Home

Av Rolf Myrland.

”Jeg kunngjør dere, brødre, det evangelium som jeg forkynte for dere, det som dere også tok imot, som dere også står fast i. Ved det blir dere også frelst dersom dere holder fast ved det ord jeg forkynte dere ….. For jeg overgav dere blant de første ting det som jeg selv mottok: At Kristus døde for våre synder etter Skriftene, og at han ble begravet, og at han oppstod på den tredje dag etter Skriftene…” (1.Kor.15,1-4).

 Dette var av de første ting Paulus hadde overgitt dem. Og det er av de første ting som må bli overgitt for alle troende. Her er grunnvollen for vår tro. Vi er alle av naturen solgt under synden og står uten ære for Gud (Rom.3,23; 7,14). Mange steder i Skriften kommer dette fram. Vi var i det dype dynd, uten noe å rose oss av, fortapt, forkastet, i mørke og langt vekk fra Gud og paktene med deres løfter.

 Men inn i denne elendige og håpløse stilling skinner evangeliets glade budskap: ”Men da Guds, vår frelsers godhet og kjærlighet til menneskene ble åpenbart, frelste han oss, ikke på grunn av rettferdige gjerninger som vi hadde gjort, men etter sin miskunn, ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd, som han rikelig har utøst over oss ved Jesus Kristus, vår frelser, for at vi, rettferdiggjort ved hans nåde, skulle bli arvinger til det evige liv, som vi håper på. Det er et troverdig ord, og dette vil jeg at du skal innprente….” (Tit.3,4-8).

 Her, og mange andre steder kommer denne store Guds nåde fram i Bibelen – Guds nåde til frelse fra den håpløse stilling vi av naturen var i: ”…vi gjorde kjødets og tankenes vilje. Vi var av naturen vredens barn likesom de andre. Men Gud, som er rik på miskunn, har, på grunn av sin store kjærlighet som han elsket oss med, gjort oss levende med Kristus, vi som var døde ved våre overtredelser. … Av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg” (Ef.2,1-9).

 ”For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. For Gud sendte ikke sin sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. Den som tror på ham blir ikke dømt.” (Joh.3,16-18).

 Gud sendte Jesus til verden. Han fikk oppleve denne verdens prøvelser og trengsler, han møtte både vanskelige og medgjørlige mennesker, han møtte onde og gode, han møtte sykdom, lidelse og nød. I alt og alltid søkte han Faderens vilje, og Satan fikk aldri makt over ham. Han seiret fullkomment over den onde – og til slutt også over dødens velde. Han tok frivillig vår synd og skyld på seg da han gikk i døden i vårt sted. Jesus, den rettferdige, den lyteløse, den fullkomne tok vår straff på seg. Ved tro på ham som vårt sonoffer er vi frikjent, skyldbrevet er utslettet, vår straff er sonet. Derfor er han døren til livet for dem som tror på ham.

 I den gamle pakt var det nok en del synder man kunne få tilgivelse for ved ofringer og botshandlinger. Men for andre ting var det ingen nåde, man måtte dø. Men ved Jesus fikk den gamle pakt sin ende: ”Derfor skal dere vite, brødre, at ved ham forkynnes syndenes forlatelse for dere. Og fra alt som dere ikke kunne rettferdiggjøres fra ved Mose lov, rettferdiggjøres i ham enhver som tror” (Ap.gj. 13,38-39). Nå gjelder det for alle: ”Den som tørster, han får komme! Og den som vil, han får ta livets vann uforskyldt!” (Åp.23,17).

 Vi kan knapt fatte hvilken nåde det er å få leve i den nye pakts tid og ha hørt og tatt imot evangeliet om nåden i Jesus Kristus.

 Bibelen har rikelig med vitnesbyrd om disse ting. Det er avgjørende viktig at dette er grunnvollen for vår tro på Gud. Man blir altså ikke frelst ved lovgjerninger, ved å gjøre eller ha gjort sine saker i livet aldri så riktig. Man er av naturen en fortapt synder – enten man tilsynelatende har levd fromt og fint, eller man har begått de verste forbrytelser. Jesu blod som rant for vår skyld på Golgata, renser for all synd. Ved ham har vi fått adgang til den nåde vi står i, som Guds barn.

 ”For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus” (1.Kor.3,11). Det er veldig viktig at dette ligger klart for enhver troende. Det hele blir forgjeves hvis man prøver å bygge på egen prestasjon, eller trygghet i en eller annen lære, en forsamling, sterke og fengslende ledere, osv. Det er intet annet navn enn Jesu navn å bli frelst ved – intet utenfor ham er noen vei til frelse.

 Det er viktig at hver enkelt troende har Jesus Kristus som grunnvoll for sin tro. Utenfor ham blir alt forgjeves – om det enn virker veldig ”kristelig”. Det er troen på hans død i vårt sted som gir oss vissheten om at vår synd er oss forlatt og at vi er forlikt med Gud. Hans nåde er oss nok. Gud spør ikke etter medlemskap i noen bestemt forsamling. Han spør ikke etter om vi har lagt oss inn under noen bevegelse eller visse ”åndelige ledere”. For alle er det troen på Jesu fullbrakte verk som er grunnvollen for vårt gudsforhold. ”Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn” (Joh.1,11). Hvis vår ”kristendom” hviler på noe annet enn dette – da er vi på avveier. Kanskje er man ført på avveier av mennesker som driver en virksomhet på helt feil grunnlag.

 Men Bibelen taler også rikelig om livet og vandringen for dem som har mottatt denne nåde, de som er frelst og har kommet fra mørket til hans underfulle lys. På den sanne grunnvoll må enhver se til hvordan han bygger videre (1.Kor.3,10), at han bygger med edle materialer i lydighet mot sannheten i Jesus Kristus og sann etterfølgelse av ham i hans ferd og lære. Det aller meste av det som står i dette bladet gjelder vanligvis livet for de som er troende, de som står i nåden og er blitt et Guds barn ved tro på Jesus Kristus. De to sider av kristenlivet går hånd i hånd gjennom hele det nye testamentet. Det første kommer først, og skal forbli den grunnvoll vi bygger på. Er vi uten denne grunnvoll blir alt forgjeves og vil kjennes tungt. Ved å bygge sitt liv på denne grunnvoll, kan man hvile i den kjærlighet Gud har vist og viser oss. Og hans kjærlighet til oss skaper vår kjærlighet til ham, som gjør at vi holder hans bud. Og da blir de ikke tunge! (1.Joh.5,3) Da blir det vår lyst å gjøre hans vilje og leve ham til behag! (2.Tess.1,11)

Først publisert i nr. 6/2002.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s