppførte seg som Guds tjenere. Det som kom ut av dem når det røynte på, var altså det som kom fra Gud. Paulus lister de typene prøvelser de hadde (noen av dem er ekstreme etter våre mål). Det jeg tenkte mest på i denne forbindelsen, er: «I ære og vanære, med dårlig rykte og godt rykte, …» Når Paulus fikk dårlig rykte, var det nok ikke «som en drapsmann eller tyv eller ugjerningsmann, eller som en som blander seg i andres saker» (1Pet 4:15). Det var som kristen. Eller kanskje det kunne være menneskelig skrøpelighet (sml. Gal 4:13-14, som kanskje hentyder til en sykdom jeg ikke kan gjøre nærmere rede for). Men uansett: Hva folk mente og sa om ham, innvirket ikke på hans godhet, langmodighet osv. Tenk om vi kan få nåde til å leve noe av det samme livet!

Jeg anbefaler å tenke grundig gjennom disse versene. De sier mye om hvordan det er meningen at vi skal være som kristne. Det er et liv som nok går langt forbi det mange tror er mulig.

Et annet vitnesbyrd av samme typen står i 1Kor 4:9-13: «For meg ser det ut som om Gud har stilt oss apostler aller nederst. Vi er som dødsdømte. Et skuespill er vi blitt for verden, både for engler og for mennesker. Vi er dårer for Kristi skyld, men dere er kloke i Kristus. Vi er svake, men dere er sterke. Dere er æret, men vi er foraktet. Helt til denne stund er vi både sultne og tørste og nakne og mishandlet og hjemløse. Vi sliter og arbeider med våre egne hender. Vi blir utskjelt, og vi velsigner. Vi blir forfulgt, og vi tåler det. Vi blir hånet, og vi formaner. Vi er blitt som utskudd i verden, som avskum for alle, helt til denne stund.» De søkte sannheten over alt, Guds ære. For menneskers ære var de døde.

Tenke sindig
Rom 12:3: «For ved den nåde som er meg gitt, sier jeg til hver og en blant dere, at en ikke skal gjøre seg høyere tanker enn rett er. Men en skal tenke sindig, i forhold til det mål av tro som Gud har tilmålt hver enkelt.»

Å «tenke sindig» betyr å ha et sunt sinn (Egil Strand i Håndbok til Det nye testamente). Det betyr også at vi ikke skal fornekte de nådegavene og evnene Gud har gitt oss. Vi skal verken ligge under for overmot eller falsk beskjedenhet. Vi skal kjenne både våre sterke og svake sider. Det er tydelig at det først og fremst gjelder åndelig, vi skal opptre «i forhold til det mål av tro som Gud har tilmålt hver enkelt». Men det gjelder nok også jordiske evner og ferdigheter.

Underordnelse
1Pet 5:5: «Likeså skal dere unge underordne dere under de eldre. Og dere alle må ikle dere ydmykhet mot hverandre. For Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.»

Som en hovedregel står det at unge skal underordne seg under de eldre. Det må blant annet bety at menigheten ikke skal følge ungdomskulturer o.l., men at den solide og utprøvde kristendomsformen som de eldre står for, skal ligge til grunn. Men det avgjørende er hele tiden å følge med på hva som finner nåde hos Gud, og søke det.

Ellers skal vi alle være ydmyke i forhold til hverandre. Det skal ikke være noen hersker, ingen som de andre ikke tør snakke til eller tale til rette.
Hovedregelen står på slutten av verset: Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. Det gjelder både i forholdet til Gud og i forholdet til hverandre. Det er store løfter for ikke å søke ære av mennesker.

Makt
Matt 20:25-28: «Men Jesus kalte dem [disiplene] til seg og sa: Dere vet at fyrstene hersker over sine folk, og deres stormenn har makt over dem. Slik skal det ikke være blant dere. Men den som vil være stor blant dere, han skal være de andres tjener, og den som vil være den første blant dere, skal være de andres trell, likesom Menneskesønnen ikke er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge i manges sted.»
I landet, i kommunen, på arbeidsplassen, på skolen, i hjemmet osv. er det noen som hersker over andre. Men ikke i menigheten: «Slik skal det ikke være blant dere.» (Matt 20:25-26). Dette burde være slått opp lett leselig for alle som har ansvar i menigheten. Og det bør drøftes blant dem rett som det er.

