Home

Av Erling Ekholt.

Traktat fra mars 1994, med tillegg fra mars 2002.
Utgitt på eget forlag.

 

«EFTERSOM VI DA HAR DISSE LØFTER, MINE ELSKEDE, SÅ LA OSS RENSE OSS FRA ALL URENHET PÅ KJØD OG ÅND OG FULLENDE VÅR HELLIGGJØRELSE I GUDS FRYKT.»
(2. KOR. 7, 1)

INNLEDNING

Temaet for dette lille hefte er av ubeskrivelig stor verdi og betydning. Helt overensstemmende med menneskets falne natur, viser det seg dog – stort sett – å være en mangelvare.

«Det er ikke gudsfrykt for deres øyne» (Rom. 3, 18), ja, hva forteller ikke en slik bedrøvelig tilstand? Men Guds Ord gir også eksempler på mennesker som rager høyt i gudsfrykt, f. eks. Job: «han var en ulastelig og rettskaffen mann, som fryktet Gud og vek fra det onde» (Job. 1, 1).

Den ypperste av alle, Jesus, en hersker i gudsfrykt (2. Sam. 23, 3), var helt gjennomsyret av dette å frykte sin himmelske Far, og derfor, kanskje nettopp derfor, nådde han fullendelsen av det verk han kom til jorden for å fullføre. Han fryktet sin Far så høyt fordi han elsket ham så høyt!

Nådegaver og talegaver skal vise seg å veie uhyre lett i den vekt, Guds vekt, der gudsfrykt ligger i den motsatte vektskål.

Gudsfrykt er helt grunnleggende og avgjørende for vår framgang i Gud.

«SOM FRYKTER GUD OG VIKER FRA DET ONDE»
Job 1, 8

Dette er et hovedord! Og som en klar følge av at Job tok det slik, blev han en «ulastelig og rettskaffen mann». Herren selv uttalte disse ord om Job. Å ta det slik er en daglig gjerning for enhver sann Jesu disippel, og det er den vei som skriften så tydelig viser hen til.

Noen spredte skriftsteder som taler tydelig om dette:

Salme 19, 10: «Herrens frykt er ren, den står fast evindelig.»
Salme 111,10: «Å frykte Herren er begynnelsen til visdom; god forstand har alle de som gjør derefter.»
Salme 147, 11: «Herren har behag i dem som frykter ham.»
Ordspr. 10, 27: «Herrens frykt forlenger livet, men de ugudeliges år forkortes.»
Ordspr. 14, 27: «Å frykte Herren er en livsens kilde.»
Ordspr. 19, 23: «Herrens frykt fører til liv.»
Lukas 12, 4-5: «Frykt ikke (understr. av forf.) for dem som slår legemet i hjel og derefter ikke kan gjøre mer, men jeg vil vise eder hvem I skal frykte for: Frykt for ham som har makt både til å slå i hjel og til derefter å kaste i helvede! Ja, sier jeg eder, for ham skal I frykte.»
Joh. 9, 31: «Vi vet at Gud hører ikke syndere, men den som er gudfryktig og gjør hans vilje, ham hører han.»
Hebr. 5, 7: «…og han blev bønnhørt for sin gudsfrykt.»

med mange flere vers av samme slag.

«FRYKT ER IKKE I KJÆRLIGHETEN»
1. Joh. 4, 18

Gudsfrykt er langt fra det samme som det man vanligvis legger i ordet frykt, som er en redsel for dette eller hint. Nei, med gudsfrykt menes ærefrykt for Gud, en gudhengivelse som kommer av kjærlighet til Gud og frykt for å gjøre ham imot og misshage ham.

Gudsfrykten gjør oss ikke uvirksomme. Paulus uttrykker det slik i 2. Kor. 5, 11: «Da vi altså kjenner frykten for Herren, søker vi å vinne mennesker…», og i vers 14: «For Kristi kjærlighet tvinger oss.» Passivitet av frykt for å gjøre det som er galt hører ikke med til gudsfrykt og kjærlighet.

FRYKTS ÅND

Heftets tittel skiller mellom frykts Ånd og gudsfrykt, selv om de naturligvis henger nøye sammen og har samme guddommelige utspring.

