Home

Av Odd Myrland.

Paulus skrev fra et romersk fengsel (Fil 1:13, 14, 17): «Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere!» (Fil 4:4).

Jesus sa til «de sytti» som han sendte ut for å forkynne: «Men gled dere ikke over dette at åndene er dere lydige! Gled dere heller over at navnene deres er innskrevet i himmelen!» (Luk 10:20).

Det store spørsmålet for mange, er: Kan jeg virkelig glede meg? Er jeg ikke altfor syndig til det? Blir det ikke en falsk fred og glede? Kan jeg virkelig tro at mitt navn er innskrevet i himmelen?

Denne artikkelen handler om dette. Den er bearbeidet ut fra notater til en bibeltime som ble holdt i Sandefjord 2. mars 2002.

Rettferdiggjort av tro
Rom 5:1: «Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.»

Rom 4:24-25: «Det er skrevet også for vår skyld som skal få rettferdigheten tilregnet, vi som tror på ham som oppvakte Jesus, vår Herre, fra de døde, 25 han som ble gitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse.»
Rom 10:9: «For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppreiste ham fra de døde, da skal du bli frelst.»

Dette er tre av en rekke steder hvor det står at dersom jeg tror på Jesus, at han er død for meg , er oppstanden og er Herre, er det nok til å være frelst. Det er nok å ta imot frelsens gave. Dermed kan jeg glede meg i Herren, og være trygg og glad i liv og død.

Men hva med min synd?
Javel, tenker du kanskje, men det står jo også at tro uten gjerninger er en død tro (Jak 2:17, 26). Jeg kan da ikke leve i alle slags synder og så «bare tro», så er det i orden?

Dette er på den ene siden sant. Men på den andre siden er det ett av Satans kraftigste våpen for å hindre at sjeler blir forløst og får fred, glede og frimodighet i Kristus.

Heldigvis taler Bibelen mye og klart om denne saken. Så nå skal vi se konkret på hvordan vi kan ta det når vi kjenner synden i oss.

Synd til døden
Ett av de versene i Bibelen som er viktigst for meg, står i 1Joh 5:17: «Enhver urettferdighet er synd, og det er synd som ikke er til døden.»

Hva er synd til døden? Det er mange oppfatninger om det, bl. a. at det er synd som der ikke finnes tilgivelse for eller at det er synd som fører til legemlig død. Men når vi leser resten av det Johannes skriver, virker det nokså opplagt hva det betyr:

1Joh 3:14: «Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene. Den som ikke elsker, blir i døden.» Vi forstår at det betyr at dersom vi ikke har kjærlighet, vil vi miste vårt gudsliv. (Vi kommer tilbake til dette punktet senere.)

I Johannes’ åpenbaring 3:1-2 leser vi: «Og skriv til engelen for menigheten i Sardes: Dette sier han som har de syv Guds ånder og de sju stjerner: Jeg vet om dine gjerninger, at du har navn av at du lever, men du er død. 2 Våkn opp, og styrk det andre som var i ferd med å dø. For jeg har ikke funnet dine gjerninger fullkomne for min Gud.» Vi forstår at dette handler om en åndelig død. Det ser ut for at han var i den nådetiden vi får fra det er et frafall i hjertet og til vi blir avhogget (vi kommer tilbake til den). Men det var håp for ham, det kan vi lese i vers 3: «Kom derfor i hu hvordan du har mottatt og hørt.
Hold fast på det og omvend deg! Dersom du ikke våker, skal jeg komme som en tyv, og du skal slett ikke vite hvilken time jeg kommer over deg.» Selv om vi er kommet inn i døden, kan vi omvende oss.
Les mer om temaet Synd til døden.

Kjødets gjerninger
I Gal 5:19-21 leser vi: «Kjødets gjerninger er åpenbare. Det er slikt som utukt, urenhet, skamløshet, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, trette, avindsyke, sinne, ærgjerrighet, splittelse, partier, misunnelse, mord, drukkenskap, svirelag og annet slikt. Om dette sier jeg dere på forhånd, som jeg også før har sagt dere: De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike.»

Dette er jo egnet til å skremme de fleste som tar Guds ord på alvor. Riktignok kan vi synes at vi har vårt på det tørre når det gjelder mord, drukkenskap, svirelag, avgudsdyrkelse og trolldom, kanskje også fiendskap. Men hvor mange kan si seg helt fri, «siste tretti døgn» og lenger, for både sinne, ærgjerrighet, avind/misunnelse og utuktige tanker? «De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike,» leste vi.

