Home

Av Jørgen Petersen.

Jeg vil i denne artikkel prøve å rette søkelyset inn på hvordan Satan prøver å skape uklare linjer i en menighet, ved list, og ved denne verdens tidsånd. Måtte det mane oss alle til å holde vakt ved vår tanke, ord og gjerning.

 Åp.2,12-17. “Og skriv til engelen for menigheten i Pergamum: Dette sier han som har det tveeggede skarpe sverd: Jeg vet hvor du bor, der hvor Satan har sin trone, og du holder fast ved mitt navn, og du fornektet ikke min tro i de dager da Antipas var mitt trofaste vitne, han som blev slått ihjel hos eder, der hvor Satan bor. Men jeg har nogen få ting imot deg: at du har noen der som holder fast ved Bileams lære, han som lærte Balak å legge anstøt for Israels barn, å ete avguds-offer og drive hor; således har også du noen som i like måte holder fast ved nikolaittenes lære. Omvend deg! Ellers kommer jeg snart over deg og vil stride mot dem med min munns sverd. Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene: Den som seirer, ham vil jeg gi av den skjulte manna, og jeg vil gi ham en hvit stein og et nytt navn, skrevet på steinen, som ingen kjenner uten den som får det!”

 Sverdet er symbol på autoritet. I Pergamum var den romerske stattholder utstyrt med “sverd-retten”, han hadde makt over liv og død. Byen var også beskytter for keiserdyrkelsen, og vi kan tenke oss hva det betydde for menigheten.

 I menighetens tidshusholdning ser vi at sverdet symboliserer Ordet, og det både som middel til forsvar og som middel til å skille det urene og urette fra det rene og rette. “og ta frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord” (Ef.6,17). “For Guds ord er levende og kraftig og skarpere enn noe tveegget sverd og trenger igjennom, inntil det kløver sjel og ånd, ledemot og marg, og dømmer hjertets tanker og råd” (Hebr.4,12).

 Satan betyr motstander. Han er Jesu Kristi motstander og motstander av hans menighet og alle som hører ham til. Vi ser også hvorledes han hindret Paulus og hans medarbeidere i å komme tilbake til Tessalonika, ved de stedlige myndigheter. “Men da vi, brødre, hadde vært skilt fra eder en kort stund, med vårt åsyn, ikke med hjertet, gjorde vi oss i vår store lengsel så meget mere umak for å få se eders åsyn, fordi vi gjerne ville komme til eder – jeg, Paulus, både en gang og to ganger – men Satan hindret oss” (1.Tess.2,17-18). På samme måte står han dem imot som hører Kristus til i Pergamum ved hjelp av den romerske keisermakt. De som nekter å tilbe keiserens bilde, ble drept som fiender av staten. Dette peker frem mot den kommende romerske verdensdiktator, Antikrist.

 Vi får her vite navn bare på én av martyrene. Han var nok ikke den eneste, men kanskje den første. Det ligger stor troskap bak bekjennelsen av Jesu Kristi navn, ja selv om det kostet dem livet. De får det skussmål at de holdt fast ved hans navn og ikke hadde fornektet troen.

 Tro er ikke bare brukt om troshandlingen, tilliten til Gud, det å ta imot syndenes forlatelse og frelse ved Jesus Kristus, men også om trosinnholdet, frelsesgjerningen, evangeliets sannhet og læren. Det er dette som er ment her.
 Men midt under denne store troskap var det allikevel noen som hadde slått inn på en romsligere vei i lære og liv. Ikke en forvrengning av frelsessannheten, men – et tillegg som gjaldt utformingen av kristent liv og kristen vandel.

 Som eksempel nevnes Bileams lære. Bileam rådet Balak til å skade Israel ved å forlede dem til å ete avgudsoffer og drive hor. Slik hadde nikolaittene også forledet noen av de troende i Pergamum. Bileam var profet, men han var et skumringsmenneske, det vil si: Han elsket mørket frem for lyset. Han adlød Gud bare så langt som han var nødt til det, og så langt som det stemte med hans økonomiske fordel.

 v. 15. “således har også du noen som i like måte holder fast ved nikolaittenes lære”. For nikolaittene var det greit med tilfredsstillelsen av naturlige legemlige krav. De mente at dette ikke hadde noe å bety for den i Kristus frigjorte ånd. Den som var blitt frigjort i ånden, ble ikke berørt av slike forhold, mente de! Denne lære tok seg flott ut i forhold til kristen lære. Den var fri og vidsynt, ikke smal og trang. Den fremhevet menneskeåndens store fortrinn. Legemets krav og tilfredsstillelse betydde lite. De fikk derfor frihet hvor den kristne lære satte grenser.
 Men den var falsk og forførende.