Likesom troens Ånd gjør det lett og naturlig for dens eiermann å tro, så gjør frykts Ånd det lett og naturlig å frykte Gud. Den fører inn i en stadig dypere gudsfrykt.

Frykts Ånd er en helt igjennom velbehagelig, eiegod Ånd, som gir yndest hos Gud og mennesker. Mon det ikke nettopp var frykts Ånd hos Jesus som gav ham denne yndest hos Gud og mennesker?! (Luk. 2, 52).

HERRENS ÅND
Esaias 11, 2-4

«Og Herrens Ånd skal hvile over ham, visdoms og forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, den Ånd som gir kunnskap om Herren og frykt for ham. Han skal ha sitt velbehag i Herrens frykt…» Ånden hvilte over ham, den gjorde ikke sporadiske, hvileløse besøk. Nei, den var der i hvile og gjorde en vedvarende og bevarende virkning.

ET TANKEEKSPERIMENT

To ganger er frykt nevnt i disse vers i Esaias, de andre Ånder er nevnt en gang. Våger vi å påstå at frykts Ånd er langt viktigere enn de andre Ånder? Jeg vet ikke, men vi kan gjøre et tankeeksperiment. La oss tenke oss at Jesus hadde råds, styrkes og kunnskaps Ånd (og selvsagt i en meget sterk grad), men manglet frykts Ånd, hvordan hadde han da dømt utifra det hans øyne så og ører hørte? Hvordan hadde det gått med de svake, ringe og saktmodige, med den rykende tande og det knekkede rør?

Som sagt er det et tankeeksperiment, men det egner seg til å gi oss meget gagnlige tanker. For har det ikke hendt, og det ofte i sterk grad, at kunnskap og styrke har operert, lemlestet og banet seg vei uten frykt? Jo, visselig har det hendt! Men Jesus handlet ikke slik, det ser vi av vers 3.

«MED FRYKT OG BEVEN»
Fil. 2, 12-13

Med frykt og beven skal vi arbeide på vår frelse. Det er meget sterke ord, men det er nettopp det som må til, for uten det blir det lite eller ingenting av det. Det står videre: «…for Gud er den som virker i eder både å ville og å virke til hans velbehag.» Hvor lett har ikke disse virkninger for å gå upåaktet hen, eller kanskje ikke nå fram til vår bevissthet i det hele tatt!? Og hva blir det da til med vår frelse og utvikling i det gode og velbehagelige om Guds virkninger til dette ikke når oss? Vi forstår av disse vers at det absolutt ikke er en selvfølge at vi får del i en dypere frelse. Men det vi er levende interessert i, det vi svært gjerne vil skal lykkes for oss, det frykter vi også for skal misslykkes.

FRYKT FOR Å BLI DÅRET AV SLANGENS LIST
2. Kor. 11, 3-4

Denne frykt hadde Paulus for korinterne, men det ser ikke ut for at de hadde den frykten selv! Frykts Ånd prøver og veier og bedømmer, den tar absolutt ikke alt for «god fisk». Paulus formaner i 2. Kor. 13, 5: «Ransak eder selv om I er i troen; prøv eder selv.» Og Johannes formaner i sitt 1. brev 4, 1: «…men prøv åndene om de er av Gud!» Paulus ville prøve ektheten av korinternes kjærlighet (2. Kor. 8, 8). Kan det altså hende at dette og hint ikke er ekte? Kan det hende at det som framføres ikke er av Gud, ikke er i en ånd som kommer fra Gud? Ja, det kan det, og det hender! Det må prøves utifra Guds Ord, og om det viser seg ikke å stemme med Ordet, da må det forkastes! Men er ikke det hovmot, kan man spørre. Nei, ikke når man er i frykts Ånd! Det er tvert imot påkrevet for at man ikke skal dåres og komme på avveier. En enfoldig troskap mot Kristus = den første kjærlighet er den beste hjelp til å holde seg på veien, i de sunne spor som gudsfrykt leder inn i. Da havner man ikke i den villfarelsen som det står om i vers 4 i kap. 11. Man må frykte med alvor for ikke å få sine tanker fordervet slik at de blir åpne for slangens listige ledelse inn på avveier.