Nå skal vi ta for oss disse syndene, en etter en, og se konkret hva Bibelen sier, hva som er til døden.

Misunnelse og avind
Misunnelse og avind er blant de syndene som nevnes i Gal 5:19-21. «De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike.»

Når vi derfor ser i 1Kor 3:3 at det var misunnelse (1930-oversettelsen bruker «avind») blant korinterne, blir det interessant å se hva Paulus ellers skriver til dem.

Vi leser 1Kor 1:1-3: «Paulus, ved Guds vilje kalt til Kristi Jesu apostel, og Sostenes, vår bror – til den Guds menighet som er i Korint, de som er helliget i Kristus Jesus, kalte, hellige, sammen med alle som på hvert sted påkaller vår Herre Jesu Kristi navn, deres og vår Herre: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!»

Og vi leser i 1Kor 3:1-3: «Og jeg, brødre, kunne ikke tale til dere som til åndelige, men bare som til kjødelige, som til småbarn i Kristus. 2 Melk gav jeg dere å drikke, ikke fast føde. For dere tålte det ennå ikke. Heller ikke nå tåler dere det. 3 For dere er ennå kjødelige. Når det er misunnelse og strid blant dere, er dere ikke da kjødelige og vandrer på menneskelig vis?»

Hva ser vi? De var brødre, altså med i den kristne familien. De var i Kristus, og der er man trygg i liv og i død. Hadde de rett til å glede seg over at deres navn var oppskrevet i himmelen? Ja, i høy grad!

Men misunnelse er ikke uten følger, det ser vi også. Korinterne var bare småbarn i Kristus. Kjødelige synder hindrer veksten. Så derfor måtte de søke Gud slik at de kunne komme inn i den veksten Bibelen taler om, og få seier over misunnelsen.

I v. 10-11 i samme kapittel ser vi at Kristus er grunnvollen. Og så leser vi i v. 12-15: «Men om noen på denne grunnvoll bygger med gull, sølv, kostbare stener, eller med tre, høy, strå, da skal det verk enhver har utført, bli åpenbaret. Dagen skal vise det, for den åpenbares med ild. Hvordan det verk er som hver enkelt har utført, det skal ilden prøve. Om det byggverk som en har reist, blir stående, da skal han få lønn. Brenner hans verk opp, da skal han miste lønnen. Men selv skal han bli frelst, men da som gjennom ild.» Vi ser at kjødelige kristne blir frelst, og det kan og skal de glede seg over. Men de går glipp av lønn i evigheten. I 2Joh 8 står det om å miste lønnen, og uttrykket «full lønn» er brukt. Man kan altså, ved kjødelige synder, miste lønnen helt eller delvis.

Vi har nå sett helt klart at korinterne var frelst selv om de var misunnelige. Blir det da ikke meningsløst det som står i Gal 5:21 om at de ikke skal arve Guds rike?

Vi leser om igjen 1Joh 5:17: «Enhver urettferdighet er synd, og det er synd som ikke er til døden.» Til døden blir denne synden først når den får meg til å gjøre det onde (f. eks. baktale med onde ord) uten at jeg vil gjøre det opp med Gud (og eventuelt mennesker), selv om jeg vet at jeg har gjort noe galt. Det er når jeg ikke kjemper mot synden at det blir virkelig farlig. At det er slik, blir spesielt åpenbart når vi sammenlikner med det som står om sinne (neste emne her).

Og så er det en sak som er kjempeviktig: Jeg må skille mellom fristelse og synd. Misunnelige tanker kommer i form av fristelser. (Hos noen kommer slike fristelser ofte.) Da gjelder Jak 1:12: «Salig er den mann som holder ut i fristelse. For når han har stått sin prøve, skal han få livets krone, som Gud har lovt dem som elsker ham.» Det er ikke nok med at slike fristelser ikke fører til døden. Når jeg kjemper mot dem og ikke slipper dem inn i sinnet mitt, er det en seier som jeg får lønn for! Det gjelder spesielt hvis jeg får nåde til å bringe misunnelsen, og det som ligger bak den, i «døden» (Kol 3:5), slik at dette mister sin verdi for meg og synden mister noe av sin kraft.