 Denne lære hadde ført mange av menigheten i Pergamum inn i uklare linjer, først i lære og så i liv. Ikke alle gikk med, men det ser ut for at de andre tolererte denne retning. Dermed var det skapt et uklart og urent miljø i hele menigheten, og det var farlig. Derfor ropes det et så alvorlig varsku og formanes til omvendelse. Uklare linjer var Pergamum-menighetens store fare!
 Er denne fare aktuell i våre dager?

 Det er vel neppe mulig å gi et svar som er alment gyldig, men en ting kan en si med sikkerhet: Tidsånden som den er, har sterke tendenser i den retning.
 Lever vi slik at det er klare linjer mellom kristen renhet og alminnelig verdslig moral? Klær vi oss ærbart, sømmelig og anstendig eller er vi preget av tidsåndens moter? Vi menn har lett for å finne feil og ukristelighet i kvinnenes moter, men er vi oppmerksomme på at både menn og kvinner lemper seg etter det som den andre part synes godt om, og at vi således har vår del av ansvaret? Det høres ikke så sjelden i våre dager at det ikke er noen forskjell på de kristne og på verden. Er det bare ondskapsfullt sladder, eller ligger det en virkelighet bak? La oss våke og be at vi ikke skal bli liggende etter.

 Det er farlig å gi etter for tidsånden, så det skapes et urent miljø innen menigheten. Det var nettopp dette noen av de ellers trofaste innen menigheten i Pergamum hadde gjort. De hadde vel ikke personlig gått med på synd, men de hadde oppgitt kampen imot den innenfor flokken av de bekjennende kristne. Det er av stor betydning å holde fast på læren og bekjennelsen. Men hva er troskap i læren i lengden, om vi bare er sterke i læren, men veike i vandring. “Derfor, rett de hengende hender og de maktløse knær, og gjør rette stier for eders føtter, forat ikke det halte skal komme rent i ulag, men heller må bli helbredet!” (Hebr.12,12-13).

 Vi ser her at det ikke bare er de bekjennende, men først og fremst de ellers trofaste innen menigheten som blir formant til omvendelse fra sin falske toleranse som beror på et feilaktig syn og vurdering av synd – enda de blir rost for at både troen og læren er i orden hos dem personlig. De har ved sin taushet gjort seg solidarisk med dem som verken levde eller lærte rett.
 Gud kan selv rense og refse direkte, men ordet her viser oss at det er mer tjenlig for den enkelte og for menigheten selv å gripe inn mot det urene og urette. Hvis ikke menigheten selv vil gjøre sin plikt, da vil Herren, han som har det tveeggede sverd, gripe inn og skille mellom sant og falskt. Vi ser da også her hvorfor han fra først av presenteres for denne menighet som den som har et sverd som går ut av hans munn. Sikkert ikke her med tanke på forsvar, men på utskillelse. Han vil stride imot dem som lærer og lever urent.
 Til slutt gis det et løfte til den som seirer, at han skal få ete av “den skjulte manna” og at han skal få “en hvit stein og et nytt navn, skrevet på steinen, som ingen kjenner uten den som får det!”

 “Våre fedre åt manna i ørkenen, som skrevet står: Han gav dem brød fra himmelen å ete. Jesus sa til dem: Sannelig, sannelig sier jeg eder: Moses har ikke gitt eder brødet fra himmelen, men min Fader gir eder det sanne brød fra himmelen; for Guds brød er det som kommer ned fra himmelen og gir verden liv. De sa da til ham: Herre, gi oss alltid dette brød! Jesus sa til dem: Jeg er livsens brød; den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri nogensinne tørste.” (Joh.6,31-35). Når det ofte er så liten glede, ja når mismotet ligger på lur, og vi kjenner at vi har liten kraft i vandringen som bekjennere av Jesu navn, da er det sikkert fordi vi søker å stille vår hunger med annen føde enn den skjulte manna. La oss alltid mette oss med brødet fra himmelen, Jesus Kristus.

 Videre står det skrevet at den som seirer skal få en hvit stein med et nytt navn, som ingen kjenner, uten den som får det. Hva kan så dette bildet bety?
 Ved avsigelsen av en dom betydde en hvit stein kastet i urnen det samme som frifinnelse, godkjennelse av uskyld. Hvordan det nå kan være med dette, så er det i alle fall mulig at denne skikk kan være brukt til å symbolisere den seierslønn som den seirende kristne får av sin Frelser. Denne seierslønn blir en personlig hemmelighet mellom Frelseren og den seirende. “Ingen kjenner navnet uten den som får det”.

 Lykkelig er den som vinner seier i dette skjulte liv i Kristus, sin Frelser, og kjennes av ham ved det nye navn.

Først publisert i nr. 1/2003.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s