Home

Av Erling Ekholt.

Johannes 15, 1-8.

«Jeg er det sanne vintre, og min Far er vingårdsmannen.
 Hver gren på meg som ikke bærer frukt, tar han bort. Og hver den som bærer frukt, renser han, for at den skal bære mer frukt.

 Dere er alt rene på grunn av de ord som jeg har talt til dere.
 Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt uten at dere blir i meg.

 Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre.
 Om noen ikke blir i meg, da kastes han ut som en gren og visner, og de samler dem sammen og kaster dem på ilden, og de brenner.
 Dersom dere blir i meg, og mine ord blir i dere, da be om hva dere vil, og dere skal få det.

 I dette er min Far herliggjort at dere bærer mye frukt, og dere skal bli mine disipler.»

Dette er ord av Jesu egen munn, ord som gir lettfattelig lærdom, hentet fra naturens livslover og viser hen til tilsvarende lover for åndelig vekst og utvikling. I Rom. 8, 2 skriver Paulus om livets Ånds lov, og Jakob skriver om frihetens fullkomne lov i kap.1, v. 25.

– Faderen er vingårdsmannen og eieren av vingården. Han er ansvarlig for at vintreet får passe god jord, passe mye gjødsel, og Han beskjærer treet. Gud gir vekst (1.Kor.3,6-7).

– Jesus er treets rot og stamme som gir grenene saft og næring så de kan bære frukt.

– Grenene er Jesu disipler, de som har gitt seg til Ham for å lære av Ham. De er helt og holdent avhengige av Ham.

Videre lærer vi:

At grenen ikke kan bære frukt av seg selv, den kan intet gjøre uten at den er i stammen, Jesus. Men der kan den bære mye frukt.

At grenen ikke bærer frukt for sin egen del, den kan på ingen måte ta ære selv for fruktens smak og mengde.

At vingårdsmannen, vår Far, æres og herliggjøres ved at grenene bærer mye frukt. (Det er ganske sikkert langt mer å lære av dette billedet.)

Jesus beskriver her helliggjørelsen i sin dypeste grad og mening! Det uttrykkes meget godt i en sang: «Ingen ære, intet være, Gud bli alt i alt». «Det var nåde ifra Gud den hele vei» synger vi i en annen sang.

Men hva skal da vi gjøre? Vi skal vel ikke være uvirksomme?

– Kort sagt: Vi skal elske Herren av hele hjertet, ta korset opp, fornekte oss selv hver dag, og derved avholde oss fra alt som avskjærer livsforbindelsen med Ham.

– La våre lyster og begjæringer forbli i døden (tysk overs. av Kol.2,5).

– Være rotfestet og grunnfestet i kjærligheten (Ef.3,17).

– Gjøre det gode, så langt vi forstår, mot alle mennesker (Gal.6,10).

– Og ikke minst: Fryde og glede oss i Herren og i håpet, uten stans (1.Tess.5,16) m. m.

Et liv i helliggjørelse strever man seg ikke til ved bokstavens lov, men det er en følge av at livets Ånds lov får virke i et elskende og frivillig hjerte. Saften og næringen tilføres oss fra stammen ved Ånden. Med hjertets opplyste øyne og hjertets opplatte ører kan vi se og høre Guds virkninger i oss til å ville og virke til Hans behag (Fil.2,12-13). Ved å følge og adlyde Guds virkninger arbeider vi på vår frelse. Vel kan vi finne både det ene og det andre, av oss selv – men det blir ikke alltid et arbeide som er Ham til behag. Det er så lett at Guds virkninger ved Ånden «går hus forbi», og nettopp derfor, for at virkningene ikke skal gå tapt, trenger vi å ha frykt og beven i vårt arbeide, drevet av en indre trang og lyst.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s