Home

Fra «250 fortellinger» av Mia Hallesby.

Det finnes ennå i utkanten av Oslo en – og toetasjes trehus med små leiligheter.

I en slik leilighet på ett værelse og kjøkken bodde familien Svendsen. Hadde ikke mannen drukket, ville det sikkert vært et godt hjem, for fru Svendsen var strevsom og flink. Som det nå var, måtte hun ut hver morgen og gjøre rent på noen kontorer nede i byen, og det tok både tid og krefter. Men penger måtte skaffes til det daglige behov.

Det var åtte dager før jul.

På skolen var man begynt å synge julesanger, og juleforventningen lå i luften.

I tredje pikeklasse gikk det livlig for seg. Lovene fikk sove litt før jul, og barna fikk fortelle om alle forberedelsene.

«Vi kjøpte juletre i går vi, frøken.» – «Vi skal ha et som går helt til taket.» – «Det skal vi også.» – Frøken hørte på og smilte.

Men det var to som ikke smilte. Det var Anna og Marie Svendsen, tvillingene. Aldri hadde de juletre, aldri julepresanger. Moren ville nok gjerne skaffe barna en hyggelig julekveld, men faren – han sa rett ut at sånt tøys ville han ikke vite noe av.

Fra pulten borte ved veggen kom det aldri noen jublende glede når julen nærmet seg. De andre barna i klassen var så opptatt med sitt, at de merket det ikke. Men frøken, som kjente til forholdet i hjemmet, så ofte bort på de to og sukket. Om hun kunne hjelpe!

På hjemveien den dagen gikk Anna og Marie forbi en åpen plass som nå var dekket med juletrær, store og små.

Men hva var det? Der kom Vesle-Erik draende med et juletre større enn han selv.

Vesle-Erik var ikke begynt på skolen ennå, og de siste dagene hadde han holdt til borte i «granskogen» og solgt julenek for en bonde. Hvem ville ikke kjøpe av en slik liten kar med bleke kinner og blåfrosne hender?

Nå hadde han fått et juletre til takk. Gleden over treet og anstrengelsen med å dra det, ga farge i kinnene og glans i øynene.

«Anna! Marie! Kom og hjelp!» ropte han stolt.

Han behøvde ikke rope, de var alt på pletten. Tenk juletre – et som skulle være deres eget! Det bar hjemover, men jo nærmere de kom huset, dess langsommere ble farten, og ved siste hjørnet stanset de.

Faren – hva ville han si? En av dem fikk gå foran og spørre moren. Marie gikk og de andre sto og ventet. Endelig kom hun tilbake.

Moren sa de fikk ta det på loftet.

I trappen sto moren. Det var ikke godt for henne. Hun husket så altfor vel hvor sint mannen var første julen de var gift, og hun gjerne ville ha juletre. Nå så hun barnas fryd! Det var umulig å nekte dem å ta treet inn.

Mellom to skråtak på det halvmørke loftet fikk treet sin beskjedne plass. Fra en liten luke i taket falt dagslyset inn på treet og på barna, som ikke ble trette av å beundre det. Da Nils kom hjem fra skolen, måtte han også opp.

Men pynt – hvordan skulle de få tak i pynt? Nils som var tolv år, tjente litt ved å gå ærend. Han fikk ta litt av pengene. Det skulle ikke så mye til når en laget den selv.

Så tok de fatt med en gang. Det ble kjøpt kulørt papir, glanspapir og lim, og så laget de lenker, kurver, stjerner og mye annet, som tvillingene hadde lært på skolen. Og mens de arbeidet, sang de alle julesangene, for Vesle-Erik måtte også bli flink til julaften. Hver dag var de oppe på loftet og hengte den ferdige pynten på treet. – Nei, så pent det ble!

Da faren kom hjem om ettermiddagen, var det ingenting å merke, ikke en papirbit på golvet en gang. Men det som ikke kunne ryddes bort, var forventningens stille glede som hvilte over de små rommene og kastet glans over de triste vinterkveldene.

Men denne gleden kjente den stakkars fordrukne faren ikke til. Så forandret Anna og Marie var blitt! Frøken kjente dem nesten ikke igjen. Øynene strålte når det ble snakket om julen, og julesangene ble sunget. De torde ikke fortelle noe om juletreet for at faren ikke skulle få greie på det. Men siste dagen var det umulig for Marie å tie med det. Hun måtte få sagt det til frøken.

«Frøken,» hvisket hun, «vi skal ha juletre vi også, men du må ikke si det til noen. Jeg skulle ikke sagt det, ser du.»

«Nei, vær trygg du,» sa frøken, «vi kan da ha en hemmelighet sammen, du og jeg. Men så morsomt da!»

Det ble ikke sagt mer, for det ringte inn, men nå forsto frøken forandringen.

Lille julaften kom moren fra byen med en pakke lys og klyper. Tenk lys! Det hadde de ikke drømt om. Moren var selv oppe og satte lysene på. Hun så på treet, som nå var pent pyntet. Om hun bare torde ta det ned et par timer? Nei, hun våget det ikke. Mannen kunne komme. Det var ingen råd med det, de fikk holde til i kulden der oppe på loftet.