Talen om at man ikke skal prøve, ikke tenke selv, men tro blindt, det er en vel beprøvet og effektiv metode til å utøve makt, til å få massene med på underkastelse og lydighet. Det er en styggelse både i Guds og gudfryktige menneskers øyne. En gudfryktig mann [navn i papirutgaven] skriver i ett av sine etterlatte brev: «Vær hørsom og lydig mot det himmelske kall og mot ledelsen ovenfra. Vær et selvstendig menneske – tenk selv og hør selv, les selv i skriftene og døm og bedøm selv i alle ting, da vil De bli åndelig og nyttig i Herrens tjeneste.» Det er sunne og sindige ord, som forenet med frykts Ånd vil hjelpe oss til å holde oss midt på rettens stier. For det er to grøfter, to sider. Den ene er den som behersker og utøver makt, og den andre er den som lar seg beherske. Begge deler er galt og strider mot Guds ord. (Matt. 20, 25-27 og Gal. 5, 1).

FRYKTS ÅND GJØR SAKTMODIG

Nettopp fordi man frykter Gud, frykter for å skade og ødelegge (2. Kor. 7, 2), søker man i saktmodighet å unngå slikt. «For saktmodighet holder store synder nede.» (Pred. 10, 4). Jakob formaner til å være snar til å høre (det trenger vi nemlig såre til!), men sen til å tale, sen til vrede – ja, så sen og saktmodig, at tungen ikke volder skade, og at det ikke blir vrede. Frykts Ånd er oss til stor hjelp her, især når den hviler over oss slik som den gjorde over Jesus. «Eders saktmodighet bli vitterlig for alle mennesker! Herren er nær.» (Fil. 4, 5). Tror vi at Herren er nær, da finner vi det meget rimelig og sømmelig å være saktmodige.

FRYKTS ÅND GJØR VARSOM
2. Krøn. 19, 6-7

«Og han sa til dommerne: Akt vel på hva I gjør! For I dømmer ikke for mennesker, men for Herren, og han er hos eder så ofte som I dømmer. Så la nu Herrens frykt være over eder, vær varsomme i hva I gjør! For hos Herren vår Gud finnes det ingen urett, og han gjør ikke forskjell på folk og tar ikke imot gaver.»
Mangel på frykt gjør oss tankeløse, uforsiktige og hensynsløse, og det sier seg selv at det volder lidelse og sorg i våre omgivelser, ja, også skader som kan være svært vanskelig å helbrede. Med varsomhet unngår man meget ondt, både for egen og for andres del.

FRYKTS ÅND ER BRAMFRI

Kong David fryktet Gud og sa: «Hvem er jeg?» (2. Sam. 7, 18). Uten denne frykt hadde han kanskje sagt: «Her er jeg!» om han hadde dvelt ved sine heltegjerninger, særlig da sangen om ham lød: «Saul har slått sine tusener, men David sine titusener.» (1. Sam. 18, 7). Men i stedet erkjente han at det var Herren som fant ham, Herren hadde ført ham ut og gitt ham et navn, Herren fridde ham ut osv.

Frykts Ånd forjager dette brammende, selvsikre og selvframhevende stoff som ligger i menneskenaturen, dette vemmelige vesen.

FRYKTS ÅND ER EN SPØRRENDE, SØKENDE OG LYTTENDE ÅND

– langt, langt mer enn en «vitende» ånd, for ikke å nevne noe så fjernt som en «allvitende» ånd. Vi finner ikke selvsikkerhet i frykts Ånd, men derimot eftertanke som holder vakt (Ordspr. 2, 11). Den kan spørre omtrent slik: «Hvordan virket mine ord? Var jeg for snar? Hva var årsaken til en slik reaksjon, lå feilen hos meg?», og som det uttrykkes i Klagesangene 3, 29: «at han trykker sin munn i støvet og sier: Kanskje det ennu er håp.» Det er ikke vanskelig å forstå at dette virker velbehagelig for Gud og mennesker, den absolutte motsetning til «jeg vet, jeg kan, hør på meg.»