I 1Pet 5:1-4 gir apostelen Peter formaninger til de eldste i menighetene. Der sier han at de skal vokte Guds hjord (de troende), idet de har tilsyn med dem, ikke som de som hersker over sine menigheter, men «slik at dere blir forbilder for hjorden». Det er retningslinjer i Bibelen for hvordan det skal gripes inn overfor grov synd (hor, baktalelse, pengegriskhet, drukkenskap, røveri, …, se 1Kor 5:9-13). Ellers skal de eldste vokte menigheten først og fremst ved å være forbilder.

Vi har allerede sett på 2Kor 1:24: «Ikke så at vi er herrer over deres tro, men vi er medarbeidere på deres glede. For dere står faste i troen.» Når venner står fast i troen, og ikke lever i grov synd, skal deres frihet respekteres, og de andre skal være medarbeidere på deres glede.

Det annet kjønn
Dette er et felt som er svært vanskelig for de fleste. Vi så hvor radikalt Jesus tok det på dette feltet.

I «Fadervår» forekommer bønnen: «Led oss ikke inn i fristelse.» (Matt 6:13). Det gjelder på alle felter, men ikke minst der en kan bli fristet til seksuelle synder i tanker, ord og gjerninger. Hva ser jeg på, hva leser jeg, hvor går jeg, hvilke situasjoner setter jeg meg i? Hva slag vitser ler jeg av? Hvem velger jeg å være sammen med? Er jeg helt ærlig m. h. t. hvordan alt dette virker, og søker jeg virkelig å unngå fristelser?

Jesus var ugift, og Paulus anbefaler dem som har «nådegave» til det å leve ugift (1Kor 7:7). I Matt 19:12 taler Jesus om dem som frivillig har oppgitt tanker og følelser på dette feltet. Men det kan ikke alle forstå, sier han.
Det er tydelig ut fra NT at hovedregelen skal være ekteskap, «for hors skyld» (1Kor 7:2). I ekteskapet er seksuelt samliv tillatt og godt. Hor, samboerskap og homoseksuelt samliv er synder som dreper gudslivet og leder i fortapelse hvis man ikke omvender seg (1Kor 6:9-10).

De som er for unge til å gifte seg, eller som av ulike grunner ikke er blitt gift selv om man i og for seg er gammel nok, må se på Jesu fotspor og kjempe for renhet i tanker, blikk, ord og gjerninger. Det samme gjelder for gifte med hensyn til det som ligger utenfor ekteskapets ramme.

Det er viktig å forstå at det ikke er synd å bli fristet, så lenge man ikke har ledet seg selv inn i fristelsen. Det står i Jak 1:12: «Salig er den mann som holder ut i fristelse. For når han har stått sin prøve, skal han få livets krone, som Gud har lovt dem som elsker ham.» Som det står i den nokså frie oversettelsen (parafrase) En levende bok: «Lykkelig er det menneske som ikke gir etter og gjør det som er galt når han blir fristet.» Det er altså ingen grunn til å føle seg syndig fordi man blir fristet, fordi kampen er hard. Tvert imot: Da er man altså salig.

Kroppen
Vi har tidligere lest Fil 4:6: «Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres bønneemner komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takk.» Der hører også helse med, enten man er frisk eller syk. I Jesu fotspor kan vi få legge vår helse og vårt liv i Guds omsorgsfulle hender. Og vi har rett til å be om helbredelse for oss selv og andre.

Det er sagt at formaningen «Frykt ikke» kommer igjen (med ulike ord) 365 ganger i Bibelen, en gang for hver dag i året. Jeg vet ikke om det stemmer. Men sikkert er det at formaningen gjelder hver dag.

1Joh 4:18: «Frykt er ikke i kjærligheten, men den fullkomne kjærlighet driver frykten ut. For frykten har med straff å gjøre, og den som frykter, er ikke blitt fullkommen i kjærligheten.»

Åp 21:8: «Men de feige og vantro og vanhellige og morderne og horkarene og trollmennene og avgudsdyrkerne og alle løgnere – deres del skal være i sjøen som brenner med ild og svovel. Det er den annen død.» Det er tydelig at apostelen Johannes finner det viktig å advare mot å bli drevet av frykt. «Frykt ikke for det du skal lide!…Vær tro inntil døden, så vil jeg gi deg livets krone.» (Åp 2:10).