Konklusjon: Så lenge jeg tror på Jesus og kjemper mot den misunnelse/avind som jeg er oppmerksom på, og ber om tilgivelse for fall, kan jeg trygt glede meg over at mitt navn er oppskrevet i himmelen. Men jeg må be om seier slik at jeg kan ha åndelig vekst.

Sinne
Sinne står også på listen i Gal 5:19-21. Sinne er av mange varianter. Den svakeste er kanskje irritasjon, hissighet er av samme gruppe, og så kan det øke opp til sterkt raseri.

Ef 4:31: «La all bitterhet og hissighet og sinne og skrål og spott være langt borte fra dere, likesom all slags ondskap.» Tenk det! Allslags (som det står i andre oversettelser) hissighet og sinne skal være langt borte! Da må nok mange av oss be med salmisten: «Dersom du, Herre, vil gjemme på misgjerninger, Herre, hvem kan da bli stående?» (Salme 130:3)

Heldigvis er det tydelig også her at det er forskjell på synd som er til døden og synd som bare viser at vi trenger vekst i Kristus. Bibelen lærer helt klart at det er mulig å seire over kjødets gjerninger, blant annet sinne i alle varianter. Det skal vi forkynne og lære. Men fall på dette feltet må ikke få oss til å miste troens glede og frimodighet. For uten gleden i Herren, gleden vi kan ha i visshet om at Jesus har sonet vår synd og at vårt navn er oppskrevet i himmelen, får vi i hvert fall ikke seier over syndens makt. Glede i Herren er vår styrke (Neh 8:10)

Vi leste nettopp Ef 4:31. Ser vi på vers 25, ser vi en helt annen type formaninger, som tydelig er rettet til de kjødelige kristne som finnes i enhver menighet: Vi skal ikke lyve, ikke stjele, ikke komme med råtten tale. Og så vers 26: «Blir dere sinte, så synd ikke, og la ikke solen gå ned over deres vrede.» (Oversettelsen av 1985, «kirkebibelen»). Dersom vi blir sinte, skal vi altså ikke si og/eller gjøre stygge ting. Og skulle vi likevel ha kommet til å gjøre det, skal vi gjøre opp så raskt som mulig. «La ikke solen gå ned over deres vrede.»

Dermed får vi et bilde av hva slags sinne det er som er til døden: Når vi ikke bare blir sinte inni oss, men sier eller gjør stygge ting, og så ikke vil gjøre opp og be Gud (og noen ganger mennesker) om tilgivelse. Er vi ydmyke for Gud, kan vi glede oss over det Jesus har gjort for oss, selv om vi faller.

Både med hensyn til sinne og andre synder gjelder dette: Vi er kalt til å seire over alle kjødets gjerninger. Men det å ikke leve i synd som er til døden, er også en seier over syndens makt, selv om den ikke er fullstendig. Den er altså nok til at jeg kan bevare min frimodighet og glede i Kristus.

Også her gjelder det at det er forskjell på fristelse og synd: «Salig er den mann som holder ut i fristelse. For når han har stått sin prøve, skal han få livets krone, som Gud har lovt dem som elsker ham.» (Jak 1:12)

Ærgjerrighet
Ærgjerrighet er også blant de syndene som er nevnt i Gal 5:20. Og hvem kan si seg fri for at det kommer en tanke av og til, kanskje rett som det er, på hvordan våre ord og handlinger «gjør seg», hvordan vi «tar oss ut» på vårt utseende osv.?

Først må vi igjen sitere Jak 1:12: «Salig er den mann som holder ut i fristelse. For når han har stått sin prøve, skal han få livets krone, som Gud har lovt dem som elsker ham.» Det er lønn for å kjenne fristelse til å søke ære, og så kjempe imot og ikke slippe tanken inn i sinnet. Det er klart at det er hyggelig når noen sier: «Det var godt å høre det du sa.» Det er ikke noe galt i å være glad for at det man gjør virker godt. Når jeg da vet at det gode skjer ved Guds nåde, og kan sende æren videre, da har jeg seiret, til tross for fristelsen.

Men det står mer om dette. Matt 6:1: «Ta dere i vare så dere ikke gir deres almisse for øynene på folk, for å bli sett av dem. Da har dere ingen lønn hos deres Far i himmelen.»