«DA SKAL DINE ØRER HØRE ET ORD LYDE BAK DEG SI: DETTE ER VEIEN»
Esaias 30, 21

Slike tilfeller kan være meget skjebnesvangre, i det naturlige og enda mer i det åndelige. En selvsikker, selvklok og egensindig person hører neppe en slik lyd (Ordspr. 18, 1), han hører nok aller mest på seg selv. Men i frykts Ånd ligger hjelpen for den ydmyke. Han gir seg tid til å spørre og lytte. I Jeremias 6, 16 står det: «Så sa Herren: Stå på veiene og se til, og spør efter de gamle stier, spør hvor veien går til det gode, og vandre på den!» Det er klokt å frykte for å gå feil, det er klokt å «bli stående» og i ydmykhet lytte efter det forløsende ord: «dette er veien».

«LED OSS IKKE INN I FRISTELSE»
Matt. 6, 13

Jesus lærte disiplene å be slik. Han lærte dem en bønn som var langt borte fra overmot. Stor mangel på frykt gjør at man i sine lyster nærmest utsetter seg for fristelser, med fall som resultat. I denne bønn ligger en erkjennelse av sin svakhet, sin egen fordervede natur. I frykts Ånd frykter man for å ledes inn i det som kan volde ens fall – ja, til og med ens ødeleggelse. Frykten gjør at man «… ikke står på synderes vei» (Salme 1), for der foregår og kan sees det som frister en.

FÅ ORD
Pred. 5, 1

Her ser vi igjen en formaning mot de mange ord. Og begrunnelsen er at Gud er i himmelen og vi er på jorden. Vi skal altså innse at vi ikke har noe å stille opp med innfor Gud, vi er noen ynkelige stakkarer. Har vi det slik i sannhet, og tar vi skikkelig hensyn til at vi som mennesker har løgnens natur, da lar vi i frykts Ånd våre ord være få. Da tar vi til oss det Ordet: «Tal ikke så mange høye ord, … for en allvitende Gud er Herren, og av ham veies gjerninger.» (1. Sam. 2, 3).

«DET ER BUD MIDT I FRIHETEN»

En gudfryktig mann [navn i papirutgaven] skriver dette i sine etterlatte brev, og videre skriver han: «Den gudfryktige ser Herrens bud.» Friheten i Kristus er på ingen måte lovløs. Den lovløse frihet er falsk i sin dypeste rot, et skalkeskjul for synder. Frykts Ånd ser til at man våker i sin frihet, at Livets Ånds lover om anstøt, hensyn til sin neste, varsomhet og det som er Gud velbehagelig ikke skyves freidig til side, men at de blir tatt nøye vare på. Paulus gir oss her en meget viktig formaning i 1. Kor. 8, 9: «Men se til at ikke denne eders frihet blir til anstøt for de skrøpelige.» Sann gudsfrykt ser til det, mens mangel på gudsfrykt virker slik at man mer eller mindre «gir en god dag» i det.

«HVEM KJENNER DIN VREDES STYRKE OG DIN HARME

således som frykten for deg krever?» (Salme 90, 11). Ja, hvem kjenner vel den, fullt ut? Men et er sikkert, at i samme mon som vi kjenner den, så frykter vi for å vekke den! Styrken i hans vrede og harme mot synd og urettferdighet, den er fryktelig, og Guds Ord gir oss tallrike eksempler på hvor galt det går når den vekkes. Men tross det er frykten vanligvis liten, svært liten. Det slynges i hovmot ut ubarmhjertige og hårde ord og dommer over andre, til og med over gudfryktige brødre og søstre. Hvordan våger man? Man drister seg til det fordi man mangler frykt, man tror ikke på Guds vrede over slikt! Man regner ikke med at det man i hovmot slynger ut, det slår tilbake som en boomerang med samme kraft. Gud selv sørger for det. Den returen er man i all sin selvtillit ikke i stand til å unnkomme. Jakob skriver i kap. 2, 13: «For dommen skal være ubarmhjertig mot den som ikke har gjort barmhjertighet.» Og Jesus sier i Matt. 7, 1-2: «… for med det samme mål som I måler med, skal eder måles igjen.»