Så kom julaften.

Så snart faren var ute, begynte tvillingene på julesangene, og Nils og Vesle-Erik stemte i de også. Det gjaldt å være sikker til de skulle gå rundt treet. Til middag kjøttkaker og rødgrøt så mye de orket – jo visst var det fest. Og så kom stunden da de skulle opp på loftet. Mens barna tok yttertøyet på – for huttetu så kaldt det var – gikk moren opp og tente lysene.

Sjelden har et juletre hatt en så beskjeden plass, men sjelden har også synet av et tent juletre brakt slik jubel og glede.

En for en kom de oppover den smale trappen, og fra hver som fikk se treet, kom det henrykte utbrudd: «Nei, så nydelig! Nei, du verden!»

Vesle-Erik som kom sist, begynte å klappe i hendene, så han holdt på å ramle bakover ned trappene.

Kulden var glemt. Lys og øyne strålte om kapp. Bare i morens øyne lurte en hemmelig angst. Tenk om mannen kom!

Det var best å begynne.

Hånd i hånd gikk de rundt og sang: «Jeg er så glad hver julekveld, for da ble Jesus født.» – «Her kommer dine arme små.» Hvor sant det var det de sang! Arme små – det var nettopp det de var. «Velkommen fra din himmelsal til denne verdens tåredal,» lød det videre fra jublende stemmer. Tåredalen var glemt, og det mørke, støvete loftet forvandlet til et paradis.

«Du får fortelle om den gang Jesus ble født, du Nils,» sa moren, da de hadde sunget en stund.

Og Nils fortalte som om han ble hørt i bibelhistorie på skolen.

«Og det hendte i de dager – -»

Hvorfor gråt moren? Den ene tåren etter den andre ble tørket bort.

«Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden, i mennesker hans velbehag,» sluttet Nils. Det ble så stille på loftet. Freden fra Gud strømmet inn i de små barnehjerter, og brakte også trøst til henne, som sto med tårer og de mange savn.

«Mor, det ligger noe under treet!» Det var Vesle-Erik som gjorde oppdagelsen. Moren smilte, og nå fikk de lov å ta fram pakkene. Hun hadde en presang til hver. Guttene fikk varme votter, og tvillingene fikk blå alpeluer. Men det lå enda mer – fire poser.

«Det var fra lærerinnen til Anna og Marie,» sa mor. «Hun var innom i går med en stor pose som jeg har delt.»

Nei, slik julekveld!

«Nå får vi slutte,» sa mor, «det er kaldt.»

«La oss først få synge: «Å jul med din glede»,» sa Marie, «så blir vi varme når vi klapper i hendene.»

Farten ble satt opp, og ut over det lave loft lød: «Å jul med din glede og barnlige lyst, vi ønsker deg alle velkommen. Vi hilser deg alle med jublende røst, ti tusene ganger velkommen. Vi – -»

Sangen stanset med ett. Ingen klappet i hendene, og smilet og gleden døde bort.

Hva var det?

Nedenunder ble ytterdøren slått i med et smell, og der hørtes bråk og skjenn. Ingen behøvde å spørre. Alle forsto. På mindre enn et minutt var alle lysene blåst ut.

«Det blir galt at jeg ikke er inne,» sa moren. «Jeg får gå først ned, så kan dere komme stille etter.»

Mannen veltet stoler og skjente og brente.

«Ingen hjemme – ikke noe mat – nydelig stell!»

Først da han satt med et stort fat kjøttkaker foran seg, ble han roligere.

«Ungene,» brummet han.

«Å, de kommer vel snart.»

Stakkars små! Da julelysene sloknet, ble alt mørkt og kaldt. Vesle-Erik begynte å sutre, men et «hysj» fra de andre fikk ham til å tie. Som forskremte fugleunger listet de seg inn i rommet ved siden av kjøkkenet, og satt der til faren hadde spist. Det var deilig å komme inn i varmen igjen, og når de hvisket, kunne de godt snakke om juletreet.

Da faren var ferdig, la han seg. Når han sov rusen ut, kunne de være trygge. I kveld som så ofte ellers ble det en stille stund for mor og barn.

Omkring kjøkkenbordet, som fikk hvit duk på seg, samlet de seg. Moren listet seg stille opp på loftet etter presangene og posene.

Nei, så mye godt det var i posene, nøtter, rosiner, kaker og epler! Moren var ikke den som fikk minst, for alle ville dele med henne. Hvor det smakte, også koselig de hadde det!

Det var første gang Nils, tvillingene og Vesle-Erik opplevde en julekveld med eget juletre, julelys og julepresanger.

Så var da julekvelden med Jesusbarnet også for dem.

Fra «250 fortellinger» av Mia Hallesby: Utgitt på Antikkforlaget, Bryne.
Etter avtale med rettighetshavere.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s