Hva skjer altså dersom vi ikke bare slipper inn en tanke på ære (i dette tilfellet for gavmildhet), men faktisk faller i gjerning slik at vi sørger for at vår gode gjerning blir kjent? Jesus kommer ikke med noen fordømmelse. Vi kan fortsatt glede oss i troen. Men vi går glipp av lønnen. – I versene etterpå står det andre eksempler, men budskapet er hele tiden det samme.

Når fører ærgjerrighet til døden? Det er når jeg blir ond, når jeg søker å ramme konkurrenten, når jeg farer med en eller annen form for løgn osv. Ærgjerrighet har lett for å føre til slikt.

Utukt
Flere av syndene i Gal 5:19-21 peker i retning av ulike former for utukt. For de fleste kristne over en viss alder er denne synden noe av det vanskeligste.
Vi husker Jesu ord: «Men jeg sier dere: Hver den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede drevet hor med henne i sitt hjerte.» (Matt 5:28) Mange ærlige sjeler kan være fristet til å miste troens frimodighet når vi ser på oss selv på dette feltet.

Med denne synden er det kanskje enda viktigere enn med andre synder å skille mellom fristelse og synd. Denne gangen skal vi lese litt lenger enn tidligere fra Jak 1: «12 Salig er den mann som holder ut i fristelse. For når han har stått sin prøve, skal han få livets krone, som Gud har lovt dem som elsker ham. Ingen som blir fristet, må si: Det er Gud som frister meg! For Gud blir ikke fristet av det onde, og selv frister han ingen. Men enhver som blir fristet, dras og lokkes av sin egen lyst. Når så lysten har unnfanget, føder den synd. Men når synden er fullmoden, føder den død.»

Det er altså ikke synd å «dras og lokkes» av vår egen lyst. Det er først når «lysten har unnfanget», altså smeltet sammen med mitt sinn, at det blir synd. Det kan f. eks. arte seg ved at jeg gir etter og ser på noe jeg ikke burde se på, noe som styrker fristelsen. Eller ved at jeg gir rom for tankene og ikke forsøker å tenke på noe annet, kanskje gjennom lengre tid.

Men hva er så synd til døden? Det står i 1Kor 6:9-11: «Eller vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Verken horkarer eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller de som lar seg bruke til unaturlig utukt, eller menn som øver utukt med menn, eller tyver eller pengegriske eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike. Slik var det en gang med noen av dere. Men dere har latt dere vaske rene. Dere er blitt helliget, dere er blitt rettferdiggjort i den Herre Jesu navn og i vår Guds Ånd.» Her er det snakk om å drive hor og bryte ekteskapet, og likeså om å praktisere homoseksualitet. Det er tale om konkret synd i gjerning. Og da ikke slik at man faller og angrer, men at man lever i dette. (Og husk: Det er lønn for holde ut i fristelser!)

Forsøker den troende å unngå dårlige bilder og annet som leder inn i fristelse, og ber om nåde til å seire over synden, kan han glede seg over at navnet er oppskrevet i livets bok. – Og uansett hva man måtte være kommet opp i, selv om man er kommet inn i døden, kan man omvende seg og søke nåde på ny.

Uforsonlighet
Vi har tidligere lest 1Joh 3:14: «Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene. Den som ikke elsker, blir i døden.» Blant en rekke lignende skriftsteder skal vi velge ut to til:

1Joh 2:9-11: «Den som sier at han er i lyset, og som hater sin bror, han er ennå i mørket. Den som elsker sin bror, blir i lyset, og det er ikke anstøt i ham. Men den som hater sin bror, han er i mørket og vandrer i mørket. Han vet ikke hvor han går, for mørket har blindet hans øyne.»

Matt 6:15: «Men om dere ikke tilgir menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres Far tilgi det dere har forbrutt.»

Det er helt klart at vi skal elske alle mennesker – i hvert fall i den forstand at vi ikke tenker og gjør noe ondt mot dem. Å ha en person en ikke vil tilgi, og å gå rundt og ønske vondt over noen, er en synd som fører til døden. Vi får en nådetid, men dersom de onde tankene får bo i vårt hjerte, blir vi til slutt avhogget.