DRISTE SEG
Pred. 8, 11

«…drister seg til å gjøre det som ondt er.» Ene og alene gjør man det på grunn av mangel på frykt! Det gjelder all slags ondt, ikke minst det forskrekkelige man kan gjøre med sin tunge, lyve, skade og ødelegge. (Jak. 3, 5-6). Tungens bruk gir ofte det klareste bevis for om man eier eller mangler gudsfrykt – for hva drister man seg ikke til å si, om alt og alle?!

NEDBRYTE GUDSFRYKTEN

En har stillet spørsmålet: «Styrker du gudsfrykten der du vandrer?» Ja, for en herlig gjerning man gjør om man får nåde til å gjøre det! Men for en uhyggelig gjerning om man er med på, som Job fikk høre, å nedbryte gudsfrykten! (Job. 15, 4). I lettsindighet, freidighet og mangel på gudsfrykt kan ens ferd virke nedbrytende på andres gudsfrykt, for «eksemplets makt er stor» – begge veier.

TYKKE SIG Å KJENNE

«han har aldri kjent noget således som en bør kjenne det;» skriver Paulus i 1. Kor. 8, 2 og i kap. 10, 12: «Derfor, den som tykkes sig å stå, han se til at han ikke faller!»

Med all tydelighet forteller disse ord oss at vi bør vandre i frykt. I sin selvtillit kan man nok mene seg å kjenne til noget; men som man bør kjenne det, det har man aldri gjort, skriver Paulus. Og i samme selvtillit kan man nok mene seg å stå, og før man aner det kan man ligge der pladask.

Vi trenger virkelig å vandre i frykt!

«STREBE EFTER HELLIG FERD OG GUDSFRYKT»
2. Pet. 3, 11

Det er i sannhet en herlig og fruktbringende streben med en langt annen og bedre klang enn strebere vanligvis har i denne verden. Gudsfrykt som i detaljer danner vår ferd så den blir hellig, ja, tenk noe så stort! Summen av alle detaljers utførelse i det praktiske liv, det kan sies å utgjøre vår ferd her i verden. Er det gudsfrykt som påvirker oss, da blir ferden god og til forbilde for de troende. Freidighet, frekkhet, lettsinn, halve sannheter = løgn, upålitelighet og mye mer av samme slag, det er også med på å danne menneskenes ferd, men sann gudsfrykt utrydder slikt.

«FRYKT GUD OG HOLD HANS BUD»
Pred. 12, 13

Ja, det er enden på det hele og hva hvert menneske bør gjøre, sier Predikeren. Og Peter formaner i 1. Pet. 1, 17: «Og når I påkaller som Fader ham som dømmer uten å gjøre forskjell, efter enhvers gjerning, da ferdes i frykt i eders utlendighets tid.» Frykts Ånd er hovmotets svorne fiende. Denne velsignede Ånd er i stand til å belyse, avsløre og forkaste det avskyeligste av det avskyelige, nemlig hovmotet.

SLUTNING

Gudsfrykt er dessverre lite påaktet blant menneskene i dag, den er nærmest i ferd med å utryddes. Det er derfor ikke til å undres over at synd og urettferdighet, ubarmhjertighet og hårdhet har fått slik makt og utbredelse. Man frykter verken Gud eller øvrighet, setter seg over lov og rett, og regner med at det likevel skal gå bra.

La oss, så mange som har et himmelsk kall, lyde Peters formaning til å strebe efter hellig ferd og gudsfrykt. Da kan vi frimodig vente på ham som komme skal, idet vi legger vinn på å bli funnet uten flekk og lyte for ham i fred (2. Pet. 3, 14).

Peter skriver om alt det som går i oppløsning, men vår forståelse av sann gudsfrykt må ikke oppløses!! Det må sies å være den alvorligste av all oppløsning, og det må enhver av oss se til at så ikke skjer.

Tillegg
Tillegg fra mars 2002.

Noen flere punkter om dette meget alvorlige tema, som gir gode virkninger i oss selv og i våre omgivelser når vi tar imot det og tror det.