Timoteus får flere steder formaningen: «Lid ondt.» (2Tim 1:8, 2:3, 4:5). Det gjelder på alle måter. Men slik tjenesten var i apostlenes dager, måtte nok en trofast Herrens tjener tåle mye vondt i kroppen også. Paulus antyder, som nevnt, noe av det i 2Kor 6: Slag, fengsler, opptøyer, hardt arbeid, nattevåk, sult. Og i 1Kor 4:11 står det at de var sultne, tørste, nakne, mishandlet og hjemløse. – Vi har ikke noe løfte om å slippe lidelser. Men vi er altså lovt livets krone når vi er tro til døden.

I 2Kor 12:7 skriver Paulus at han hadde fått «en torn i kjødet», og det står i forbindelse med skrøpelighet. I Gal 4:13-14 skriver Paulus om «skrøpelighet i mitt kjød», en skrøpelighet som kunne ha ført til at de «foraktet og avskydde» Paulus. Det har vært skrevet mange bøker om hva denne «tornen» var. Jeg hadde en gang en lærer som mente at det måtte være epilepsi. Det skal jeg ikke kunne si noe om. Men uansett: Det er ikke snakk om synd. Paulus tjente Guds lov med sitt sinn (Rom 7:25). Det dreier seg om en sykdom eller legemlig svakhet.

Vennskap og familiebånd
Barn skal lyde sine foreldre, fedre skal ikke vekke sinne hos barna, mann og kone skal være ett, osv. (Se bl. a. Ef 6:1-4, med de skriftstedene det er henvist til der.) Disse formaningene gjelder selvsagt for kristnes forhold til sine familier, og det er uavhengig av om de andre i familien er kristne eller ikke.
Sterkest står det kanskje i 1Tim 5:8: «Men den som ikke har omsorg for sine egne, og særlig for husets folk, han har fornektet troen og er verre enn en vantro.» Vi legger merke til at det står ingenting om at den det gjelder, skal være troende. «Våre egne», dvs. våre slektninger, særlig dem vi bor sammen med, skal møte kristen omsorg. Dersom vi unnlater dette, er det faktisk synd til døden, dvs. en synd som dreper gudslivet – en fornektelse av troen. Men det går an å omvende seg også fra slike synder.

I 1Tim 5:3-5 står det at barn og barnebarn har ansvar for å ta seg av sin gamle mor/bestemor hvis hun er enke. Det må gjelde foreldre uansett når de virkelig trenger det.

«Vær ikke bekymret for noe»: Det gjelder både det jordiske og det åndelige, som hvordan det skal gå nære slektninger åndelig sett. Vi skal kaste det alt på Herren, og samtidig selv søke å gjøre det gode.

Hate far og mor
Luk 14:26: «Om noen kommer til meg, og ikke hater sin far og mor og hustru og sine barn og brødre og søstre, ja, også sitt eget liv, da kan han ikke være min disippel.» Dette verset, sammen med noen parallell-steder, går tilsynelatende imot det vi har sett foran her. Men det er da viktig å forstå det slik at alt går opp.

Ifølge språkforskere er det vanlig i semittiske språk (Jesus sa vel dette på arameisk) å bruke «hate» i betydningen «elske mindre». Det stemmer med Jesu ord i Matt 10:37: «Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verd.» Det må bety at i de tilfellene hvor kjærligheten til Jesus og kjærligheten til slektningene kolliderer, skal kjærligheten til Jesus gå først.

Vi har sett at Jesus ikke lot sin familie hindre ham i hans gjerning. Er vi f. eks. kommet til at det er Guds vilje å bryte med en forsamling, skal vi ikke la hensynet til slekt og venner hindre oss.

Men når vi i noen situasjon må «hate» dem som står oss nær, er det ekstra viktig at vi ber om nåde til å utstråle Kristi sinn og vesen overfor dem. De skal en dag prise Gud fordi de ser de gode gjerningene vi gjør (1Pet 2:12). Uomvendte ektemenn skal bli vunnet «uten ord», ved hustruens livsførsel (1Pet 3:1). Tilsvarende kan nok gjelde andre slektninger også. Det nytter ikke å preke hvis livet sier noe ganske annet.

Mange flere emner kunne vært tatt opp. Men jeg har valgt å stoppe med dette.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s