I enkelte situasjoner kan vi trenge tid for av hjertet å tilgi vår neste. Også da gjelder Jak 1:12: «Salig er den mann som holder ut i fristelse. For når han har stått sin prøve, skal han få livets krone, som Gud har lovt dem som elsker ham.»

Det kan også tenkes situasjoner hvor det er riktig å ikke ha noe med bestemte personer å gjøre. Det gjelder bl. a. for å unngå fristelse til synd. Likeså når noen vil regnes som kristen, men lever i synder som er til døden (1Kor 5:11). Det kan også gjelde mennesker som farer med vranglære (Tit 3:10). Men vi må kjenne at vi ønsker alt godt for vedkommende. Og vi skal kunne be for alle.

Bekjenne Jesu navn
De fleste av oss kjenner vel på at vi skulle ha vitnet mye mer om vår Frelser enn vi gjør. Her er det rom for vekst.

Hva som er til døden på dette feltet, står i Matt 10:32-33: «Derfor, hver den som bekjenner meg for menneskene, ham skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen. Men den som fornekter meg for menneskene, ham skal også jeg fornekte for min Far i himmelen.»

Dersom vi direkte fornekter Jesu navn, er det alvorlig fare på ferde. Men som all annen synd til døden, kan vi omvende oss også fra den.

Omsorg for familien
1Tim 5:8: «Men den som ikke har omsorg for sine egne, og særlig for husets folk, han har fornektet troen og er verre enn en vantro.»

De fleste kjenner vel på at omsorgen for våre nærmeste burde være større. Men her er det ikke tale om det. Leser vi versene foran, ser vi at det er tale om slektninger (bl. a. enker) uten inntekt, og det dreier seg om ikke å ta noe ansvar for dem. Med andre ord: Nære slektninger, som en bor sammen med, lider direkte nød, mens en selv har råd til å ta seg av dem uten å gjøre det.

Det samme vil gjelde foreldre som i ekstrem grad viser omsorgssvikt overfor sine barn. De er i stand til omsorg, men lever etter sine lyster (v. 6) i stedet.

Nådetid
Vi leser Jesu ord i Luk 13:6-9: «Han sa denne lignelsen: En mann hadde et fikentre plantet i sin vingård. Og han kom og lette etter frukt på det, men fant ingen. Han sa da til vingårdsmannen: Se, i tre år har jeg nå kommet og lett etter frukt på dette fikentreet, men ikke funnet noe. Hogg det ned. Hvorfor skal det stå her og utarme jorden? Men han svarte og sa til ham: Herre, la det få stå også dette året, til jeg får spadd opp rundt det og gjødslet det. Kanskje bærer det da frukt neste år. Gjør det ikke det, så får du hogge det ned.»

Vi har nevnt det tidligere i denne artikkelen: Ut fra denne lignelsen kan vi se at Gud gir en nådetid før «hogger oss av».

Fullmoden synd
Enda en gang skal vi tilbake til det første kapitlet i Jakobs brev, denne gangen vers 14-16: «Men enhver som blir fristet, dras og lokkes av sin egen lyst. Når så lysten har unnfanget, føder den synd. Men når synden er fullmoden, føder den død. Far ikke vill, mine kjære brødre!»

Vi har tidligere sett på synder som sinne, ærgjerrighet, utukt m. m. Det er klart at når vi stadig gir etter for synden, ikke ber om tilgivelse og ikke kjemper imot den, skjer det en forherdelse, en modning i synden. Da kan det til slutt komme så langt at det skjer et frafall, selv om vi kanskje ikke gjør noe som står på de grove listene.

Men den som er ydmyk og sørger over sin synd, kommer ikke inn i en slik utvikling.

Seier over synden
Bibelen lærer at det er mulig å komme til seier over kjødets åpenbare gjerninger, og komme inn i et liv som gir lønn i evigheten. Der gjør man gjerninger som Gud har behag i. Det er et liv i glede. Det er ikke slik at vi slipper unna vår del av denne verdens lidelser og prøvelser. Men vi kan få det som Paulus skriver: «Derfor er jeg vel tilfreds i skrøpelighet, under mishandling, i nød, i forfølgelser og trengsler for Kristi skyld. For når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk!»

Det ligger utenfor rammen av denne artikkelen å ta opp dette nærmere her. Jeg henviser til min artikkel Fullkommen gjerning, som også ligger inne på ordetslys.no.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s