Legemets gjerninger

Det er viktig å ha klart for seg at legemets gjerninger (=ubevisst synd) er utslag av syndens vesen og natur, den som Gud hater, slik som Han hater åpenbar synd. At det ikke hviler fordømmelse over den ubevisste synd, er noe av den ufattelige Guds nåde som Han lot komme over oss ved Jesu blod som rant for alle mennesker på Golgata, men langt ifra alle tar imot denne nåde. At forholdet er slik må for all del ikke frata oss frykten for den ubevisste syndens følger og virkninger på oss selv og våre omgivelser.

Det er meget sannsynlig at de som har den største frykten for disse følger og virkninger samtidig kjenner det mest nødvendig å be som tolderen i templet bad, om ikke med samme ord så i hvert fall i samme ydmyke sinn og ånd (Lukas 18), og også si som Paulus: «Jeg elendige menneske!» (Rom. 7, 24). Jesu egen lignelse om fariseeren og tolderen lærer oss meget om selvophøyelsens vei og selvfornedrelsens vei. En tredje vei finns ikke, for hvorhen skulle den ellers føre?

Bevar et rent hjerte
Ordspr. 4, 23

Mange ansvarskjennende mennesker er i dag våkne for naturens forurensning, og de kjemper for saken, ikke sjelden med sivil ulydighet som våpen. Et langt viktigere område er hjertets forurensning, framfor alt må det bevares står det. I fryktens Ånd og i samband med kjærlighet til Gud lar det seg gjøre. I den får man hjelp til å våke, avstå og fly fra, avsky og vokte seg for det som forurenser hjerte, tanker og sinn.

Jesu egne får og lam
Joh. 21, 15-17

Hvordan behandler vi dem, Hans eiendom? Utøver vi menneskemakt og hersker vi over dem?
Kommer det til syne at vi har interesse for egne fordeler når vi «betjener» dem? Da er vi leiesvenner og ikke hyrder! En hyrde derimot er uttatt av Overhyrden selv og er seg bevisst at han selv ikke er eier av dem. Hyrdens kjærlighet til Overhyrden gir ham frykt for at lam og får ikke skal ha det godt, ikke på noen måte skades eller lide overlast, ikke angripes av ulver, ikke utnyttes eller klippes av andre enn Overhyrden selv. Da trår han til i fryktens mot, slik som David gjorde hin gang. Uten fryktens Ånd er det stor fare for at egeninteresse blander seg inn i hyrdetjenesten. Husk at lam er små og får er store, en menighet har hele spekteret!

Tankekorn

Vil vi lære av historien, så finner vi at der hvor gudsfrykt og fryktens Ånd går ut, der går sakte men sikkert den falske friheten inn. Og i samme takt bygges nedrevne altere opp igjen og det hellige rives ned. Resultatet blir menneskeverk i stedet for Guds verk.

Sitat

E. Gustafson skriver følgende: «Som duen – etter hva naturforskeren Audiovaldus har sagt – er så forskrekket for hauken at den til og med skulle bli redd for en fjær av hauken, så har du fått en frykts Ånd fra Gud som advarer mot enhver flyktig berøring av synd. Denne hellige frykt er ditt fyrlys under livets seilas. Gi akt på det!» (hentet fra Ur Livets Källa)

Ytterligere noen skriftsteder:

Salme 19, 13: «Hvem merker hvor ofte han feiler? Forlat meg mine lønnlige synder».

Åp. 2, 23: «… og alle menighetene skal kjenne at jeg er den som ransaker nyrer og
hjerter, og jeg vil gi hver av eder etter hans gjerninger.»

» 3, 17: «…og du vet ikke at du er …».

1.Kor.9, 27: «… for at ikke jeg som preker for andre selv skal finnes uverdig!»

Jak.3, 1-10: «For vi snubler alle sammen i mange ting….». Kan vi erkjenne dette i fryktens Ånd?

Mange, mange flere skriftsteder finns om dette herlige emne. Finn dem fram, les dem for å bli kraftig fylt med en større fylde av personlig gudsfrykt og fryktens Ånd!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s